Hva gjøre for å få mest ut av behandlingen

[AnonymBruker]

Hva kan/burde man gjøre for å få mest ut av behandlingen? Jeg tenker skrive refleksjonsnotater, men annet enn det?

Anonymkode: ded5d...31c

[AnonymBruker]

Skriv en liste med dine behandlingsmål som du gir til din behandler. Dette burde du ha gjort alt da du ankom din vurderingssamtale. 

Og så kan du skrive en liste med punkter over hva du vil snakke om/ha hjelp med som du tar med deg til hver time. Husk også å utnytt timen og at det ikke alltid er nødvendig å ta med 100 forskjellige unødvendige detaljer til hver historie du forteller. 

Anonymkode: 4067d...91c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Skriv en liste med dine behandlingsmål som du gir til din behandler. Dette burde du ha gjort alt da du ankom din vurderingssamtale. 

Og så kan du skrive en liste med punkter over hva du vil snakke om/ha hjelp med som du tar med deg til hver time. Husk også å utnytt timen og at det ikke alltid er nødvendig å ta med 100 forskjellige unødvendige detaljer til hver historie du forteller. 

Anonymkode: 4067d...91c

Tusen takk, det var gode tips. 

Anonymkode: ded5d...31c

[AnonymBruker]

Rart at ikke flere brukere her inne svarer på dette spørsmålet. Er det fordi ingen vet hvordan man nyttigjør seg en behandling? Eller vil dere bare ikke dele det? 

Anonymkode: 4067d...91c

[Gjest Vendi]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Rart at ikke flere brukere her inne svarer på dette spørsmålet. Er det fordi ingen vet hvordan man nyttigjør seg en behandling? Eller vil dere bare ikke dele det? 

Anonymkode: 4067d...91c

Jeg synes du og behandler burde finne ut av dette sammen og avklare forventninger dere har til hverandre og til terapien. 

[Drømmeautomat]

Kommer nok an på hvilken type behandling det er. For min del (psykodynamisk terapi) handler det mest om å ikke sensurere meg selv og snakke om ting det er knytta sterke følelser til. "Snakk om det du har minst lyst å snakke om," var et godt råd jeg fikk fra min terapeut.

[Glitter]

Jeg skriver i en fysisk dagbok, reflekterer, gjør det som vi evt har avtalt at jeg skal gjøre og prøver å være forberedt til timen. Altså om det er noe spesielt jeg vil ta opp. 

 

[kupton]

@Eva Sofieskrev et fantastisk innlegg om dette. Kanskje hun kan finne det frem igjen. 

[Eva Sofie]

kupton skrev (På 9.2.2023 den 10.59):

@Eva Sofieskrev et fantastisk innlegg om dette. Kanskje hun kan finne det frem igjen. 

Jo, jeg husker det innlegget for en tid tilbake. Jeg husker også noen tilbakemeldinger på det av andre - at ikke alle fremgangsmetoder virker for alle, kanskje særlig det å skrive så detaljert som 2-3 sider i Word kan virke krevende for mange, men den overordnede meningen i det er likevel det som er viktig. Ikke hvor mye du skriver, men at timens innhold bearbeides på en eller annen måte. Det kan også gjøres ved at man snakker inn egne tanker på lyd- eller videoopptak om det oppleves enklere enn å skrive. Jeg skriver litt mer under sitatet av svaret fra meldingen for nesten tre år siden. En oppsummering av det jeg tenker på som "overordnet mening" har jeg også forsøkt meg på i et eget innlegg, for dette ble litt langt. Typisk Eva Sofie Style.

