«Tungpsykiatrien»: sykeliggjøring av normale reaksjoner

[Gjest Frøya Alilde]

Jeg har i en klagesak mot sykehuset klaget på at jeg opplever at normale reaksjoner blir til symptomer og satt i «en sykelig kontekst», siden jeg er innlagt i «tungpsykiatrien». Dette er på ingen måte bagatellisering av sykdom, for jeg erkjenner at jeg er psykisk syk og trenger hjelp, selv om de mener at jeg ikke har samtykkekompetanse.

Problemet med å bli utredet og å bli behandlet på en døgnavdeling er at det man sier og gjør blir sett gjennom «kliniske briller». Hadde man for eksempel innhentet komparentopplysninger fra f.eks. arbeidsgiver i et arbeidsforhold jeg hadde hatt dersom jeg hadde vært ute i samfunnet, tror jeg at diagnostiseringen og de diagnostiske vurderingene ville ha vært annerledes. Man kan jo tross alt bli forutinntatt og preget av å ha «det kliniske blikket» fra før av.

Et annet eksempel er idealisering og devaluering: Ros av noen ansatte «jeg liker deg, du er veldig god å snakke med» og kritikk av andre ansatte «jeg synes han er skummel og truende» blir fort til idealisering og devaluering. Felles er at jeg likevel har et «nøytralt forhold» til de fleste, jeg elsker ikke og jeg hater ikke. Og jeg spiller på ingen måte personalet bevisst opp mot hverandre. At jeg er «snillere» med noen enn andre, gjør at de nok har forskjellige forståelser av meg, men jeg spiller ikke Marte Kirkerud opp mot Peder Ås. Ofte sier jeg i forkant av samtaler der jeg uttrykker skepsis at «Dette er ikke et forsøk på å devaluere, jeg er bare skeptisk til X fordi Y…»

Hva tenker dere? Kan man bli sykeliggjøre pasienter mer enn det de er når de er innlagt på en døgnavdeling hvor de får inn tunge psykiatriske lidelser?

 

 

 

[AnonymBruker]

Frøya Alilde skrev (43 minutter siden):

Jeg har i en klagesak mot sykehuset klaget på at jeg opplever at normale reaksjoner blir til symptomer og satt i «en sykelig kontekst», siden jeg er innlagt i «tungpsykiatrien». Dette er på ingen måte bagatellisering av sykdom, for jeg erkjenner at jeg er psykisk syk og trenger hjelp, selv om de mener at jeg ikke har samtykkekompetanse.

Problemet med å bli utredet og å bli behandlet på en døgnavdeling er at det man sier og gjør blir sett gjennom «kliniske briller». Hadde man for eksempel innhentet komparentopplysninger fra f.eks. arbeidsgiver i et arbeidsforhold jeg hadde hatt dersom jeg hadde vært ute i samfunnet, tror jeg at diagnostiseringen og de diagnostiske vurderingene ville ha vært annerledes. Man kan jo tross alt bli forutinntatt og preget av å ha «det kliniske blikket» fra før av.

Et annet eksempel er idealisering og devaluering: Ros av noen ansatte «jeg liker deg, du er veldig god å snakke med» og kritikk av andre ansatte «jeg synes han er skummel og truende» blir fort til idealisering og devaluering. Felles er at jeg likevel har et «nøytralt forhold» til de fleste, jeg elsker ikke og jeg hater ikke. Og jeg spiller på ingen måte personalet bevisst opp mot hverandre. At jeg er «snillere» med noen enn andre, gjør at de nok har forskjellige forståelser av meg, men jeg spiller ikke Marte Kirkerud opp mot Peder Ås. Ofte sier jeg i forkant av samtaler der jeg uttrykker skepsis at «Dette er ikke et forsøk på å devaluere, jeg er bare skeptisk til X fordi Y…»

Hva tenker dere? Kan man bli sykeliggjøre pasienter mer enn det de er når de er innlagt på en døgnavdeling hvor de får inn tunge psykiatriske lidelser?

 

 

 

Tror du har helt rett. Det er noe av det skumle ved å være pasient. Man blir maktesløs i andres fortolkninger og er du først vurdert til å være syk man mye sykeliggjøres. 

Anonymkode: 06bfd...03c

[AnonymBruker]

Akkurat her er jeg enig med deg. 

Anonymkode: 420f9...e7c

[Kashmir-]

Det er sannsynlig at du har rett, fordi slike tilfeller du nevner er helt menneskelige. Jeg tror ikke at de som jobber med tung psykiatri er mindre menneskelige enn andre, de er ikke programmerte. Derfor går de også i helt vanlige feller iblant mht forutinntatthet.

Jeg lurer jo på om ting som også er mer normalt hos friske, også kan være nettopp unnvikende hos noen med mer alvorlige diagnoser? Som å ha øyekontakt er vanlig, mens en psyk pasient som aldri bruker å ha det, naturlig nok vil bli oppfattet som avvikende fra normalen. Kanskje et dumt eksempel, men ofte er jo mennesket forutsigbare, og når de gjør noe som bryter mønsteret, vanlig blant de fleste eller ikke- så blir det vel oppfattet annerledes hos nettopp den personen?  

Å bli mislikt og likt er også helt vanlig, og som du er inne på så handler det jo om holdningen din også? Dette er jo også ganske vanlig, bortsett fra at de fleste av oss ikke oppleves som skremmende da 🙃