Å takle folk som har mistet et familiemedlem

[Subkutant]

Man kan vel på en måte si at jeg også mistet et familiemedlem, men jeg er inngiftet og tok det nok ikke like ille opp som øvrig familie.

De sørger, forståelig nok. Men særlig ektefellen min sliter med depresjon om dagen. Fort sliten, kort lunte, hjelper ikke med ekstra mye mas og stress på jobben om dagen, tror rett og slett hn ikke får pause til å sørge. Jeg er alltid den som lager middagen, så hn slipper i alle fall å gjøre dét. Men jeg syr ikke puter under arma på noen, jeg har selv mistet utrolig mye i livet og er kronisk syk. 

Jeg veksler mellom å føle at jeg må stå på pinne for disse menneskene, siden de har det vondt, og det å tenke at de er voksne mennesker som bare må takle noe som er en naturlig del av livet; døden. At de ikke må lulle seg inn i selvmedlidenhet og en offerrolle.

Jeg høres sikkert helt psykopatisk ut nå, men jeg er ikke det altså. Jeg er bare sliten. Jeg har empati og medfølelse, men for meg er det samtidig litt sånn at livet går faktisk videre. Vi har ansvar andre steder. 

Ektefellen min har begynt å drikke mer (alkohol) i helga. Før var det 0, nå er det 10 øl på lørdagen. Vedkommende tåler det heeelt fint og blir ikke full engang (jeg hadde blitt full etter to øl ). Men jeg ser jo at det er et forsøk på å slappe av. 

Jeg vet at man må ta "tiden til hjelp", den leger alle sår. I alle fall noenlunde. 

Men hvordan behandler du folk som sørger? Gjør du alt for dem? Syr du puter under armene på dem? Stiller du krav? Fortsetter du livet som normalt? Jeg har jo mitt liv og mine problemer også, som jeg føler drar meg i en annen retning enn å være superflink ektefelle som duller og daller. Jeg greier det ikke på lang sikt.

[AnonymBruker]

Vi sørger så forskjellig og ingen vet hvordan før man selv kjenner det på kroppen. Vanskelig å vise ektefellen omsorg når man selv ikke får noe omsorg tilbake. Da er det viktig at du har venner og egen omgangskrets der du kan få støtte og energi for din egen del. Vær der for din mann og vær tolmodig. Prøv å ikke fokuser på alt du ikke får men invister i forholdet. Det vil lønne seg på lang sikt. Min mor hadde ikke et nært forhold til sin mor men sørget likevel  dypt og lenge da mora døde. Min mann hadde et nært forhold til sine foreldrene som døde brått samtidig, han sørget voldsomt i en kort periode så var det over. Jeg har opplevd sorg som gikk over i en langvarig depresjon. Jeg trengte profesjonell hjelp. Er veldig glad nå for at min mann fortsatte livet som normalt i hjemmet og ble en stabil faktor på en måte.  Siden har jeg fått være der for han når han opplevde sorg. 

Anonymkode: b7903...bb1

[Kashmir-]

Jeg gjør ikke noe med mindre de ber meg om det. Av praktiske ting. Det de trenger er jo at noen legger bort ting og bruker tid og tålmodighet- det er iallefall min erfaring. Så spør man hvordan de har det oftere enn normalt. De er dette de trenger pluss at vi lytter. Hva er det du må gjøre for de som sørger, som gjør deg sliten? 

Endret 17. januar 2023 av Kashmir

[Lillemus]

Subkutant skrev (1 time siden):

Men hvordan behandler du folk som sørger? Gjør du alt for dem? Syr du puter under armene på dem? Stiller du krav? Fortsetter du livet som normalt? Jeg har jo mitt liv og mine problemer også, som jeg føler drar meg i en annen retning enn å være superflink ektefelle som duller og daller. Jeg greier det ikke på lang sikt.

Er i samme situasjon bortsett fra at min ektefelle ikke oppfører seg som din. Selvsagt skal man gi vedkommende tid til å sørge, men når hen begynner å drikke (og 10 øl er mye!) så er hen inne i et skummelt spor synes jeg. Er det mulig å ta en alvorsprat om drikkingen på en hverdag, ikke når hen har funnet frem ølene har begynt å drikke.

