Det å være følelsesløs

[Orion]

Jeg leste nettopp tråden "Medisiner mot følelser" med spørsmål om det finnes medisiner som gjør en mindre følsom. Synes svarene der var interessante. Oppretter derfor en ny tråd med mine spørsmål for å ikke avspore den. 

Jeg sliter altså med det motsatte. Jeg kjenner veldig på den følelsen av å være følelsesløs. Kjenner meg stort sett bare likegyldig. Husker ikke helt hvordan det var for meg før, men har mesteparten av mitt voksne liv hatt det slik. Synes å huske jeg var ganske så følsom barn, kan dog ikke huske når eller hvorfor det endret seg, muligens i tenårene? 

Jeg bruker ikke antidepressiva, men stemningsstabiliserende og antipsykotika. Kan de ha denne effekten? (Jeg hadde jo dette problemet før jeg begynte på medisiner, men kanskje blitt litt verre etter oppstart). 

Er der noe en kan gjøre for å bli mer følsom? Og komme mer i kontakt med følelsene sine? Regner med det ikke finnes medisiner for akkurat dette? Kanskje en form for terapi? Har forsøkt ISTDP med det som mål uten effekt.

[Orion]

ISW skrev (17 minutter siden):

Følelser styres mye av de stimulerende nevrotransmitterne - dopamin, noradrenalin og et par andre. Serotonin virker via noen reseptorer på å hemme frigjøringen av dopamin og noradrenalin, og kan stabilisere stemningsleiet og gjøre deg mindre følelsesstyrt. Derfor kan SSRI (og eventuelt medisiner som blokkerer stimulerende nevrotransmittere, hvis det trengs) hjelpe. 

 

kupton skrev (32 minutter siden):

Nei. SSRI virker på "hudtykkelsen" helt uavhengig av depresjon. I USA skal det har vært et betydelig misbruk blant friske for å oppnå nettopp dette.

Håper det er greit at jeg siterer dere her da jeg synes svarene deres var nyttige og jeg lurer veldig på om dere har kunnskap om det motsatte (behandling for å få mer følelser). 

Endret 7. desember 2022 av Orion

[AnonymBruker]

Orion skrev (6 timer siden):

 

Håper det er greit at jeg siterer dere her da jeg synes svarene deres var nyttige og jeg lurer veldig på om dere har kunnskap om det motsatte (behandling for å få mer følelser). 

Tror behandlingen innebærer å bytte ut eller redusere de medisinene du står på i dag 

Anonymkode: 78d44...4b1

[ISW]

Orion skrev (18 timer siden):

 

Håper det er greit at jeg siterer dere her da jeg synes svarene deres var nyttige og jeg lurer veldig på om dere har kunnskap om det motsatte (behandling for å få mer følelser). 

Medikamentell behandling er typisk bupropion (Wellbutrin) - evt sjekke om dosen medisin med motsatt virkning er for høy.

Å bruke medisiner handler ofte om å finne en balansegang mellom ønsket effekt og bivirkninger. Antar at du har bipolar lidelse og da er jo en ønsket effekt å stabilisere deg. Men det er også meningen at du skal bruke medisinen lenge, og da må du ikke få for mye bivirkning. Jeg vil si at å finne denne balansen er en spesialistoppgave og krever mye kompetanse. Kan du snakke med en spesialist? 

[stjernestøv]

Jeg og føler meg likegyldig bortsett fra angst. 

[Eva Sofie]

Orion skrev (21 timer siden):

Jeg leste nettopp tråden "Medisiner mot følelser" med spørsmål om det finnes medisiner som gjør en mindre følsom. Synes svarene der var interessante. Oppretter derfor en ny tråd med mine spørsmål for å ikke avspore den. 

Jeg sliter altså med det motsatte. Jeg kjenner veldig på den følelsen av å være følelsesløs. Kjenner meg stort sett bare likegyldig. Husker ikke helt hvordan det var for meg før, men har mesteparten av mitt voksne liv hatt det slik. Synes å huske jeg var ganske så følsom barn, kan dog ikke huske når eller hvorfor det endret seg, muligens i tenårene? 

