Er det realistisk?

[aa-k-j]

Jeg gikk og slet med traumer i 23 år før jeg fikk korrekt diagnose og behandling. Har i tillegg BP2. Behandler som jeg går til en gang i måneden mener jeg skal klare meg uten oppfølging og hjelp etter jeg er ferdig der. Er det realistisk? Er jo bedre, men samtidig ikke bra. Begynte i behandling oktober 2021 og har bare hatt samtaler en gang i måneden. Medisiner jeg bruker for psyken er 100 mg Seroquel og 0,5 mg fluanxol. Jeg har og siste tiden begynt å kjenne på et sinne jeg ikke helt klarer å uttrykke. Jeg undertrykker det bare. Pakker det liksom vekk. I løpet av de 23 årene jeg har slitt med traumer har jeg blitt retraumatisert gjentatte ganger. Er det realistisk at jeg skal bli så bra at jeg kan klare meg uten oppfølging? Ønsker jo det, men kjenner jeg sliter mye med flashback og mareritt og det går negativt utover hverdagen. Før behandling turde jeg ikke gå ut av huset til foreldrene mine da jeg var der. Det er i hjembygda hvor mesteparten av traumene skjedde. Mens nå går jeg i butikker der og handler. Til og med alene går jeg. Kjenner jo på angsten fremdeles, men jeg er jo blitt bedre så behandling hjelper. Men hvor realistisk skal man være egentlig? Jeg går ikke i behandling for BP2, kun traumer da det er det jeg har slitt mest med. Har fått en PTSD diagnose av behandler og jeg hadde utrolig mye bagasje sa h*n. 

[AnonymBruker]

Tror ikke det hjelper å gå i årevis å snakke om de samme traumene til en psykolog omigjen og omigjen. Det som hjelper er eksponering. Du må eksponere deg. Eksponering, Eksponering, Eksponering

Anonymkode: ed40c...dc7

[aa-k-j]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Tror ikke det hjelper å gå i årevis å snakke om de samme traumene til en psykolog omigjen og omigjen. Det som hjelper er eksponering. Du må eksponere deg. Eksponering, Eksponering, Eksponering

Anonymkode: ed40c...dc7

Jeg eksponerer meg for det jeg kan eksponeres for. Problemet er at jeg har opplevd mye svik og svikt fra flere hold og er vanskelig å eksponere seg ang det.