Men i dette innlegget, under sitatet av meldingen, har jeg lagt til litt eksempler og tanker siden det er nesten tre år siden jeg skrev innlegget. Jeg lærer så lenge jeg går i terapi - og dette er kun basert på egne erfaringer. Ikke noe annet. Så ta det for hva det er verdt, og ev. ta med deg, TS det du tenker kan passe for deg og din situasjon.

kupton skrev (På 9.2.2023 den 10.59):

Eva Sofie skrev (På 3.5.2020 den 8.29):

Jeg tror at jeg tok et standpunkt for meg selv da jeg begynte hos ny terapeut for fire år siden. Jeg ville få noe ut av terapien. Jeg var bokstavelig talt dritt lei av «her og nå»-terapi jeg hadde gått i i 13 år som jeg følte ikke ga meg noe. Jeg bestemte meg derfor for hva jeg hadde behov for å øve meg på i terapien og ikke. Jeg mestrer det å skrive svært godt, men å snakke er for meg verre. Jeg har skrevet mye til terapeuter opp igjennom, men å skulle si hva som har skjedd meg med mine egne ord, er verre. Jeg sa derfor til meg selv at alt terapeuten min skal få vite om meg, skal jeg selv si med mine egne ord. Det har vært tøft, og psykologen min sier i blant at «her sitter tause Birgitte» eller «du er sparsom med ord i dag Eva Sofie». Den letteste utveien hadde vært å bryte sammen og levere ham det jeg vil ha sagt på papir, men jeg vet at den bør sies med ord en gang fordi jeg har godt av det selv. Og det er jeg som går i terapi og skal få mest mulig ut av timene. Jeg har store problemer med at ord og emner er forbudt for meg å snakke om, og da har det hendt at jeg enten skriver de til ham på en lapp eller på SMS til ham. Det er eneste skriftlige kommunikasjon vi har hatt i litt over fire år med mer over 120 terapitimer.

Før jeg skal til timen, leser jeg alltid igjennom forrige ukes dagboknotater og forrige times «sammendrag av timen» for å se om det er noe der jeg trenger å ta frem. Det kan være jeg også tar meg tid til å lese igjennom ett og annet tidligere sammendrag av timen også. Jeg gjør meg stikkord om det er noe jeg biter meg fast i dersom det er noe her jeg ønsker å gå videre på i den kommende timen. Mens jeg er på vei mot psykologen og mens jeg sitter på venterommet hans i 40 minutter, tenker jeg gjerne på hva jeg ønsker å ta opp. Hva jeg har behov for å snakke om. Men denne tankeprosessen begynner så smått allerede tre dager før neste time langt bak i hodet. Jeg setter opp gjerne 3-4 temaer for timen, for han spør alltid «hva vil du snakke om i dag?» og om jeg ikke har forberedt meg, blir timen bortkastet for oss begge. Men jeg følger ikke nødvendigvis stikkordene slavisk under timen. Jeg kan starte med et stikkord, men samtalen kan ende et helt annet sted enn hvor jeg hadde sett for meg, men jeg sitter likevel igjen med en følelse av å ha fått igjen noe av timen. Stikkordene vi ikke var innom kan kanskje overføres til neste time om de fortsatt er aktuelle?

Det er viktig å ha i tankene at du går i terapi for egen del. Ikke for å være interessant eller spennende for terapeuten. Du skal få ut noe av timene. Det er du som skal hjelpes. Da må du ta opp temaer som er viktige for deg. Jo mer du våger i terapi, jo mer vinner du også i terapien har jeg funnet ut. Kupton sa en gang til et spørsmål jeg stilte her på DOL at alt kan snakkes om, men det handler bare om hvordan man gjør det. Det har jeg mange ganger hatt i tankene med min terapeut og vi har snakket om det mest utrolige jeg aldri hadde forestilt meg at jeg som kvinne skulle snakket med en mannlig terapeut om. Psykologen min har også sagt at han opplever at jeg tør ta opp mer nå enn tidligere - kanskje takket være Kupton? Om jeg synes noe er vanskelig, starter jeg ofte der at jeg sier jeg synes det er vanskelig å snakke om og vi utforsker litt hvorfor det er vanskelig - og plutselig er det vanskelige uttalt. 