Jeg bruker ikke antidepressiva, men stemningsstabiliserende og antipsykotika. Kan de ha denne effekten? (Jeg hadde jo dette problemet før jeg begynte på medisiner, men kanskje blitt litt verre etter oppstart). 

Er der noe en kan gjøre for å bli mer følsom? Og komme mer i kontakt med følelsene sine? Regner med det ikke finnes medisiner for akkurat dette? Kanskje en form for terapi? Har forsøkt ISTDP med det som mål uten effekt.

Mulig at det å være litt distansert fra egne følelser er en mestringsstrategi for deg, i tillegg til at den er godt ufrivillig hjulpet av medisinene... Jeg vet ikke. Men støtter ellers @ISW at det er viktig å finne riktig medisin. Mange stemningsstabiliserende medisiner og antipsykotiske medisiner kan jo også gjøre en følelseslabil - så her er dose og type medisin viktig. Håper du har en dyktig psykiater.

Det finnes jo en hel Nordsjø full av terapimetoder. ISTDP er jo en intensiv og kortidsterapimetode. Om du har bipolar, har jeg forstått at det er psykoeudikasjon som gjelder. Men det finnes som sagt mye annen terapi tilgjengelig, individuelt og i grupper.

Mulig du kan få noe utbytte av å se på nettsiden til Bipolarforeningen i Norge - jeg ser at bl.a. lokalforeningene i Bipolarforeningen har treff rundt om i Norge (jeg er ikke sponset...). Jeg vet av egen erfaring at det kan ha utrolig stor betydning å møte andre som vet hvordan det er å leve med samme lidelse som deg. Som vet hva du står i til daglig, som kan smile og vise forståelse på en annen måte enn hva andre kan.

[Orion]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Tror behandlingen innebærer å bytte ut eller redusere de medisinene du står på i dag 

Anonymkode: 78d44...4b1

Ja, det kan godt være. Håper jeg får behandlingsplass så jeg kan gjøre det neste år. 

[Orion]

ISW skrev (3 timer siden):

Medikamentell behandling er typisk bupropion (Wellbutrin) - evt sjekke om dosen medisin med motsatt virkning er for høy.

Å bruke medisiner handler ofte om å finne en balansegang mellom ønsket effekt og bivirkninger. Antar at du har bipolar lidelse og da er jo en ønsket effekt å stabilisere deg. Men det er også meningen at du skal bruke medisinen lenge, og da må du ikke få for mye bivirkning. Jeg vil si at å finne denne balansen er en spesialistoppgave og krever mye kompetanse. Kan du snakke med en spesialist? 

Har både stemningsstabiliserende og antipsykotika denne motsatte virkningen? Og om dosen er for høy er det da tenkt at den da er over referanseområdet, eller kan den fortsatt regnes som for høy selv om den ligger innenfor?

Jeg har bipolar ja. Har dessverre ingen spesialist jeg kan snakke med, har bare fastlegen, men er søkt inn til behandling til neste år da. Håper bare jeg får plass. Hvis ikke kan jeg vel be fastlegen sende henvisning til psykiater? 

[Orion]

stjernestøv skrev (1 time siden):

Jeg og føler meg likegyldig bortsett fra angst. 

Så kjipt at du har samme erfaring.

[Everybody]

Jeg ble også følelsesløs når jeg fikk en psykoselidelse og depresjon. Er i det samme stemingsleie hele tiden.

[Orion]

Eva Sofie skrev (1 time siden):

Mulig at det å være litt distansert fra egne følelser er en mestringsstrategi for deg, i tillegg til at den er godt ufrivillig hjulpet av medisinene... Jeg vet ikke. Men støtter ellers @ISW at det er viktig å finne riktig medisin. Mange stemningsstabiliserende medisiner og antipsykotiske medisiner kan jo også gjøre en følelseslabil - så her er dose og type medisin viktig. Håper du har en dyktig psykiater.

Det finnes jo en hel Nordsjø full av terapimetoder. ISTDP er jo en intensiv og kortidsterapimetode. Om du har bipolar, har jeg forstått at det er psykoeudikasjon som gjelder. Men det finnes som sagt mye annen terapi tilgjengelig, individuelt og i grupper.

