Hvis du ble, eller følte du ble ignorert eller avvist.

[AnonymBruker]

Hvordan ville du hatt det da? 

Anonymkode: ebbeb...9b6

[Everybody]

Gitt faen.

[Everybody]

Jeg hadde ikke brydd meg, jeg hadde ignorert de tilbake. Hvis jeg ikke er viktig for dem er ikke de viktig for meg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hvordan ville du hatt det da? 

Anonymkode: ebbeb...9b6

forsøkt å skjønne hvorfor. Enten ved å kommunisere med dem/ eller forsøke ta ulike perspektiv inne i mitt eget hode. 

Hele livet består jo av å bli avvist (haha, du skjønner sikkert hva jeg mener, mener bare at det er noe som hører livet til), så jeg hadde tillatt meg selv å synes det var sårt og leit (hvis jeg synes det) og så funnet på noe anna å gjøre enn å gå å tenke på det. Og så skal det nevnes at det er ganske stor forskjell å bli avvist av en på posten og bestevennen din , slikt må også tas me di betraktningen

Anonymkode: 78478...718

[Kashmir-]

Å bli ignorert er vel greit det, hvis det ikke blir i en gjeng hvor noen  demonstrativt overser. Da blir det hersketeknikk jeg ikke liker. 

Avvisning takler jeg nok ikke så bra. Det kommer også an på situasjon og hvem som avviser, men generelt ingen ok følelse nei. 

[Sokk]

Det kommer an på hvem som ignorerer/avviser, konteksten og dagsformen. Men stort sett synes jeg det med avvisning er veldig sårt og jeg kan reagere ganske kraftig på det. Det er jo vondt å føle seg avvist?

Jeg kan også prøve å reflektere over hvorfor, men det ender ofte bare med at jeg føler meg liten, dum, mindreverdig og jeg forklarer avvisningen med at det er noe galt med meg. Men sånn rasjonelt sett, blir vi jo alle ofte ignorert og avvist, uten at man trenger å legge så mye i det. Det er selvsagt lettere sagt enn gjort. 
 

Har du blitt ignorert/avvist nå? 
 

 

[Eva Sofie]

Jeg reagerte kraftig på å bli "avvist" i ulik grad før, men jeg har lært meg å tenke at det ofte handler om årsaker som ikke er relatert til meg. Ofte er det ikke snakk om en reell avvisning, men noe vi oppfatter som en avvisning (som eksempelet nedenfor). Det finnes så mange typer avvisning og ignoranse som ikke er det - er det å ikke trykke Liker på et innlegg/status på FB å ignorere noen? I så fall ignorerer jeg ufrivillig daglig i stor skala siden jeg ikke er innom på FB så ofte.

F.eks. om et svar på en viktig melding (i et eller annet medium) lar vente på seg, ble jeg før urolig og tenkte straks: Hvorfor får jeg ikke svar? Var det dumt av meg å spørre? Har jeg gjort h*n noe? etc. Tankene kretset rundt hva jeg gjorde som var årsak til at svaret lot vente på seg.

Jeg sier litt humoristisk at det viser hvor egosentriske vi mennesker er... I realiteten blir slike svar i 95% av tilfellene sent besvart av årsaker som ikke angår meg. Personen kan ha lagt fra seg telefonen, gått tom for strøm, hatt annet å gjøre, ikke sett meldingen, ikke hatt anledning til å svare, vært uten dekning, vært på et arrangement, fått sin telefon ødelagt m.m.

Jeg tror det er en øvelse å lære seg til å tenke slik fremfor katastrofetanker om at "hva har jeg nå gjort/sagt!". Endre egne tankemønster. Ikke enkelt, men det tar tid.