En gang må være den siste

[AnonymBruker]

Orion skrev (17 minutter siden):

Jeg har tenkt mye på dette i natt og innsett at jeg ønsker å gjøre denne avtalen med meg selv. Så jeg har lovt meg selv å leve ett år uansett hva som skjer. Og jeg skal gjøre mitt aller beste i forhold til tilfriskning og gjøre valg som fører meg dit.

Hvor gammel er du, Orion? Jeg ser for. Er at du vil ha tiden på din side. Det svinger gjerne ikke like voldsomt når man når en gitt alder og har hatt sin psykiske lidelse i non antall år til å ha lært seg å stå i seg selv litt stødigere. God klem.

Anonymkode: ca1a6...9bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvor gammel er du, Orion? Jeg ser for. Er at du vil ha tiden på din side. Det svinger gjerne ikke like voldsomt når man når en gitt alder og har hatt sin psykiske lidelse i non antall år til å ha lært seg å stå i seg selv litt stødigere. God klem.

Anonymkode: ca1a6...9bf

«Jeg ser for meg», mente jeg å skrive

Anonymkode: ca1a6...9bf

[AnonymBruker]

Jeg satt bare helt stille til trangen gikk over. Helt, helt dønn stille. Uten å røre en muskel. Helt til trangen gikk over. Etter noen ganger var jeg kurert. Tuller ikke. Fant på det selv. 

Anonymkode: 4dbf2...459

[Orion]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvor gammel er du, Orion? Jeg ser for. Er at du vil ha tiden på din side. Det svinger gjerne ikke like voldsomt når man når en gitt alder og har hatt sin psykiske lidelse i non antall år til å ha lært seg å stå i seg selv litt stødigere. God klem.

Anonymkode: ca1a6...9bf

Jeg er 28. Jeg håper og har tro på at det kan være slik som du sier 🙂

[AnonymBruker]

Orion skrev (7 timer siden):

Jeg er 28. Jeg håper og har tro på at det kan være slik som du sier 🙂

Jepp. Jeg er 41 og var betydelig mer forvirra og preget av sykdom da jeg var 28 enn nå.

Anonymkode: ca1a6...9bf

[Orion]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jepp. Jeg er 41 og var betydelig mer forvirra og preget av sykdom da jeg var 28 enn nå.

Anonymkode: ca1a6...9bf

Så godt å høre at det har blitt bedre for deg. Jeg håper det vil være slik for meg og. Når jeg tenker meg om så er jeg nok mer stabil og bedre nå enn da jeg først ble syk. 

[Eva Sofie]

Dette synes jeg var en positiv og fremtidsrettet tråd! En tråd hvor du ønsker å gjøre noe godt med egen situasjon. Og, det kan være flere slike innlegg, som har gått meg hus forbi, fordi jeg har vært her lite den siste tiden - men jeg er glad for alle tråder som fokuserer på hvordan håndtere fremtiden best mulig.

Orion skrev (På 8.11.2022 den 23.56):

Jeg er 28. Jeg håper og har tro på at det kan være slik som du sier 🙂

Jeg satt med samme tvil som deg da jeg var 27-28 år (og yngre) selv, og da sykepleiere som gjerne var 35 år eller eldre sa at Bnår du blir eldre, vil mye bli lettere". jeg blåste etter de i det de gikk ut av rommet og tenkte at de var uforstående bedrevitere som forsøkte å oppmuntre når de ikke visste annet å si... Men i likhet med anonym bruker på 41 år, og jeg er omtrent på samme alder, kan jeg si at sykepleieren fikk rett. Det skjer noe med mange, egen selvfølelse, egen identitet, egen tro på seg selv etc., men noen forhold gjør jo at dette utvikles lettere.

Jeg har nå ikke vært innlagt på 8 år Klippekort på legevakten er mange år siden jeg mistet og jeg bruker mindre tid på selvforaktelige og selvhatende tanker og selvdestruktiv aktivitet.