Mulig du kan få noe utbytte av å se på nettsiden til Bipolarforeningen i Norge - jeg ser at bl.a. lokalforeningene i Bipolarforeningen har treff rundt om i Norge (jeg er ikke sponset...). Jeg vet av egen erfaring at det kan ha utrolig stor betydning å møte andre som vet hvordan det er å leve med samme lidelse som deg. Som vet hva du står i til daglig, som kan smile og vise forståelse på en annen måte enn hva andre kan.

Jeg er enig med deg i det at det er en mestringsstrategi i tillegg til at det kommer av medisinene. Så må nok forsøke gjøre noe med begge deler. Følelseslabil betyr at man er følsom, sant? Har dessverre ingen psykiater, men håper på plass i behandling etterhvert. 

Jeg har gjennomført bipolarkurs og fant det veldig nyttig, men kan ikke si at jeg ble bedre av det dessverre. Men jeg burde nok kanskje forsøke en annen type terapi. Emosjonsfokusert terapi hadde kanskje vert noe uten at jeg vet så alt for mye om akkurat den terapiformen. 

Takk for tips om bipolarforeningen. Tenker jeg skal forsøke melde meg inn og delta på treff i løpet av neste år

[ISW]

Orion skrev (21 timer siden):

Har både stemningsstabiliserende og antipsykotika denne motsatte virkningen? Og om dosen er for høy er det da tenkt at den da er over referanseområdet, eller kan den fortsatt regnes som for høy selv om den ligger innenfor?

Jeg har bipolar ja. Har dessverre ingen spesialist jeg kan snakke med, har bare fastlegen, men er søkt inn til behandling til neste år da. Håper bare jeg får plass. Hvis ikke kan jeg vel be fastlegen sende henvisning til psykiater? 

Ja.

Det finnes dessverre ikke et universelt fasitsvar på hvilken medisinkonsentrasjon eller -dose som gir optimal effekt. Sykdomsintensiteten er individuell, og kan også variere over tid. Hvis sykdommen din er 5 på en skala fra -10 til 10, og målet er nøytralt stemningsleie (0) så trenger du en gitt mengde medisin. Hvis den er 3 og du bruker samme medisiner, blir du avflatet. Er den 8, får du mangelfull effekt.

Som du skjønner er dette kompliserte greier. Jeg skulle ønske helsevesenet hadde tid og ressurser til å følge opp den enkelte bedre. Og ikke minst kompetanse.

[Fionys]

Orion skrev (På 7.12.2022 den 22.27):

Jeg leste nettopp tråden "Medisiner mot følelser" med spørsmål om det finnes medisiner som gjør en mindre følsom. Synes svarene der var interessante. Oppretter derfor en ny tråd med mine spørsmål for å ikke avspore den. 

Jeg sliter altså med det motsatte. Jeg kjenner veldig på den følelsen av å være følelsesløs. Kjenner meg stort sett bare likegyldig. Husker ikke helt hvordan det var for meg før, men har mesteparten av mitt voksne liv hatt det slik. Synes å huske jeg var ganske så følsom barn, kan dog ikke huske når eller hvorfor det endret seg, muligens i tenårene? 

Jeg bruker ikke antidepressiva, men stemningsstabiliserende og antipsykotika. Kan de ha denne effekten? (Jeg hadde jo dette problemet før jeg begynte på medisiner, men kanskje blitt litt verre etter oppstart). 

Er der noe en kan gjøre for å bli mer følsom? Og komme mer i kontakt med følelsene sine? Regner med det ikke finnes medisiner for akkurat dette? Kanskje en form for terapi? Har forsøkt ISTDP med det som mål uten effekt.

Jeg ble følelsesløs av alle AD jeg prøvde så jeg orket ikke å ta det for jeg følte jeg mistet de "små gledene" i livet og følte meg dø innvendig. Da jeg brukte Efexor ble også min sterke araknofobi mildere. Wellbutrin virket lovende, men kunne ikke bruke den for jeg fikk så sterke skjelvinger i hele kroppen. Av Litium og Lamictal merket jeg ingenting følelsesmessig. 