Ellers avhenger det litt av hvor lenge det er siden dødsfallet også. Kanskje hen kan ta en prat med fastlegen sin om ev. sykemelding eller noen å snakke med?

[AnonymBruker]

Subkutant skrev (På 17.1.2023 den 9.06):

Man kan vel på en måte si at jeg også mistet et familiemedlem, men jeg er inngiftet og tok det nok ikke like ille opp som øvrig familie.

De sørger, forståelig nok. Men særlig ektefellen min sliter med depresjon om dagen. Fort sliten, kort lunte, hjelper ikke med ekstra mye mas og stress på jobben om dagen, tror rett og slett hn ikke får pause til å sørge. Jeg er alltid den som lager middagen, så hn slipper i alle fall å gjøre dét. Men jeg syr ikke puter under arma på noen, jeg har selv mistet utrolig mye i livet og er kronisk syk. 

Jeg veksler mellom å føle at jeg må stå på pinne for disse menneskene, siden de har det vondt, og det å tenke at de er voksne mennesker som bare må takle noe som er en naturlig del av livet; døden. At de ikke må lulle seg inn i selvmedlidenhet og en offerrolle.

Jeg høres sikkert helt psykopatisk ut nå, men jeg er ikke det altså. Jeg er bare sliten. Jeg har empati og medfølelse, men for meg er det samtidig litt sånn at livet går faktisk videre. Vi har ansvar andre steder. 

Ektefellen min har begynt å drikke mer (alkohol) i helga. Før var det 0, nå er det 10 øl på lørdagen. Vedkommende tåler det heeelt fint og blir ikke full engang (jeg hadde blitt full etter to øl ). Men jeg ser jo at det er et forsøk på å slappe av. 

Jeg vet at man må ta "tiden til hjelp", den leger alle sår. I alle fall noenlunde. 

Men hvordan behandler du folk som sørger? Gjør du alt for dem? Syr du puter under armene på dem? Stiller du krav? Fortsetter du livet som normalt? Jeg har jo mitt liv og mine problemer også, som jeg føler drar meg i en annen retning enn å være superflink ektefelle som duller og daller. Jeg greier det ikke på lang sikt.

En offerrolle etter å ha mistet er familiemedlem?…………….. har du aldri mistet noen før selv?  Vet du ikke hvor sykt vondt det er? 

Anonymkode: 4eff1...5ec

[Subkutant]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

En offerrolle etter å ha mistet er familiemedlem?…………….. har du aldri mistet noen før selv?  Vet du ikke hvor sykt vondt det er? 

Anonymkode: 4eff1...5ec

Selvfølgelig har jeg mistet folk. Husk også at JEG også er pårørende i dette tilfellet. 

Ja, en offerrolle. Du kjenner selvfølgelig ikke alle disse det er snakk om og har ikke grunnlag for å uttale deg, men det er en grunn til at jeg bruker dét ordet.

[Subkutant]

Lillemus skrev (På 17.1.2023 den 10.42):

Er i samme situasjon bortsett fra at min ektefelle ikke oppfører seg som din. Selvsagt skal man gi vedkommende tid til å sørge, men når hen begynner å drikke (og 10 øl er mye!) så er hen inne i et skummelt spor synes jeg. Er det mulig å ta en alvorsprat om drikkingen på en hverdag, ikke når hen har funnet frem ølene har begynt å drikke.

Ellers avhenger det litt av hvor lenge det er siden dødsfallet også. Kanskje hen kan ta en prat med fastlegen sin om ev. sykemelding eller noen å snakke med?

Var litt inne på sykmelding. Å snakke med noen er fullstendig utelukket da vedkommende ikke har troen på psykologer (gikk til samtaler i sin "ungdom", dårlige erfaringer).

10 øl er mye. For vanlige mennesker. Men denne personen tåler det merkelig godt, blir såvidt brisen. Blir aldri fyllesyk heller. Nå er ikke dette veldig lenge siden så jeg gir det tid..

