Hjelp - anoreksi + fastlege

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Din styrke er at du har innsett  at du har en sykdom. Det mener jeg med light versjon og med den innsikten har du alle muligheter for å kjempe deg i rett retning. Studier mm vil bli for tøft deg med alvorlig undervekt, det kommer ikke til å gå. Du får ta et valg for våren og sommeren. Hva betyr mest for deg? Å sulte deg i hjel og tilbringe sommeren på et sykehus bort dra venner og familie? Eller være glad og lykkelig studere nå målene dine og ha det bra? Sykdommen din er bare destruktiv, ingenting positivt med det. Det er en svart skygge, et monster og en kraft som du ikke skal høre eller se på. Du er verdifull og god nok akkurat med den du er. 

Anonymkode: a856e...d6a

Takk. ❤️ 
Jeg vet. Men hva er valget akkurat nå da? Jeg vil ikke bli tvangsinnlagt men ta del i behandlingen selv. Hadde jeg kunne reist på frivillig innleggelse nå, så hadde jeg gjort det. Men nå går jo ikke det. Så for å unngå at jeg blir lagt inn mot min vilje, så må det jo være bedre å unngå legetimene. Pluss at fastlegen kan bruke tiden på andre som trenger det. 

Anonymkode: d6f47...214

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk. ❤️ 
Jeg vet. Men hva er valget akkurat nå da? Jeg vil ikke bli tvangsinnlagt men ta del i behandlingen selv. Hadde jeg kunne reist på frivillig innleggelse nå, så hadde jeg gjort det. Men nå går jo ikke det. Så for å unngå at jeg blir lagt inn mot min vilje, så må det jo være bedre å unngå legetimene. Pluss at fastlegen kan bruke tiden på andre som trenger det. 

Anonymkode: d6f47...214

Jeg forstår at det ligger en del bak her som ikke kommer frem i tråden. Skulle ønske du la detaljene frem men jeg forstår du ikke ønsker det. Du er kjempe syk med alvorlig anoreksi antar jeg at du har en alvorlig undervekt. Fastlegen prioriterer å hjelpe de som trenger det, fysisk og psykisk. Anoreksi er psykosomatisk som vil si at det både er fysisk og psykisk. Har du sett denne dokumentaren om «Hele sjekker inn på avdeling spiseforstyrrelser?» Den ligger på Nrk : Programleder Helene Sandvig flytter inn på en avdeling for spiseforstyrrelser ved Oslo universitetssykehus. Hit til "RASP" kommer de som er hardest rammet av anoreksi og bulimi, og Helene følger hverdagen til pasientene på sykehuset. Hun prøver å forstå hvordan man behandler denne sykdommen og hvorfor det er så vanskelig å bli frisk. 

Anonymkode: a856e...d6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Fordi jeg ikke er enig i at det er så alvorlig. Klarer ikke se det. Nå var ikke målet med tråden å få hjelp til å snu tankegangen min, men egentlig spørsmål om jeg gjør det enklere for fastlegen min ved å unnlate å møte opp, eller om det gjør det vanskeligere for hen ifht forpliktelser som lege. 
Situasjonen er rimelig låst akkurat nå, og jeg må flytte om jeg skal få hjelp. Det kan jeg dessverre ikke akkurat nå, men om et par år. 

Men tusen takk likevel! Jeg satser på å komme meg igjennom det på ett eller annet tidspunkt.  

Anonymkode: d6f47...214

Nei, du gjør det bare enklere for deg selv, kortvarig sett. Men vanskeligere for deg selv i det lange løp.

Anonymkode: 65efb...216

[frosken]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk. ❤️ 
Jeg vet. Men hva er valget akkurat nå da? Jeg vil ikke bli tvangsinnlagt men ta del i behandlingen selv. Hadde jeg kunne reist på frivillig innleggelse nå, så hadde jeg gjort det. Men nå går jo ikke det. Så for å unngå at jeg blir lagt inn mot min vilje, så må det jo være bedre å unngå legetimene. Pluss at fastlegen kan bruke tiden på andre som trenger det. 

