Dissosiativ lidelse/pf

[Kashmir-]

Jeg har skjønt at å dissosiere handler om flukt fra stress og en vanskelig situasjon? At det kommer av traumer og at "flukten" startet på grunn av det? At personen kan gå inn i ulike personligheter og opptre forskjellig avhengig av "hvem" vedkommende opplever seg som der og da. Så vet jeg at personen også kañ miste kontroll over kroppen og bevegelser. Det er det lille jeg "vet". Det jeg først og fremst lurer på er om personen vet at den er i ulike personligheter, at den bevisst vet at "nå går jeg over til å bli den andre"? Husker de alle mennesker rundt seg når de er ulike personligheter? 

Jeg vet ikke om noen kan svare på dette- jeg har ikke har lest om den diagnosen her. Håper noen vet noe mer. 

[AnonymBruker]

Søk opp dissosiasjonsforum på instagram, mye nyttig og fin informasjon.

Anonymkode: b75e3...801

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Søk opp dissosiasjonsforum på instagram, mye nyttig og fin informasjon.

Anonymkode: b75e3...801

Jeg vil ikke være på some-kanaler 🙂 men takk for tips.

Andre som vet mer? 

[Glitter]

Jeg har ikke svaret på akkurat det. 

Men Hanne Dhal (hvis jeg husker rett) har skrevet boken "vannliljen" og "voldtatte følelser". Der skriver hun om livet sitt og hvordan det var å ha alle de ulike delene. Det er brutale bøker som beskriver misbruk og tortur, men de er skikkelig bra. Hun hadde en alvorlig grad av det kan man vel si. 

Bøkene går fra oppvekst til voksenlivet. Man får vite litt om hvordan hun kom seg ut av lidelsen også. 

Endret 18. januar 2023 av Glitter

[tasmus82]

Dissosiative lidelser blir også kalt for komplekse traumelidelser. Jeg oppdaget det når jeg prøvde å lete på helsenorge.no etter et behandlingssted som hadde kompetanse på den typen lidelse. Dissosiasjon som et forsvar er en helt merkelig ting å leve med, for man kan fint fortrenge i en så stor grad at man ikke er i kontakt med følelsene sine, sin egen identitet, hukommelse og konsentrasjion er nesten fullstendig fraværende samtidig som man faktisk kan kjenne den interne striden som utkjempes over helt dagligdagse ting. 

Psykiateren som utredet meg forklarte det sånn at det kommer stort sett fra 1) traumer eller 2) en vanskelig livssituasjon (som f.eks krig, vold eller andre sånne vonde greier). 

Det er mange forskjellige varianter av dissosiative lidelser, men den som er mest kjent av de er vel DID, altså dissosiativ identitetslidelse. Det er litt viktig at man kaller det for en identitetslidelse, for det kan egentlig ikke sammenlignes med en personlighetsforstyrrelse. Personlighetsforstyrrelser handler jo om helt menneskelige ting som har utviklet seg til å bli sykelig, mens en dissosiativ identitetslidelse oppstår når man blir utsatt for traumer før 9-årsalderen (noen bøker mener også at det må ha skjedd før man fyller 6 år, men jeg tror egentlig det stemmer bedre når de sier 9-år). Når du er så ung så har ikke personligheten din utviklet seg til å bli en sammenhengende og flytende greie, sånn at man skifter mellom mange forskjellige tilstander hele tiden. Om du har vært sammen med barn så har du kanskje lagt merke til at de ler og gråter om hverandre, som om de føler mange forskjellige ting samtidig. Det som skjer med psyken når man blir utsatt for traumer i så ung alder er at man ikke klarer å integrere hendelsene, sånn at de blir liggende ufordøyd og gjerne fortrengt sånn at man kan gå rundt relativt uviten om hva som har skjedd....kroppen husker jo selvfølgelig, så man vil jo legge merke til at forsvaret kjemper en kamp man ikke helt klarer å forstå noe av. Ett eksempel har jeg fra en bok om dissosiasjon og relasjonstraumer, hvor det blir skrevet om en mann som hadde en ondskapsfull mor, men før han begynte å ta hull på den byllen der så hadde han jo en god del forskjellige reaksjonsmønstre som kanskje virket litt ulogisk. En av disse tingene var at hvis samboeren hans tok seg en røyk så ble han så redd at han løp avgårde. Han rømte altså utendørs i timevis i kulda, sånn at triggere ligger så absolutt der selv om man ikke er bevisst på traumer selv. 

