Mer informasjon og egenerfaringer med unnvikende personlighetsforstyrrelse?

[AnonymBruker]

Finnes det noen steder man kan finne mer informasjon og egenerfaringer med unnvikende personlighetsforstyrrelse? Har googlet og vert innom de fleste sidene som dukker opp der, skal også låne boken "Å ønske, men ikke våge - om engstelig unnvikende personlighetsproblemer" på biblioteket. Synes det er litt synd at der er så lite egenerfaringer å finne og skulle gjerne ønske å lese mer. 

Eventuelt om noen ønsker å del sin erfaring her i tråden med det å leve med diagnosen så hadde jeg satt pris på det 😊 

Anonymkode: a46c8...5ed

[AnonymBruker]

Ingen? 🙂

Anonymkode: a46c8...5ed

[AnonymBruker]

Forsøker igjen... 🙂

Anonymkode: a46c8...5ed

[Gjest Hurja]

Det er lettere å svare hvis du stiller konkrete spørsmål rundt det du lurer på  

[AnonymBruker]

Facebook har en egen gruppe hvis du søker

Anonymkode: 4c45b...eb4

[AnonymBruker]

Hurja skrev (54 minutter siden):

Det er lettere å svare hvis du stiller konkrete spørsmål rundt det du lurer på  

Ja, sant, takk for forslag 🙂 Her er spørsmålene jeg kunne komme på akkurat nå:

Hvordan er relasjonene dine til venner og kjæreste? Hvordan blir de påvirket av diagnosen?

Hvordan synes du det er å gå i behandling? Tok det lang tid før du klarte åpne opp for behandler?

Hvordan fungerer du i jobb?

Anonymkode: a46c8...5ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Facebook har en egen gruppe hvis du søker

Anonymkode: 4c45b...eb4

Hva søker man på? Fant bare en når jeg forsøkte søke.

Anonymkode: a46c8...5ed

[Ikkeanonymnok]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ja, sant, takk for forslag 🙂 Her er spørsmålene jeg kunne komme på akkurat nå:

Hvordan er relasjonene dine til venner og kjæreste? Hvordan blir de påvirket av diagnosen?

Hvordan synes du det er å gå i behandling? Tok det lang tid før du klarte åpne opp for behandler?

Hvordan fungerer du i jobb?

Anonymkode: a46c8...5ed

1. Har ingen kjæreste og få venner. Mine venner holder jeg på avstand, de vet altså ingenting om det virkelige meg.

2. Behandling er tøft og tidvis særs vanskelig. Vil ha det bedre men unngår samtidig å åpne meg fordi jeg ikke vil blottlegge sjelen og være sårbar. Har brukt ca 1 år på å åpne meg for diverse behandlere.

3. Er ufør.

[Gjest Hurja]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Ja, sant, takk for forslag 🙂 Her er spørsmålene jeg kunne komme på akkurat nå:

Hvordan er relasjonene dine til venner og kjæreste? Hvordan blir de påvirket av diagnosen?

Hvordan synes du det er å gå i behandling? Tok det lang tid før du klarte åpne opp for behandler?

Hvordan fungerer du i jobb?

Anonymkode: a46c8...5ed

Jeg har gode relasjoner til dem alle, men jeg er redd for å slippe noen for nært innpå meg. Jeg vet ikke om de blir påvirket av det da ingen har sagt noe. Jeg bestreber meg også på å ikke være en belastning for noen, og jeg skjuler det godt. Av familie og venner er det kun en person som vet at jeg har diagnosen, og det er bestevenninna mi. Mannen min vet heller ikke at jeg har den.  

Jeg syntes det var helt pyton å gå i behandling. Det kostet meg mye å åpne meg, jeg presset meg hardt for å åpne meg fordi jeg visste at jeg måtte det for å få hjelp. Jeg åpnet også opp med en gang, fordi det var derfor jeg var der. Det er som når jeg går til lege: jeg må bare si det som det er, det jeg er der for (og jeg hater det like mye hver gang). 

Jeg er idag velfungerende i jobb. 

Endret 12. februar 2023 av Hurja

[AnonymBruker]

Ikkeanonymnok skrev (14 timer siden):

1. Har ingen kjæreste og få venner. Mine venner holder jeg på avstand, de vet altså ingenting om det virkelige meg.

2. Behandling er tøft og tidvis særs vanskelig. Vil ha det bedre men unngår samtidig å åpne meg fordi jeg ikke vil blottlegge sjelen og være sårbar. Har brukt ca 1 år på å åpne meg for diverse behandlere.

3. Er ufør.

Takk for svar. Kan jeg spørre om du aldri har hatt kjæreste?

Hurja skrev (14 timer siden):

Jeg har gode relasjoner til dem alle, men jeg er redd for å slippe noen for nært innpå meg. Jeg vet ikke om de blir påvirket av det da ingen har sagt noe. Jeg bestreber meg også på å ikke være en belastning for noen, og jeg skjuler det godt. Av familie og venner er det kun en person som vet at jeg har diagnosen, og det er bestevenninna mi. Mannen min vet heller ikke at jeg har den.  

Jeg syntes det var helt pyton å gå i behandling. Det kostet meg mye å åpne meg, jeg presset meg hardt for å åpne meg fordi jeg visste at jeg måtte det for å få hjelp. Jeg åpnet også opp med en gang, fordi det var derfor jeg var der. Det er som når jeg går til lege: jeg må bare si det som det er, det jeg er der for (og jeg hater det like mye hver gang). 

Jeg er idag velfungerende i jobb. 

Takk for svar. Kan jeg spørre hva er grunnen til at du ikke har fortalt mannen din om diagnosen?

Anonymkode: a46c8...5ed

[Gjest Hurja]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Takk for svar. Kan jeg spørre om du aldri har hatt kjæreste?

Takk for svar. Kan jeg spørre hva er grunnen til at du ikke har fortalt mannen din om diagnosen?

Anonymkode: a46c8...5ed

Fordi det aldri har vært noe tema.

 

[Ikkeanonymnok]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for svar. Kan jeg spørre om du aldri har hatt kjæreste?

Jo det har jeg. Vært i flere forhold.
 

[AnonymBruker]

Hurja skrev (På 13.2.2023 den 11.21):

Fordi det aldri har vært noe tema.

 

Skjønner.

Ikkeanonymnok skrev (På 13.2.2023 den 13.20):

Jo det har jeg. Vært i flere forhold.
 

Takk for svar. Jeg har aldri. Tør ikke være så sårbar.

Anonymkode: a46c8...5ed