Jeg har i ettertid tenkt - hvor uendelig mye tid det tok når det sto på som verst... Og at jeg i det hele tatt gadd? Det er tanker jeg gjør meg i dag, 10-12 år senere.

Orion skrev (På 8.11.2022 den 18.36):

Jeg har tenkt mye på dette i natt og innsett at jeg ønsker å gjøre denne avtalen med meg selv. Så jeg har lovt meg selv å leve ett år uansett hva som skjer. Og jeg skal gjøre mitt aller beste i forhold til tilfriskning og gjøre valg som fører meg dit.

Gratulerer! Da har du gjort det første valget. Selv fikk jeg et spark bak av min samboer: "Velg enten selvskading eller meg - om du ikke slutter med selvskading, flytter jeg". Da sluttet jeg, men det var ikke enkelt, og jeg hadde noen tilbakefall. Min teknikk var å telle og skulle slå rekorder, og minst doble tiden fra sist rekord osv. Da ble det straks 2 år mellom hver gang. Og jeg fant alternativer når trang til selvdestruktivitet meldte seg... Legg en plan... Ring noen... Gå tur eller tren, se på TV, lag mat, les bok, skriv ned tankene dine, ta deg en dusj, vær vennlig mot deg selv og lag deg en kopp te eller kopp kakao, vask eller rydd i leiligheten - samme hva, men hensikten er å avlede deg selv.

[Eva Sofie]

Orion skrev (På 7.11.2022 den 22.10):

Fint å høre jeg ikke er alene ❤️ Du har rett i det. Jeg er ett stykke på vei til den aksepten, selv om det er sårt å vite at jeg på en måte har mistet en del av den jeg var (om det gir mening?).

Mulig man skal justere litt på forventningene, og at målet ikke skal være å bli en kloning av den man var før man ble psykisk syk, men en videreutviklet utgave av seg selv, som bærer på opplevelser, både positive og negative, som følge av det å ha hatt en psykisk lidelse... Det ble en lang setning... 

Om du sammenligner med fysisk skade, en som har hatt et komplisert brudd og har måttet operere inn skruer i ankelen. Vedkommende må gå på krykker, få fysioterapi og opptrening, men en skrue gnager og det viser seg at en skrue bør opereres ut igjen. Etter et par år viser det seg at mobiliteten i foten og ankelen aldri vil bli som før bruddet, og tanken på at vedkommende en gang skal kunne fungere som før, er utenkelig, men man kan ikke gjøre noe med det... Annet enn at en har fått erfaring med å være pasient i helsevesenet med alt det fører med seg... Og aksept. Bitterhet vil gjøre situasjonen verre for seg selv og omgivelsene.

[Orion]

Eva Sofie skrev (4 timer siden):

Dette synes jeg var en positiv og fremtidsrettet tråd! En tråd hvor du ønsker å gjøre noe godt med egen situasjon. Og, det kan være flere slike innlegg, som har gått meg hus forbi, fordi jeg har vært her lite den siste tiden - men jeg er glad for alle tråder som fokuserer på hvordan håndtere fremtiden best mulig.

Jeg satt med samme tvil som deg da jeg var 27-28 år (og yngre) selv, og da sykepleiere som gjerne var 35 år eller eldre sa at Bnår du blir eldre, vil mye bli lettere". jeg blåste etter de i det de gikk ut av rommet og tenkte at de var uforstående bedrevitere som forsøkte å oppmuntre når de ikke visste annet å si... Men i likhet med anonym bruker på 41 år, og jeg er omtrent på samme alder, kan jeg si at sykepleieren fikk rett. Det skjer noe med mange, egen selvfølelse, egen identitet, egen tro på seg selv etc., men noen forhold gjør jo at dette utvikles lettere.

Jeg har nå ikke vært innlagt på 8 år Klippekort på legevakten er mange år siden jeg mistet og jeg bruker mindre tid på selvforaktelige og selvhatende tanker og selvdestruktiv aktivitet.