Min erfaring er at det er vanskelig å bli mer følsom og komme i kontakt med følelsene sine i syke perioder. Lærte engang av en psykiater at det er enklest å arbeide med seg selv i "fredstid" selv om man da føler at det er minst behov for det.  

[Orion]

ISW skrev (17 timer siden):

Ja.

Det finnes dessverre ikke et universelt fasitsvar på hvilken medisinkonsentrasjon eller -dose som gir optimal effekt. Sykdomsintensiteten er individuell, og kan også variere over tid. Hvis sykdommen din er 5 på en skala fra -10 til 10, og målet er nøytralt stemningsleie (0) så trenger du en gitt mengde medisin. Hvis den er 3 og du bruker samme medisiner, blir du avflatet. Er den 8, får du mangelfull effekt.

Som du skjønner er dette kompliserte greier. Jeg skulle ønske helsevesenet hadde tid og ressurser til å følge opp den enkelte bedre. Og ikke minst kompetanse.

Skjønner. Jeg og fremtidige psykiater må nok bare prøve oss frem da. Jeg har troen på at det kan være fornuftig og hjelp i å redusere dose. 

Skjønner det er komplisert ja. Får håpe psykiater jeg kommer til vil ha kompetansen. 

[Orion]

Fionys skrev (14 timer siden):

Jeg ble følelsesløs av alle AD jeg prøvde så jeg orket ikke å ta det for jeg følte jeg mistet de "små gledene" i livet og følte meg dø innvendig. Da jeg brukte Efexor ble også min sterke araknofobi mildere. Wellbutrin virket lovende, men kunne ikke bruke den for jeg fikk så sterke skjelvinger i hele kroppen. Av Litium og Lamictal merket jeg ingenting følelsesmessig. 

Min erfaring er at det er vanskelig å bli mer følsom og komme i kontakt med følelsene sine i syke perioder. Lærte engang av en psykiater at det er enklest å arbeide med seg selv i "fredstid" selv om man da føler at det er minst behov for det.  

Jeg bruker lamictal og litium nå, og føler at de påvirker følelsene. Men det er vel veldig individuelt hvordan man blir påvirket av medisinene? 

Det var fornuftig sagt av psykiateren din. Jeg har tro på det samme. Har jo vert dårlig nå ganske så lenge. Bare med korte perioder der det har gått litt bedre. Kanskje jeg kan klare komme til det punktet jeg får det varig bra og kan forsøke jobbe bedre med meg selv. 

[Eva Sofie]

Orion skrev (På 8.12.2022 den 21.11):

Følelseslabil betyr at man er følsom, sant?

Jo, beklager, og takk for at du der rettet meg opp. Mange medisiner fører til det du opplever nå, følelsesavflatning, men noen ganger kan det bli for mye. Medisinene skal jo regulere svingninger, men helst ikke ta bort normale følelser. De er nødvendige for oss.

Kjenner du redsel, glede, angst og f.eks. inspirasjon/iver etter å komme i gang med noe? Hva med sinne og irritasjon. Det er litt uenighet om hvor mange følelser fagfolkene mener vi har.

Jeg har svært lite kunnskap om medisinering om bipolar lidelse, men jeg håper du kommer til en kyndig psykiater. Du går jo i prinsippet nå på to stemningsstabiliserende medisiner

Orion skrev (På 8.12.2022 den 21.11):

Jeg har gjennomført bipolarkurs og fant det veldig nyttig, men kan ikke si at jeg ble bedre av det dessverre.

Det handler vel også mye om å på sikt å lære seg selv å kjenne. Vite hva en skal se etter om en blir i en dårligere periode eller ev. forebygge at du blir dårligere i perioder, vite hvordan en best kan stabilisere seg, vite hvem en kan kontakte etc. Har du skrevet ned en liste med tiltak A, B og C nedover? Det er mange med flere diagnoser som kan komme i dårlige perioder, som kan ha nytte av det. Og i tillegg si til en i familien eller nær venn at ser du tegn som du gjenkjenner, blir jeg glad for at du sier ifra - jeg er takknemlig for at du bryr deg. Det er som @Fionis sier, lettere å både øve og legge gode planer i fredstid.

