Det er ikke hvem jeg er...

[Gjest (ikke undertegnet)]

En av eks-kjærestene mine ringte meg her om dagen. Vi har ikke snakket på en stund, men jeg syntes i utgangspunktet det var hyggelig å få en telefon fra han. Det var inntil jeg innså hvorfor han plutselig ville ha kontakt med meg.

"Jo, saken er den" sa han, uten å nøle nevneverdig, "at jeg har en venninne som har blitt utsatt for overgrep. Hun fortalte meg det i går. Nå vil jeg ha råd fra deg hvordan jeg skal behandle henne, hva slags hensyn jeg må ta... slike ting, vet du". Jeg tror aldri jeg har blitt så sint i mitt liv. Jeg ba han rett og slett om å dra til helvete og bli der.

Det er ikke hvem jeg er! Det er ikke del av min personlighet! Min oppførsel, mine tanker, ingen del av meg har noe med hva som skjedde å gjøre! Jeg kjenner henne ikke, bare fordi vi har noe som overfladisk kan virke som en lignende opplevelse! Jeg vil aldri, aldri at noen skal tro de vet noe om meg bare fordi de vet om dette ekle, kvalmende som ble gjort mot meg da jeg var liten. Og aldri, aldri, aldri vil jeg at noen skal minne meg på det mot min vilje.

Jeg kan ikke gjøre det til del av min identitet. Jeg kan ikke legge det til grunn for min oppførsel. Jeg kan ikke innrømme hvilke deler av min psyke som har blitt påvirket av det...

...for det gjør vondt.

Så alle de som tror de vet noe, som tror de har forstått det nå... som tror jeg vil snakke om det, noen gang... De kan bare dra til helvete og bli der.

[DIXI]

Hva med hun som trang hjelp?

[Gjest (ikke undertegnet)]

...og ville ikke starte en ny tråd.

Så er det kjæresten da... Som prøver å forstå og blir dyttet unna. Den stakkars, vidunderlige, intelligente, herlige kjæresten min som jeg ikke ønsker å være uten, men dytter vekk så ofte som mulig allikevel.

Han har nesten ikke latt høre fra seg på to dager, så jeg blir bekymret. Ringer, spør om noe er i veien, prøver å være i godt humør, er det vel egentlig også. Han ler litt av seg selv og sier han har tenkt på noe, noe med meg, som han ikke helt klarer å forklare med ord. "Du har tenkt på noe i to dager og vet enda ikke helt hva det er?" ler jeg og ber han om å forklare som best han kan, i alle fall. Glemmer helt at han vet, at han leser tankene mine nærmest, glemmer hvor mye jeg angrer hver gang jeg ber han si hva han tenker. Det er alltid noe jeg ikke har lyst til å snakke om.

"Det er ikke så alvorlig, skjønner du" sier han trøstende. Og vet igjen hva som nettopp gikk gjennom hodet mitt. Så skummelt det er, men allikevel betryggende, at han kjenner meg så godt. Så sier han det da, det endelige beviset på at ingenting kan skjules fra han: "Jeg tenker, at i det siste, så har du vært litt mindre interessert i meg enn vanlig". Og han har så rett, jeg som tenkte på det to timer før jeg ringte. At følelsene mine har mildnet litt i en ukes tid nå. Men jeg tenker at det bare er en fase, det vil gå over, alle har jo sånne perioder. Så nå er det jeg som trøster. Sier han har nok tildels rett, men at det ikke betyr at det er et problem, bare at jeg har mye annet å tenke på for tiden.

Og han er enig, men sier det ikke får han til å føle seg bedre. At følelsene mine smitter over på hvordan han har det med seg selv, at det dreper litt av gleden ved å tenke på oss. For kanskje er det begynnelsen på slutten? "Ja, kanskje er det det" svarer jeg litt motvillig. Men legger jo raskt til: "Alle har det jo sånn med mennesker en gang i mellom. Jeg er nok bare sliten av situasjonen vår" (bor litt langt fra hverandre). Og han forstår, som alltid forstår han. Men lurer på, skal vi gjøre noe med dette da eller bare se hva som skjer?