Jeg har i ettertid tenkt - hvor uendelig mye tid det tok når det sto på som verst... Og at jeg i det hele tatt gadd? Det er tanker jeg gjør meg i dag, 10-12 år senere.

Gratulerer! Da har du gjort det første valget. Selv fikk jeg et spark bak av min samboer: "Velg enten selvskading eller meg - om du ikke slutter med selvskading, flytter jeg". Da sluttet jeg, men det var ikke enkelt, og jeg hadde noen tilbakefall. Min teknikk var å telle og skulle slå rekorder, og minst doble tiden fra sist rekord osv. Da ble det straks 2 år mellom hver gang. Og jeg fant alternativer når trang til selvdestruktivitet meldte seg... Legg en plan... Ring noen... Gå tur eller tren, se på TV, lag mat, les bok, skriv ned tankene dine, ta deg en dusj, vær vennlig mot deg selv og lag deg en kopp te eller kopp kakao, vask eller rydd i leiligheten - samme hva, men hensikten er å avlede deg selv.

Jeg tenker det er viktig å fokusere på hva man kan gjøre med egen situasjon i tillegg til at jeg kjenner jeg klarer ikke ha det slik som jeg har hatt det de siste årene så mye lengre, så det var en av de største grunnene til at jeg opprettet tråden. Er veldig glad for tilbakemeldingene jeg har fått og setter veldig pris på dem 😊

Så godt å høre at det har bedret seg for deg, jeg håper på at jeg kan komme tilbake hit til forumet og si det samme om noen år. Jeg tror det med å telle og slå rekorder kan fungere for meg og, takk for tipset. Det også det å ha en god plan for hva en kan gjøre for å avlede er viktig. Jeg har en kriseplan som jeg alltid forsøker følge, men noen ganger tar det destruktive bare helt overhånd. 

Det med å tenke på seg selv som en videreutviklet utgave var en veldig fin måte å tenke på. Jeg tar den tanken med meg videre. God tanke å sammenligne det med fysisk skade og, det er jo på mange måter lettere å akseptere føler jeg. For hadde jeg skadet foten og legen sa den ikke kunne bli bedre enn den var nå så hadde jeg jo ikke sittet å ventet og håpet på at alt ble slik som det var før.

[Eva Sofie]

Så bra! Takk - du forsto alle poengene mine helt korrekt og slik de var ment! 

Orion skrev (3 timer siden):

i tillegg til at jeg kjenner jeg klarer ikke ha det slik som jeg har hatt det de siste årene så mye lengre, så det var en av de største grunnene til at jeg opprettet tråden.

Dette har jeg ingen faglig belegg for å si, men kun egne observasjoner taust fra siden - og ingen regel uten unntak. At en hver ser ut til å måtte "kjøre seg selv ned så hardt i grøften", at man selv må motiveres til egen endring. Hvor denne grensen går er individuell for hver enkelt. Skader er lite lite egnet til å sammenlignes som personlig lidelsestrykk. eller subjektiv smerte Poenget mitt er at en selv ser behovet for endring - det holder ikke ene og alene at andre sier det. Det var det ikke i mitt tilfelle heller, selv om jeg ser ut til å fremstille det slik i første omgang. Det var siste dråpen som skulle til for at jeg skulle ta det endelige valget om at nok er nok om å drive med denne avhengigheten, for jeg var lei alle tfølgene av min selvdestruktivitet. Du vet garantert hva jeg mener...

Orion skrev (3 timer siden):

Det også det å ha en god plan for hva en kan gjøre for å avlede er viktig. Jeg har en kriseplan som jeg alltid forsøker følge, men noen ganger tar det destruktive bare helt overhånd. 