Anonymkode: d6f47...214

Jeg har ikke lest hele tråden, men jeg lurer på hvorfor ikke fokuset ditt er på å finne en behandler som kan fungere som "lokal behandler"? Du kan jo godt reise et stykke, trenger ikke være i nærmiljøet ditt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg forstår at det ligger en del bak her som ikke kommer frem i tråden. Skulle ønske du la detaljene frem men jeg forstår du ikke ønsker det. Du er kjempe syk med alvorlig anoreksi antar jeg at du har en alvorlig undervekt. Fastlegen prioriterer å hjelpe de som trenger det, fysisk og psykisk. Anoreksi er psykosomatisk som vil si at det både er fysisk og psykisk. Har du sett denne dokumentaren om «Hele sjekker inn på avdeling spiseforstyrrelser?» Den ligger på Nrk : Programleder Helene Sandvig flytter inn på en avdeling for spiseforstyrrelser ved Oslo universitetssykehus. Hit til "RASP" kommer de som er hardest rammet av anoreksi og bulimi, og Helene følger hverdagen til pasientene på sykehuset. Hun prøver å forstå hvordan man behandler denne sykdommen og hvorfor det er så vanskelig å bli frisk. 

Anonymkode: a856e...d6a

Takk for forståelsen. 

Ja har sett den. Har erfaring fra tidligere frivillige innleggelser, da grunnet bulimi, så vet hva det går i.. 
Jeg skjønner at de prioriterer ut fra hvem som trenger det mest, men når vi ikke kommer noen vei likevel, så blir det liksom veldig unødvendig bruk av tid og oppleves frustrerende for begge parter. 
 

Anonymkode: d6f47...214

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Nei, du gjør det bare enklere for deg selv, kortvarig sett. Men vanskeligere for deg selv i det lange løp.

Anonymkode: 65efb...216

Godt mulig. Enig at beste løsning hadde vært å få hjelp nå.. 

Anonymkode: d6f47...214

[AnonymBruker]

frosken skrev (22 minutter siden):

Jeg har ikke lest hele tråden, men jeg lurer på hvorfor ikke fokuset ditt er på å finne en behandler som kan fungere som "lokal behandler"? Du kan jo godt reise et stykke, trenger ikke være i nærmiljøet ditt. 

Jeg har faktisk foreslått det også. Evt en blanding mellom å reise og ha digitale timer. Men det var visst uaktuelt. 🤦🏼‍♀️ 

Anonymkode: d6f47...214

[frosken]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg har faktisk foreslått det også. Evt en blanding mellom å reise og ha digitale timer. Men det var visst uaktuelt. 🤦🏼‍♀️ 

Anonymkode: d6f47...214

Hvem sier det er uaktuelt? Dersom du har gode grunner for å ikke ville bruke helsevesenet lokalt, så vil dette ofte bli hensyntatt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Takk for forståelsen. 

Ja har sett den. Har erfaring fra tidligere frivillige innleggelser, da grunnet bulimi, så vet hva det går i.. 
Jeg skjønner at de prioriterer ut fra hvem som trenger det mest, men når vi ikke kommer noen vei likevel, så blir det liksom veldig unødvendig bruk av tid og oppleves frustrerende for begge parter. 
 

Anonymkode: d6f47...214

Hadde jeg vært deg hadde jeg samarbeidet med legen. Jeg vet ikke hva som skjer hvis du ikke møter opp. Jeg var under «tvungen» oppmøte for veiing, hadd jeg unngått disse vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Hør på legen, les tråden her flere ganger og tving i deg næringsdrikker om du ikke klarer fast føde. Litt er bedre enn ingenting. Jeg fikk god hjelp fra en bruker her inne som gav meg mye faglig hjelp. Håper hen kommer inn i tråden og kan hjelpe deg også. 

Anonymkode: a856e...d6a

[AnonymBruker]

frosken skrev (32 minutter siden):

Hvem sier det er uaktuelt? Dersom du har gode grunner for å ikke ville bruke helsevesenet lokalt, så vil dette ofte bli hensyntatt. 

Poliklinikken på samme sted der jeg var henvist for innleggelse. Synes det er så rart at de sier at jeg har rett til behandling, men setter urimelige krav for at jeg i det hele tatt skal få den behandlingen de sier jeg har rett til. Dette kravet om lokal behandler er visstnok noe nytt. Har ikke vært et problem tidligere. 

Anonymkode: d6f47...214

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Hadde jeg vært deg hadde jeg samarbeidet med legen. Jeg vet ikke hva som skjer hvis du ikke møter opp. Jeg var under «tvungen» oppmøte for veiing, hadd jeg unngått disse vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Hør på legen, les tråden her flere ganger og tving i deg næringsdrikker om du ikke klarer fast føde. Litt er bedre enn ingenting. Jeg fikk god hjelp fra en bruker her inne som gav meg mye faglig hjelp. Håper hen kommer inn i tråden og kan hjelpe deg også. 

