Hvordan tenker overgripere?

[Gjest lazygirl]

Prøver å finne ut hvordan overgripere tenker.

Men finner ingen info noen plass. Jeg tenker først og fremst på menn/kvinner som utfører incest overgrep. ( far-datter overgrep)

Finnes det noen bøker om det? Hva som får et menneske til å utføre slike handlinger? Hva han/hun tenker om seg selv? sine offer?

Det eneste jeg har funnet frem til er en bok med titelen " menn som voldtar" har ikke lest den. Er det en slik bok?

Det tv programmet på nrk som jeg dessverre ikke fikk anledning å se, ga det noen svar på mine spørsmål?

[Sør]

Hei Lazygirl,

Jeg tror du skal være veldig glad for at du ikke forstår hvordan overgripere "tenker"....

Kanskje det mest skremmende er at det ikke finnes noen "standard-overgriper".

Nordisk Råds undersøkelse kom frem til at nesten halvdelen av pedofile overgrep ble utført av ungdom under 21 år (og ikke bare av "godt voksne menn", som man ofte tror). En annen (norsk) undersøkelse konkluderte med at opptil 40% av incest-overgrep ble utført av kvinner, men dessverre har jeg ikke den referansen mer.

Ofte ser man at overgripere selv har vært ofre som barn, men motsatt vil de fleste som selv har vært ofre gjøre alt i deres makt (til selvutslettelse) for å unngå at andre skal lide det samme som dem. Man kan altså ***IKKE*** si at "ofre nødvendigvis blir overgripere", eller at "overgripere har vært ofre".

===

Mange av de som ble intervjuet i NRK programmet fremsto som veldig "barnslige" - de kunne ikke takle et normalt forhold med voksne.

En (kanskje den mest skremmende) var en far som hadde startet et "forhold" (!) til sin datter på 7-8 år, fordi han hadde "vanskeligheter med å betale regninger og på jobben". Underforstått - dette "forholdet" kunne han mestre; der var han den "sterke".

En av overgriperene hadde sett sine foreldre og 6-8 søsken massakrert foran øynene sine. I slike tilfeller vil jeg påstå at samfunnet har et visst ansvar fordi han åpenbart ikke har fått den psykologiske oppfølgingen han skulle ha hatt.

I tillegg til "barnslige", var kanskje "dårlig selvbilde" (naturlig nok - de har jo alle utført noe som er på linje med mord!) en felles-nevner. Men igjen, mange mennesker har "dårlig selvbilde" UTEN å forgripe seg på andre!

Konklusjonen er at "vi vet ikke", på samme måte som vi ikke vet hvorfor noen mennesker begår mord.

Og ingen av de spurte kunne gi noen god forklaring på hvorfor de gjorde det, heller.

Med vennlig hilsen

[Gjest lazygirl]

Hei Lazygirl,

Jeg tror du skal være veldig glad for at du ikke forstår hvordan overgripere "tenker"....

Kanskje det mest skremmende er at det ikke finnes noen "standard-overgriper".

Nordisk Råds undersøkelse kom frem til at nesten halvdelen av pedofile overgrep ble utført av ungdom under 21 år (og ikke bare av "godt voksne menn", som man ofte tror). En annen (norsk) undersøkelse konkluderte med at opptil 40% av incest-overgrep ble utført av kvinner, men dessverre har jeg ikke den referansen mer.

Ofte ser man at overgripere selv har vært ofre som barn, men motsatt vil de fleste som selv har vært ofre gjøre alt i deres makt (til selvutslettelse) for å unngå at andre skal lide det samme som dem. Man kan altså ***IKKE*** si at "ofre nødvendigvis blir overgripere", eller at "overgripere har vært ofre".

===

Mange av de som ble intervjuet i NRK programmet fremsto som veldig "barnslige" - de kunne ikke takle et normalt forhold med voksne.

En (kanskje den mest skremmende) var en far som hadde startet et "forhold" (!) til sin datter på 7-8 år, fordi han hadde "vanskeligheter med å betale regninger og på jobben". Underforstått - dette "forholdet" kunne han mestre; der var han den "sterke".

En av overgriperene hadde sett sine foreldre og 6-8 søsken massakrert foran øynene sine. I slike tilfeller vil jeg påstå at samfunnet har et visst ansvar fordi han åpenbart ikke har fått den psykologiske oppfølgingen han skulle ha hatt.

I tillegg til "barnslige", var kanskje "dårlig selvbilde" (naturlig nok - de har jo alle utført noe som er på linje med mord!) en felles-nevner. Men igjen, mange mennesker har "dårlig selvbilde" UTEN å forgripe seg på andre!

Konklusjonen er at "vi vet ikke", på samme måte som vi ikke vet hvorfor noen mennesker begår mord.

Og ingen av de spurte kunne gi noen god forklaring på hvorfor de gjorde det, heller.

Med vennlig hilsen

Takk for svar.

Du skriver at jeg skal være glad fordi jeg ikke vet hvordan overgriper (pappa) tenker.

Jeg er delvis enig med deg der, men samtidig føler jeg at jeg trenger det, som et trinn i all bearbeiding. jeg ønsker overhode ikke å akseptere og godta det som har skjedd som noe ok men jeg ønsker å forstå ham. hva han tenkte og hva han tenker idag om det som har skjedd, om meg som datter, om barn, om seg selv nå og da....

[girlunknown]

Takk for svar.

Du skriver at jeg skal være glad fordi jeg ikke vet hvordan overgriper (pappa) tenker.