"Pause?" forslår jeg. Men det vil han ikke, han vil snakke med meg så ofte som mulig, han liker ikke pauser. Og jeg er lettet, det var ikke det jeg ville heller. Så sier han det, det som alltid skremmer meg så veldig: "Du skal se det ordner seg når vi bor nærmere hverandre og kan treffes oftere. Det sliter jo dette her, men da fikser nok det meste seg". Jeg hater å høre han si det. For jeg vet jo... Da vil jo alle problemene bare bli verre. Og jeg er jo så sikker på at han kaster bort tiden sin på meg, det er jo da han vil innse det og undre seg over hva i all verden han tenkte på. Så jeg svarer ikke noe spesielt og vi legger på.

Han ringer meg litt senere igjen, er like blid. Spør om han kanskje skal prøve å komme en tur til helga. Så gjør jeg den store feilen, jeg nøler. Jeg tenker på å ha han så nær, nei, det klarer jeg ikke nå. Og han forstår, igjen forstår han. Sier: "Jeg glemte at du er litt lei av meg nå. Jeg skal gi deg litt pusterom noen dager". Men jeg vil ikke det, jeg fikk bare litt panikk, jeg vil ha han hit, ingenting annet vil jeg mer enn det. Og fordi han for en gangs skyld ikke kan lese tankene mine, fordi han ikke skjønner at jeg ikke klarer å si: "Jo, kom", så er jeg sur og tverr resten av samtalen.

Han legger på... Og så sitter jeg her. Med tårer rennende nedover kinnene og vil så gjerne plukke opp telefonen og ringe han. Si unnskyld, uten å helt vite hva for. Men det betyr ingenting, bare jeg kan snakke med han. Om noe. Hva som helst. Så ordner det seg vel? Han sier jo det... Alt ordner seg. Stakkars vidunderlige, herlige, intelligente kjæresten min som slettes ikke skjønner at det ikke vil ordne seg. At jeg vil dytte han vekk lenge, lenge ennå. Og at han må forsikre meg om og om igjen om at det er meg han vil ha. Og at det kommer til å bli slitsomt. Og at jeg til slutt kommer til å gå fra han uansett, slik jeg har gjort med de andre.

Men jeg lurer han jo ikke. Jeg har jo advart han. Og han er fremdeles her... Han må være den mest vidunderlige idioten i verden.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Hva med hun som trang hjelp?

Tenker du på jenta han ringte angående?

[thinkerbell]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne... Meget sannsynlig blir dette bare rot.. men.. jeg følte et behov for å svare deg fordi jeg likte innlegget ditt.

Først av alt vil jeg si at jeg er enig med deg.. det er ikke -det- du er... Men..det er -hva- du har opplevd. Disse erfaringene du sitter med, hun kunne hatt nytte av det den jenta det var snakk om.

Jeg tror... det kanskje er vanskelig for deg å innrømme for deg selv det du har opplevd, og det er normalt. Du sier du ikke ønsker å prate om det som har skjedd..det er også normalt.. Av en eller annen grunn så oppfatter jeg deg som ensom.. og jeg tror det hadde gjort deg godt å snakke med et menneske du har tillit til om det som plager deg. Det du har opplevd er sikkert forferdelig smertefullt å gå med alene og.. jeg tror du trenger noen.. Men.. du skal selv føle når du er klar, ingen skal presse deg.

Jeg er glad du skrev inn her..... og jeg håper du fortsetter med å skrive. Følelsene dine er normale... Og her inne vil du treffe mange som vil gjennkjenne den smerten du bærer på.

Du kan godt be meg dra til helvete nå... Kanskje jeg treffer deg der... for med så mye smerte og fortvilelse jeg antar at du sitter med alene, vil jeg tro du besøker det stedet ganske ofte.

*varm klem.. men kun om du føler for det*

-bella-

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne... Meget sannsynlig blir dette bare rot.. men.. jeg følte et behov for å svare deg fordi jeg likte innlegget ditt.

Først av alt vil jeg si at jeg er enig med deg.. det er ikke -det- du er... Men..det er -hva- du har opplevd. Disse erfaringene du sitter med, hun kunne hatt nytte av det den jenta det var snakk om.

Jeg tror... det kanskje er vanskelig for deg å innrømme for deg selv det du har opplevd, og det er normalt. Du sier du ikke ønsker å prate om det som har skjedd..det er også normalt.. Av en eller annen grunn så oppfatter jeg deg som ensom.. og jeg tror det hadde gjort deg godt å snakke med et menneske du har tillit til om det som plager deg. Det du har opplevd er sikkert forferdelig smertefullt å gå med alene og.. jeg tror du trenger noen.. Men.. du skal selv føle når du er klar, ingen skal presse deg.