Ja, og her vil jeg si to ting som er like viktige:

1. Om det destruktive skulle ta overhånd igjen, er det ikke livets undergang. Det er lov å snuble, men det er ikke tillat å bli liggende nede. Gjør som barna som lærer seg å gå: Reis deg opp igjen og gå videre med like mye pågangsmot og viljestyrke. Selv om det nå er 10-12 år siden jeg skadet meg hyppig, har jeg ca. tre eller fire ganger glippet. Men jeg vet nå at jeg har kontroll. Jeg har tatt et steg tilbake, men kan begynne med nye blanke ark neste morgen. Men jeg har valgt å si det til noen, enten terapeut, samboer e.l. i etterkant, for at det ikke skal bli min stygge hemmelighet. Da sprekker trollet. Jeg er sikker på du klarer dette på sikt og heier på deg! 😄

2. Det er fint du har en kriseplan, men her må du, som jeg tror du forsto, finne aktiviteter du kan avlede deg med før kriseplanen tas i bruk. Avlede deg selv fra å benytte selvskading som en uhensiktsmessig mestringsmåte. Derfor foreslo jeg de aktivitetene overfor - men du vet selv hva som passer for deg. Kanskje du kan snakke med noen som kjenner deg godt om hva du kan benytte som avledning og som passer for deg? Det hele handler kun om å avlede deg selv til trangen er gått over. Enkelt er det ikke. Noen har anbefalt isbit i hånden også - bare husk at isbiten drypper fra seg vann... Selv har jeg også brukt brytekamp med samboer... 😮‍💨 Hensikten ble oppnådd - å bruke muskler...

[Orion]

Eva Sofie skrev (12 timer siden):

Så bra! Takk - du forsto alle poengene mine helt korrekt og slik de var ment! 

Dette har jeg ingen faglig belegg for å si, men kun egne observasjoner taust fra siden - og ingen regel uten unntak. At en hver ser ut til å måtte "kjøre seg selv ned så hardt i grøften", at man selv må motiveres til egen endring. Hvor denne grensen går er individuell for hver enkelt. Skader er lite lite egnet til å sammenlignes som personlig lidelsestrykk. eller subjektiv smerte Poenget mitt er at en selv ser behovet for endring - det holder ikke ene og alene at andre sier det. Det var det ikke i mitt tilfelle heller, selv om jeg ser ut til å fremstille det slik i første omgang. Det var siste dråpen som skulle til for at jeg skulle ta det endelige valget om at nok er nok om å drive med denne avhengigheten, for jeg var lei alle tfølgene av min selvdestruktivitet. Du vet garantert hva jeg mener...

Ja, og her vil jeg si to ting som er like viktige:

1. Om det destruktive skulle ta overhånd igjen, er det ikke livets undergang. Det er lov å snuble, men det er ikke tillat å bli liggende nede. Gjør som barna som lærer seg å gå: Reis deg opp igjen og gå videre med like mye pågangsmot og viljestyrke. Selv om det nå er 10-12 år siden jeg skadet meg hyppig, har jeg ca. tre eller fire ganger glippet. Men jeg vet nå at jeg har kontroll. Jeg har tatt et steg tilbake, men kan begynne med nye blanke ark neste morgen. Men jeg har valgt å si det til noen, enten terapeut, samboer e.l. i etterkant, for at det ikke skal bli min stygge hemmelighet. Da sprekker trollet. Jeg er sikker på du klarer dette på sikt og heier på deg! 😄

2. Det er fint du har en kriseplan, men her må du, som jeg tror du forsto, finne aktiviteter du kan avlede deg med før kriseplanen tas i bruk. Avlede deg selv fra å benytte selvskading som en uhensiktsmessig mestringsmåte. Derfor foreslo jeg de aktivitetene overfor - men du vet selv hva som passer for deg. Kanskje du kan snakke med noen som kjenner deg godt om hva du kan benytte som avledning og som passer for deg? Det hele handler kun om å avlede deg selv til trangen er gått over. Enkelt er det ikke. Noen har anbefalt isbit i hånden også - bare husk at isbiten drypper fra seg vann... Selv har jeg også brukt brytekamp med samboer... 😮‍💨 Hensikten ble oppnådd - å bruke muskler...