Anonymkode: a856e...d6a

Kanskje jeg bare må ta en samtale til med fastlegen for å klargjøre grensene å si noe om hva jeg tenker - selv om jeg har gjort det 10 ganger før.

Anonymkode: d6f47...214

[frosken]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Poliklinikken på samme sted der jeg var henvist for innleggelse. Synes det er så rart at de sier at jeg har rett til behandling, men setter urimelige krav for at jeg i det hele tatt skal få den behandlingen de sier jeg har rett til. Dette kravet om lokal behandler er visstnok noe nytt. Har ikke vært et problem tidligere. 

Anonymkode: d6f47...214

Det er et ganske vanlig krav, siden pasienter som trenger en innleggelse stort sett alltid også trenger behandling i etterkant. Det er litt bortkastet å gi tilbud om behandling som ikke vil bli videreført i etterkant. 

[AnonymBruker]

frosken skrev (1 time siden):

Det er et ganske vanlig krav, siden pasienter som trenger en innleggelse stort sett alltid også trenger behandling i etterkant. Det er litt bortkastet å gi tilbud om behandling som ikke vil bli videreført i etterkant. 

Ikke alle da. Alt avhenger av hvorfor du ble syk, hvor langt sykdoms løp man har og ikke minst hvordan man jobber i ettertid. Jeg er i dag uten noen form for behandling og det har gått bra med meg. Jeg er nå 11 måneder etterpå normalvektig. 

Anonymkode: a856e...d6a

[frosken]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Ikke alle da. Alt avhenger av hvorfor du ble syk, hvor langt sykdoms løp man har og ikke minst hvordan man jobber i ettertid. Jeg er i dag uten noen form for behandling og det har gått bra med meg. Jeg er nå 11 måneder etterpå normalvektig. 

Anonymkode: a856e...d6a

Det finnes alltid unntak:-) Men logikken i hvorfor behandlingssteder krever etablert lokal behandlingskontakt, handler om å sørge for størst mulig sannsynlighet for et godt behandlingsresultat. 

[AnonymBruker]

Ts du må bare finne ut av inni deg selv om du vil bli frisk eller ikke. Hatt anoreksi selv, det er enten eller på et tidspunkt. Vil du bli frisk blir det kjipt, ukomfortabelt og du må følge fastlegen og andre behandleres prosedyrer og retningslinjer. Om du ikke gjør det vil du ikke nok. Det er faktisk krav til pasienten for å få et behandlingstilbud av en grunn, brutalt men sant og nødvendig. Hvis du ikke vil ha anoreksi lengre vet du hva veien videre er, det er ikke å unngå legetimer, å sørge for å ikke veies og å tro at du skal løse dette selv bare ikke akkurat nå. Da kan du takke deg selv for at du ikke ton imot behandlingstilbudet du er gitt og risikere å sitte der med kronisk sykdom, elendig livskvalitet og somatiske senskader.

Anonymkode: 6f47f...be1

[AnonymBruker]

@Eva Sofie

Anonymkode: a856e...d6a

[Eva Sofie]

Dette svaret blir litt langt, som mine svar ofte blir, fordi jeg har samlet opp en del svar fra deg, trådstarter og vil ta noe utdrag av disse, som jeg tenker det kan være noe nyttig å svare eller bemerke på, enten ut ifra egen erfaring eller hva jeg har lest meg til.

Men det er veldig riktig det AB to svar opp skriver, at du nå står ved et veiskille og kan velge - å gå til legen og fortsette å ta imot hjelp eller fortsette å la spiseforstyrrelsen stramme grepet om hverdagen din. Som ernæringsfysiologer har uttalt vedr. prisøkning av matvarer og dårlig råd nå, fører det ofte til at flere velger usunt pga. økonomi. Det ser vi ikke om en måned og til jul, men om 3 år, om 7 år og 10 år vil en se negative helseeffekter på valg vi gjør i dag.

AnonymBruker skrev (På 24.2.2023 den 20.57):

Så selv om jeg ikke tror jeg kan klare å øke vekten på egen hånd, har jeg imidlertid tro på at jeg kan klare å styre unna ytterligere vektnedgang.

Det er her legen kommer inn. Se på han som en støttespiller og en som er på ditt lag, og ikke en som jobber mot deg. Der er det normalt å ha et ambivalent forhold med anoreksi - noe du trolig merker.