Og så kommer vi til det jeg synes er det viktigste etter selve terapitimen; skrive ned hva som ble sagt i terapitimen. Jeg gjør dette av tre grunner.
1. For å huske hva som ble sagt til senere og kunne ta innholdet frem og jobbe med det på et senere tidspunkt
2. Huske innholdet fra timen bedre
3. (Og dette er kanskje det viktigste): Skrive fra meg timen og kunne gå videre i uken og legge fra meg innholdet i terapitimen på «papiret» (dokumentet på PC-en siden jeg skriver på PC)

Jeg skriver svært detaljert sammendrag av timen. Det kan i blant nesten være ordrett hva som ble sagt og sammendraget har blitt alltid på 2 eller 3 sider i Word med 12 pkt. skrift. Det har flere ganger vist seg at jeg har fått bruk for disse sammendragene mine ved senere anledninger, så det er ikke meningsløst arbeid og bruk av ressurser slik jeg ser det. Dessuten hender det også at jeg ser på det som blir sagt på en annen måte etter timen enn hva jeg gjorde under timen når jeg var full av følelser. Det hjelper i blant å se på ting med litt avstand. Jeg opplever at når jeg har skrevet ned sammendraget, kan jeg legge fra meg timen på en annen måte og gå videre i mitt eget liv litt mer uforstyrret fra timen. Samtalen ligger der, men jeg har bearbeidet innholdet mer og kan legge det mer til sides.

Dette ble langt, men håper du fikk noe ut av det. Mitt korte svar på hva du skal ta opp i timen er i hvert fall: Ta opp det du har behov for å snakke om og ikke det du tror terapeuten vil du skal snakke om.

 

 

 

Om jeg nå, med nesten tre år mer terapi i erfaringsbanken på godt og vondt, har jeg lært noen flere ting jeg tenker kan være nyttig å trekke frem. Jeg og min terapeut så oss til sist nødt til å endre terapimetode for å få mer progresjon og derfor ble det til at jeg nå nokså ofte kan sende ham noen få linjer eller et par avsnitt som tar opp hva jeg ønsker vi skal ta opp i timen, og vi snakker rundt det. Da kommer samtalen lettere i gang. Det er fint mulig å justere på det som jeg en gang mente var målet mitt, å ikke skulle gi noe skriftlig, for det er kun et hjelpemiddel for å sette i gang samtalen vår. Selv tenker jeg at det er mer nederlag å ikke kunne justere seg selv for å oppnå egne mål enn å kun holde fast ved de av prinsippielle årsaker.

Jeg ser at når man kjenner sin egen terapeut godt og vet hva han eller hun mest trolig ville ha rådet deg til eller ville ha sagt i ulike situasjoner, har du med deg terapeuten mentalt i hodet som en støttespiller i hverdagen som kan være nyttig. Jeg snakker ikke nå om å savne timene og lengte etter terapitimene/terapeuten, men tenke/se for seg råd som terapeuten mest trolig ville ha gitt deg. Konkret eksempel, når jeg blir svært redd i en situasjon, pga. jeg hører noe bråk utenfor jeg ikke har kontroll på, kan jeg høre terapeutens ord om at "de skal ikke gjøre deg noe", "de vet ikke engang at du er inne" og "husk at du er her og nå og ikke den gang da". Dette kan ofte være til hjelp, i hvert fall der jeg er nå i min terapi, hvor jeg tar kontroll over minner med tanker, men opplever god støtte i terapeutens ord jeg har hørt på kontoret. Vet ikke om @kupton ev. har noe å si til dette - jeg vet ikke hva det heter eller om det er positivt eller negativt? Det er ingen følelser knyttet til terapeuten av det jeg tenker på her, men det er et helt annet tema som kan være veldig vanlig - men lite tematisert.

Tidlig i pandemien ble det jo brukt videokonsultasjoner. I utgangspunktet var jeg skeptisk. Før pandemien hadde jeg avvist det som en mulighet fullstendig, men det å tørre å utfordre seg selv, forsøke nye ting, gå litt utenfor komfortsonen og se likevel at verden fremdeles står, er også en del av det å gå i terapi. Terapeuten min fikk mange avlysninger den første tiden, og da ble jeg tilbudt to digitale videokonsultasjoner i uken i ca. 8 uker. Evalueringen av det ble at én time er tilstrekkelig, så sant det ikke oppstår noe akutt, fordi jeg da brukte all min tid hele uken på terapi. Det ble for mye og det er ikke slik det skal være. Det er faktisk viktig å leve et mest mulig normalt liv mellom terapitimene når du ikke har fokus på terapien. Jeg mener å ha lest at det t.o.m. er sunt og helende for den psykiske helsen, å ha fokus på 

