Å bli sammen med en mann på 52 når man selv er 32. Folk mener så mye om alt som kan skje. Er det et dumt valg å ta?

[AnonymBruker]

Om man virkelig er forelsket og tydelig har utrolig god kjemi som jeg aldri har opplevd maken til før?

Jeg vet at mye kan skje. Typiske "advarsler" jeg får er at han kan få hjerteinfarkt i morgen, bli dement neste uke eller plutselig falle død om og jeg blir enke før jeg er 40. Men jeg kan jo også dø eller havne i koma i morgen for alt jeg vet. Sjansene for sykdom øker jo med alderen, det vet jeg. Men når ting stemmer så bra og vi nyter så hverandre, og jeg i tillegg ikke ønsker meg barn, er det ikke verdt det?

Det er kanskje i overkant freidig å si når man ikke har stått i situasjonen selv, men jeg ville valgt 5 fantastiske år med påfølgende 5 tøffe og triste år, foran 10 likegyldige år, som verken er fantastiske eller dårlige, men bare helt...greie. Jeg frykter litt det å skulle leve et helt "greit" liv resten av livet. Hans livssituasjon gjør det også mulig at vi kan reise og oppleve langt mer enn hva jeg kunne ha gjort på nåværende tidspunkt med en mann som er helt likestilt med meg selv rent økonomisk. Og penger gjør en jo ikke lykkelig, men opplever er ytterligere berikelser i livet.

Hva tenker dere? 

Anonymkode: 198aa...e17

[Kashmir-]

Det ser ut som om du skriver om en som et 92, og ikke 52 🙂 men akkurat sykdommer ville jeg ikke tenkt så mye på. Det er utfordringer med stor aldersforskjell i den forstand at dere ikke deler så mye historie mtp hva dere har erfart, likt og samfunnet dere vokste opp i, for det forandrer seg mye på ti år, og dere kan ikke dele felles opplevelser av hvordan det var. Samtidig kan jo det være noe å snakke om også, hvordan ting var annerledes. Dere kan jo fint dele verdier og interesser da, og det er jo det viktigste. Syns ikke aldersforskjell skal være noe hinder for å ha det bra sammen så lenge den yngste er voksen. Og det er du jo. 

[Glitter]

Jeg har vært med en som var 20 år eldre. For oss var alderen ubetydelig. Jeg har bare dårlige forhold bak meg, men det var det beste sånn mtp hvordan jeg ble behandlet.

 

[UtakknemligDiva]

Jeg er med en som er 27 år eldre. Han nærmer seg 60, jeg i starten av 30-årene. Det er avstandsforhold. Men vi har ingen fremtid. Det virker som han vil ha mer fra meg enn jeg fra han. 
Vi er oppvokst i forskjellige tider og jeg merker jo det og. Det trenger ikke være negativt, da.

Vi har knapt felles interesser, så vi reiser ikke sammen på ferie osv. Vi vil helt forskjellige steder. 

Jeg tenker jo over det, med alderen av og til. Han er på alder med mamma liksom og risikerer at de er på eldrehjemmet i samme periode. Ser for meg at jeg driver å velger «hvem skal jeg besøke først». 😅

Han er rolig, har ikke så mange ønsker for livet, fornøyd med det han har. Jeg vil så mye, vil ut og oppleve. 
 

Og til dere, dere må gjøre som dere vil. Folk skal blande seg i alt. Være negative hele tiden synes jeg. Virker som trangen til å åpne kjeften er større enn den er når noe går «som vanlig» eller er positivt.

[laban]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Typiske "advarsler" jeg får er at han kan få hjerteinfarkt i morgen, bli dement neste uke eller plutselig falle død om og jeg blir enke før jeg er 40.

Alt dette er det svært liten risiko for. Hvis dere er enige om at dere ikke skal ha barn sammen, synes jeg ikke du skal dvele ved slike eventualiteter.

Du har sikkert også fått høre at det finnes kvinner som ikke ønsker seg barn når de er 32, som ombestemmer seg når 40-tallet begynner å nærme seg veldig. Det er sant, men det jo er slett ikke sikkert du er en av dem.

Du skal heller tenke litt på perioden som kan oppstå om 20 år, når du er like sprek og livsglad som han er nå. Da er han er i 70-årene og kan ha diverse helseplager han kan leve lenge med, men med stadig mer hjelp fra deg. Den situasjonen er slitsom og krevende for begge parter: Mens dine jevnaldrende kan konsentrere seg om jobb og aktiv fritid, forventer både partner og helsevesen at du skal være ubetalt pleier. Kravene øker og øker, og du kan komme til å være i situasjonen i mange år. Dette er et mye mer sannsynlig scenario enn at han dør eller blir dement tidlig.

[Lillemus]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Om man virkelig er forelsket og tydelig har utrolig god kjemi som jeg aldri har opplevd maken til før?

Jeg vet at mye kan skje. Typiske "advarsler" jeg får er at han kan få hjerteinfarkt i morgen, bli dement neste uke eller plutselig falle død om og jeg blir enke før jeg er 40. Men jeg kan jo også dø eller havne i koma i morgen for alt jeg vet. Sjansene for sykdom øker jo med alderen, det vet jeg. Men når ting stemmer så bra og vi nyter så hverandre, og jeg i tillegg ikke ønsker meg barn, er det ikke verdt det?

Det er kanskje i overkant freidig å si når man ikke har stått i situasjonen selv, men jeg ville valgt 5 fantastiske år med påfølgende 5 tøffe og triste år, foran 10 likegyldige år, som verken er fantastiske eller dårlige, men bare helt...greie. Jeg frykter litt det å skulle leve et helt "greit" liv resten av livet. Hans livssituasjon gjør det også mulig at vi kan reise og oppleve langt mer enn hva jeg kunne ha gjort på nåværende tidspunkt med en mann som er helt likestilt med meg selv rent økonomisk. Og penger gjør en jo ikke lykkelig, men opplever er ytterligere berikelser i livet.

Hva tenker dere? 

Anonymkode: 198aa...e17

Du - vi er ikke fossiler og halvdøde fordi vi har rundet 50 altså! Kjør på sier nå jeg! 52 er da ingen alder!?

[Grendel]

Mest sannsynlig er han nok ganske frisk og rask i 20 år til. Deretter går det som regel nedover, og det er du jo fullstendig klar over. Han er også klar over det risikoen ved å bli sammen med noen som er 20 år yngre. 

Spørsmålet er om man skal tenke så langt frem i det hele tatt. Lev nå, og ikke i 2043. De fleste forhold tar slutt uansett, men man har i alle fall opplevd noe på veien.