Om fastlegen din ikke har gjort det, kan han søke om ernæringsdrikker på blå resept og ev. henvise deg til ernæringsfysiolog. Jeg fikk begge deler, men ernæringsfysiolog ble søkt om fra sykehus etter en innleggelse for noe helt annet (etter et inngrep), men der ble undervekten fanget opp i systemet. Men ernæringsfysiologer kan være entusiastiske, er min erfaring og kun godt ment, og det er viktig og realitetsorientere de og være ærlig om hva som faktisk er mulig i ditt liv. Om innleggelse ikke er mulig nå, finnes det med andre ord muligheter på et lavere omsorgsnivå. Jeg ble i noen uker vurdert for innleggelse på medisinsk avdeling og ernæringsfysiolog anbefalte sondeernæring. Nå i dag er jeg veldig glad for at jeg klarte å komme meg opp igjen i vekt med mat og næringsdrikker.

AnonymBruker skrev (På 24.2.2023 den 20.57):

Og siden jeg ikke føler meg syk så tenker jeg at jeg skal klare å studere. Jeg MÅ klare å studere og fullføre studiet. 

Det er bra du vil studere i det minste... Men hodet trenger næring for å fungere - slik er det. De fysiske lovene endres ikke, selv ikke for en med anoreksi. Jeg får et inntrykk av at du feier konsekvensene av å ikke få nok næring i kroppen bort/under teppet, som at "det angår ikke meg før det merkes" med unnskyldningen om at du er normalvektig.

Jeg tenkte mange av de samme tankene, selv om jeg var undervektig, og jeg merket at hjernen koblet ut. Samboeren min sa at jeg kunne sitte ukontaktbar fra et par minutter og opp til et kvarter på det meste - og det var fysisk årsak. Hjernen koblet ut. Jeg fikk forverret min bentetthet i løpet av to år med ca. 10-11%, men nå etter et par år med normalvekt har dette gått noe tilbake med ca. 5% uten annen behandling enn kalsiumtilskudd. Det viser hvor hardt det går utover skjelettet ved undervekt. Jeg hadde knapt fylt 35 år...

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

men jeg føler meg som en byrde og at jeg tar opp unødvendig tid og plass hos fastlegen som heller burde bli brukt på andre som trenger det.

La legen din ta prioriteringer om hvilke pasienter han tenker trenger tettere oppfølgning og ikke. Det er heldigvis ikke noe vi pasienter trenger å ta stilling til, men legenes ansvarsområde. Dette som @Glitter nevner, at "det er du som føler på denne skammen og ikke vi (helsepersonell)", har jeg selv hørt av egen terapeut, og det er viktig å minne seg selv på. Oftest så er det den som har minst grunn til å skamme seg som bærer byrden av skammen - det var det en anonym bruker som formulerte litt annerledes her på DOL for flere år siden, og det har jeg tatt med meg videre.

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Har ikke tro på at jeg kommer til å bli så gammel likevel, så er liksom ikke så redd for om det går «åt skogen» med kroppen min.

Litt ulogisk alt sammen, men psykisk sykdom er jo ulogisk i all sin logikk... Men overlevelsesinstinktet i oss mennesker er til syvende og sist sterkt.

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

 

Og jeg tenker at om jeg bare dropper å dra til legen, klarer å unngå forverring og at jeg kollapser blant folk så blir jeg ikke tvangsinnlagt. 

Det er vel nettopp det motsatte - å gå til legen, som vil føre til at du ikke blir tvangsinnlagt, om det er det du ikke ønsker. Legens oppgave er å følge deg opp, gi deg forsvarlig helsehjelp og forhindre forverring og i verste fall død. 

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Klarer jeg å holde fokus på andre ting så kanskje jeg unngår å bli deprimert på toppen. 

Lykke til med å lukke øynene. Om du velger å lese om konsekvensene med å innta for lite mat vs. aktivitetsnivå, altså hvor mye energi du forbrenner, så vil på sikt ett av punktene nettopp være depresjon... Jeg merket det og husker godt at jeg spurte om råd her inne på den tiden. Da fikk jeg et svært megetsigende svar fra @kupton om at å øke min antidepressive medisin ikke var løsningen her, underkommunisert at det var matinntaket jeg måtte ta tak i. Det stemte også. Kroppen kan bli veldig ulogisk ved underskudd på næring og gjøre det motsatte av hva en fysisk sett har behov for...