Det er sant en må motiveres til egen endring. Ingen kan hjelpe noen som ikke vil hjelpes. Ikke det at jeg ikke ville ha hjelp tidligere, men jeg var ikke så motivert for det egentlig. Det var på mange måter tryggest å ha det slik jeg hadde/har det og ikke ta sjansen. Om det gir mening? Men det er en lettelse å endelig ha bestemt seg for å begynne på en tilfriskningsprosess igjen nå. Å ha bestemt seg for gå 100% inn i det med et reelt ønske om å gjøre alt dette som har ødelagt så mye og gitt så mye smerte til et tilbakelagt kapittel.

Avtalen gjør det litt lettere å holde fokuset der det burde være for å klare det. Men det er også en skummel tanke det å skulle bli bedre. For hva om jeg skulle få tilbakefall? Da vil fallhøyden bli så mye større. Jeg har jo erfart dette flere ganger tidligere når det har begynt å bli bedre for meg at jeg uansett hva jeg gjør får tilbakefall på tilbakefall. 

Jeg har ikke troen på at jeg kommer til å klare meg uten et eneste tilbakefall denne gangen heller. Men jeg tenker det er viktig å holde fast i håpet til tross. Og fokusere på å bruke kreftene til å reise seg hver gang man skulle falle. Og klare unngå å gi etter til trangen til å ødelegge alt, som er så lett å gjøre om man først har tatt et feilsteg (i alle fall for meg). 

Jeg har innsett at det kanskje er så vanskelig å velge livet som det hjernen min har fått meg til å tro, og det tenker jeg er viktig å holde fast i.

[Eva Sofie]

Orion skrev (2 timer siden):

Men det er også en skummel tanke det å skulle bli bedre. For hva om jeg skulle få tilbakefall? Da vil fallhøyden bli så mye større. Jeg har jo erfart dette flere ganger tidligere når det har begynt å bli bedre for meg at jeg uansett hva jeg gjør får tilbakefall på tilbakefall.

Jeg tror at fallhøyden blir ikke større enn hva du lager den til å bli selv. For, et tilbakefall, er det likestilt med å rykke tilbake til start? Å være på bunnpunktet igjen? Eller kan du si at der snublet jeg, det var forventet, men livet går videre og jeg med det. Kan jeg kanskje t.o.m. lære noe av det til neste gang?

Første gang jeg hadde et tilbakefall etter min siste innleggelse, var jeg helt fortvilt, men ble beroliget av terapeuten min - han mente at jeg nå ikke var på@n igjen med jevnlig selvskading. Han hadde rett, og mulig det hjalp å bare høre noen hadde troen på meg om det eller at det fungerer slik når man har vært skadefri i lengre perioder i 4-5 år. Jeg vet ikke. Men livet gikk videre som før etter den dagen og den fikk ikke mer oppmerksomhet.

Ønsker deg lykke, lykke til. Du har nå tatt den viktigste beslutningen for egen fremtid. Det å gå inn for noe 100% og virkelig ville investere. Alle må igjennom sin prosess for å komme dit. Vi mennesker er heldigvis ikke en brikke på et brettspill som kan flyttes fremover og bli klar for behandling. Vi må gå veien selv...

[Glitter]

Orion skrev (3 timer siden):

Det er sant en må motiveres til egen endring. Ingen kan hjelpe noen som ikke vil hjelpes. Ikke det at jeg ikke ville ha hjelp tidligere, men jeg var ikke så motivert for det egentlig. Det var på mange måter tryggest å ha det slik jeg hadde/har det og ikke ta sjansen. Om det gir mening? Men det er en lettelse å endelig ha bestemt seg for å begynne på en tilfriskningsprosess igjen nå. Å ha bestemt seg for gå 100% inn i det med et reelt ønske om å gjøre alt dette som har ødelagt så mye og gitt så mye smerte til et tilbakelagt kapittel.