Som årene går, kjenner man seg selv bedre. Jeg vet ikke hvor lenge du har hatt diagnosen.

Selv har jeg bl.a. tilbakevendende depressiv lidelse som kommer uten noen foranledning, og selv har jeg nå lært at kjenner jeg at jeg er på vei nedover, MÅ jeg prioritere søvn som nr. 1 og ev. gjøre avtaler om å møte andre mennesker. Dette har tatt nærmere 20 år å finne ut av og akseptere... Og mulig dette også er medvirkende til at depresjonene ikke har utviklet seg til å bli alvorlig de siste periodene...

Nå sovner jeg straks her... 🥱

[Orion]

Eva Sofie skrev (4 timer siden):

Jo, beklager, og takk for at du der rettet meg opp. Mange medisiner fører til det du opplever nå, følelsesavflatning, men noen ganger kan det bli for mye. Medisinene skal jo regulere svingninger, men helst ikke ta bort normale følelser. De er nødvendige for oss.

Kjenner du redsel, glede, angst og f.eks. inspirasjon/iver etter å komme i gang med noe? Hva med sinne og irritasjon. Det er litt uenighet om hvor mange følelser fagfolkene mener vi har.

Jeg har svært lite kunnskap om medisinering om bipolar lidelse, men jeg håper du kommer til en kyndig psykiater. Du går jo i prinsippet nå på to stemningsstabiliserende medisiner

Det handler vel også mye om å på sikt å lære seg selv å kjenne. Vite hva en skal se etter om en blir i en dårligere periode eller ev. forebygge at du blir dårligere i perioder, vite hvordan en best kan stabilisere seg, vite hvem en kan kontakte etc. Har du skrevet ned en liste med tiltak A, B og C nedover? Det er mange med flere diagnoser som kan komme i dårlige perioder, som kan ha nytte av det. Og i tillegg si til en i familien eller nær venn at ser du tegn som du gjenkjenner, blir jeg glad for at du sier ifra - jeg er takknemlig for at du bryr deg. Det er som @Fionis sier, lettere å både øve og legge gode planer i fredstid.

Som årene går, kjenner man seg selv bedre. Jeg vet ikke hvor lenge du har hatt diagnosen.

Selv har jeg bl.a. tilbakevendende depressiv lidelse som kommer uten noen foranledning, og selv har jeg nå lært at kjenner jeg at jeg er på vei nedover, MÅ jeg prioritere søvn som nr. 1 og ev. gjøre avtaler om å møte andre mennesker. Dette har tatt nærmere 20 år å finne ut av og akseptere... Og mulig dette også er medvirkende til at depresjonene ikke har utviklet seg til å bli alvorlig de siste periodene...

Nå sovner jeg straks her... 🥱

Absolutt ingenting å beklage for. Jeg spurte bare fordi jeg var usikker på hva følelseslabil betydde. Ja, jeg tror nok det er det som har skjedd. At det har blitt for mye medisiner eller for høye doser.

Jeg kjenner aldri på ingen følelser i det hele tatt dessverre. Eller hvis det er veldig store og intense ting som skjer så kjenner jeg så vidt på noe. Om en tenker seg at jeg nesten blir påkjørt av en bil så kjenner jeg på adrenalinrushet, men det er kanskje ikke en følelse? Mer en ja jeg vet ikke hva man kaller det men. 

Jeg har skrevet en liste med tiltak (A, B, C) rangert med det som stort sett hjelper best. Det er et veldig godt råd for alle. 

Beklager litt kort og kanskje litt dårlig svar forresten, har litt dårlig tid til å svare akkurat nå. 

[AnonymBruker]

Hvorfor går du på AP når du har både Litium og Lamictal? Og har du prøvd bare enten Litium eller bare Lamictal for å sjekke om det var nok? Det ville jeg spurt en psykiater om. Kan du ikke få time hos noen litt kjapt? Med den diagnosen går det vei greit å henvises til dps og kjapt få time hos en psykiater? 

Anonymkode: 78d44...4b1

[Eva Sofie]

Orion skrev (På 10.12.2022 den 11.56):

Jeg bruker lamictal og litium nå, og føler at de påvirker følelsene. Men det er vel veldig individuelt hvordan man blir påvirket av medisinene? 