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Synes Dette kravet om lokal behandler er visstnok noe nytt. Har ikke vært et problem tidligere. 

Det har vært et krav/anbefaling innen andre lidelser, og jeg kan godt forstå det, for å kunne få oppfølgning etter endt behandling. Det kan bli tøft å stå alene etter å ha hatt folk rundt seg i en tid og brått stå alene. Har du sett på ulike muligheter for Fritt Sykehusvalg og hvilke krav de setter? Det er fremdeles mulig, selv om Fritt Behandlingsvalg er skrotet...

Men om du ikke er motivert for behandling, hva gjør at du er motivert for behandling på sykehus? Igjen kommer veivalg inn, og du må velge om du vil satse på behandling eller at anoreksi skal fremdeles få prege tankene og hverdagen din. Litt usikker nå på om du har skrevet at du er normalvektig eller ikke, men dersom du er det, så er ikke det nødvendigvis et tegn på at man er friskmeldt. Det er jo tanker, tankemønstre og holdninger til mat, kropp og ev. trening som er med på å avgjøre det.

Dette jeg har skrevet i dette innlegget er ikke ment som kritikk, men skrevet som omsorg til deg. Jeg håper ikke at alt jeg har skrevet feies under teppet eller til sides, men det er ikke uvanlig at det skjer der du er i din prosess nå. Jeg har likevel troen på deg og jeg synes du har generelt fått mange gode råd og svar tidligere i tråden.

Lykke til, og kanskje du gjør klokt i å diskutere veien videre med legen - som du er inne på mot slutten 🌟

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (3 timer siden):

Dette svaret blir litt langt, som mine svar ofte blir, fordi jeg har samlet opp en del svar fra deg, trådstarter og vil ta noe utdrag av disse, som jeg tenker det kan være noe nyttig å svare eller bemerke på, enten ut ifra egen erfaring eller hva jeg har lest meg til.

Men det er veldig riktig det AB to svar opp skriver, at du nå står ved et veiskille og kan velge - å gå til legen og fortsette å ta imot hjelp eller fortsette å la spiseforstyrrelsen stramme grepet om hverdagen din. Som ernæringsfysiologer har uttalt vedr. prisøkning av matvarer og dårlig råd nå, fører det ofte til at flere velger usunt pga. økonomi. Det ser vi ikke om en måned og til jul, men om 3 år, om 7 år og 10 år vil en se negative helseeffekter på valg vi gjør i dag.

Det er her legen kommer inn. Se på han som en støttespiller og en som er på ditt lag, og ikke en som jobber mot deg. Der er det normalt å ha et ambivalent forhold med anoreksi - noe du trolig merker.

Om fastlegen din ikke har gjort det, kan han søke om ernæringsdrikker på blå resept og ev. henvise deg til ernæringsfysiolog. Jeg fikk begge deler, men ernæringsfysiolog ble søkt om fra sykehus etter en innleggelse for noe helt annet (etter et inngrep), men der ble undervekten fanget opp i systemet. Men ernæringsfysiologer kan være entusiastiske, er min erfaring og kun godt ment, og det er viktig og realitetsorientere de og være ærlig om hva som faktisk er mulig i ditt liv. Om innleggelse ikke er mulig nå, finnes det med andre ord muligheter på et lavere omsorgsnivå. Jeg ble i noen uker vurdert for innleggelse på medisinsk avdeling og ernæringsfysiolog anbefalte sondeernæring. Nå i dag er jeg veldig glad for at jeg klarte å komme meg opp igjen i vekt med mat og næringsdrikker.

Det er bra du vil studere i det minste... Men hodet trenger næring for å fungere - slik er det. De fysiske lovene endres ikke, selv ikke for en med anoreksi. Jeg får et inntrykk av at du feier konsekvensene av å ikke få nok næring i kroppen bort/under teppet, som at "det angår ikke meg før det merkes" med unnskyldningen om at du er normalvektig.

Jeg tenkte mange av de samme tankene, selv om jeg var undervektig, og jeg merket at hjernen koblet ut. Samboeren min sa at jeg kunne sitte ukontaktbar fra et par minutter og opp til et kvarter på det meste - og det var fysisk årsak. Hjernen koblet ut. Jeg fikk forverret min bentetthet i løpet av to år med ca. 10-11%, men nå etter et par år med normalvekt har dette gått noe tilbake med ca. 5% uten annen behandling enn kalsiumtilskudd. Det viser hvor hardt det går utover skjelettet ved undervekt. Jeg hadde knapt fylt 35 år...

