Kupton: Vanskelig samtale med pasientansvarlig

[Gjest Frøya Alilde]

@kupton: Har du noen synspunkter?

Som jeg har skrevet i mange av innleggene mine utsettes jeg for omfattende og systematisk beltebruk. Jeg har klaget til aktuelle instanser for å få opphevet tvangsvedtaket (§3-3) men jeg fikk ikke medhold fra tingretten. Jeg og advokaten min ser på ankemuligheter.

Jeg har byttet oppholdssted utallige ganger og det er uvant for meg at noen «står i det» over tid og at jeg ikke kan bryte meg ut av institusjonen - det være seg instrumentell vold eller selvskading. Hjelpeapparatet har aldri kommet i posisjon til å hjelpe meg. Jeg har hatt depressive symptomer den siste tiden og sagt til personalet at jeg kun ønsker å dø. Jeg sier at jeg verken vil eller trenger behandling og at tvangsregimet opphøres. Pasientansvarlig ymtet frempå i dag om at jeg sier til personalet at jeg ønsker å dø slik at jeg ikke tar tak i problemene mine og ikke går inn i «prosjekt endring» fordi jeg hele livet har vært unnvikende og ikke tatt imot behandling. Han sa at han har forståelse for at jeg får mørke tanker når jeg er i en så vanskelig situasjon men jeg opplevde at han indirekte sa at jeg var utspekulert og unnvikende. Jeg konfronterte han med dette etterpå og han sa at han ikke påsto noe som helst - han holdt det åpent. Det han sa gjorde meg likevel tankefull. Kan det være en ubevisst «forsvarsmekanisme»? Jeg vet at jeg vil dø men kan dette ubevisst være en måte å unngå behandling på?

[kupton]

Frøya Alilde skrev (7 timer siden):

@kupton: Har du noen synspunkter?

Som jeg har skrevet i mange av innleggene mine utsettes jeg for omfattende og systematisk beltebruk. Jeg har klaget til aktuelle instanser for å få opphevet tvangsvedtaket (§3-3) men jeg fikk ikke medhold fra tingretten. Jeg og advokaten min ser på ankemuligheter.

Jeg har byttet oppholdssted utallige ganger og det er uvant for meg at noen «står i det» over tid og at jeg ikke kan bryte meg ut av institusjonen - det være seg instrumentell vold eller selvskading. Hjelpeapparatet har aldri kommet i posisjon til å hjelpe meg. Jeg har hatt depressive symptomer den siste tiden og sagt til personalet at jeg kun ønsker å dø. Jeg sier at jeg verken vil eller trenger behandling og at tvangsregimet opphøres. Pasientansvarlig ymtet frempå i dag om at jeg sier til personalet at jeg ønsker å dø slik at jeg ikke tar tak i problemene mine og ikke går inn i «prosjekt endring» fordi jeg hele livet har vært unnvikende og ikke tatt imot behandling. Han sa at han har forståelse for at jeg får mørke tanker når jeg er i en så vanskelig situasjon men jeg opplevde at han indirekte sa at jeg var utspekulert og unnvikende. Jeg konfronterte han med dette etterpå og han sa at han ikke påsto noe som helst - han holdt det åpent. Det han sa gjorde meg likevel tankefull. Kan det være en ubevisst «forsvarsmekanisme»? Jeg vet at jeg vil dø men kan dette ubevisst være en måte å unngå behandling på?

Behandleren din har gjort det viktigste en behandler kan gjøre. Han har fått deg til å undres. Til å tenke etter og evt se noe annerledes på ting enn før. Holde nye muligheter for sammenhenger åpne.

Du får fortsette å tenke på dette. Det vil gjøre deg godt. Undring er ofte veien mot endring.

[Gjest Frøya Alilde]

kupton skrev (11 minutter siden):

Behandleren din har gjort det viktigste en behandler kan gjøre. Han har fått deg til å undres. Til å tenke etter og evt se noe annerledes på ting enn før. Holde nye muligheter for sammenhenger åpne.