Avtalen gjør det litt lettere å holde fokuset der det burde være for å klare det. Men det er også en skummel tanke det å skulle bli bedre. For hva om jeg skulle få tilbakefall? Da vil fallhøyden bli så mye større. Jeg har jo erfart dette flere ganger tidligere når det har begynt å bli bedre for meg at jeg uansett hva jeg gjør får tilbakefall på tilbakefall. 

Jeg har ikke troen på at jeg kommer til å klare meg uten et eneste tilbakefall denne gangen heller. Men jeg tenker det er viktig å holde fast i håpet til tross. Og fokusere på å bruke kreftene til å reise seg hver gang man skulle falle. Og klare unngå å gi etter til trangen til å ødelegge alt, som er så lett å gjøre om man først har tatt et feilsteg (i alle fall for meg). 

Jeg har innsett at det kanskje er så vanskelig å velge livet som det hjernen min har fått meg til å tro, og det tenker jeg er viktig å holde fast i.

Veldig viktig å ikke tenke at når det gikk dårlig én kveld så er alt ødelagt eller en kan like gjerne fortsette i samme spor. En må fortsette prosessen sin. Å bli bedre er jo gjerne ikke en strak linje. Den er litt kronglete og fram og tilbake for de fleste av oss. 

Innimellom, som tidligere i høst så har jeg følt meg helt fortvilt for det har kjentes som jeg har vært helt tilbake til start. Men så oppdager jeg etter hvert at til tross for alt så greier jeg å komme tilbake til rett kurs. Det er jo en form for framgang det. Jeg tror ikke jeg hadde klart det for noen år siden. 

Men jeg som deg jobber hardt med å få mer varig endring nå. Jeg føler ikke for en avtale om å leve i ett år til, for jeg har ikke noe som helst tanker om å ville dø nå. I motsetning til før hvor det var en konstant bakdør jeg hadde. Men jeg har et mål om å holde meg unna destruktive strategier helt til neste år som du jo vet. Det er min start og min avtale med meg selv.

Endret 11. november 2022 av Glitter

[Orion]

Eva Sofie skrev (2 timer siden):

Jeg tror at fallhøyden blir ikke større enn hva du lager den til å bli selv. For, et tilbakefall, er det likestilt med å rykke tilbake til start? Å være på bunnpunktet igjen? Eller kan du si at der snublet jeg, det var forventet, men livet går videre og jeg med det. Kan jeg kanskje t.o.m. lære noe av det til neste gang?

Første gang jeg hadde et tilbakefall etter min siste innleggelse, var jeg helt fortvilt, men ble beroliget av terapeuten min - han mente at jeg nå ikke var på@n igjen med jevnlig selvskading. Han hadde rett, og mulig det hjalp å bare høre noen hadde troen på meg om det eller at det fungerer slik når man har vært skadefri i lengre perioder i 4-5 år. Jeg vet ikke. Men livet gikk videre som før etter den dagen og den fikk ikke mer oppmerksomhet.

Ønsker deg lykke, lykke til. Du har nå tatt den viktigste beslutningen for egen fremtid. Det å gå inn for noe 100% og virkelig ville investere. Alle må igjennom sin prosess for å komme dit. Vi mennesker er heldigvis ikke en brikke på et brettspill som kan flyttes fremover og bli klar for behandling. Vi må gå veien selv...

Jeg tror du har rett i at fallhøyden ikke blir større enn en lager den selv. Takk for at du har fått meg til å innse det. Også, det å se på et tilbakefall som å rykke tilbake til start er verken til hjelp eller vil gjøre det lettere å reise seg igjen. Jeg tenker og at man tar  med seg erfaringene videre og stiller sterkere dersom man eventuelt må begynne "på nytt". Takk for lykkeønskninger 😊

[AnonymBruker]

Orion skrev (På 7.11.2022 den 21.31):

Jeg har tenkt en del på det at en gang må være den siste. Den siste gangen man selvskader, den siste gangen man blir innlagt, den siste gangen man ser på døden som en løsning. Når og hvorfor kommer det til å stoppe for meg?

