Føler meg veldig bra om dagen.

[Glitter]

Hei. Jeg er i en veldig bra periode. Til tross for noen ytre belastninger så kjenner jeg på total fravær av depresjon, mye glede, optimisme samtidig som det ikke er så mye at det er sykdom. Dette er bare en normal tilværelse tror jeg, med regelmessige følelser av lykke. 

Jeg trener nesten hver dag, jeg sover stort sett godt og jeg nyter å for en gang skyld ikke kjenne på noen grad av depresjon og heller ikke kjenne på ustabile tanker og følelser. 

Tanken på at dette kan bli min normaltilstand hvis medisinen jeg skal starte på virker gjør at jeg faktisk tror at jeg kan få et greit liv videre. Jeg blir skikkelig håpefull for framtiden. Føler at det er nå livet mitt kanskje virkelig kan begynne. At nå kan det endelig gå min vei! 

Jeg er spent på hvordan de neste ukene blir. Om jeg klarer å holde meg sånn her og verken gå opp eller ned. 

Jeg lurer på om den lette euforien jeg kjenner på bare kommer av takknemlighet av å ikke kjenne seg depressiv lenger? Jeg har jo i mer eller mindre grad vært deprimert nesten i hele år. I tillegg til å ha vært hypoman. 

Det jeg tror jeg trenger å øve på, det er å bare sette pris på den gode perioden jeg har nå, og ikke begynne å tenke på at slikt varer aldri lenge, jeg blir nok deprimert snart, eller at snart kommer desember og da har jeg en tendens til å bli hypoman. Altså hvordan bare være i denne friske (?) fasen uten å ha i bakhodet at snart går det vel over? 

[Vhanja]

Så kjekt å høre!

Jeg tror det er en utfordring for mange. Alt vil jo alltid gå over. Hvis man er på f.eks en veldig kjekk ferie så vil jo den gå over. Feirer man 40-årsdag og har det veldig kjekt, så er det bare noen timer til den går over. Til slutt dør vi alle og alt går over.

Nøkkelen er jo å kunne leve i nuet og nyte det, uansett om det er snakk om timer, dager eller måneder, i stedet for å fokusere på at hva-det-enn-er går over. 

Endret 17. november 2022 av Vhanja

[Glitter]

Vhanja skrev (25 minutter siden):

Så kjekt å høre!

Jeg tror det er en utfordring for mange. Alt vil jo alltid gå over. Hvis man er på f.eks en veldig kjekk ferie så vil jo den gå over. Feirer man 40-årsdag og har det veldig kjekt, så er det bare noen timer til den går over. Til slutt dør vi alle og alt går over.

Nøkkelen er jo å kunne leve i nuet og nyte det, uansett om det er snakk om timer, dager eller måneder, i stedet for å fokusere på at hva-det-enn-er går over. 

Ja. Det tror jeg du har rett i. Det er vel en slags tankefelle å havne der at hver gang en tenket at det går bra, så kommer følgetanken om at "men det varer vel ikke lenge det". Jeg prøver å riste vekk den tanken. Jeg tenker istedenfor at nå skal jeg være i det som er nå. Så får jeg ta det neste senere. Samtidig som jeg forsøker å leve på en måte som kan fremme det å fortsette å ha det greit. Jeg kan jo alltid gjøre ting som vil gjøre at jeg får det kjipere. Og vice versa. Jeg vil påvirke det jeg kan i positiv retning, også forsøke å nyte det mens det varer. Så får det dårlige komme når det kommer. 

Vil ikke bli for optimistisk heller da. For fallhøyden blir stor dersom jeg surrer meg inn i at nå er det sånn her det skal være uten nye nedturer. Jeg vil ha en realistisk tilnærming til det.

Endret 17. november 2022 av Glitter

[stjernestøv]

Så bra  Det fortjener du, lev i nuet ja og ikke tenk så mye fremover. Nyt det! 

[Glitter]

stjernestøv skrev (1 time siden):

Så bra  Det fortjener du, lev i nuet ja og ikke tenk så mye fremover. Nyt det! 

Skal prøve på det.

[Orion]

Så utrolig fint å høre 😊 Jeg tenker også at det er viktig å sette pris på slik det er akkurat nå og ikke tenke for mye "hva hvis" eller "når". Man vet jo aldri så det beste en kan gjøre er å fokusere på her og nå, uansett om det er vanskelig. 

[Glitter]

Orion skrev (9 timer siden):

Så utrolig fint å høre 😊 Jeg tenker også at det er viktig å sette pris på slik det er akkurat nå og ikke tenke for mye "hva hvis" eller "når". Man vet jo aldri så det beste en kan gjøre er å fokusere på her og nå, uansett om det er vanskelig. 

Helt enig! Jeg går rundt og føler meg forelsket. Jeg vet ikke i hva. Livet antar jeg. Haha. Jeg måtte sette på musikk og danse i går. Riktignok med dårlige høytalere. Hvis jeg begynner å sove dårlig nå og stige høyere opp må nok varsellampene begynne å blinke litt, men enn så lenge gidder jeg ikke tenke på det.

[Eva Sofie]

Glitter skrev (19 timer siden):

Det er vel en slags tankefelle å havne der at hver gang en tenket at det går bra, så kommer følgetanken om at "men det varer vel ikke lenge det". Jeg prøver å riste vekk den tanken.