[Subkutant]

Kashmir skrev (På 17.1.2023 den 10.31):

Jeg gjør ikke noe med mindre de ber meg om det. Av praktiske ting. Det de trenger er jo at noen legger bort ting og bruker tid og tålmodighet- det er iallefall min erfaring. Så spør man hvordan de har det oftere enn normalt. De er dette de trenger pluss at vi lytter. Hva er det du må gjøre for de som sørger, som gjør deg sliten? 

Vel, mer husarbeid? 😂 

Og at man må gå på tå rundt dem. Det er slitsomt. Nå har jeg trukket meg tilbake da, fra alle andre enn min ektefelle. I tillegg har jeg et virus nå, så alt føles tyngre enn det er. Er på dag 3 eller 4 uten søvn.

[Subkutant]

AnonymBruker skrev (På 17.1.2023 den 9.53):

Vi sørger så forskjellig og ingen vet hvordan før man selv kjenner det på kroppen. Vanskelig å vise ektefellen omsorg når man selv ikke får noe omsorg tilbake. Da er det viktig at du har venner og egen omgangskrets der du kan få støtte og energi for din egen del. Vær der for din mann og vær tolmodig. Prøv å ikke fokuser på alt du ikke får men invister i forholdet. Det vil lønne seg på lang sikt. Min mor hadde ikke et nært forhold til sin mor men sørget likevel  dypt og lenge da mora døde. Min mann hadde et nært forhold til sine foreldrene som døde brått samtidig, han sørget voldsomt i en kort periode så var det over. Jeg har opplevd sorg som gikk over i en langvarig depresjon. Jeg trengte profesjonell hjelp. Er veldig glad nå for at min mann fortsatte livet som normalt i hjemmet og ble en stabil faktor på en måte.  Siden har jeg fått være der for han når han opplevde sorg. 

Anonymkode: b7903...bb1

Godt svar. Kloke ord

Har i alle fall nedjustert middager fra "alt fra bunnen", til mest hel- og halvfabrikata... For en periode. Hjelper litt, hvis man ser bortifra selve smaken på det.

Rett etter dødsfallet var det jo krise-/unntakstilstand. Som det oftest er. Det var et relativt brått dødsfall og et sjokk hørte med. Greit nok.

Men det ble mye mas fra andre kanter, følte meg nok litt invadert av øvrig familie. Nå har vi ikke hatt kontakt på et par uker og det føles litt bedre, for min del. Det går seg nok til igjen. 

Akkurat nå er jeg syk med virus så greier ikke å stå på pinne, men normalt sett får jeg dårlig samvittighet om jeg ikke gjør det når jeg vet at min ektefelle har det vondt. Men det er en hårfin balanse der, når en selv er kronisk syk, man må virkelig passe på å ikke "ofre seg selv" på en måte.

[Kashmir-]

Subkutant skrev (1 time siden):

Vel, mer husarbeid? 😂 

Og at man må gå på tå rundt dem. Det er slitsomt. Nå har jeg trukket meg tilbake da, fra alle andre enn min ektefelle. I tillegg har jeg et virus nå, så alt føles tyngre enn det er. Er på dag 3 eller 4 uten søvn.

 

Åja. Jeg vet ikke helt om du burde tatt så mye mer husarbeid sånn i større grad? Det er jo hensyn å ta en stund, men de må jo gjøre praktiske ting syns jeg. Det holder jo at å ta hensyn til ektefelle etterhvert, og du skal også ha lov til å sørge. 

[Admin]

Tråden er ryddet for avsporinger og tull.

Admin

[Lillemus]

Subkutant skrev (1 time siden):

Var litt inne på sykmelding. Å snakke med noen er fullstendig utelukket da vedkommende ikke har troen på psykologer (gikk til samtaler i sin "ungdom", dårlige erfaringer).

10 øl er mye. For vanlige mennesker. Men denne personen tåler det merkelig godt, blir såvidt brisen. Blir aldri fyllesyk heller. Nå er ikke dette veldig lenge siden så jeg gir det tid..

Det kommer an på flere ting for meg - hvor gammel var vedkommende som gikk bort? Var det fullstendig uventet eller kom det bare noe tidligere enn ventet? Og hvor lenge det er siden vedkommende gikk bort selvfølgelig. Du trenger ikke å svare på dette altså, det er bare tanker som ville hatt betydning for meg i en slik situasjon.