Jeg er glad du skrev inn her..... og jeg håper du fortsetter med å skrive. Følelsene dine er normale... Og her inne vil du treffe mange som vil gjennkjenne den smerten du bærer på.

Du kan godt be meg dra til helvete nå... Kanskje jeg treffer deg der... for med så mye smerte og fortvilelse jeg antar at du sitter med alene, vil jeg tro du besøker det stedet ganske ofte.

*varm klem.. men kun om du føler for det*

-bella-

Takk for svar.

Jeg skrev det innlegget i sinne over alle som tror de forstår meg og tror de kjenner meg bare fordi de vet dette ene som har skjedd. Og alle som tror jeg forstår ethvert annet overgrepsoffer.

Er nok litt ensom når det gjelder akkurat denne opplevelsen. Snakker jo med kjæresten min, som ikke later som han forstår, men lytter til hva jeg sier og lærer. Men så liker jeg å late som om alt er bra da... Liker hvordan det høres ut når jeg sier: "Nei, det har egentlig ikke påvirket meg noe særlig". Det høres så fint ut, gjør det ikke? Skulle ønske det var sånn...

Uff, nå skriver jeg i vei igjen. Trenger så å skrive i kveld. Takk for at du leste og svarte meg, i alle fall... *lite smil*

[thinkerbell]

Takk for svar.

Jeg skrev det innlegget i sinne over alle som tror de forstår meg og tror de kjenner meg bare fordi de vet dette ene som har skjedd. Og alle som tror jeg forstår ethvert annet overgrepsoffer.

Er nok litt ensom når det gjelder akkurat denne opplevelsen. Snakker jo med kjæresten min, som ikke later som han forstår, men lytter til hva jeg sier og lærer. Men så liker jeg å late som om alt er bra da... Liker hvordan det høres ut når jeg sier: "Nei, det har egentlig ikke påvirket meg noe særlig". Det høres så fint ut, gjør det ikke? Skulle ønske det var sånn...

Uff, nå skriver jeg i vei igjen. Trenger så å skrive i kveld. Takk for at du leste og svarte meg, i alle fall... *lite smil*

Du skriver godt. Jeg vil tro det hadde vært betraktelig mer behagelig om man bare kunne vifte -det- bort med en eller annen setning om at det løser seg. Men slik er det ikke, det tror jeg de som befinner seg på dette forumet kan skrive under på.

-håper du fortsetter å skrive... du vil møte mange likesinnede av de som vanker her

[leenie]

Jeg skjønner at du kanskje ikke følte deg rede til å gi råd, og snakke om hvordan overgrepet/ene påvirker deg. Og du ble sikkert overrumplet av spørsmålet hans.

Det hadde jeg også blitt.

Men han ringte jo ikke for å såre deg. Han trengte din hjelp. Og all ære til ham for å faktisk innrømme at han trengte råd! Og at han var tøff nok til å ringe en eks-kjæreste og innrømme det! Det fins mange som ikke hadde våget.

Veien fra et overgrep er så uendelig tung å gå, men det hjelper hvertfall meg å tenke at kanskje mine erfaringer kan hjelpe neste mann...

Du skriver at overgrepet ikke er deg.

Nei, ikke hele deg, men det er desverre en del av deg. Fortid, nåtid, fremtid... Det henger sammen...

Ønsker deg lykke til videre... Tro meg, det blir bedre...

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg skjønner at du kanskje ikke følte deg rede til å gi råd, og snakke om hvordan overgrepet/ene påvirker deg. Og du ble sikkert overrumplet av spørsmålet hans.

Det hadde jeg også blitt.

Men han ringte jo ikke for å såre deg. Han trengte din hjelp. Og all ære til ham for å faktisk innrømme at han trengte råd! Og at han var tøff nok til å ringe en eks-kjæreste og innrømme det! Det fins mange som ikke hadde våget.

Veien fra et overgrep er så uendelig tung å gå, men det hjelper hvertfall meg å tenke at kanskje mine erfaringer kan hjelpe neste mann...

Du skriver at overgrepet ikke er deg.

Nei, ikke hele deg, men det er desverre en del av deg. Fortid, nåtid, fremtid... Det henger sammen...