Noe annet jeg har turt å sprenge grenser på, men som kun gjelder på terapirommet foreløpig, er å øve på å slappe av. I likhet med mange traumatiserte, er jeg på stadig vakt hele tiden og det er svært vanskelig å slappe av fysisk i kroppen. Når dette får konsekvenser i form av smerter og ulike problemer, har vi jobbet litt med det, og dette var også noe jeg trodde var fullstendig umulig - å sitte avslappet og litt bakoverlent i en stol. Vi klarte det tre eller fire ganger i fjor med målrettet arbeid med det noen få minutter på slutten av hver time i fjor - og det var en fantastisk følelse i hele kroppen å endelig slappe av. Men her har jeg langt igjen og fått noen kraftige tilbakefall. Og det er også en del av terapien i blant - ett steg frem og to tilbake, men det er bare å fortsette.

Jeg synes likevel det er et viktig eksempel å ta med, for det en tror kan være umulig, kan være mulig, men en må være villig til å teste egne grenser.

Det må en også om en vil snakke om noe som oppleves vanskelig å snakke om også. Jeg nevnte det litt i innlegget jeg siterte: "Om jeg synes noe er vanskelig, starter jeg ofte der at jeg sier jeg synes det er vanskelig å snakke om og vi utforsker litt hvorfor det er vanskelig - og plutselig er det vanskelige uttalt." Jeg vet at mange synes akkurat dette er et vanskelig område i terapien, for det er jo ofte terapiens hovedområde å skulle ta opp vanskelige emner man ikke snakker med andre om, og det finnes trolig ikke én riktig løsning, og en løsning som er passende i en situasjon, passer ikke like godt i en annen. Sammen må du finne ut av det som passer for deg. Andre løsninger jeg og min terapeut har funnet ut at fungerer for meg, kan f.eks. være  å snakke om følelsene rundt og dermed sirkle oss inn på emnet. I blant kan vi også ta det gjennom å snakke om hvorfor dette er vanskelig å snakke om? Vi har også noen metoder som går på mine vansker som har forbudte ord og en del regler på emner i hodet. Som regel ender det med at jeg klarer å snakke om det vanskelige eller deler av det, og i blant evaluerer vi det - hvordan synes jeg det gikk? Gikk det så ille som jeg fryktet? Hva kan jeg ta med meg til neste gang av de erfaringene jeg gjorde meg nå? Oftest blir konklusjonen at det gikk overraskende bra å snakke om det jeg fryktet som mest, at det jeg var redd for ikke skjedde og at det kan jeg ta med meg til senere.

PS: Her trekker jeg frem det som fungerer. Det baserer jeg på 13 år i terapi som overhodet ikke fungerte og da jeg ønsket å gå inn i terapi som skulle fungere. Men jeg gjør mye feil i dag også, men forsøker å lære av egne feil.

[Eva Sofie]

Her er en liten liste som kanskje oppsummerer det viktigste i det lange innlegget over:

* Å stille forberedt til timen og ha noen tanker om hva en ønsker å bruke timen til (men det trenger ikke nødvendigvis følges slavisk om annet dukker opp...)

* ikke komme hastende inn på venterommet ett minutt før terapeuten henter oss inn til terapitimen, men la oss få tid til å falle til ro og samle oss og samle tankene

* Tillate oss å tenke på det ubehagelige fordi å gå i terapi innebærer å møte egen smerte og det såre i seg, med kyndig bistand ved sin side slik at det skal være tryggere.

* , Være ærlig overfor terapeuten og tenke at terapeuten mest trolig har hørt lignende saker før.

* Om en lyver og pynter på sannheten, vil terapien ha mindre effekt og en fratar seg en unik mulighet til å få god hjelp.

* Jeg har erfart selv at en bør ikke tenke at "endelig var ukens terapitime over" i det man går ut og lukker døren bak seg til terapeutens kontor - det er da selve jobben med bearbeiding og det å forstå hva vi snakket om starter.