Og nei, man trenger ikke å være bevisst på at man har en dissosiativ identitetslidelse. På grunn av at hver enkelt del kan ha kontroll på egen hukommelse så er man aldri klar over at man til tider er "annerledes" Det man ofte legger mest merke til er at man mister tid, som i at man har et sort hull i hukommelsen som kan ha vart i alt fra minutter til mange dager. Ofte er det også sånn at de med denne lidelsen kan høre stemmer også. Disse stemmene er visst nok ganske så forskjellig fra psykose lidelser, for man er ofte klar over at disse stemmene er en intern opplevelse av sitt eget fragmenterte sinn. Så man kan altså være så heldig å måtte dele bevissthet med barnedeler som har opplevd forferdelige ting, som er redd alt mulig og ofte også føler på masse smerte. Disse delene kalles gjerne traumeholdere, siden de har opplevelsene tydelig for seg selv sånn at de ofte på gjenoppleve traumene om og om igjen. En del av behandlingen går gjerne ut på å kommunisere med disse delene sånn at man oppnår en form for respekt og forståelse for alle disse delene, og over tid kan man begynne å akseptere de forskjellige delene som en del av seg selv sånn at man tar til seg den delen og alt som kommer med den i form av minner, interesser, følelser og alt annet som skaper en person. Det å senke barrierene sånn at kommunikasjon og kontakt blir lettere heter å integreres, for man er i dette stadiet på vei til å bearbreide disse forskjellige delene sånn at man i en eller annen grad aksepterer de som en del av seg selv. Og når man tar til seg en del fullstendig, sånn at den forsvinner som sin egen identitet samtidig som selvet utvikler seg, det heter gjerne fusjonering. 

Mange som har denne lidelsen vil være skeptiske til å fusjoneres, for når man opplever disse delene tett på så skaper man jo et bånd til de. Ikke nok med at man kan høre hva de tenker, men man kan også til tider føle på følelsene deres. Så man utvikler kanskje en form for vennskap til disse delene som ikke føles helt som seg selv, sånn at det å "miste" de kan føles ensomt eller så kan det føles som om man "dreper" en del av seg selv. 

 

Dette ble jo ganske så langt, så jeg skal avslutte her, men hvis du har lyst til å bli kjent med mennesker som har denne lidelsen så kan du finne mange på reddit.com/r/DID eller reddit.com/r/OSDD. En ting er jeg ganske sikker på, og det er at når du blir mer kjent med lidelsen så vil du bli overrasket over hvor fornuftig dette forsvaret faktisk er - og du vil også legge merke til at det er ganske så langt unna det som portretteres i media når det er snakk om DID. 

Håper dette gav deg noen av de svarene du søkte etter.  

[Kashmir-]

tasmus82 skrev (3 timer siden):

Dissosiative lidelser blir også kalt for komplekse traumelidelser. Jeg oppdaget det når jeg prøvde å lete på helsenorge.no etter et behandlingssted som hadde kompetanse på den typen lidelse. Dissosiasjon som et forsvar er en helt merkelig ting å leve med, for man kan fint fortrenge i en så stor grad at man ikke er i kontakt med følelsene sine, sin egen identitet, hukommelse og konsentrasjion er nesten fullstendig fraværende samtidig som man faktisk kan kjenne den interne striden som utkjempes over helt dagligdagse ting. 

Psykiateren som utredet meg forklarte det sånn at det kommer stort sett fra 1) traumer eller 2) en vanskelig livssituasjon (som f.eks krig, vold eller andre sånne vonde greier). 

Det er mange forskjellige varianter av dissosiative lidelser, men den som er mest kjent av de er vel DID, altså dissosiativ identitetslidelse. Det er litt viktig at man kaller det for en identitetslidelse, for det kan egentlig ikke sammenlignes med en personlighetsforstyrrelse. Personlighetsforstyrrelser handler jo om helt menneskelige ting som har utviklet seg til å bli sykelig, mens en dissosiativ identitetslidelse oppstår når man blir utsatt for traumer før 9-årsalderen (noen bøker mener også at det må ha skjedd før man fyller 6 år, men jeg tror egentlig det stemmer bedre når de sier 9-år). Når du er så ung så har ikke personligheten din utviklet seg til å bli en sammenhengende og flytende greie, sånn at man skifter mellom mange forskjellige tilstander hele tiden. Om du har vært sammen med barn så har du kanskje lagt merke til at de ler og gråter om hverandre, som om de føler mange forskjellige ting samtidig. Det som skjer med psyken når man blir utsatt for traumer i så ung alder er at man ikke klarer å integrere hendelsene, sånn at de blir liggende ufordøyd og gjerne fortrengt sånn at man kan gå rundt relativt uviten om hva som har skjedd....kroppen husker jo selvfølgelig, så man vil jo legge merke til at forsvaret kjemper en kamp man ikke helt klarer å forstå noe av. Ett eksempel har jeg fra en bok om dissosiasjon og relasjonstraumer, hvor det blir skrevet om en mann som hadde en ondskapsfull mor, men før han begynte å ta hull på den byllen der så hadde han jo en god del forskjellige reaksjonsmønstre som kanskje virket litt ulogisk. En av disse tingene var at hvis samboeren hans tok seg en røyk så ble han så redd at han løp avgårde. Han rømte altså utendørs i timevis i kulda, sånn at triggere ligger så absolutt der selv om man ikke er bevisst på traumer selv. 