Kom bare til å tenke på noe - når du har hatt dine down-perioder, har du da klart å tenke at "dette går nok over om en stund dette også - jeg må bare igjennom det"? Det er vanskeligere å holde fast tanken på slikt når hodet blir sirup...

For det er ofte slik, er min erfaring, med tilbakevendende depressiv lidelse. Nå de siste årene har tilbakefallene vært svært milde og jeg har klart å håndtere de uten innleggelse, men mulig det også er pga. nettopp den tanken jeg holder fast ved, at det vil gå over på et tidspunkt bare jeg kommer meg igjennom det, som en stor bølge som skyller over meg e.l. til jeg er over på andre siden.

[Glitter]

Eva Sofie skrev (6 minutter siden):

Kom bare til å tenke på noe - når du har hatt dine down-perioder, har du da klart å tenke at "dette går nok over om en stund dette også - jeg må bare igjennom det"? Det er vanskeligere å holde fast tanken på slikt når hodet blir sirup...

For det er ofte slik, er min erfaring, med tilbakevendende depressiv lidelse. Nå de siste årene har tilbakefallene vært svært milde og jeg har klart å håndtere de uten innleggelse, men mulig det også er pga. nettopp den tanken jeg holder fast ved, at det vil gå over på et tidspunkt bare jeg kommer meg igjennom det, som en stor bølge som skyller over meg e.l. til jeg er over på andre siden.

Ja, jeg klarer delvis å tenke at det går over. Men samtidig er jeg deprimert så mye av året at tanker og følelser knyttet til at "det kommer tilbake igjen og igjen, jeg er så sliten av å kun få ha helt svært korte perioder uten denne driten" blir større enn tankene om at det ikke varer for evig. Selv om depresjonen varierer i grad så er jeg såpass mye deprimert, og når den går over til å bli alvorlig så sliter jeg med å tenke klart. 

Endret 18. november 2022 av Glitter

[Glitter]

Eva Sofie skrev (17 minutter siden):

Kom bare til å tenke på noe - når du har hatt dine down-perioder, har du da klart å tenke at "dette går nok over om en stund dette også - jeg må bare igjennom det"? Det er vanskeligere å holde fast tanken på slikt når hodet blir sirup...

For det er ofte slik, er min erfaring, med tilbakevendende depressiv lidelse. Nå de siste årene har tilbakefallene vært svært milde og jeg har klart å håndtere de uten innleggelse, men mulig det også er pga. nettopp den tanken jeg holder fast ved, at det vil gå over på et tidspunkt bare jeg kommer meg igjennom det, som en stor bølge som skyller over meg e.l. til jeg er over på andre siden.

Jeg kan legge til at jeg har i større grad kommet meg gjennom perioder med selvmordstanker siste årene ved å tenke at det vil gå over. Jeg tenker aktivt at jeg ville jo ikke dø for noen uker siden. Før så klarte jeg overhode ikke tenke slik og jeg hadde dessuten selvmordstanker mye hyppigere. De kom med en gang en dag var tung og jeg brukte også tanken om at jeg kan ta livet mitt hvis jeg vil som en trøst. Sånn er det ikke lenger, og derfor klarer jeg i større grad å håndtere selvmordstanker. Men desto verre er det også når jeg blir så dårlig at jeg overmannes fullstendig av selvmordstankene. Da er jeg mye dårligere enn jeg måtte være tidligere før det ble risiko for å miste kontroll. Men da klarer jeg som regel å be om hjelp. 

Endret 18. november 2022 av Glitter

[AnonymBruker]

Glitter skrev (På 17.11.2022 den 11.01):

Hei. Jeg er i en veldig bra periode. Til tross for noen ytre belastninger så kjenner jeg på total fravær av depresjon, mye glede, optimisme samtidig som det ikke er så mye at det er sykdom. Dette er bare en normal tilværelse tror jeg, med regelmessige følelser av lykke. 

Jeg trener nesten hver dag, jeg sover stort sett godt og jeg nyter å for en gang skyld ikke kjenne på noen grad av depresjon og heller ikke kjenne på ustabile tanker og følelser. 

Tanken på at dette kan bli min normaltilstand hvis medisinen jeg skal starte på virker gjør at jeg faktisk tror at jeg kan få et greit liv videre. Jeg blir skikkelig håpefull for framtiden. Føler at det er nå livet mitt kanskje virkelig kan begynne. At nå kan det endelig gå min vei! 

Jeg er spent på hvordan de neste ukene blir. Om jeg klarer å holde meg sånn her og verken gå opp eller ned. 

Jeg lurer på om den lette euforien jeg kjenner på bare kommer av takknemlighet av å ikke kjenne seg depressiv lenger? Jeg har jo i mer eller mindre grad vært deprimert nesten i hele år. I tillegg til å ha vært hypoman. 

Det jeg tror jeg trenger å øve på, det er å bare sette pris på den gode perioden jeg har nå, og ikke begynne å tenke på at slikt varer aldri lenge, jeg blir nok deprimert snart, eller at snart kommer desember og da har jeg en tendens til å bli hypoman. Altså hvordan bare være i denne friske (?) fasen uten å ha i bakhodet at snart går det vel over? 

Så fint å lese!

Anonymkode: cd477...0d7