Jeg føler at jeg ikke fortjener den hjelpen jeg får

[AnonymBruker]

Jeg føler veldig på det at jeg føler at jeg ikke fortjener den hjelpen jeg får og har fått. Spesielt med tanke på alle de som ikke får den hjelpen de trenger. 

Første gang jeg kom i kontakt med psykiatrien var i 2015, da var jeg innlagt i ett halvt år. Etter dette har jeg hatt mange, både lange og kortere innleggelser både i akuttpsykiatrien og på DPS døgn. Jeg har vært heldig og alltid fått hjelp både på poliklinikken og i kommunen. På det meste hadde jeg psykolog, ambulant team, og miljøterapeutisk team. Til sammen 5 dager i uken. 

Jeg har også vært heldig å blitt hørt hver gang jeg har bedt om hjelp. Legevakten har lagt meg inn på akuttpost hver gang, poliklinikken har tatt meg raskt inn til første time de gangene jeg har søkt dit, kommunen har jeg fått så mange dager jeg trenger. En gang var jeg på time hos behandler og trengte innleggelse, og da åpnet de en plass på DPS bare for meg. Ja, listen er lang. 

Jeg har tatt det opp med hjelpeapparatet, det med at jeg føler jeg ikke fortjener den hjelpen jeg får. Og de sier jo at jeg ikke hadde fått all denne hjelpen hadde jeg ikke trengt den. Og jeg ser jo det, jeg bare har fortsatt like dårlig samvittighet likevel.

Anonymkode: 855d3...938

[Everybody]

Jeg lurer også på hvorfor noen får mye hjelp mens andre får lite.

[Kashmir-]

Du kan nok lure på hvorfor, men det er ikke din skyld eller ditt ansvar at noen andre ikke får hjelp. Det vet du, for du styrer ikke dette.

Her er mine tanker om det : det du bør gjøre er å nyttiggjøre deg den hjelpen du får i størst mulig grad. Jeg går ut fra at du gjør det. Vær lettet for at du får behandling og at de tar deg på alvor. Selvfølgelig kan du også klage på noe om det ikke fungerer, men det som kan være provoserende er ikke slike som deg! Det er de som får både tilbud og hjelp de trenger, men som takker nei eller likevel har tusen ting å klage på. Selv om det kan være psyken deres som er årsak til "utakknemlighet" så kan det likevel være provoserende. Du er ikke der. Men du trenger absolutt heller ikke å ha dårlig samvittighet! Det er luksus i din situasjon å føle på det. Rett og slett 🙂

[AnonymBruker]

Min erfaring er at om man har fungert bra tidligere (som barn og/eller ungdom) så vil man bli mer prioritert enn de som har vært psykisk syke og i psykiatrien siden de gikk i typ barnehagen. Det er grenser for hvor mye ressurser de legger i 1 person når vedkommende har vært innlagt 100 ganger tidligere gjennom barndommen og har alt fått den behandlingen poliklinikkene har. Så på et punkt så blir man kommunens ansvar som langtidssyk. Noen dps har fact team som kan følge opp livet ut, men det er få som har. 

Anonymkode: 42a59...936

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Min erfaring er at om man har fungert bra tidligere (som barn og/eller ungdom) så vil man bli mer prioritert enn de som har vært psykisk syke og i psykiatrien siden de gikk i typ barnehagen. Det er grenser for hvor mye ressurser de legger i 1 person når vedkommende har vært innlagt 100 ganger tidligere gjennom barndommen og har alt fått den behandlingen poliklinikkene har. Så på et punkt så blir man kommunens ansvar som langtidssyk. Noen dps har fact team som kan følge opp livet ut, men det er få som har. 

Anonymkode: 42a59...936

Dette skjønte jeg ikke? Hva skjer med de som "alltid" har vært psyke da? Blir de overlatt til seg selv på er gitt tidspunkt, fordi det er brukt nok ressurser på personen? Det høres jo både farlig og veldig lite logisk ut. 

[AnonymBruker]

Everybody skrev (16 minutter siden):

Jeg lurer også på hvorfor noen får mye hjelp mens andre får lite.

Kommer så ann på hvem lege /psykolog man møter. Første gangen. Kommer også mye ann på hvem diagnose man har. Har man rette kombinasjon diagnoser så får man kanskje mye hjelp. 

Også er det neste spørsmålet, hva er det du regner som "god hjelp"? Er det å få innleggelser i hytt og pine og lengst mulig innleggelse det som er definisjonen på "god hjelp"? Fordi for noen kanskje kun trenger traumebehandling 1 gang i uken og en akuttinnleggelse her og der, mens andre er så lavtfungerende at de tilogmed trenger hjelp til å lage middag eller dusje dvs praktisk hjelp. Noen trenger hjelp til alt. Noen er så syke at de ikke greier å føre en samtale en gang, andre tørr ikke gå ut døra. Noen får avslag på poliklinisk behandling på slike grunnlag at de er for syke. Så hvor mye hjelp eller hvor ofte du får det er ingen fasit på hvor syk en er. 