 

Om vi gjør det, kombinert med ærlighet og forberede seg godt, vil jeg tro muligheten for en god progresjon vil være til stedei terapien - på samme måte som at om du trener styrkeøvelser, er det mer effektivt å trene 2-3 ganger i uken enn kun én gang i uken. Å notere ned i en bok for hånd, slik @Glitter beskriver, har jeg også god tro på, fordi hodet og hånd bearbeider bedre hva vi skriver for hånd på en annen måte enn hva vi gjør på PC/berøringsskjerm (antyder noen studier...).

Og vær innstilt på at du går inn i noe som vil bli tøft. Da jeg ble tilbudt langvarig traumeterapi, ble jeg samtidig advart: "Dette vil koste deg blod, svette og tårer" i overført betydning. Selv om det er tøft å stå i, får en også støtte av terapeuten. Uansett terapiform, handler det om å møte sårbare emner/følelser/adferdsmønstre i seg.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (På 11.2.2023 den 11.08):

Jo, jeg husker det innlegget for en tid tilbake. Jeg husker også noen tilbakemeldinger på det av andre - at ikke alle fremgangsmetoder virker for alle, kanskje særlig det å skrive så detaljert som 2-3 sider i Word kan virke krevende for mange, men den overordnede meningen i det er likevel det som er viktig. Ikke hvor mye du skriver, men at timens innhold bearbeides på en eller annen måte. Det kan også gjøres ved at man snakker inn egne tanker på lyd- eller videoopptak om det oppleves enklere enn å skrive. Jeg skriver litt mer under sitatet av svaret fra meldingen for nesten tre år siden. En oppsummering av det jeg tenker på som "overordnet mening" har jeg også forsøkt meg på i et eget innlegg, for dette ble litt langt. Typisk Eva Sofie Style.

Men i dette innlegget, under sitatet av meldingen, har jeg lagt til litt eksempler og tanker siden det er nesten tre år siden jeg skrev innlegget. Jeg lærer så lenge jeg går i terapi - og dette er kun basert på egne erfaringer. Ikke noe annet. Så ta det for hva det er verdt, og ev. ta med deg, TS det du tenker kan passe for deg og din situasjon.

 

 

Om jeg nå, med nesten tre år mer terapi i erfaringsbanken på godt og vondt, har jeg lært noen flere ting jeg tenker kan være nyttig å trekke frem. Jeg og min terapeut så oss til sist nødt til å endre terapimetode for å få mer progresjon og derfor ble det til at jeg nå nokså ofte kan sende ham noen få linjer eller et par avsnitt som tar opp hva jeg ønsker vi skal ta opp i timen, og vi snakker rundt det. Da kommer samtalen lettere i gang. Det er fint mulig å justere på det som jeg en gang mente var målet mitt, å ikke skulle gi noe skriftlig, for det er kun et hjelpemiddel for å sette i gang samtalen vår. Selv tenker jeg at det er mer nederlag å ikke kunne justere seg selv for å oppnå egne mål enn å kun holde fast ved de av prinsippielle årsaker.

Jeg ser at når man kjenner sin egen terapeut godt og vet hva han eller hun mest trolig ville ha rådet deg til eller ville ha sagt i ulike situasjoner, har du med deg terapeuten mentalt i hodet som en støttespiller i hverdagen som kan være nyttig. Jeg snakker ikke nå om å savne timene og lengte etter terapitimene/terapeuten, men tenke/se for seg råd som terapeuten mest trolig ville ha gitt deg. Konkret eksempel, når jeg blir svært redd i en situasjon, pga. jeg hører noe bråk utenfor jeg ikke har kontroll på, kan jeg høre terapeutens ord om at "de skal ikke gjøre deg noe", "de vet ikke engang at du er inne" og "husk at du er her og nå og ikke den gang da". Dette kan ofte være til hjelp, i hvert fall der jeg er nå i min terapi, hvor jeg tar kontroll over minner med tanker, men opplever god støtte i terapeutens ord jeg har hørt på kontoret. Vet ikke om @kupton ev. har noe å si til dette - jeg vet ikke hva det heter eller om det er positivt eller negativt? Det er ingen følelser knyttet til terapeuten av det jeg tenker på her, men det er et helt annet tema som kan være veldig vanlig - men lite tematisert.

