Råd angående å søke hjelp

[Kornmo]

Hei.

Jeg ønsker råd angående hvordan gå frem for å få hjelp.

Har siden tenårene slitt med periodevise depresjoner, av ulik styrke. De siste kanskje ti årene har jeg i tillegg hatt korte perioder med uforklarlig oppstemthet og energi. De siste fem-seks årene har disse episodene vært økende både i lengde, hyppighet og intensitet. Det samme gjelder depresjonene. Både min partner og jeg merker godt eskaleringen, og jeg er bekymret for hvor jeg er på vei.

Utenom min partner gjennom snart tyve år, har jeg ikke noe sosialt liv, ingen venner. Går bare ut når jeg absolutt må. Har heller ingen jobb. Forsøkt meg på deltid flere ganger, men måtte til slutt gi opp. Nå er det partneren min som forsørger meg, noe som ikke hjelper på en slunken selvfølelse.

Blir lett irritert, selv for ubetydelige ting. Også dette er merkbart økende. Jeg er stresset mesteparten av tiden, på vakt. Skvetter av skritt i oppgangen, eller bildører ute. Innimellom føler jeg meg lettere forvirret (men er det ikke, bare en ekkel følelse av å være det), usikker, engstelig og utrygg. Tanker glipper, glemmer ofte hva jeg er i ferd med å gjøre. Periodevis sterk fornemmelse av at noen står bak den ene skulderen min, men skjønner at det ikke kan være noen der. Føles av og til som jeg lever i en verden på siden av andre.

Oppvokst med en forelder med alvorlig psykisk sykdom. Ble ofte fortalt, direkte og indirekte, at hen ikke hadde noen interesse av meg. Jeg ødela forholdet mellom oss allerede som toåring. Bortimot daglig benektet hen ting jeg opplevde at hen sa eller gjorde (selv hverdagslige ting), jeg ble beskyldt for å lyve om det. Jeg ble forvirret og usikker på min egen opplevelse av verden. Det sliter jeg dessverre fortsatt med. Skriver ned mest mulig av det jeg sier og gjør, for å føle at jeg har en viss kontroll på virkeligheten. Sjekker låser og lignende flere ganger før jeg legger meg, da jeg ikke greier å stole på at jeg har sett riktig. Sliter med å ta avgjørelser. Takler ikke at andre ser på meg når jeg holder på med noe, selv om det bare er å skrive en handleliste eller lignende. Greier ikke, selv om jeg så gjerne vil, å uttrykke følelsene mine for hen overfor min partner.

Opplever at jeg har selvinnsikt, men antar at jeg ikke ville skjønt det om jeg ikke har det. Så vet ikke.

Hatt et forløp hos helsepsykolog i forbindelse med somatisk sykdom. Ferdig der nå, men sa til meg siste timen at jeg burde be fastlegen om en utredning av bipolar lidelse. Usikker på om det er noe å følge opp, om det vil hjelpe meg. Også usikker på hvordan jeg eventuelt skal legge det fram for fastlegen. Hva bør jeg be om?

Slites mellom ønsket om hjelp og frykten for å be om hjelp, og hva det fører med seg.

Noen råd om hva jeg bør gjøre?

 

 

 

[Everybody]

Du burde be fastlegen sette i gang med utredning. Det vil mest sannsynlig hjelpe stort hvis du får riktig diagnose og riktig hjelp/medisiner.

[kupton]

Det er overveiende sannsynlig at du har en bipolar lidelse. Du bør derfor sørge for å bli utredet og få hjelp for dette.

[Kornmo]

Takk for svarene. Får ta meg sammen og bestille en time.