Bagatellisering av selvskading og redsel for å ikke bli tatt på alvor

[AnonymBruker]

Jeg har en stund slitt en del med selvskading. Det har blitt verre i det siste. Jeg bruker da metoder som blir sett på som ufarlige, lite alvorlige og som (nesten) ikke setter merker. (Nevner ikke hva her ettersom det ikke er lov). Jeg selv bagatelliserer det veldig. Mest fordi jeg føler det ikke er alvorlig nok. Sånn om man tenker på de som bruker mer alvorlige selvskadingsmetoder som krever helsehjelp så er det jeg sliter med bare en bagatell i forhold.

Grunnene til at jeg selvskader er både  for å slippe unna vonde følelser og det å bare klare å føle noe (smerte) ettersom jeg kjenner meg så følelsesløs og tom.

Jeg har aldri tatt det opp med behandler fordi jeg føler det ikke er alvorlig nok og fordi jeg er redd hen ikke vil ta det på alvor. Jeg er jo også litt redd for at det skal eskalere. At de metodene jeg bruker plutselig ikke føles "bra nok", eller vonde nok, og at jeg da tyr til mer drastiske metoder. Det vil jeg jo ikke. Jeg har jo klart meg i 1 år nå og aldri gjort noe som er verre enn de ufarlige metodene jeg bruker nå. Men man vet jo aldri. Så det er nok best å ta det opp med behandler før det er for sent?

Hva tenker dere om dette? Er det alvorlig nok? Bagatelliserer jeg det for mye eller?  Tror dere behandler vil ta det på alvor om jeg tar det opp?

Og hvordan tar jeg det opp? "Jeg vil snakke om noe som er vanskelig for meg å snakke om… jeg selvskader…"? Burde jeg også ta med det at jeg er redd for å ikke bli tatt på alvor? Jeg synes det er så vanskelig... Hvordan tror dere samtalen vil gå sånn ca?

Og når jeg først snakker om selvskading, hva er de beste metodene for å slutte? (Burde kanskje opprette en egen tråd for det?)

Anonymkode: 2b629...53e

[Gjest Frøya Alilde]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har en stund slitt en del med selvskading. Det har blitt verre i det siste. Jeg bruker da metoder som blir sett på som ufarlige, lite alvorlige og som (nesten) ikke setter merker. (Nevner ikke hva her ettersom det ikke er lov). Jeg selv bagatelliserer det veldig. Mest fordi jeg føler det ikke er alvorlig nok. Sånn om man tenker på de som bruker mer alvorlige selvskadingsmetoder som krever helsehjelp så er det jeg sliter med bare en bagatell i forhold.

Grunnene til at jeg selvskader er både  for å slippe unna vonde følelser og det å bare klare å føle noe (smerte) ettersom jeg kjenner meg så følelsesløs og tom.

Jeg har aldri tatt det opp med behandler fordi jeg føler det ikke er alvorlig nok og fordi jeg er redd hen ikke vil ta det på alvor. Jeg er jo også litt redd for at det skal eskalere. At de metodene jeg bruker plutselig ikke føles "bra nok", eller vonde nok, og at jeg da tyr til mer drastiske metoder. Det vil jeg jo ikke. Jeg har jo klart meg i 1 år nå og aldri gjort noe som er verre enn de ufarlige metodene jeg bruker nå. Men man vet jo aldri. Så det er nok best å ta det opp med behandler før det er for sent?

Hva tenker dere om dette? Er det alvorlig nok? Bagatelliserer jeg det for mye eller?  Tror dere behandler vil ta det på alvor om jeg tar det opp?

Og hvordan tar jeg det opp? "Jeg vil snakke om noe som er vanskelig for meg å snakke om… jeg selvskader…"? Burde jeg også ta med det at jeg er redd for å ikke bli tatt på alvor? Jeg synes det er så vanskelig... Hvordan tror dere samtalen vil gå sånn ca?

Og når jeg først snakker om selvskading, hva er de beste metodene for å slutte? (Burde kanskje opprette en egen tråd for det?)

Anonymkode: 2b629...53e

1. Ikke sammenlign selvskadingsmetodene dine med andres. Selvskading er selvskading og det er alvorlig uansett hvilken form det har.

2. Jeg kjenner meg igjen i at den indre smerten blir så uutholdelig at selvskading blir en flukt fra den. Men det beste verktøyet er å stå i det, uansett hvor jævlig det er, uten å ødelegge kroppen sin 💛

3. En god behandler vil ta deg på alvor hvis/når du forteller om selvskadingen. Hen vil være imponert over at du tar det opp så tidlig og ikke lar det gå for langt før du søker hjelp 🙂

4. Jeg synes du bagatelliserer problemene dine og det er litt farlig fordi ting kan fort få en stygg utvikling hvis man ikke får hjelp tidlig nok. Du har kommet langt allerede - du har innsikt og ønsker hjelp. Nå er neste steg å ta imot hjelpen 🧡

5. Du kan si: «Jeg synes dette er fryktelig vondt og vanskelig å snakke om, men jeg skader meg selv og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.»

6. Det er mange mestringsstrategier for å slutte med selvskading. Alt fra å gå seg en tur til å ha en strikk på armen. For meg hjalp samtaleterapi, at jeg ikke hadde tilgang på farlige gjenstander eller fjernet dem og fortalte meg selv at jeg ikke måtte ødelegge kroppen min, jeg måtte heller ødelegge de selvdestruktive kreftene inni meg. Det kan være jævlig vanskelig å stå imot trangen til å slutte, i begynnelsen vil det kanskje være nok med en reduksjon, etter hvert vil du slutte helt.

Sender gode tanker, lykke til og god bedring 🥰

Kanskje @kupton har noen synspunkter?

[FjellOgDalar]

Jeg stiller meg bak Frøya Alilde her. At du selvskader er i seg selv alvorlig, og noe det er viktig å ta tak i på et tidlig stadie. Selvskading kan fort bli som et rusmiddel man utvikler toleranse for, slik at "dosene" stadig må økes. Ta tak i det nå. Forteller du behandleren din om selvskadingen, viser du både styrke og et ønske om å ta ansvar for bedring. Dersom behandleren din bagatelliserer det, er hen uproff. Jeg krysser fingre, og håper du klarer å åpne opp for behandleren din.