Tidlig i pandemien ble det jo brukt videokonsultasjoner. I utgangspunktet var jeg skeptisk. Før pandemien hadde jeg avvist det som en mulighet fullstendig, men det å tørre å utfordre seg selv, forsøke nye ting, gå litt utenfor komfortsonen og se likevel at verden fremdeles står, er også en del av det å gå i terapi. Terapeuten min fikk mange avlysninger den første tiden, og da ble jeg tilbudt to digitale videokonsultasjoner i uken i ca. 8 uker. Evalueringen av det ble at én time er tilstrekkelig, så sant det ikke oppstår noe akutt, fordi jeg da brukte all min tid hele uken på terapi. Det ble for mye og det er ikke slik det skal være. Det er faktisk viktig å leve et mest mulig normalt liv mellom terapitimene når du ikke har fokus på terapien. Jeg mener å ha lest at det t.o.m. er sunt og helende for den psykiske helsen, å ha fokus på 

Noe annet jeg har turt å sprenge grenser på, men som kun gjelder på terapirommet foreløpig, er å øve på å slappe av. I likhet med mange traumatiserte, er jeg på stadig vakt hele tiden og det er svært vanskelig å slappe av fysisk i kroppen. Når dette får konsekvenser i form av smerter og ulike problemer, har vi jobbet litt med det, og dette var også noe jeg trodde var fullstendig umulig - å sitte avslappet og litt bakoverlent i en stol. Vi klarte det tre eller fire ganger i fjor med målrettet arbeid med det noen få minutter på slutten av hver time i fjor - og det var en fantastisk følelse i hele kroppen å endelig slappe av. Men her har jeg langt igjen og fått noen kraftige tilbakefall. Og det er også en del av terapien i blant - ett steg frem og to tilbake, men det er bare å fortsette.

Jeg synes likevel det er et viktig eksempel å ta med, for det en tror kan være umulig, kan være mulig, men en må være villig til å teste egne grenser.

Det må en også om en vil snakke om noe som oppleves vanskelig å snakke om også. Jeg nevnte det litt i innlegget jeg siterte: "Om jeg synes noe er vanskelig, starter jeg ofte der at jeg sier jeg synes det er vanskelig å snakke om og vi utforsker litt hvorfor det er vanskelig - og plutselig er det vanskelige uttalt." Jeg vet at mange synes akkurat dette er et vanskelig område i terapien, for det er jo ofte terapiens hovedområde å skulle ta opp vanskelige emner man ikke snakker med andre om, og det finnes trolig ikke én riktig løsning, og en løsning som er passende i en situasjon, passer ikke like godt i en annen. Sammen må du finne ut av det som passer for deg. Andre løsninger jeg og min terapeut har funnet ut at fungerer for meg, kan f.eks. være  å snakke om følelsene rundt og dermed sirkle oss inn på emnet. I blant kan vi også ta det gjennom å snakke om hvorfor dette er vanskelig å snakke om? Vi har også noen metoder som går på mine vansker som har forbudte ord og en del regler på emner i hodet. Som regel ender det med at jeg klarer å snakke om det vanskelige eller deler av det, og i blant evaluerer vi det - hvordan synes jeg det gikk? Gikk det så ille som jeg fryktet? Hva kan jeg ta med meg til neste gang av de erfaringene jeg gjorde meg nå? Oftest blir konklusjonen at det gikk overraskende bra å snakke om det jeg fryktet som mest, at det jeg var redd for ikke skjedde og at det kan jeg ta med meg til senere.

PS: Her trekker jeg frem det som fungerer. Det baserer jeg på 13 år i terapi som overhodet ikke fungerte og da jeg ønsket å gå inn i terapi som skulle fungere. Men jeg gjør mye feil i dag også, men forsøker å lære av egne feil.

Tusen tusen takk for ett veldig godt svar. Dette skal jeg ta med meg, det vil nok være til mye hjelp.

Anonymkode: b8a4d...295