Og nei, man trenger ikke å være bevisst på at man har en dissosiativ identitetslidelse. På grunn av at hver enkelt del kan ha kontroll på egen hukommelse så er man aldri klar over at man til tider er "annerledes" Det man ofte legger mest merke til er at man mister tid, som i at man har et sort hull i hukommelsen som kan ha vart i alt fra minutter til mange dager. Ofte er det også sånn at de med denne lidelsen kan høre stemmer også. Disse stemmene er visst nok ganske så forskjellig fra psykose lidelser, for man er ofte klar over at disse stemmene er en intern opplevelse av sitt eget fragmenterte sinn. Så man kan altså være så heldig å måtte dele bevissthet med barnedeler som har opplevd forferdelige ting, som er redd alt mulig og ofte også føler på masse smerte. Disse delene kalles gjerne traumeholdere, siden de har opplevelsene tydelig for seg selv sånn at de ofte på gjenoppleve traumene om og om igjen. En del av behandlingen går gjerne ut på å kommunisere med disse delene sånn at man oppnår en form for respekt og forståelse for alle disse delene, og over tid kan man begynne å akseptere de forskjellige delene som en del av seg selv sånn at man tar til seg den delen og alt som kommer med den i form av minner, interesser, følelser og alt annet som skaper en person. Det å senke barrierene sånn at kommunikasjon og kontakt blir lettere heter å integreres, for man er i dette stadiet på vei til å bearbreide disse forskjellige delene sånn at man i en eller annen grad aksepterer de som en del av seg selv. Og når man tar til seg en del fullstendig, sånn at den forsvinner som sin egen identitet samtidig som selvet utvikler seg, det heter gjerne fusjonering. 

Mange som har denne lidelsen vil være skeptiske til å fusjoneres, for når man opplever disse delene tett på så skaper man jo et bånd til de. Ikke nok med at man kan høre hva de tenker, men man kan også til tider føle på følelsene deres. Så man utvikler kanskje en form for vennskap til disse delene som ikke føles helt som seg selv, sånn at det å "miste" de kan føles ensomt eller så kan det føles som om man "dreper" en del av seg selv. 

 

Dette ble jo ganske så langt, så jeg skal avslutte her, men hvis du har lyst til å bli kjent med mennesker som har denne lidelsen så kan du finne mange på reddit.com/r/DID eller reddit.com/r/OSDD. En ting er jeg ganske sikker på, og det er at når du blir mer kjent med lidelsen så vil du bli overrasket over hvor fornuftig dette forsvaret faktisk er - og du vil også legge merke til at det er ganske så langt unna det som portretteres i media når det er snakk om DID. 

Håper dette gav deg noen av de svarene du søkte etter.  

Tusen takk for at du tok deg tid til et informativt og interessant svar! 

[tasmus82]

Kashmir skrev (7 minutter siden):

Tusen takk for at du tok deg tid til et informativt og interessant svar! 

Bare hyggelig. Jeg har jo levd med en dissosiativ lidelse gjennom mye av livet, men det var ikke før jeg begynte å huske traumene mine at jeg faktisk forstod hva det var jeg slet med, og da var jeg 34 år gammel. Det er helt forferdelig å leve med noe sånt, så når jeg hører om mennesker som sliter med dissosiasjon så må jeg si at jeg har en enorm respekt for styrken de må ha.  

[kupton]

Du har fått utmerkede svar. Vil bare legge til dette: Dissosiativ lidelse er langt mer omfattende enn kun multippel personlighet som er ytterpunktet på en alvorlighetsskala. Multippel personlighet er heldigvis ekstremt sjelden. Jeg har aldri opplevd en pasient med det.

[Kashmir-]

kupton skrev (6 minutter siden):

Du har fått utmerkede svar. Vil bare legge til dette: Dissosiativ lidelse er langt mer omfattende enn kun multippel personlighet som er ytterpunktet på en alvorlighetsskala. Multippel personlighet er heldigvis ekstremt sjelden. Jeg har aldri opplevd en pasient med det.

Ja enig idet. Jeg skjønner, og har ikke hørt så mye om det. 

[Eva Sofie]

kupton skrev (14 minutter siden):

Du har fått utmerkede svar. Vil bare legge til dette: Dissosiativ lidelse er langt mer omfattende enn kun multippel personlighet som er ytterpunktet på en alvorlighetsskala. Multippel personlighet er heldigvis ekstremt sjelden. Jeg har aldri opplevd en pasient med det.

Noen med DID kan lett diagnostiseres feil, og i snitt har man 7 diagnoser før man ender opp med den riktige og får hjelp som drar i en forbedrende retning. Men som i terapi for øvrig, trengs det at pasienten er motivert og ønsker å stå i og tåle ubehag.

Årsaken til at DID gjerne kalles komplekse dissosiative lidelser, er vel fordi det ikke er kun det med endring av identitet som er fremtredende ved en DID-diagnose, men faller også sammen med dissosiativ amnesi, fugue, ulike former for tap av fysiske funksjoner, følelse ut av seg selv, dissosiativt bortfall etc. Og flere dissosiative symptomer kan være til stede uten DID, men hvor dissosiasjon er omfattende. Det er en underaktivering, som hjernen tar i bruk når man ikke har anledning til å flykte.