La legen din ta prioriteringer om hvilke pasienter han tenker trenger tettere oppfølgning og ikke. Det er heldigvis ikke noe vi pasienter trenger å ta stilling til, men legenes ansvarsområde. Dette som @Glitter nevner, at "det er du som føler på denne skammen og ikke vi (helsepersonell)", har jeg selv hørt av egen terapeut, og det er viktig å minne seg selv på. Oftest så er det den som har minst grunn til å skamme seg som bærer byrden av skammen - det var det en anonym bruker som formulerte litt annerledes her på DOL for flere år siden, og det har jeg tatt med meg videre.

Litt ulogisk alt sammen, men psykisk sykdom er jo ulogisk i all sin logikk... Men overlevelsesinstinktet i oss mennesker er til syvende og sist sterkt.

Det er vel nettopp det motsatte - å gå til legen, som vil føre til at du ikke blir tvangsinnlagt, om det er det du ikke ønsker. Legens oppgave er å følge deg opp, gi deg forsvarlig helsehjelp og forhindre forverring og i verste fall død. 

Lykke til med å lukke øynene. Om du velger å lese om konsekvensene med å innta for lite mat vs. aktivitetsnivå, altså hvor mye energi du forbrenner, så vil på sikt ett av punktene nettopp være depresjon... Jeg merket det og husker godt at jeg spurte om råd her inne på den tiden. Da fikk jeg et svært megetsigende svar fra @kupton om at å øke min antidepressive medisin ikke var løsningen her, underkommunisert at det var matinntaket jeg måtte ta tak i. Det stemte også. Kroppen kan bli veldig ulogisk ved underskudd på næring og gjøre det motsatte av hva en fysisk sett har behov for...

Det har vært et krav/anbefaling innen andre lidelser, og jeg kan godt forstå det, for å kunne få oppfølgning etter endt behandling. Det kan bli tøft å stå alene etter å ha hatt folk rundt seg i en tid og brått stå alene. Har du sett på ulike muligheter for Fritt Sykehusvalg og hvilke krav de setter? Det er fremdeles mulig, selv om Fritt Behandlingsvalg er skrotet...

Men om du ikke er motivert for behandling, hva gjør at du er motivert for behandling på sykehus? Igjen kommer veivalg inn, og du må velge om du vil satse på behandling eller at anoreksi skal fremdeles få prege tankene og hverdagen din. Litt usikker nå på om du har skrevet at du er normalvektig eller ikke, men dersom du er det, så er ikke det nødvendigvis et tegn på at man er friskmeldt. Det er jo tanker, tankemønstre og holdninger til mat, kropp og ev. trening som er med på å avgjøre det.

Dette jeg har skrevet i dette innlegget er ikke ment som kritikk, men skrevet som omsorg til deg. Jeg håper ikke at alt jeg har skrevet feies under teppet eller til sides, men det er ikke uvanlig at det skjer der du er i din prosess nå. Jeg har likevel troen på deg og jeg synes du har generelt fått mange gode råd og svar tidligere i tråden.

Lykke til, og kanskje du gjør klokt i å diskutere veien videre med legen - som du er inne på mot slutten 🌟

Masse lykke til Ts håper du tar et godt valg for deg selv❤️

Anonymkode: a856e...d6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Ts du må bare finne ut av inni deg selv om du vil bli frisk eller ikke. Hatt anoreksi selv, det er enten eller på et tidspunkt. Vil du bli frisk blir det kjipt, ukomfortabelt og du må følge fastlegen og andre behandleres prosedyrer og retningslinjer. Om du ikke gjør det vil du ikke nok. Det er faktisk krav til pasienten for å få et behandlingstilbud av en grunn, brutalt men sant og nødvendig. Hvis du ikke vil ha anoreksi lengre vet du hva veien videre er, det er ikke å unngå legetimer, å sørge for å ikke veies og å tro at du skal løse dette selv bare ikke akkurat nå. Da kan du takke deg selv for at du ikke ton imot behandlingstilbudet du er gitt og risikere å sitte der med kronisk sykdom, elendig livskvalitet og somatiske senskader.

Anonymkode: 6f47f...be1

🙄😵‍💫 Må nok jobbe med motivasjonen ja..

