Står alle behandlere fritt til å legge til en diagnose?

[AnonymBruker]

Står alle behandlere fritt til å legge til en diagnose til de(n) man allerede har? 

Jeg har bipolar og asperger og lurer på om jeg kan ha enda en diagnose. Dersom jeg får en ny behandler på poliklinikken (er lenge siden jeg var der sist), kan denne behandleren legge til denne diagnosen dersom det viser seg at jeg har den?

Anonymkode: 7d800...bc7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.1.2023 den 11.36):

Står alle behandlere fritt til å legge til en diagnose til de(n) man allerede har? 

Jeg har bipolar og asperger og lurer på om jeg kan ha enda en diagnose. Dersom jeg får en ny behandler på poliklinikken (er lenge siden jeg var der sist), kan denne behandleren legge til denne diagnosen dersom det viser seg at jeg har den?

Anonymkode: 7d800...bc7

 

Anonymkode: 7d800...bc7

[kupton]

I spesialisthelsetjenesten er det leger og psykologer som kan sette diagnoser. Ja, disse kan legge til alle de diagnoser de kan dokumentere at pasienten har.

[Glitter]

kupton skrev (10 timer siden):

I spesialisthelsetjenesten er det leger og psykologer som kan sette diagnoser. Ja, disse kan legge til alle de diagnoser de kan dokumentere at pasienten har.

Kan man ved oppstart av ny behandling si at man ikke ønsker ny kartlegging fordi man føler man er grundig utredet og ikke vil bruke tid og energi på det? Og vil behandlere akseptere det og forholde seg til allerede fastsatte diagnoser? Eller kan de insistere på å gjøre en selvstendig vurdering? Tenker da på behandlere på DPS. 

Eller når jeg får ny behandler i akuttpsykiatrien, kan denne bare fjerne diagnoser og avslutte medikamentell behandling? Ny behandler i akuttpsykiatrien vil jo neppe se meg hypoman siden jeg nå går på Litium. Kanskje ikke en gang de tunge depresjonene. Er redd vedkommende bare vil se meg som personlighetsforstyrret. Selv om jeg kun har symptomer på EUPF i perioder så er det jo når jeg har de og/eller ved tung depresjon at jeg er i kontakt med dem i akuttpsykiatrien. De ser meg jo ikke når jeg er i balanse. Og pga min behandler så så veldig mye EUPF i meg så overså hun at jeg hadde bipolar ganske lenge. Er redd for å miste diagnosen nå når jeg har fått den og får riktig behandling for det. 

Kan de fjerne diagnoser mot min vilje? Det kan vel ikke leger og psykologer i spesialisering gjøre? Det er trolig noen av de jeg får som behandler. Men han psykiateren som er der fast har nettopp begynt der og han stoler jeg ikke på at så snart min behandler er ute av bildet så velger han å tenke at han vet bedre enn henne samt at han bare er a4 tekstbok framfor å gi individuell tilpasset hjelp. Kan jeg nekte han å fjerne diagnoser? Evt kan jeg be fastlegen om å opprettholde diagnoser og medisiner?

Men det er dokumentert tre hypomanier under innleggelser i akuttpsykiatrien og DPS samt telefonsamtaler med behandler hvor jeg har vært hypoman og hun har dokumentert det da. Er ikke det nok til at en ny behandler ikke bare kan fjerne diagnosen? 

Endret 6. februar 2023 av Glitter

[Gjest Vendi]

Glitter skrev (1 time siden):

Kan man ved oppstart av ny behandling si at man ikke ønsker ny kartlegging fordi man føler man er grundig utredet og ikke vil bruke tid og energi på det? Og vil behandlere akseptere det og forholde seg til allerede fastsatte diagnoser? Eller kan de insistere på å gjøre en selvstendig vurdering? Tenker da på behandlere på DPS. 