10 øl er mye uansett om hen blir beruset eller ikke, steget til enda mer er kort og man kommer fort inn i en farlig sirkel.

[laban]

Subkutant skrev (På 17.1.2023 den 9.06):

Men hvordan behandler du folk som sørger? Gjør du alt for dem? Syr du puter under armene på dem? Stiller du krav? Fortsetter du livet som normalt?

For min egen del liker jeg å opprettholde så mye normalitet som mulig. Men folk er forskjellige på den måten.

Som pårørende tror jeg det er viktig å akseptere at det (en rimelig tid) er unntakstilstand, dvs. at man tolererer at den sørgende oppfører seg annerledes og er "fraværende". Det er normalt for sørgende å føle at hverdagslige ting er totalt uvesentlige i en periode. Man ser at andre fortsetter å leve som vanlig, men det er vanskelig å forstå, fordi verden har stoppet. Da kan det være nødvendig at de nærmeste overtar praktiske oppgaver for en stund. 

Subkutant skrev (På 17.1.2023 den 9.06):

Ektefellen min har begynt å drikke mer (alkohol) i helga. Før var det 0, nå er det 10 øl på lørdagen.

På lengre sikt er det nok nødvendig å ta opp denne "selvmedisineringen" med alkohol. Det er en ganske vanlig fenomen, men selvsagt ingen langsiktig løsning, særlig ikke hvis det etter hvert må økes for å ha effekt. Men vent til ting har roet seg litt. Det er også helt normalt og "lovlig" å drikke noen øl på lørdagskvelder, så ikke krev at konsumet skal tilbake til null. 

[Subkutant]

Lillemus skrev (38 minutter siden):

Det kommer an på flere ting for meg - hvor gammel var vedkommende som gikk bort? Var det fullstendig uventet eller kom det bare noe tidligere enn ventet? Og hvor lenge det er siden vedkommende gikk bort selvfølgelig. Du trenger ikke å svare på dette altså, det er bare tanker som ville hatt betydning for meg i en slik situasjon.

10 øl er mye uansett om hen blir beruset eller ikke, steget til enda mer er kort og man kommer fort inn i en farlig sirkel.

Ja, det var jo ganske uventet. Dvs vedkommende var syk (med gode prognoser) et par uker før dødsfallet inntraff, så de fikk jo sjokk. Men det var en pensjonist, så en viss alder hadde personen jo. Men likevel.

 

[Subkutant]

laban skrev (20 minutter siden):

For min egen del liker jeg å opprettholde så mye normalitet som mulig. Men folk er forskjellige på den måten.

Som pårørende tror jeg det er viktig å akseptere at det (en rimelig tid) er unntakstilstand, dvs. at man tolererer at den sørgende oppfører seg annerledes og er "fraværende". Det er normalt for sørgende å føle at hverdagslige ting er totalt uvesentlige i en periode. Man ser at andre fortsetter å leve som vanlig, men det er vanskelig å forstå, fordi verden har stoppet. Da kan det være nødvendig at de nærmeste overtar praktiske oppgaver for en stund. 

På lengre sikt er det nok nødvendig å ta opp denne "selvmedisineringen" med alkohol. Det er en ganske vanlig fenomen, men selvsagt ingen langsiktig løsning, særlig ikke hvis det etter hvert må økes for å ha effekt. Men vent til ting har roet seg litt. Det er også helt normalt og "lovlig" å drikke noen øl på lørdagskvelder, så ikke krev at konsumet skal tilbake til null. 

Neida, jeg har ingenting imot alkohol sånn sett. Er selv (ufrivillig) avholds... Så jeg passer på, absolutt tror ikke det er så mye at sorgen døyves med alkohol som det er å få greie å slappe av etter jobbuka... Jobben har vært forferdelig i det siste (passet dårlig nå midt oppi alt), med mye stress, mange feil, mye ekstraarbeid pga andre personers tabber, så min ektefelle er naturligvis veldig sliten. 