Anonymkode: 42a59...936

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (1 minutt siden):

Dette skjønte jeg ikke? Hva skjer med de som "alltid" har vært psyke da? Blir de overlatt til seg selv på er gitt tidspunkt, fordi det er brukt nok ressurser på personen? Det høres jo både farlig og veldig lite logisk ut. 

Nei de blir ikke "overlatt til seg selv" dersom de fortsatt er syke. Men det virker som at folk tror dps er det eneste hjelpen som finnes. Men mye hjelp finnes i kommunene. Man kan også bo i omsorgsbolig. 

Anonymkode: 42a59...936

[frosken]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Jeg føler veldig på det at jeg føler at jeg ikke fortjener den hjelpen jeg får og har fått. Spesielt med tanke på alle de som ikke får den hjelpen de trenger. 

Første gang jeg kom i kontakt med psykiatrien var i 2015, da var jeg innlagt i ett halvt år. Etter dette har jeg hatt mange, både lange og kortere innleggelser både i akuttpsykiatrien og på DPS døgn. Jeg har vært heldig og alltid fått hjelp både på poliklinikken og i kommunen. På det meste hadde jeg psykolog, ambulant team, og miljøterapeutisk team. Til sammen 5 dager i uken. 

Jeg har også vært heldig å blitt hørt hver gang jeg har bedt om hjelp. Legevakten har lagt meg inn på akuttpost hver gang, poliklinikken har tatt meg raskt inn til første time de gangene jeg har søkt dit, kommunen har jeg fått så mange dager jeg trenger. En gang var jeg på time hos behandler og trengte innleggelse, og da åpnet de en plass på DPS bare for meg. Ja, listen er lang. 

Jeg har tatt det opp med hjelpeapparatet, det med at jeg føler jeg ikke fortjener den hjelpen jeg får. Og de sier jo at jeg ikke hadde fått all denne hjelpen hadde jeg ikke trengt den. Og jeg ser jo det, jeg bare har fortsatt like dårlig samvittighet likevel.

Anonymkode: 855d3...938

Det hadde vært fint om alle fikk den hjelpen de trenger. Dessverre er det ikke sånn,. men du kan ikke ta ansvar for at andre ikke får hjelp, så jeg synes du bare skal være glad for at du får. 

[Everybody]

Hvis pasienten ikke klarer å føre en samtale og er redd, hva er det behandler skal gjøre med det?

[Kashmir-]

Everybody skrev (26 minutter siden):

Hvis pasienten ikke klarer å føre en samtale og er redd, hva er det behandler skal gjøre med det?

Jeg aner ikke om dette fungerer for andre, men jeg fikk jo tilslutt god hjelp. Jeg åpnet med å si at jeg hadde dårlig erfaring for det hadde jeg virkelig. Det var ikke at jeg ikke ville snakke, men de sa og gjorde så mye rart samt at det var uvant for meg å snakke om mine problemer med innlevelse. Det hørtes ut som om jeg avla rapport. 

Så den som endelig skjønte noe sa at "ok, vi kan snakke om andre ting". Så vi snakket de tre første timene om interesser og meninger om diverse. Kjempegode samtaler hvor vi faktisk diskuterte litt også. Og så var han lur nok til å spørre hvorfor jeg mente det ene og det andre, så samtalene gled naturlig over i mine problemer. Det var et godt grep fra han syns jeg, og jeg gikk hos han til jeg følte meg healet nok. Sånt kan sikkert funke for flere- at terapien handler om å bygge en relasjon sånn at man får tillit og kan slappe av. 

[kupton]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg føler veldig på det at jeg føler at

Storparten av pasientene i psykiatrien ville gjøre et megasteg forover om de følte mindre og heller i større grad forholdt seg til fakta.

[Gjest Hurja]

kupton skrev (8 minutter siden):

Storparten av pasientene i psykiatrien ville gjøre et megasteg forover om de følte mindre og heller i større grad forholdt seg til fakta.

Det er mitt mål - føle mindre. Jobber med å ignorere følelser som ikke gjør meg godt. Det er til stor hjelp for meg. Jeg dytter de ikke bort, jeg lar bare være å gruble på dem - lar de vandre som de vil uten å bli fanget av dem. Og så har jeg blitt bedre til å kjenne på de gode følelsene, og det har bla bidratt til et bedre samliv. 

Endret 25. januar 2023 av Hurja

[AnonymBruker]

kupton skrev (34 minutter siden):

Storparten av pasientene i psykiatrien ville gjøre et megasteg forover om de følte mindre og heller i større grad forholdt seg til fakta.

Storparten av psykiaterne i psykiatrien ville gjort et megasteg fremover om de i mindre grad var arrogante. 

Anonymkode: 42a59...936

[Glitter]

Jeg har også fått mye hjelp og har opplevd å bli kritisert her på forumet for å få den hjelpen. Men det hjelper jo ingen å si nei til hjelpen. Du og jeg har fått hjelpen for en grunn. Så er det veldig dumt at noen ikke opplever å få hjelp, men det må gjøres noe med på systemnivå. Jeg eller du kan ikke fikse det.

Jeg fikk avslag på poliklinikken i fjor sommer så har ikke poliklinisk behandler da.