Eller når jeg får ny behandler i akuttpsykiatrien, kan denne bare fjerne diagnoser og avslutte medikamentell behandling? Ny behandler i akuttpsykiatrien vil jo neppe se meg hypoman siden jeg nå går på Litium. Kanskje ikke en gang de tunge depresjonene. Er redd vedkommende bare vil se meg som personlighetsforstyrret. Selv om jeg kun har symptomer på EUPF i perioder så er det jo når jeg har de og/eller ved tung depresjon at jeg er i kontakt med dem i akuttpsykiatrien. De ser meg jo ikke når jeg er i balanse. Og pga min behandler så så veldig mye EUPF i meg så overså hun at jeg hadde bipolar ganske lenge. Er redd for å miste diagnosen nå når jeg har fått den og får riktig behandling for det. 

Kan de fjerne diagnoser mot min vilje? Det kan vel ikke leger og psykologer i spesialisering gjøre? Det er trolig noen av de jeg får som behandler. Men han psykiateren som er der fast har nettopp begynt der og han stoler jeg ikke på at så snart min behandler er ute av bildet så velger han å tenke at han vet bedre enn henne samt at han bare er a4 tekstbok framfor å gi individuell tilpasset hjelp. Kan jeg nekte han å fjerne diagnoser? Evt kan jeg be fastlegen om å opprettholde diagnoser og medisiner?

Men det er dokumentert tre hypomanier under innleggelser i akuttpsykiatrien og DPS samt telefonsamtaler med behandler hvor jeg har vært hypoman og hun har dokumentert det da. Er ikke det nok til at en ny behandler ikke bare kan fjerne diagnosen? 

Ikke meg du spør, men jeg tror du kan ta det helt med ro siden det nå er grundig dokumentert at du har bipolar lidelse iom hypomaniene (og depresjonene selvfølgelig). Det skal nok mye til for at en ny behandler bare fjerner diagnoser uten å evt utrede på nytt, noe som jeg tror er lite sannsynlig at vil gjøres nå. Tror det mest sannsynlige er at den nye bare overtar den/de forriges syn og jobber videre med de diagnosene du allerede har på papiret nå. 

Jeg fikk som et eksempel en ny diagnose (schizoaffektiv) av en lis ved DPS, og den er det aldri blitt stilt spørsmålstegn ved, verken med ny behandler ved DPS, fastlege, eller ved innleggelser.

(I mitt tilfelle kunne jeg dog ønske at det ble tatt en ny vurdering, men når jeg har spurt sies det bare at diagnosen står. Jeg har blitt forklart grundig hvorfor, men er fremdeles litt i tvil selv. I mine øyne har jeg bipolar 1, men jeg må kanskje gi meg snart.. (?) )

 

Endret 6. februar 2023 av Vendi

[Gjest Vendi]

Vil bare legge til at lisens diagnostisering av meg ble "kvalitetssjekket" av hennes overordnede, en overlege som gikk god for det. 

[Glitter]

Vendi skrev (1 time siden):

Ikke meg du spør, men jeg tror du kan ta det helt med ro siden det nå er grundig dokumentert at du har bipolar lidelse iom hypomaniene (og depresjonene selvfølgelig). Det skal nok mye til for at en ny behandler bare fjerner diagnoser uten å evt utrede på nytt, noe som jeg tror er lite sannsynlig at vil gjøres nå. Tror det mest sannsynlige er at den nye bare overtar den/de forriges syn og jobber videre med de diagnosene du allerede har på papiret nå. 

Jeg fikk som et eksempel en ny diagnose (schizoaffektiv) av en lis ved DPS, og den er det aldri blitt stilt spørsmålstegn ved, verken med ny behandler ved DPS, fastlege, eller ved innleggelser.