Har vel kun vært 2-3 helger på rad med alkohol. Føler at hn har kontroll på det, men jeg er ganske sensitiv for slikt så hvis jeg føler det bikker over feil vei har jeg ikke høy terskel for å si ifra 🤔

Jeg liker også normalitet. Har ofte et problem med plutselige forandringer. Er kanskje derfor jeg skrev denne tråden også, fordi dette er nettopp det - en plutselig forandring. Familiedynamikken (nå tenker jeg på storfamilien) må gjenoppbygges. Det er ekkelt og ubehagelig. Jeg søker normalitet, derfor gjør jeg de ekstra tingene som gjør meg sliten, for at den som sørger mest skal ha en mest mulig stabil sinnsstemning. 

Litt vanskelig å forklare det.

[Subkutant]

Kashmir skrev (51 minutter siden):

 

Åja. Jeg vet ikke helt om du burde tatt så mye mer husarbeid sånn i større grad? Det er jo hensyn å ta en stund, men de må jo gjøre praktiske ting syns jeg. Det holder jo at å ta hensyn til ektefelle etterhvert, og du skal også ha lov til å sørge. 

Ja, de MÅ jo liksom greie å leve med det faktum at denne personen ikke er her på jorda mer. Men det er jo vondt liksom. Men hvis jeg gjør mye for andre nå, blir det kanskje tøft for dem å skulle delta i det arbeidet selv seinere? Vet ikke.

[Lillemus]

Subkutant skrev (29 minutter siden):

Ja, de MÅ jo liksom greie å leve med det faktum at denne personen ikke er her på jorda mer. Men det er jo vondt liksom. Men hvis jeg gjør mye for andre nå, blir det kanskje tøft for dem å skulle delta i det arbeidet selv seinere? Vet ikke.

Som sagt så er jeg i nesten samme situasjon som deg, bortsett fra ektefelles reaksjon som er mye kraftigere hos deg. Hos oss var det ikke uventet, men det gikk raskere enn vi trodde. Jeg maste ikke på mannen min om noe i tiden rett etter, dette var like før jul og heldigvis skulle vi uansett bort på julaften så det spilte liten rolle om han hjalp til med noe som helst. Men da bisettelsen var vel overstått og det hadde gått en drøy uke etter den så minnet jeg ham på noe han hadde lovt å ta før jul. Jeg gjorde det på en rolig og vennlig måte selvfølgelig, "Nå kan du kanskje..."

Om det går mange uker og måneder på samme viset er det på tide å løfte blikket og la livet fortsette - om hen ikke klarer det på egenhånd må man koble inn noen til å hjelpe og fastlegen er et vanlig sted å starte. Om hen ikke vil så må man forklare at man selv ikke orker mer, at hens måte å takle sorgen på såpass lenge etter går ut over deg også. Dette gjør man selvfølgelig ikke etter to uker, men om det går flere måneder så bør man kunne si fra, synes jeg.

[AnonymBruker]

Subkutant skrev (39 minutter siden):

Neida, jeg har ingenting imot alkohol sånn sett. Er selv (ufrivillig) avholds... Så jeg passer på, absolutt tror ikke det er så mye at sorgen døyves med alkohol som det er å få greie å slappe av etter jobbuka... Jobben har vært forferdelig i det siste (passet dårlig nå midt oppi alt), med mye stress, mange feil, mye ekstraarbeid pga andre personers tabber, så min ektefelle er naturligvis veldig sliten. 

Har vel kun vært 2-3 helger på rad med alkohol. Føler at hn har kontroll på det, men jeg er ganske sensitiv for slikt så hvis jeg føler det bikker over feil vei har jeg ikke høy terskel for å si ifra 🤔

Jeg liker også normalitet. Har ofte et problem med plutselige forandringer. Er kanskje derfor jeg skrev denne tråden også, fordi dette er nettopp det - en plutselig forandring. Familiedynamikken (nå tenker jeg på storfamilien) må gjenoppbygges. Det er ekkelt og ubehagelig. Jeg søker normalitet, derfor gjør jeg de ekstra tingene som gjør meg sliten, for at den som sørger mest skal ha en mest mulig stabil sinnsstemning. 

Litt vanskelig å forklare det.

Alkohol hjelper mot sorgen for noen. 

Anonymkode: 4eff1...5ec