Eva Sofie skrev (10 timer siden):

Dette svaret blir litt langt, som mine svar ofte blir, fordi jeg har samlet opp en del svar fra deg, trådstarter og vil ta noe utdrag av disse, som jeg tenker det kan være noe nyttig å svare eller bemerke på, enten ut ifra egen erfaring eller hva jeg har lest meg til.

Men det er veldig riktig det AB to svar opp skriver, at du nå står ved et veiskille og kan velge - å gå til legen og fortsette å ta imot hjelp eller fortsette å la spiseforstyrrelsen stramme grepet om hverdagen din. Som ernæringsfysiologer har uttalt vedr. prisøkning av matvarer og dårlig råd nå, fører det ofte til at flere velger usunt pga. økonomi. Det ser vi ikke om en måned og til jul, men om 3 år, om 7 år og 10 år vil en se negative helseeffekter på valg vi gjør i dag.

Det er her legen kommer inn. Se på han som en støttespiller og en som er på ditt lag, og ikke en som jobber mot deg. Der er det normalt å ha et ambivalent forhold med anoreksi - noe du trolig merker.

Om fastlegen din ikke har gjort det, kan han søke om ernæringsdrikker på blå resept og ev. henvise deg til ernæringsfysiolog. Jeg fikk begge deler, men ernæringsfysiolog ble søkt om fra sykehus etter en innleggelse for noe helt annet (etter et inngrep), men der ble undervekten fanget opp i systemet. Men ernæringsfysiologer kan være entusiastiske, er min erfaring og kun godt ment, og det er viktig og realitetsorientere de og være ærlig om hva som faktisk er mulig i ditt liv. Om innleggelse ikke er mulig nå, finnes det med andre ord muligheter på et lavere omsorgsnivå. Jeg ble i noen uker vurdert for innleggelse på medisinsk avdeling og ernæringsfysiolog anbefalte sondeernæring. Nå i dag er jeg veldig glad for at jeg klarte å komme meg opp igjen i vekt med mat og næringsdrikker.

Det er bra du vil studere i det minste... Men hodet trenger næring for å fungere - slik er det. De fysiske lovene endres ikke, selv ikke for en med anoreksi. Jeg får et inntrykk av at du feier konsekvensene av å ikke få nok næring i kroppen bort/under teppet, som at "det angår ikke meg før det merkes" med unnskyldningen om at du er normalvektig.

Jeg tenkte mange av de samme tankene, selv om jeg var undervektig, og jeg merket at hjernen koblet ut. Samboeren min sa at jeg kunne sitte ukontaktbar fra et par minutter og opp til et kvarter på det meste - og det var fysisk årsak. Hjernen koblet ut. Jeg fikk forverret min bentetthet i løpet av to år med ca. 10-11%, men nå etter et par år med normalvekt har dette gått noe tilbake med ca. 5% uten annen behandling enn kalsiumtilskudd. Det viser hvor hardt det går utover skjelettet ved undervekt. Jeg hadde knapt fylt 35 år...

La legen din ta prioriteringer om hvilke pasienter han tenker trenger tettere oppfølgning og ikke. Det er heldigvis ikke noe vi pasienter trenger å ta stilling til, men legenes ansvarsområde. Dette som @Glitter nevner, at "det er du som føler på denne skammen og ikke vi (helsepersonell)", har jeg selv hørt av egen terapeut, og det er viktig å minne seg selv på. Oftest så er det den som har minst grunn til å skamme seg som bærer byrden av skammen - det var det en anonym bruker som formulerte litt annerledes her på DOL for flere år siden, og det har jeg tatt med meg videre.

Litt ulogisk alt sammen, men psykisk sykdom er jo ulogisk i all sin logikk... Men overlevelsesinstinktet i oss mennesker er til syvende og sist sterkt.

Det er vel nettopp det motsatte - å gå til legen, som vil føre til at du ikke blir tvangsinnlagt, om det er det du ikke ønsker. Legens oppgave er å følge deg opp, gi deg forsvarlig helsehjelp og forhindre forverring og i verste fall død. 

Lykke til med å lukke øynene. Om du velger å lese om konsekvensene med å innta for lite mat vs. aktivitetsnivå, altså hvor mye energi du forbrenner, så vil på sikt ett av punktene nettopp være depresjon... Jeg merket det og husker godt at jeg spurte om råd her inne på den tiden. Da fikk jeg et svært megetsigende svar fra @kupton om at å øke min antidepressive medisin ikke var løsningen her, underkommunisert at det var matinntaket jeg måtte ta tak i. Det stemte også. Kroppen kan bli veldig ulogisk ved underskudd på næring og gjøre det motsatte av hva en fysisk sett har behov for...