Dere som har holdt dere lenge uten tilbakefall hva var vendepunktet som gjorde at det snudde for deg? Med tilbakefall tenker jeg på det å klare holde seg unna innleggelser og selvskading og selvdestruktive mestringsstrategier. Hva var det som fikk det til å ta valget om å jobbe mot tilfriskning? Det valget om å stoppe med det som var ødeleggende, om det enten var selvskading, selvmedisinering, spiseforstyrrelse eller annet.

Jeg håper så gjerne at jeg en dag kommer til det punktet at det snur for meg. At jeg klarer å gjøre den endringen som trengs for at jeg skal kunne leve livet uten at det skulle handle om alt det overnevnte. 

Jeg hadde en kraftig smell for 2 uker siden hvor jeg trodde min siste dag var kommet. Jeg var så nær på å stikke fra denne jorden. Planene var klare. Dagen etter snudde det, nye muligheter åpnet seg og 2 dager var jeg i ny jobb. Så fort kan det altså snu. 

Anonymkode: 08719...2bb

[Orion]

Glitter skrev (2 timer siden):

Veldig viktig å ikke tenke at når det gikk dårlig én kveld så er alt ødelagt eller en kan like gjerne fortsette i samme spor. En må fortsette prosessen sin. Å bli bedre er jo gjerne ikke en strak linje. Den er litt kronglete og fram og tilbake for de fleste av oss. 

Innimellom, som tidligere i høst så har jeg følt meg helt fortvilt for det har kjentes som jeg har vært helt tilbake til start. Men så oppdager jeg etter hvert at til tross for alt så greier jeg å komme tilbake til rett kurs. Det er jo en form for framgang det. Jeg tror ikke jeg hadde klart det for noen år siden. 

Men jeg som deg jobber hardt med å få mer varig endring nå. Jeg føler ikke for en avtale om å leve i ett år til, for jeg har ikke noe som helst tanker om å ville dø nå. I motsetning til før hvor det var en konstant bakdør jeg hadde. Men jeg har et mål om å holde meg unna destruktive strategier helt til neste år som du jo vet. Det er min start og min avtale med meg selv.

Ja, det er veldig viktig. Jeg håper jeg er forholdsvis realistisk til prosessen. Jeg er i alle fall forberedt på at med fremgang vil det også følge med perioder med tilbakefall og kanskje til og med forverring. Og at det vil kreve mye (sikkert mer enn jeg egentlig er klar over). Men jeg er klar. Veldig klar.

Så godt å høre du ikke føler for en avtale om å leve, det er jo en fremgang det. Jeg synes du har satt deg et veldig godt mål og jeg står på sidelinjen og heier på deg! 😊

[Orion]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg hadde en kraftig smell for 2 uker siden hvor jeg trodde min siste dag var kommet. Jeg var så nær på å stikke fra denne jorden. Planene var klare. Dagen etter snudde det, nye muligheter åpnet seg og 2 dager var jeg i ny jobb. Så fort kan det altså snu. 

Anonymkode: 08719...2bb

Så fint å høre. Glad det går bra med deg nå 😊 

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg hadde en kraftig smell for 2 uker siden hvor jeg trodde min siste dag var kommet. Jeg var så nær på å stikke fra denne jorden. Planene var klare. Dagen etter snudde det, nye muligheter åpnet seg og 2 dager var jeg i ny jobb. Så fort kan det altså snu. 

Anonymkode: 08719...2bb

Jo, du har rett i det - og jeg har selv hatt lignende erfaring for flere år siden. Ofte kan det lønne seg å gi seg selv en eksttra dag og se hva som da skjer, og i hvert fall ikke gjøre beslutninger i det en er sterkt påvirket av følelser eller alkohol e.l. Egentlig aldri, for en tenker aldri klart med slike tanker i haudet...