Så lei meg for tilbakefall og at livet ikke ble som jeg trodde

[AnonymBruker]

I begynnelsen av 2019 skrev jeg dette:

Der er nesten ikke noe aktuelt igjen å ta opp i timene med psykologen og jeg har seponert medisinene jeg gikk på. Jeg er på vei til å begynne i en jobb innen et yrke jeg lenge har ønsket å jobbe i og jeg har søkt utdanning til høsten. Jeg har for første gang i livet troen på at jeg kan få kjæreste, finne en som faktisk kan elske meg for den jeg er. Jeg har også tatt opp igjen kontakten med vennene mine, jeg klarer å være en støtte for dem og jeg klarer å tillate de å være der for meg. 

Akkurat slik som livet mitt er nå er det nesten utenkelig at jeg har vært så syk og at det jeg beskriver virkelig har vært meg.

Nå 4 år senere er jeg i tilbakefall. Livet ble ikke som jeg håpet og trodde. Jeg har blitt nesten avhengig av behandler, jeg taklet ikke studiet og måtte droppe ut, klarer så vidt å jobbe, har ikke funnet kjæreste, har distansert meg fra vennene mine igjen. Det gjør meg så trist og motløs.

Anonymkode: 4d6a7...d5f

[Glitter]

Så leit at du har falt tilbake. Livet blir ikke alltid som man håper. 

Noe av det, som å ikke distansere deg fra vennene dine kan du i teorien gjøre noe med. Jeg skriver i teorien for jeg skjønner det er vanskelig. 

Andre ting tror jeg du må finne en måte å akseptere. Det er ikke alt en får gjort noe med. 

Endret 18. februar 2023 av Glitter

[cilie]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Livet ble ikke som jeg håpet og trodde.

Ikke mitt heller.  Og det gjør det så uendelig vanskelig å komme over på en ny «kurs». Men alternativet er å gi opp og trolig få det enda verre eller prøve å endre noe. Problemet er når alt er så vanskelig og man skjønner jo at siste alternativ må til, men likevel ikke klarer å endre noe. For det bare fortsetter. Så går årene, livet. 

[AnonymBruker]

cilie skrev (3 minutter siden):

Ikke mitt heller.  Og det gjør det så uendelig vanskelig å komme over på en ny «kurs». Men alternativet er å gi opp og trolig få det enda verre eller prøve å endre noe. Problemet er når alt er så vanskelig og man skjønner jo at siste alternativ må til, men likevel ikke klarer å endre noe. For det bare fortsetter. Så går årene, livet. 

Ikke mitt heller men som du sier er det viktig å ikke gi opp. Det hjelper ingen at noen gir opp. 

Anonymkode: 34339...891

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Nå 4 år senere er jeg i tilbakefall. Livet ble ikke som jeg håpet og trodde. Jeg har blitt nesten avhengig av behandler, jeg taklet ikke studiet og måtte droppe ut, klarer så vidt å jobbe, har ikke funnet kjæreste, har distansert meg fra vennene mine igjen. Det gjør meg så trist og motløs.

Anonymkode: 4d6a7...d5f

Hvorfor opplever du det som umulig å klare å reise deg igjen nå, når du klarte det sist for 4 år siden?

Min erfaring med mange år i psykisk helsevesen, er at noen perioder er bedre og noen perioder er vanskeligere - det er kanskje en normal syklus ser jeg for meg. Du har kanskje sett på det sammen med behandleren din allerede, men hva førte til at du nå fikk det vanskelig igjen? Mulig du kan ta det med deg til senere og lære deg teknikker for å unngå å falle tilbake senere. Det har vært viktig for meg i senere tid.

I blant ligger det utenfor din kontroll, og med psykisk sykdom er en mer skjør for tilbakefall. Som en med beinskjørhet som lettere pådrar seg brudd. En med alvorlig beinskjørhet bør forsøke å unngå å falle og ta noen forholdsregler for å sikre seg, og når vi vet hva som gjør oss psykisk dårlig, kan vi gjøre det vi klarer for å skjerme oss eller hjelpe oss. Uten å bli anklaget for at et brudd først skjer (dvs. psykisk dårlig periode). Det siste du trenger er selvbebreidelser. Beklager for at det ble en rotete oppstilling.

[Eva Sofie]

Du skrev at du sluttet med medisinene. Ofte er det noe vi med psykisk lidelse gjør, at når vi endelig føler oss i god form, seponerer vi medisiner. Jeg husker godt at @kupton viste til en studie ang. prognoser for tilbakefall vedr. antidepressive medisiner ved seponering ved depressiv tilbakevendende lidelse, og det var førende for mitt valg som lenge var vaklende på den tiden. Jeg sier dette kun generelt, for du sier ikke hvilke medisiner du gikk på.