(I mitt tilfelle kunne jeg dog ønske at det ble tatt en ny vurdering, men når jeg har spurt sies det bare at diagnosen står. Jeg har blitt forklart grundig hvorfor, men er fremdeles litt i tvil selv. I mine øyne har jeg bipolar 1, men jeg må kanskje gi meg snart.. (?) )

 

Okei. Ja får håpe det er sånn det fungerer. Det er jo også ikke bare én person som har satt bipolar-diagnosen. Først var det en overlege på DPS og 8 mnd senere min behandler også. Men helt tilbake til 2017 var første gang en i helsevesenet nevnte det som teori. Men så fikk jeg behandleren jeg har hatt siden. Og hun har sagt selv at hun så seg blind. 

Hvis de er sikre på diagnose så er det kanskje på tide å gi seg snart og prøve å finne aksept for diagnosen? Jeg vet ikke, for jeg har ikke fått en diagnose jeg har vært veldig uenig i før. Har fått diagnoser det var kjipt å få, men som jeg jo måtte si meg enig i. Så vet ikke hvordan det føles, men hvis det ligner på å vite at man har en diagnose, men pga ustabilitet så ser behandler bare en annen diagnose og en føler seg misforstått og satt i bås så skjønner jeg det i hvert fall er fryktelig frustrerende. Hvis det er fordi du føler det er en stigmatiserende diagnose så vil jeg tro du føler på skam? Jeg har I hvert fall følt på skam over å ha EUPF. 

Men hverken du eller jeg kan noe for å ha blitt syk. Hvem føler skam over å ha en hjertelidelse liksom. Det er jo noe som bare har rammet en. Egentlig bør det ikke være annerledes med psykiske lidelser. Men det er nå en annen sak. 

Jeg håper du får hjelp av din behandler til å akseptere diagnosen og finne ro med det. Tror det er nødvendig for å kunne jobbe med hvordan leve med diagnosen. Og for å kunne kjenne igjen symptomer. 

Endret 6. februar 2023 av Glitter

[Gjest Vendi]

Glitter skrev (25 minutter siden):

Okei. Ja får håpe det er sånn det fungerer. Det er jo også ikke bare en  som har satt bipolar-diagnose. Først var det en overlege på DPS og 8 mnd senere min behandler også. 

Hvis de er sikre på diagnose så er det kanskje på tide å gi seg snart og prøve å finne aksept for diagnosen? Jeg vet ikke, for jeg har ikke fått en diagnose jeg har vært veldig uenig i før. Har fått diagnoser det var kjipt å få, men som jeg jo måtte si meg enig i. Så vet ikke hvordan det føles, men hvis det ligner på å vite at man har en diagnose, men pga ustabilitet så ser behandler bare en annen diagnose så skjønner jeg det i hvert fall er fryktelig frustrerende. Hvis det er fordi du føler det er en stigmatiserende diagnose så vil jeg tro du føler på skam? Jeg har I hvert fall følt på skam over å ha EUPF. 

Men hverken du eller jeg kan noe for å ha blitt syk. Hvem føler skal over å ha en hjertelidelse liksom. Det er jo noe som bare har rammet en. Egentlig bør det ikke være annerledes med psykiske lidelser. Men det er nå en annen sak. 

Jeg håper du får hjelp av din behandler til å akseptere diagnosen og finne ro med det. Tror det er nødvendig for å kunne jobbe med hvordan leve med diagnosen. Og for å kunne kjenne igjen symptomer. 

Da tror jeg du kan være trygg på at diagnosen vil bli stående:)

Tusen takk for veldig fint svar! Ja, det er skam som gjør det så vanskelig for meg å akseptere diagnosen, tror jeg. Det er jo en stigmatiserende diagnose, men jeg har heldigvis ikke fortalt om den til så mange. Det er bare mannen min, de voksne barna våre, og et par andre som jeg stoler på, som vet om dette. Så sånn sett behøver jeg egentlig ikke å være redd for stigmatisering siden "ingen" vet om det. Bestevenninna mi sier også at jeg må huske på at jeg ikke er diagnosen min, men at jeg er så uheldig å ha en sånn diagnose. Jeg er jo fremdeles den samme Vendi selv om jeg skulle ha en sånn diagnose, sier hun. 