Ønsker deg lykke til videre... Tro meg, det blir bedre...

Ja, etter å ha tenkt meg litt om, så ringte jeg han tilbake i dag morges. Sa unnskyld, forklarte at jeg ikke var forberedt på spørsmålet hans, men sa også at jeg neppe kan hjelpe han noe nevneverdig. Foreslo så at, siden hun hadde klart å snakke med han om det allerede, om han ikke bare skulle spørre henne selv.

Alle er jo forskjellige. Om noen behandler meg annerledes bare fordi de vet, så blir jeg veldig såret og framfor alt, sint. Men hun er vel kanskje annerledes? Han forsto hva jeg mente. Nå har jeg e-mailet han noen linker til sider hvor han kan få informasjon og generelle råd om hvordan han best kan hjelpe, men jeg håper jo at han tar det med en klype salt og først og fremst hører på hva hun har å si.

Takk for at dere "rettet" litt på meg, jeg overreagerte nok. Han mente det jo godt *smil*

[Hawkwind]

Var det noe særskilt som skjedde mellom deg og din eks som gjorde at du reagerte så kraftig - eller var det noe i måten du ble spurt på som gjorde at du reagerte så kraftig?

Eller er det kanskje slik at du ikke føler deg rede til å gi råd om dette til andre...?

Ut fra det du skrev her, synes jeg du reagerte litt vel kraftig nemlig - og jeg antar at det da er bakenforliggende årsaker som ligger bak din reaksjon her...?

[leenie]

Ja, etter å ha tenkt meg litt om, så ringte jeg han tilbake i dag morges. Sa unnskyld, forklarte at jeg ikke var forberedt på spørsmålet hans, men sa også at jeg neppe kan hjelpe han noe nevneverdig. Foreslo så at, siden hun hadde klart å snakke med han om det allerede, om han ikke bare skulle spørre henne selv.

Alle er jo forskjellige. Om noen behandler meg annerledes bare fordi de vet, så blir jeg veldig såret og framfor alt, sint. Men hun er vel kanskje annerledes? Han forsto hva jeg mente. Nå har jeg e-mailet han noen linker til sider hvor han kan få informasjon og generelle råd om hvordan han best kan hjelpe, men jeg håper jo at han tar det med en klype salt og først og fremst hører på hva hun har å si.

Takk for at dere "rettet" litt på meg, jeg overreagerte nok. Han mente det jo godt *smil*

Jeg forstår deg godt. Det er ikke like lett å holde hodet kaldt alltid... =) Lykke til videre!

Klem fra

[Gjest (ikke undertegnet)]

Var det noe særskilt som skjedde mellom deg og din eks som gjorde at du reagerte så kraftig - eller var det noe i måten du ble spurt på som gjorde at du reagerte så kraftig?

Eller er det kanskje slik at du ikke føler deg rede til å gi råd om dette til andre...?

Ut fra det du skrev her, synes jeg du reagerte litt vel kraftig nemlig - og jeg antar at det da er bakenforliggende årsaker som ligger bak din reaksjon her...?

Vet ikke helt om jeg klarer forklare det... Bare det at jeg aldri snakker om det. Og han vet det. Eneste grunnen til at han vet om det som skjedde er at han skjønte det av seg selv, vi var jo sammen en god stund. Og da han spurte meg direkte, bekreftet jeg, men sa at han skulle aldri nevne det igjen.

Han har holdt det, inntil nå. Bare... overrasket meg sånn. Vil ikke snakke om det med noen og i alle fall ikke eks'en min.

[Hawkwind]

Vet ikke helt om jeg klarer forklare det... Bare det at jeg aldri snakker om det. Og han vet det. Eneste grunnen til at han vet om det som skjedde er at han skjønte det av seg selv, vi var jo sammen en god stund. Og da han spurte meg direkte, bekreftet jeg, men sa at han skulle aldri nevne det igjen.

Han har holdt det, inntil nå. Bare... overrasket meg sånn. Vil ikke snakke om det med noen og i alle fall ikke eks'en min.

For deg så ble det med andre ord et tillitsbrudd at han nå nevnte det, og i og med at du ikke ønsker å snakke om det tolket du det kanskje ubevisst som et "angrep"...?

Forstår uansett din reaksjon bedre nå.

*forsiktig klem*