Du får fortsette å tenke på dette. Det vil gjøre deg godt. Undring er ofte veien mot endring.

Godt poeng.

[Gjest Frøya Alilde]

kupton skrev (28 minutter siden):

Behandleren din har gjort det viktigste en behandler kan gjøre. Han har fått deg til å undres. Til å tenke etter og evt se noe annerledes på ting enn før. Holde nye muligheter for sammenhenger åpne.

Du får fortsette å tenke på dette. Det vil gjøre deg godt. Undring er ofte veien mot endring.

Men har du noen synspunkter selv?

[Glitter]

Frøya Alilde skrev (8 timer siden):

Men har du noen synspunkter selv?

Ikke meg du spør akkurat, men jeg kan si det at da jeg før jul bestemte meg for at jeg ikke får lov til å ta livet mitt uansett hvor dårlig jeg er, så ble jeg nå når jeg ble dårligere igjen tvunget til å tenke mer på framtiden og hva som skal til for å få et bedre liv. Jeg kunne ikke flykte inn i selvmordstanker og planlegging av det. Derfor begynte jeg uten å egentlig være bevisst på det, å planlegge framtiden min. For nåtiden er vond, selvmord er utelukket så da må framtiden endres.

Det gjør at jeg tenker at å ha døren til selvmord åpen absolutt kan være noe som ubrvisst holder en igjen fra å gjøre endringer i livet sitt. Det kan være en flukt å holde fast ved å ville dø. 

[skogbrann]

Glitter skrev (3 timer siden):

Ikke meg du spør akkurat, men jeg kan si det at da jeg før jul bestemte meg for at jeg ikke får lov til å ta livet mitt uansett hvor dårlig jeg er, så ble jeg nå når jeg ble dårligere igjen tvunget til å tenke mer på framtiden og hva som skal til for å få et bedre liv. Jeg kunne ikke flykte inn i selvmordstanker og planlegging av det. Derfor begynte jeg uten å egentlig være bevisst på det, å planlegge framtiden min. For nåtiden er vond, selvmord er utelukket så da må framtiden endres.

Det gjør at jeg tenker at å ha døren til selvmord åpen absolutt kan være noe som ubrvisst holder en igjen fra å gjøre endringer i livet sitt. Det kan være en flukt å holde fast ved å ville dø. 

Støtter det du skriver her. Man kan bli ganske passiv av å dvele for mye med selvmordstanker eller planer. Jeg merket også at jeg i større grad planla fremtiden og mer aktivt prøvde å gjøre livet mitt bedre og mer levelig da jeg tok et større oppgjør med selvmordstankene. Som du skriver så blir selvmordstanker og planer en flukt hvor man ser for seg en smertefri tilstand. Hvis man ikke kan begå selvmord så må man jo finne en annen "rømningsvei", og det ble jo for oss begge å planlegge fremtiden, og prøve å endre den. Selvmordstanker, planer og tidvise forsøk holdt meg passiv i flere år. 

[Glitter]

skogbrann skrev (8 minutter siden):

Støtter det du skriver her. Man kan bli ganske passiv av å dvele for mye med selvmordstanker eller planer. Jeg merket også at jeg i større grad planla fremtiden og mer aktivt prøvde å gjøre livet mitt bedre og mer levelig da jeg tok et større oppgjør med selvmordstankene. Som du skriver så blir selvmordstanker og planer en flukt hvor man ser for seg en smertefri tilstand. Hvis man ikke kan begå selvmord så må man jo finne en annen "rømningsvei", og det ble jo for oss begge å planlegge fremtiden, og prøve å endre den. Selvmordstanker, planer og tidvise forsøk holdt meg passiv i flere år. 

Ja ikke sant. Det er både skummelt og vanskelig på en måte, å ikke skulle tillate seg det, men det er jo en frihet i det også. Jeg har ikke forsvunnet dypt inn i slike tanker etter at jeg bestemte meg for det. Jeg har riktignok trøstet meg med at en dag kommer jeg jo til å dø, men har samtidig vært klar på at det ikke skal være selvmord. Så må jo prøve å gjøre det beste ut av det. Slik st det ikke bare blir lidelse.