Det som ligger bak skammen tror jeg er at jeg ikke vil bli sammenlignet med "gale mennesker", for jeg føler meg absolutt ikke gal! (Og er det ikke heller). 

[Glitter]

Vendi skrev (20 minutter siden):

Da tror jeg du kan være trygg på at diagnosen vil bli stående:)

Tusen takk for veldig fint svar! Ja, det er skam som gjør det så vanskelig for meg å akseptere diagnosen, tror jeg. Det er jo en stigmatiserende diagnose, men jeg har heldigvis ikke fortalt om den til så mange. Det er bare mannen min, de voksne barna våre, og et par andre som jeg stoler på, som vet om dette. Så sånn sett behøver jeg egentlig ikke å være redd for stigmatisering siden "ingen" vet om det. Bestevenninna mi sier også at jeg må huske på at jeg ikke er diagnosen min, men at jeg er så uheldig å ha en sånn diagnose. Jeg er jo fremdeles den samme Vendi selv om jeg skulle ha en sånn diagnose, sier hun. 

Det som ligger bak skammen tror jeg er at jeg ikke vil bli sammenlignet med "gale mennesker", for jeg føler meg absolutt ikke gal! (Og er det ikke heller). 

Nei og du er jo den som styrer hvor velkjent det er at du har diagnosen. 

Din venninne har rett i det at du ikke er diagnosen din. Og dessuten, de som tenker på folk med den type diagnose som gal er enten gammeldags eller kunnskapsløs (eller begge deler) tenker jeg. Det er jo et veldig negativt ladet ord. Og de kunnskapsløse tror kanskje det er slik som på TV eller de tenker på de mest alvorlige tilfellene. Men alle er jo ikke sånn. Der kjenner jeg meg igjen i å ikke ønske å bli sammenlignet. Det er så mange stygge beskrivelser av personer med EUPF, og folk snakker som om alle er like og likt rammet. Som feks det med å være veldig manipulerende og skikkelig ustabil mot relasjonene og derfor i mye konflikter og at det er skikkelig slitsomt for venner og familie å forholde seg til personen. Slik er ikke jeg, men hvis jeg prøver å si at ikke alle er "giftig" mot de rundt seg, og at jeg aldri er i konflikt med venner, så har jeg opplevd å bli fortalt at personer med EUPF har ikke selvinnsikt så det jeg sier om å ikke være sånn stemmer nok ikke. Det er ikke en god måte å bli møtt på og det er skikkelig stigmatiserende. 

Men jeg tror man bare må se på hvordan en er som person og hvilke symptomer som er gjeldende for en selv. Alt i en diagnose trenger jo ikke å passe, og det som passer varierer kanskje ut ifra hvor en ligger i sykdomsforløpet. At du feks noen ganger har vært alvorlig syk, så vil det jo ikke si at du er det hele tiden. Ja du har en alvorlig diagnose sånn sett, men du har jo perioder hvor symptomene er mindre framtredende. Så ja du er jo så mye mer enn en diagnose. Du trenger ikke knytte diagnosen sammen med din identitet inn til kjernen, men putte den i ei lomme på klærne dine. Av og til er diagnosen liten og merkes ikke oppi lommen, mens andre ganger er den så blytung at du kjenner den og tenker på den hele tiden. Hvis du var en eksamensoppgave om deg, så hadde diagnosen kun vært som et vedlegg i informasjon om Vendi. Teit metafor, men jeg synes det er en grei måte å visualisere det. Man har hoveddelen av oppgaven som er den man er som person, også har man flere vedlegg og det er der diagnosene står og ellers bagasje som man ikke vil at alle skal vite noe om. Så velger man selv hvilke vedlegg man vil dele og med hvem man vil dele de med. 

