Hva tenker du om å få barn når man sliter psykisk?

[AnonymBruker]

Everybody skrev (38 minutter siden):

Hvorfor burde man ikke få barn hvis man har schizofreni?

Hvorfor tror du? Fordi evnen til å ivareta barn svekkes med symptomene på schizofreni. En voksen som behøver mye hjelp til å ivareta seg selv har ofte ikke kapasitet til å ivareta andre. Barn er de mest sårbare i samfunnet og skadeomfanget kan være stort om omsorgsevnen ikke er optimal 

Anonymkode: bfab4...b6b

[Everybody]

Finnes det egentlig noen med schizofreni som er oppegående med full jobb, samboer og tre barn?

[Den forsvunne diamanten]

Everybody skrev (8 minutter siden):

Finnes det egentlig noen med schizofreni som er oppegående med full jobb, samboer og tre barn?

Det gjør det. Søk opp «living well with schizophrenia» på YouTube. 

[AnonymBruker]

Everybody skrev (29 minutter siden):

Finnes det egentlig noen med schizofreni som er oppegående med full jobb, samboer og tre barn?

Paranoid schizofrenene er ganske oppegående og en egentlig ganske mild sykdom som ikke medfører så stort funksjonsvikt annet enn i de dårlige periodene. 

Anonymkode: 382e8...e8a

[Everybody]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Paranoid schizofrenene er ganske oppegående og en egentlig ganske mild sykdom som ikke medfører så stort funksjonsvikt annet enn i de dårlige periodene. 

Anonymkode: 382e8...e8a

Er dette egentlig riktig? @kupton

[kupton]

Everybody skrev (58 minutter siden):

Er dette egentlig riktig? @kupton

Nei, dessverre er det ikke det når det dreier seg om problemstillingen i denne tråden.

[bibben]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har du disse diagnosene?

Anonymkode: 48e85...2c8

Nei, men vokst opp med dem nært innpå.

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (13 timer siden):

Jeg vil ikke anbefale å få barn om man sliter med hverdagen, å være foreldre er en tøff oppgave. 

Jeg skjønner hva du mener. Men det å få barn er jo noen år frem i tid for min del og forhåpentligvis er jeg da så stabil at jeg ikke sliter i hverdagen lenger. Eller ville du kanskje ikke anbefalt å få barn da heller? Man kan jo risikere tilbakefall?

Anonymkode: f07ac...377

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Jeg skjønner hva du mener. Men det å få barn er jo noen år frem i tid for min del og forhåpentligvis er jeg da så stabil at jeg ikke sliter i hverdagen lenger. Eller ville du kanskje ikke anbefalt å få barn da heller? Man kan jo risikere tilbakefall?

Anonymkode: f07ac...377

Du bør ha en situasjon hvor du ikke bare er stabil men også har kapasitet. Du skal tåle lite søvn og å sette deg selv og dine behov til side for en annen i mange år. Det krever at du er ganske fleksibel og at du ikke får tilbakefall av våkenetter, at hvilestunden, turen din mm må utgå fordi du ikke er i fokus lengre. Du bør ha et godt nettverk, barn behøver foreldre med venner som deltar i samfunnet. Du bør ha kunnskap om barn og du bør rett og slett være ganske frisk og med overskudd før du setter deg i en situasjon hvor du blir forelder. En schizofrenidiagnose er sjeldent forenelig med dette, selv i stabile faser. Hun psykologen som hadde schizofreni er særegen og er dessuten friskmeldt, altså hun har ikke lengre schizofreni 

Anonymkode: bfab4...b6b

[Everybody]

Hadde dere blitt sur på moren og faren deres hvis begge hadde alvorlige psykiske lidelser og du arvet det fra dem?

[AnonymBruker]

Everybody skrev (6 minutter siden):

Hadde dere blitt sur på moren og faren deres hvis begge hadde alvorlige psykiske lidelser og du arvet det fra dem?

Jeg har en venn som vokste opp med en schizofren mor. Vennen min har gått i åresvis med terapi pga dette.

Anonymkode: 6d351...668

[Everybody]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har en venn som vokste opp med en schizofren mor. Vennen min har gått i åresvis med terapi pga dette.

Anonymkode: 6d351...668

Pga at det var vanskelig å forholde seg til moren sin eller fordi han selv fikk schizofreni?

