Jeg skjønner ikke hvorfor jeg reagerer så sterkt på ekskludering av mennesker.

[Kashmir-]

Satt og leste om minoriteter i Norge og historien til flere, som sigøynere. At de ble nektet innreise til Norge under krigen og dermed ble sendt til leire hvor nær sagt alle ble drept. Det var et lite fåtall som overlevde. Det samme gjaldt jødene selvfølgelig, så det rammet mange mennesker. Jeg leste og oppdaget av jeg satt og gråt, og seriøst merket jeg det ikke før jeg sluttet å lese. Jeg gråter virkelig utrolig sjelden, så jeg ble jo overrasket. Så tenkte jeg etter, og jeg vet at ingenting gjør meg mer provosert enn når det er forsøk på ekskludering. Det gjelder overalt i alle sammenhenger, bortsett fra når noen er direkte farlige/ skadelige for andre. Da er det jo både forståelig og riktig. Ellers kjenner jeg at det gjør meg rett og slett både forbanna og trist. 

Men saken er at jeg ikke skjønner hvorfor jeg reagerer så sterkt på akkurat dette. Jeg har tenkt etter og kan ikke huske noen gang at jeg har blitt ekskludert selv, heller tvert om. Har alltid hatt lett for å få venner egentlig, men jeg har følt meg utenfor noen ganger på grunn av forskjellige verdier og interesser,  men det har ikke brydd meg noe særlig, annet enn litt i ungdomstiden. Det er ingenting jeg husker som spesielt smertefullt. Så jeg lurer på om det kanskje er noe jeg har fortrengt?  Hvordan kommer fortrengte ting fram i minnet? Er det ikke en slags nøkkel å faktisk være åpen for at det er fortrengte minner? 

Hvis noen skjønner noe av dette, så setter jeg pris på innspill. 

[Glitter]

Selv om du ikke selv har blitt ekskludert, så har du kanskje vært vitne til det og sett hvordan det påvirket personen? Også har du med empati og samvittighet kjent på smerten til personen? Og kanskje også følt deg maktesløs? 

Jeg har selv blitt en del ekskludert og jeg ble jo som et tomt skall. Det er veldig rart at det ikke trigget lærerne til å ville gjøre noe med det. 

Jeg vet ikke, men dette med fortrengte minner er visst litt omdiskutert. Uten at jeg har noe kunnskaper om akkurat det. 

[Kashmir-]

Glitter skrev (9 minutter siden):

Selv om du ikke selv har blitt ekskludert, så har du kanskje vært vitne til det og sett hvordan det påvirket personen? Også har du med empati og samvittighet kjent på smerten til personen? Og kanskje også følt deg maktesløs? 

Jeg har selv blitt en del ekskludert og jeg ble jo som et tomt skall. Det er veldig rart at det ikke trigget lærerne til å ville gjøre noe med det. 

Jeg vet ikke, men dette med fortrengte minner er visst litt omdiskutert. Uten at jeg har noe kunnskaper om akkurat det. 

Ja, jeg opplevde at en gutt ble mobbet, og det gikk veldig inn på meg. Husker også jeg lærte om apartheid da jeg var 10 år, og det rystet meg, dels fordi jeg ikke skjønte noenting av det. Et barn på 10 forstår jo ikke sånt. 

Så mulig at de to hendelsene kan ha noe med reaksjonene mine å gjøre. 

Utrolig trist at lærere og andre voksne ikke tar tak når de ser at barn blir utestengt! Forferdelig provoserende. 

[Glitter]

Kashmir skrev (20 minutter siden):

Ja, jeg opplevde at en gutt ble mobbet, og det gikk veldig inn på meg. Husker også jeg lærte om apartheid da jeg var 10 år, og det rystet meg, dels fordi jeg ikke skjønte noenting av det. Et barn på 10 forstår jo ikke sånt. 

Så mulig at de to hendelsene kan ha noe med reaksjonene mine å gjøre. 

Utrolig trist at lærere og andre voksne ikke tar tak når de ser at barn blir utestengt! Forferdelig provoserende. 

Ja, da kan det jo stamme fra det. 

Er ikke alltid så godt å vite hvorfor man reagerer som man gjør. 

Ja det er jo det. Tror de er flinkere på sånt nå enn da du og jeg vokste opp. 

[stjernestøv]

Glitter skrev (1 time siden):

Ja det er jo det. Tror de er flinkere på sånt nå enn da du og jeg vokste opp. 

Dessverre ikke, de vet ikke hva de skal gjøre med sånt. Ikke her i hvert fall, men min sønn gikk på en bra skole i tre år. 

[Glitter]

stjernestøv skrev (14 minutter siden):

Dessverre ikke, de vet ikke hva de skal gjøre med sånt. Ikke her i hvert fall, men min sønn gikk på en bra skole i tre år. 

Det er jo synd. Jeg har inntrykk via min sønns skole at de tar slikt på alvor, men om de faktisk klarer å gjøre noe med det derimot det vet jeg ikke.