[AnonymBruker]

Et lignende spørsmål lurer jeg på. Jeg spør @kuptoneller andre som kan svare ut fra kjennskap til retningslinjer og praksis: jeg har en diagnose som er satt for mange år siden av en avtalespesialist. Jeg avsluttet med henne da det så ut som at alt var ok med medisiner Osv. Nå noen år etter må jeg likevel ordne litt med medisinene, trenger bedre sikring mot hypomani. Fastlege har henvist meg til dps og skrevet at XX har diagnostisert meg med XX og at jeg trenger vurdering av medikament. Fått time his en ukjent overlege. På en «nå skal du snart i behandling, fyll ut dette skjemaet»-link står det at dps bruker noen timer på å kartlegge en henvist person for så å behandle. Står jeg i risiko for å måtte gjennom en utredning på nytt? At diagnosen revurderes og at jeg må bruker flere runder på å gjenta alt jeg har brukt lang tid på å si til forrige psykiater for å se om denne nye psykiateren mener jeg har diagnosen jeg har? Det kjenner jeg at jeg gruer meg veldig for og opplever belastende. Mitt håp er at vi kan gå rett på en medisinvurdering og at han tar diagnosen jeg er henvist for som et riktig utgangspunkt og bare begynner der. 

Anonymkode: facaa...742

[Gjest Vendi]

Glitter skrev (7 timer siden):

Nei og du er jo den som styrer hvor velkjent det er at du har diagnosen. 

Din venninne har rett i det at du ikke er diagnosen din. Og dessuten, de som tenker på folk med den type diagnose som gal er enten gammeldags eller kunnskapsløs (eller begge deler) tenker jeg. Det er jo et veldig negativt ladet ord. Og de kunnskapsløse tror kanskje det er slik som på TV eller de tenker på de mest alvorlige tilfellene. Men alle er jo ikke sånn. Der kjenner jeg meg igjen i å ikke ønske å bli sammenlignet. Det er så mange stygge beskrivelser av personer med EUPF, og folk snakker som om alle er like og likt rammet. Som feks det med å være veldig manipulerende og skikkelig ustabil mot relasjonene og derfor i mye konflikter og at det er skikkelig slitsomt for venner og familie å forholde seg til personen. Slik er ikke jeg, men hvis jeg prøver å si at ikke alle er "giftig" mot de rundt seg, og at jeg aldri er i konflikt med venner, så har jeg opplevd å bli fortalt at personer med EUPF har ikke selvinnsikt så det jeg sier om å ikke være sånn stemmer nok ikke. Det er ikke en god måte å bli møtt på og det er skikkelig stigmatiserende. 

Men jeg tror man bare må se på hvordan en er som person og hvilke symptomer som er gjeldende for en selv. Alt i en diagnose trenger jo ikke å passe, og det som passer varierer kanskje ut ifra hvor en ligger i sykdomsforløpet. At du feks noen ganger har vært alvorlig syk, så vil det jo ikke si at du er det hele tiden. Ja du har en alvorlig diagnose sånn sett, men du har jo perioder hvor symptomene er mindre framtredende. Så ja du er jo så mye mer enn en diagnose. Du trenger ikke knytte diagnosen sammen med din identitet inn til kjernen, men putte den i ei lomme på klærne dine. Av og til er diagnosen liten og merkes ikke oppi lommen, mens andre ganger er den så blytung at du kjenner den og tenker på den hele tiden. Hvis du var en eksamensoppgave om deg, så hadde diagnosen kun vært som et vedlegg i informasjon om Vendi. Teit metafor, men jeg synes det er en grei måte å visualisere det. Man har hoveddelen av oppgaven som er den man er som person, også har man flere vedlegg og det er der diagnosene står og ellers bagasje som man ikke vil at alle skal vite noe om. Så velger man selv hvilke vedlegg man vil dele og med hvem man vil dele de med. 

Tusen takk igjen for et veldig godt svar, kloke Glitter!