Kptsd, utmattelse, smerter - balansegang

[AnonymBruker]

Jeg har kptsd og spiseforstyrrelse. (Er nå normalvektig). 

Jeg sliter med en veldig utmattelse. Jeg tåler nærmest ingenting før jeg er helt utladet. Likevel har jeg for mye angst til å sove, men jeg legger meg på et mørkt rom. Det kan være nok å ta en tur på butikken eller apoteket. Eller hvis jeg gjør noe husarbeid. 

Jeg klarer ikke å finne en balansegang mellom hvile og aktivitet og går på en smell gang på gang. Og synes det er utrolig vanskelig å si nei til så mye som jeg egentlig trenger, men er begynt å gjøre det nå, men sitter igjen med enorm dårlig samvittighet. 

Er utmattelse noe som er vanlig å slite med, når en har kptsd? Vil det noen gang bli bedre? Hvordan? Det føles som om jeg ikke klarer å "stoppe meg selv" når jeg først har litt energi, for da er det så mye jeg må ta igjen også sitter jeg / ligger jeg helt utmattet etterpå og bruker lang tid på å komme meg. Jeg ser rundt meg på de menneskene som er i jobb (Jeg er ufør), som også har små barn. De går på jobb, de henter barn i barnehage eller skole, følger opp fritidsaktiviteter og attpåtil har energi til seg selv etterpå å være sosiale med venner, dra på konserter, turer, etc. For meg hadde det vært nok å hente den ungen i barnehagen og jeg hadde vært kaputt  (Nå har jeg ikke barn). Og jeg er både lei meg over funksjonsnivået mitt og skamfull. Jeg tror det er innmari vanskelig for andre som ikke er lignende situasjon å forstå at man kan bli så sliten bare av å gjøre bittelitt. Og det gjør jeg skamfull. 

Enkelte ganger, nokså ofte, ender jeg opp å ligger på et mørkt rom i dagesvis, før jeg er oppe og går igjen, så går jeg på en smell gang på gang,  når jeg først har litt overskudd. For jeg blir så innmari gira på å få ferdig det jeg henger bakpå med eller for å bevise for meg selv - og andre - at jeg faktisk gjør noe i det minste. Der andre virker å få mye krefter av å være sosial, der er jeg helt kaputt etter 10 minutter. Men så tør jeg ikke gi beskjed, blir besøket ut og blir liggende etterpå. Jeg har aldri kjent på feks en glede eller forvetning på en jentetur. Jeg er heldig og har gode venninner, men de virker oppriktig glade og gleder seg masse til disse turene. Jeg bare gruer meg. Jeg kan absolutt ha fine stunder på turen, men i forkant og etterkant så blir jeg så dårlig. Så da er spørsmålet som jeg ikke vet svaret på. Skal jeg dra på disse turene? Skal jeg dra i besøk? (Jeg kjenner meg godt nok etter å ha prøvd ørten ganger å gå tidligere fra besøk uten å klare det, for det er for skamfullt å gå før de andre - det blir så synlig at jeg er syk). Hvordan finne ut hva som faktisk er rett å gjøre og ikke? 

I tillegg så sliter jeg med mye smerter i kroppen. Men jeg vet ikke om det er psykisk eller fysisk. Samtidig så har jeg gått på noen smeller der jeg har tenkt det var psykisk, også har det vært fysisk. Og motstatt, der det har vært psykosomatiske plager. Er redd for å plage legen. Selv om jeg fikk litt "kjeft" da jeg ikke kontaktet legen ved pusteproblemene på dagtid, for tenkte det var angst, før en venninne dro meg til legevakten kvelden og det var lungeemboli. Men nå var det heller ikke noen leger jeg møtte som trodde det var noe annet enn angst. Frem til prøver viste noe annet. Jeg er så redd for å plage  Samtidig er det utmattende å gå med smerter også. 

Har noen noe råd? 

Anonymkode: 616e2...69b

[tasmus82]

Hei hei. Jeg har også kptsd, og kjenner meg mye igjen i det du skriver. Det var en del år der jeg klarte å være relativt velfungerende, men etter at jeg begynte å huske traumer så har jeg nesten ikke at overskudd til noe annet enn å bare eksistere. Kanskje jeg er feil person til å svare deg siden jeg ikke har klart å bli så veldig mye friskere gjennom dette livet, men jeg ble så lei meg når jeg så at du ikke hadde fått svar. 

En ting vil jeg si da, og det er at du bør ikke føle skam for hvordan du har det. Du er veldig sterk som har opplevd de tingene du har gjort som har ført til at du har kptsd, og som samtidig prøver å mestre livet ditt etter beste evne. Hva ville du tenkt om en annen person hadde fortalt deg at de har opplevd lignende ting som deg, og fortalt deg at de sliter? 

Også når det kommer til å være med mennesker så føler jeg det ganske likt. Det virker som om jeg bruker så mye energi på å holde dette forsvaret i gang at jeg kan bli helt utslitt bare av enkle samtaler. Jeg har fått litt mer innsikt i det etter hvert som jeg har blitt eldre da, og det ser ut som at dette med å fortrenge fortid samt det å være overaktivert rett og slett krever så mye av meg helt ubevisst at jeg har ikke energi til noe mer. Spesielt godt merket jeg dette når jeg var i behandling nylig, for da gikk jeg rundt konstant kvalm og våknet med tårer i øynene på morgenen, og jeg følte meg så tung i kroppen at jeg stort sett bare lå i sengen i fosterstilling i dagevis.

Så det jeg tenker fra mine erfaringer er at du burde prøve å lære deg jordingsteknikker og mindfullness. I korte trekk så handler det om at du skal være her i nuet, og du skal la grubling og tanker om fortid og fremtid være. Disse tankene og følelsene de har med seg kan trekke helt enormt med energi, så det å bare puste og tillate deg selv til å leve sånn som du er, det kan lette plagene betraktelig. Og når det kommer til det sosiale; ta det fra en som har isolert seg selv mye av livet når jeg sier at det er verdt å kjempe for de sosiale tingene om du makter det. Jeg synes mennesker er krevende sånn at isolasjon ble veldig naturlig for meg, men fy fader så ensomt det har blitt med årene. Jeg har nylig fylt 40 år, og de siste 6 årene har jeg blitt sittende fast med traumereaksjoner og nå som jeg trenger mennesker så har jeg ingen jeg klarer å kontakte lengre...Jeg har mange som liker meg som person, men gjennom så mange år alene så har det blitt skikkelig vanskelig å strekke ut en hånd til andre, eller egentlig å stole helt på at de kommer til å håndtere meg.