Anonym bruker stiller under et spørsmål jeg egentlig har hatt litt på tungespissen siden du skrev at du brukte Lamictal og Litium. Og, ja, medisiner innvirker så ulikt på oss mennesker både når det gjelder virkning og bivirkning, så det er godt vi har flere medisiner med litt ulik virkningsprofil å teste ut... Og veien kan i blant være lang for å finne både riktig medisin/medisinkombinasjon og senere dosering.

Selv har jeg testet ut mange medisiner og kombinasjoner før vi fant riktig medisinering for å stabilisere min epilepsi, men fremdeles gjenstår å finjustere dosen. I høst forsøkte jeg på eget initiativ å seponere én av medisinene, men jeg måtte starte på@n igjen, da det ble en tydelig forverring. Men det var godt å slippe bivirkningene. Men heller bivirkninger enn økte anfall...

Og det samme er det jo innenfor en livslang behandling innen psykofarmaca som bipolar lidelse; en må finne en balanse hvor en kan tolerere bivirkningene og også oppleve effekt. Noen medisiner har lite effekt og mye bivirkninger... Og selv om noen rapporterer mye bivirkninger på en medisin, vil ikke det si at du vil få det samme - fordi vi responderer individuelt på medisiner.

Beklager, det ble langt...

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hvorfor går du på AP når du har både Litium og Lamictal? Og har du prøvd bare enten Litium eller bare Lamictal for å sjekke om det var nok? Det ville jeg spurt en psykiater om.

 

Anonymkode: 78d44...4b1

Som sagt, sa du der det jeg har tenkt, men ikke helt følt jeg har kunnet si... Eller, har du fått beskjed om/tror du, Orion, at Lamictal er antipsykotisk medisin? Innen psykiatrisk behandling brukes den som stemningsstabiliserende medisin, og primært om en Bipolar type I. Det virker det som du har etter tidligere forsøk på medisiner.

Og som sagt, jeg vet lite om medisinsk behandling av Bipolar type I, men det kan jo være riktig å gå på to typer stemningsstabiliserende - hva vet jeg. Men siden du ikke har det bra, fortjener du å få hjelp og støtte til å få det bedre.

Jeg synes det virker som om du er flink til å gjøre små tiltak i hverdagen som kan hjelpe deg litt fremover, i hvert fall.

Heier på deg! 🌟

[Orion]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hvorfor går du på AP når du har både Litium og Lamictal? Og har du prøvd bare enten Litium eller bare Lamictal for å sjekke om det var nok? Det ville jeg spurt en psykiater om. Kan du ikke få time hos noen litt kjapt? Med den diagnosen går det vei greit å henvises til dps og kjapt få time hos en psykiater? 

Anonymkode: 78d44...4b1

Gode spørsmål. AP var den første medisinen jeg begynte på. Egentlig er det tenkt at jeg ikke trenger AP så jeg vet ikke hvorfor de satte meg på det egentlig. Husker ikke. Men i alle fall, etter det så tenkte de at jeg burde ha en stemningsstabiliserende i tillegg. Så etter det ble det lagt til ennå en stemningsstabiliserende til ettersom den ikke hadde tilstrekkelig effekt. Tanken var å seponere den gamle når jeg hadde kommet høyt nok i dose på den nye. Men nå så tør de ikke redusere dose ettersom de er redd jeg skal bli dårligere. Jeg har forsøkt lamictal uten litium, men da fortsatt med abilify, men jeg var da fortsatt ganske dårlig. Jeg har ikke blitt så veldig mye bedre av medisinene totalt sett, men jeg tror nok litium har hatt mest effekt.

Hvor kjapt jeg kan få time aner jeg ikke. Men da dette ikke er noe som haster regner jeg med at jeg ikke vil bli prioritert akkurat. Fastlegen bruker be om psykiater på DPS sitt synspunkt, og han kjenner meg forholdsvis godt. Så fastlegen kommer nok til å gjøre det tenker jeg. Og hvis ikke det er nok vil han nok henvise videre.