Endret 26. januar 2023 av Glitter

[Gjest Frøya Alilde]

Glitter skrev (4 timer siden):

Ikke meg du spør akkurat, men jeg kan si det at da jeg før jul bestemte meg for at jeg ikke får lov til å ta livet mitt uansett hvor dårlig jeg er, så ble jeg nå når jeg ble dårligere igjen tvunget til å tenke mer på framtiden og hva som skal til for å få et bedre liv. Jeg kunne ikke flykte inn i selvmordstanker og planlegging av det. Derfor begynte jeg uten å egentlig være bevisst på det, å planlegge framtiden min. For nåtiden er vond, selvmord er utelukket så da må framtiden endres.

Det gjør at jeg tenker at å ha døren til selvmord åpen absolutt kan være noe som ubrvisst holder en igjen fra å gjøre endringer i livet sitt. Det kan være en flukt å holde fast ved å ville dø. 

Gode poenger. Kanskje det er noe i det? At det er en flukt…

[Glitter]

Frøya Alilde skrev (39 minutter siden):

Gode poenger. Kanskje det er noe i det? At det er en flukt…

Ja det kan være. Når en vil dø handler det jo om at livet er så vondt. Hvis livet blir bra vil du da dø? 

[skogbrann]

Glitter skrev (39 minutter siden):

Ja ikke sant. Det er både skummelt og vanskelig på en måte, å ikke skulle tillate seg det, men det er jo en frihet i det også. Jeg har ikke forsvunnet dypt inn i slike tanker etter at jeg bestemte meg for det. Jeg har riktignok trøstet meg med at en dag kommer jeg jo til å dø, men har samtidig vært klar på at det ikke skal være selvmord. Så må jo prøve å gjøre det beste ut av det. Slik st det ikke bare blir lidelse.

Ja, det er jo på et vis «lettere» å rømme inn i slike tanker og idéer enn å jobbe for å få et bedre liv. Jeg tenker at å ha slike tanker ikke nødvendigvis er et problem, så lenge man er klar på at man ikke tillater seg selv å velge den løsning. Jeg kan også trøste meg selv med at livet ikke varer evig. Som du sier så må man jo bare gjøre der beste ut av det. Vi har resten av evigheten på å være døde, så det haster virkelig ikke. Frem til det må man bare leve livet etter beste evne. Ville vært trist å kaste bort flere tiår av livet for noe som kommer til å skje til slutt uansett. En kjent filosof skrev en bok om selvmord og anså det som et svært viktig filosofisk spørsmål. Kort og enkelt forklart anså han selvmord både som en avvisning av den friheten vi mennesker har, og som en måte å rømme fra livets meningsløshet på. Han mente at man heller burde omfavne livet og det absurde, eller meningsløsheten. Kanskje det ligger noe i det.  

[Glitter]

skogbrann skrev (9 minutter siden):

Ja, det er jo på et vis «lettere» å rømme inn i slike tanker og idéer enn å jobbe for å få et bedre liv. Jeg tenker at å ha slike tanker ikke nødvendigvis er et problem, så lenge man er klar på at man ikke tillater seg selv å velge den løsning. Jeg kan også trøste meg selv med at livet ikke varer evig. Som du sier så må man jo bare gjøre der beste ut av det. Vi har resten av evigheten på å være døde, så det haster virkelig ikke. Frem til det må man bare leve livet etter beste evne. Ville vært trist å kaste bort flere tiår av livet for noe som kommer til å skje til slutt uansett. En kjent filosof skrev en bok om selvmord og anså det som et svært viktig filosofisk spørsmål. Kort og enkelt forklart anså han selvmord både som en avvisning av den friheten vi mennesker har, og som en måte å rømme fra livets meningsløshet på. Han mente at man heller burde omfavne livet og det absurde, eller meningsløsheten. Kanskje det ligger noe i det.  

Ja, det var jo en måte å tenke på også. Livet er skikkelig meningsløst, og det er jo kanskje poenget med det hele?