Det har vært et krav/anbefaling innen andre lidelser, og jeg kan godt forstå det, for å kunne få oppfølgning etter endt behandling. Det kan bli tøft å stå alene etter å ha hatt folk rundt seg i en tid og brått stå alene. Har du sett på ulike muligheter for Fritt Sykehusvalg og hvilke krav de setter? Det er fremdeles mulig, selv om Fritt Behandlingsvalg er skrotet...

Men om du ikke er motivert for behandling, hva gjør at du er motivert for behandling på sykehus? Igjen kommer veivalg inn, og du må velge om du vil satse på behandling eller at anoreksi skal fremdeles få prege tankene og hverdagen din. Litt usikker nå på om du har skrevet at du er normalvektig eller ikke, men dersom du er det, så er ikke det nødvendigvis et tegn på at man er friskmeldt. Det er jo tanker, tankemønstre og holdninger til mat, kropp og ev. trening som er med på å avgjøre det.

Dette jeg har skrevet i dette innlegget er ikke ment som kritikk, men skrevet som omsorg til deg. Jeg håper ikke at alt jeg har skrevet feies under teppet eller til sides, men det er ikke uvanlig at det skjer der du er i din prosess nå. Jeg har likevel troen på deg og jeg synes du har generelt fått mange gode råd og svar tidligere i tråden.

Lykke til, og kanskje du gjør klokt i å diskutere veien videre med legen - som du er inne på mot slutten 🌟

Tusen takk for dine betraktninger. 💜 Selv om det er smertefullt med direkte tilbakemeldinger, så hører jeg hva som blir sagt. 
Jeg hadde ikke skrevet noe om vekt, men er vel ganske undervektig. BMI på litt over 15 tror jeg. 
Skjønner at det ikke er hensiktsmessig og usunt over tid, men det er vel som du er inne på - fornuften forduftet med vektnedgangen..

Helt ærlig så er jeg ikke særlig motivert for behandling på sykehuset heller. Jeg vet dessverre hvor sinnsykt tungt det er å jobbe med vektoppgang og er usikker på om jeg har det som skal til for å klare å stå i det. 😔 Og jeg vet at om jeg ikke klarer å følge opplegget skikkelig så sparkes jeg ut likevel. Og da er det liksom fullstendig bortkasta tid og ressurser. Min erfaring er at det samme forsåvidt gjelder i poliklinisk behandling også. Men har innsett at innleggelse er det som vil ha best «effekt», og kanskje raskest kan få meg tilbake til meg selv. 

Jeg samtykket under press til henvisning til sykehuset egentlig mtp polikliniske samtaler, men det var uaktuelt for dem pga avstand, og dem mente jeg trengte innleggelse. Så etter litt betenkningstid, sa jeg egentlig ja til det. Men så kom problemet knyttet til lokal behandler, noe som gjorde at tilbudet om innleggelse falt bort. Hoved- «motivasjonen» min for behandling handlet om å ikke miste en medisin jeg egentlig trenger i hverdagen, men som jeg ikke får ta med vekten jeg har nå. Føles litt som om at når jeg omsider tok litt mer til fornuft og innstilte meg på et behandlingsopplegg, så ble det dratt tilbake. Så når situasjonen er som den er nå, vil jeg bare unngå hele greia og heller forsøke å fokusere på andre ting. 
 

Har liksom vært så veldig innstilt på å klare å fullføre studiene uten at spiseforstyrrelser skulle få påvirke noe mer enn det har gjort tidligere og har jo følt meg frisk og produktiv. Så når det begynte å merkes litt ifht konsentrasjon har jeg bare tenkt at jeg skal klare å holde ut litt til. Og jeg tror jo virkelig at jeg kan klare det. 

Huff dette ble et rotete svar. Det representerer vel alt rotet i hodet mitt. Aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre akkurat nå. Var veldig bestemt på hva jeg skulle gjøre, men alle svarene her inne har jo fått meg veldig usikker. Det er vanskelig. 
Men takk for gode ord, og at du har troa. ❤️

 

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Masse lykke til Ts håper du tar et godt valg for deg selv❤️

Anonymkode: a856e...d6a

❤️ Takk! 

Anonymkode: d6f47...214