Ikke la redsel for bedring stoppe en

[lavender]

Alltid når jeg har det bra så frykter jeg tilbakefall. Bruker mye tid på å bekymre meg for det, er ganske ødeleggende egentlig, men jeg jobber med å ikke la det ta så overhånd. Jeg har i det siste fått troen på at jeg faktisk, virkelig kan få ett fint liv jeg ser på som meningsfullt nå. I mange år har jeg ikke hatt håpet i det hele tatt, tenkt at jeg kommer til å ende opp død snart og at det aldri kom til å ordne seg for meg, men ting har begynt å falle på plass det siste året. Gledelig, men samtidig veldig skummelt. Sykdom har blitt en stor del av identiteten min nå og jeg er redd for å miste meg selv skulle jeg bli "frisk". 

Bedring er en såpass skummel følelse for meg at jeg stadig får tanker om å selvsabotere. Jeg har gjort det før og er redd for å gjøre det igjen. Jeg vil jo ha det bra. Jeg vil ikke ha det så vanskelig og vondt som jeg har hatt det i store deler de siste årene. En kan vel si jeg er veldig ambivalent. Og om jeg ikke selvsaboterer så er jeg veldig redd for å gjøre en ordentlig innsats i tilfriskningsprosessen.

Det jeg nå lurer på er: Hvordan kan unngå å la redsel for bedring stoppe en fra å gjøre en ordentlig innsats i tilfriskningsprosessen?

[Den forsvunne diamanten]

Godt skrevet kjenner meg igjen!❤️

[AnonymBruker]

Det er ganske egoistisk å selvsabotere for å beholde den syke identiteten. Det er ikke uvanlige å tenke at man vil det og at det er skummelt å bli frisk. Det står veldig mange i kø og trenger behandling. Fint å ikke sperre for alle disse

Anonymkode: fb6a8...6da

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er ganske egoistisk å selvsabotere for å beholde den syke identiteten. Det er ikke uvanlige å tenke at man vil det og at det er skummelt å bli frisk. Det står veldig mange i kø og trenger behandling. Fint å ikke sperre for alle disse

Anonymkode: fb6a8...6da

Ts spurte ikke om du synes det er egoistisk eller ikke. Hun spurte hvordan hun kan jobbe med seg selv videre fordi selvsabotasje er en reell problemstilling. Hadde du noe å bidra med hvordan fortsette på veien mot frisk og ikke syk? 

[lavender]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er ganske egoistisk å selvsabotere for å beholde den syke identiteten. Det er ikke uvanlige å tenke at man vil det og at det er skummelt å bli frisk. Det står veldig mange i kø og trenger behandling. Fint å ikke sperre for alle disse

Anonymkode: fb6a8...6da

Ja, jeg vet det veldig godt. Men det er ikke slik at jeg bevisst ønsker å la alle de andre som står i kø vente lenger, faktisk så har jeg veldig dårlig samvittighet akkurat fordi at jeg får den hjelpen jeg får og har mange ganger vurdert å avslutte kontakten med psykiatrien på bakgrunn av det. Og også når jeg har selvsabotert så har det føltes uunngåelig. Ikke at det unnskylder noe av det men. Grunnen til at jeg opprettet tråden var jo akkurat det at jeg ønsker å unngå å selvsabotere og klare å jobbe ordentlig mot tilfriskning.

Endret 10. juli 2023 av lavender

[AnonymBruker]

Du må bare bestemme deg for at nok er nok. Vil du bli frisk eller vil du være syk? Nå vet ikke jeg hvor syk du er, om det er i den grad at du ikke greier deg hjemme og bare sitter alene i en mørk kjellerleilighet dag ut og dag inn. Men jeg tror ofte er det når man har nådd bunnen at man finner ut av sånn her dårlig liv vil jeg ikke ha og man bestemmer seg for å bli frisk. 

Anonymkode: c04cc...a32

[lavender]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du må bare bestemme deg for at nok er nok. Vil du bli frisk eller vil du være syk? Nå vet ikke jeg hvor syk du er, om det er i den grad at du ikke greier deg hjemme og bare sitter alene i en mørk kjellerleilighet dag ut og dag inn. Men jeg tror ofte er det når man har nådd bunnen at man finner ut av sånn her dårlig liv vil jeg ikke ha og man bestemmer seg for å bli frisk. 

Anonymkode: c04cc...a32

Selvfølgelig vil jeg bli frisk. Innerst inne i alle fall, for det er bare redselen som holder meg tilbake og som nok gjør den siste bestemmelsen om at nok er nok vanskelig. Det går litt i perioder hvor syk jeg er, noen perioder er jeg skikkelig dårlig mens andre fungerer jeg greit nok. Og den siste tiden har det gått ganske så bra egentlig, har ikke hatt det så bra på lenge. 