Jeg er delvis enig med deg der, men samtidig føler jeg at jeg trenger det, som et trinn i all bearbeiding. jeg ønsker overhode ikke å akseptere og godta det som har skjedd som noe ok men jeg ønsker å forstå ham. hva han tenkte og hva han tenker idag om det som har skjedd, om meg som datter, om barn, om seg selv nå og da....

jeg tror at man aldri vil kunne forstå overgriperen. den største seieren du kan ta er å komme på beina og vise at det er _du_ som er den sterke. det er du selv som skal styre ditt liv, ikke det han har gjort mot deg. stå på, du kan!

[Sør]

Takk for svar.

Du skriver at jeg skal være glad fordi jeg ikke vet hvordan overgriper (pappa) tenker.

Jeg er delvis enig med deg der, men samtidig føler jeg at jeg trenger det, som et trinn i all bearbeiding. jeg ønsker overhode ikke å akseptere og godta det som har skjedd som noe ok men jeg ønsker å forstå ham. hva han tenkte og hva han tenker idag om det som har skjedd, om meg som datter, om barn, om seg selv nå og da....

Hei,

Jeg forstår hva du mener, vanligvis tenker jeg at "man skal ikke ofre tid på å "forstå" overgriperen", men jeg forstår jo også at det kan være forskjellig når han er i familien.

Likevel mener jeg du bør vurdere om denne forståelsen du muligvis *kan* få, er verdt "kostnaden". Altså, la oss si at konklusjonen var "han var et hjerteløst monster", eller "han var en stakkar som ikke visste bedre" - hvordan ville du reagert forskjellig?

Eller for å uttrykke det bedre - tror du ikke det er bedre å utnytte tiden på å fokusere på deg selv, og ikke på overgriperen? (Jeg spør; jeg påstår ikke at jeg har "Svaret" med stor "S")

For uansett hva han "tenkte" (enten det var "ondskap" eller "likegyldighet") så er det uansett like feil. Intet kan jo "forsvare" det.

For nå er det DINE (og ikke hans) behov som er viktige. (Før var det hans, men ikke nå.) Istedet for "hva følte han", tror jeg "hva følte du" er et bedre spørsmål.

Bemerk: jeg påstår IKKE at jeg har de riktige svarene her; jeg kommer med forslag, fordi jeg mener at dine følelser er utrolig mye viktigere å fokusere på.

Alt vel!

*klem hvis du vil ha*

[Gjest glimmer]

Takk for svar.

Du skriver at jeg skal være glad fordi jeg ikke vet hvordan overgriper (pappa) tenker.

Jeg er delvis enig med deg der, men samtidig føler jeg at jeg trenger det, som et trinn i all bearbeiding. jeg ønsker overhode ikke å akseptere og godta det som har skjedd som noe ok men jeg ønsker å forstå ham. hva han tenkte og hva han tenker idag om det som har skjedd, om meg som datter, om barn, om seg selv nå og da....

Jeg forstår hvordan du tenker, jeg har det på samme måte. Grunnlaget mitt for å takle ting er ofte at jeg forstår det, eller i alle fall blir gitt en mulighet til å gi det hele mening.

Men i dette tilfellet så er det ikke noe lett svar, jeg må nesten konkludere med det. Håper du får hjelp av lege/psykolog, slik at du kan diskutere disse tankene med han/henne. Det er ikke sikkert det vil hjelpe deg videre å fundere på det.

[Gjest lazygirl]

Takk for svar.

Du skriver at jeg skal være glad fordi jeg ikke vet hvordan overgriper (pappa) tenker.

Jeg er delvis enig med deg der, men samtidig føler jeg at jeg trenger det, som et trinn i all bearbeiding. jeg ønsker overhode ikke å akseptere og godta det som har skjedd som noe ok men jeg ønsker å forstå ham. hva han tenkte og hva han tenker idag om det som har skjedd, om meg som datter, om barn, om seg selv nå og da....

Jeg kan dessverre ikke gi noe konkret enkelt svar på hvorfor jeg ønsker å forstå overgriper. Nysjerrighet...vel det blir nå litt feil ordvalg men så her i farta kommer jeg ikke på noe bedre.

Jeg føler meg sterk og selvstendig nok til å takle det. Jeg er vel egentlig ikke ute etter å høre noe fra _ham_ , men sånn generellt fra/om fedre som forgripet seg på sine døtre, hvorfor, hva som fikk dem til å trå over den grensen o.s.v Derfor lurer jeg på om det finnes noen litteratur om dette?

jeg er ikke ute etter å bli venn med faren min eller noe slik, han er og forblir en dritsekk uten like i mine øyne. Vi har svært så liten kontakt med hverendre idag og jeg har jobbet meg igjennom disse overgrepene i omtrent 4 år nå og jeg kjenner meg selv så pass godt t jeg vet jeg er redo for dette !

[Nica]

jeg tror at man aldri vil kunne forstå overgriperen. den største seieren du kan ta er å komme på beina og vise at det er _du_ som er den sterke. det er du selv som skal styre ditt liv, ikke det han har gjort mot deg. stå på, du kan!

Du kan gå inn på Støttesenter mot incest sine sider og bestille gratis både brosjyrer og litteraturliste fra de. De har laget et oversikt hvor det står ganske mange bøker og forfattere som skriver om disse temaene. Vet ikkje om du finner akkurat det du leter etter, men du kan jo prøve?

Adressa til siden er ihvertfall:

http://www.sentermotincest.no/