[UtakknemligDiva]

Jeg hadde ei tidligere god venninne med schizofren mor. I dag har hun dissosiativ personlighetsforstyrrelse og ptsd, med mer. Mulig noe schizofreni selv også, siden hun fortalte meg mye som åpenbart var løyn. Hun har også vært slitsom å forholde seg til, til tider for både meg og felles venner, pga at hun sier ting hun selv tror. 
Så jeg tenker at man bør tenke over både et barns oppvekst og gener her. Vil de få et godt liv? 
Nå kan jo friske folk få syke barn, men bare kjekt å ha sånt i tankene kanskje. 

Endret 15. august 2023 av 90tallsbarn

[AnonymBruker]

Everybody skrev (4 timer siden):

Pga at det var vanskelig å forholde seg til moren sin eller fordi han selv fikk schizofreni?

Fordi moren var så syk.

Anonymkode: 6d351...668

[Glitter]

Jeg kan bare si det at hadde jeg visst hvor dårlig jeg skulle bli med flere diagnoser og slikt så hadde jeg avstått fra å få barn. Jeg og ungene har gått glipp av mye tid med hverandre i 6,5 år nå. Men jeg fikk første da jeg var 20 og nr to da jeg var 24, og sammenbruddet mitt oppstod da jeg var 26. Nå er målet at de kan flytte inn hos meg igjen til neste år håper jeg, sånn ca 40% og 60% hos faren. Dette fordi jeg ikke tror jeg vil ha kapasitet til 50%. Faren har hjelp i sin samboer og er frisk med høy kapasitet samt har et stort nettverk å hvile seg på. Jeg har ingen av delene det kommer kun til å være meg og guttene. Så tror 40% må være nok. For selv om jeg er blitt mye bedre så er jeg ikke symptomfri og det må jeg dessverre ta hensyn til. Heldigvis har de en far som stiller opp hvis ikke hadde ungene vært fosterhjemsbarn. 

Det må man også tenke på mtp å få barn som psykisk syk. Hvis man selv skulle få tilbakefall har ungene en far som kommer til å stille godt nok opp? Ungene kan tåle mye hvis i hvertfall den ene omsorgsperson er stabil i kontakten og tilstedeværelsen og ungen(e) for god og tilpasset informasjon om den syke forelderen. 

[hattifnattus]

Everybody skrev (11 timer siden):

Hadde dere blitt sur på moren og faren deres hvis begge hadde alvorlige psykiske lidelser og du arvet det fra dem?

Jeg har arvet diagnoser fra begge to(hovedsaklig pappa), og selv om jeg tenker at livet er fryktelig tungt iblant så er jeg ikke sur på dem. 

Jeg tenker særlig på pappa som jeg i voksen alder har innsett slet noe enormt og hadde det vondere enn jeg var klar over. Jeg syns mest synd i dem, fordi de vokste opp med at diagnosene ikke fantes, eller det ikke var lov å snakke om. 

[AnonymBruker]

Har hatt tider med noe angst og depresjon siden tenårene, men hverken jeg eller andre så på det som tegn på noe varig. Var et halvår som var helt kokos da jeg var 20-21ish, men ellers har jeg fungert ok med korte frafall ved depresjoner. Man tenker ikke på det som noe enhetlig mønster om livet bare har gått seg til igjen av seg selv. Fikk barn 1 da jeg var nærmere 25, barn 2 noen år senere, og da yngste var 3 år ble jeg skikkelig syk, minst et halvår. Jeg visste ikke at dette kom til å skje. 

Mistet i praksis "bare" noen måneder sammen, men det er nok heller 2 - 3 år til sammen som har vært noe til betydelig preget av denne perioden og den lange prosessen det var å komme tilbake. Føler jo på at jeg har skapt traumer for barna jeg aldri kan gjøre opp for igjen. Så hadde jeg visst at dette kom til å skje,  så hadde jeg ikke fått barn. Selv om jeg I dag fungerer som mamma, så føler jeg at jeg har ødelagt tryggheten for barna mine for alltid. Mye mye selvhat og bekymring hver eneste dag. 

Anonymkode: c7e3d...015

[AnonymBruker]

Jeg er veldig redd for hvordan min sykdom påvirker barna mine. Jeg later som at alt er greit. Med den første viste jeg ikke så mye om meg selv. Jeg var i full jobb, og ting fungerte bra. Med den andre gjorde jeg det. Men jeg var i bedre form en jeg hadde vert på lenge. Du må være forberedt på at det er et enormt ansvar, og at du må sette ungene først i mange år fremover. Folk som ikke har barn vet ikke hvor krevende det er før de er der. 

Anonymkode: 048f5...337