[Kashmir-]

Er det tryggheten ved å være i den situasjonen og posisjonen du er vant til du er redd for å miste?  Eller er det deg selv? Det første kan jeg forstå, men ikke det andre. 

[AnonymBruker]

Det handler vel om at når du er frisk er det andre krav til deg enn når du er syk. Da må du klare deg selv, skaffe deg en jobb og kanskje en utdannelse og et liv. Da har du ingen unnskyldninger lenger. Mens ved å forbli syk så kan du slippe alt det som virker skummelt. Det er logisk og ikke så rart. Når du er frisk har du energi til å gjennomføre alt dette og du vil ikke angre. Du vil nok angre om du holder deg syk og går glipp av livet fordi du ikke tør prøve og er redd for fallhøyden. Livskvaliteten til friske mennesker er veldig mye høyere enn den hos syke.

Anonymkode: fb6a8...6da

[lavender]

Kashmir skrev (9 minutter siden):

Er det tryggheten ved å være i den situasjonen og posisjonen du er vant til du er redd for å miste?  Eller er det deg selv? Det første kan jeg forstå, men ikke det andre. 

Det er begge deler. Jeg har vert syk så lenge at det har blitt en så stor del av min identitet at jeg ikke vet hvem jeg vil være uten. Det er trygt å være syk fordi det er så kjent for meg nå, også er det det at dersom jeg blir bedre så blir fallhøyden bare høyere og høyere des bedre jeg blir. Når alt er mørkt og alt er på det verste så vet man at da kan det i det minste ikke bli verre. Også er jeg litt redd for at om jeg legger inn all den innsatsen som trengs og jeg blir "frisk" at jeg oppdager at jeg fortsatt ikke ser på livet som verdt å leve. Hva gjør man da? 

[lavender]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det handler vel om at når du er frisk er det andre krav til deg enn når du er syk. Da må du klare deg selv, skaffe deg en jobb og kanskje en utdannelse og et liv. Da har du ingen unnskyldninger lenger. Mens ved å forbli syk så kan du slippe alt det som virker skummelt. Det er logisk og ikke så rart. Når du er frisk har du energi til å gjennomføre alt dette og du vil ikke angre. Du vil nok angre om du holder deg syk og går glipp av livet fordi du ikke tør prøve og er redd for fallhøyden. Livskvaliteten til friske mennesker er veldig mye høyere enn den hos syke.

Anonymkode: fb6a8...6da

Ja, det har du nok rett i. Det er skremmende å skulle stå alene. Eller, helt alene blir man jo ikke, men bedring er jo ensbetydende med mindre oppfølging og hjelp og det ser jeg på som skremmende. Jeg har fått så tett og hyppig oppfølging i så mange år at jeg vet det kommer til å bli beinhardt å stå uten. Og den jobben er jeg redd for å forsøke for hva om jeg feiler? Men jeg tenker jo egentlig, innerst inne, at den fallhøyden man har når man har det bra er verdt risikoen. Så jeg må bare finne motet nå. 

[Kashmir-]

lavender skrev (1 minutt siden):

Det er begge deler. Jeg har vert syk så lenge at det har blitt en så stor del av min identitet at jeg ikke vet hvem jeg vil være uten. Det er trygt å være syk fordi det er så kjent for meg nå, også er det det at dersom jeg blir bedre så blir fallhøyden bare høyere og høyere des bedre jeg blir. Når alt er mørkt og alt er på det verste så vet man at da kan det i det minste ikke bli verre. Også er jeg litt redd for at om jeg legger inn all den innsatsen som trengs og jeg blir "frisk" at jeg oppdager at jeg fortsatt ikke ser på livet som verdt å leve. Hva gjør man da? 

Ja, trygghet er vel det vi mest av alt vil ha, men jeg tenker at du på en måte "bare" transformeres til et bedre deg. Jeg skjønner frykten, og du forklarer veldig forståelig, og jeg ser den at hva om du får det bra og mister det igjen ( blir syk ) Men det kan jo bli spennende også, og jeg tror nok de fleste som blir friske setter pris på tilværelsen etterhvert ihvertfall. Som du skjønner, så vet jeg ikke helt hvordan du skal unngå å trekke deg, men kanskje du kan skrive hver dag, sånn at du kan dvele og tenke over? Bli litt ditt eget reisefølge, eller hvordan jeg skal forklare det? Det kan jo føles tryggere da kanskje? 

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Du vil nok angre om du holder deg syk

Trodde ikke man kunne holde seg selv syk. 

[AnonymBruker]

Du kan vel alltids blir syk og hjelpetrengende igjen hvis det ikke står til forventningene å være frisk og selvstendig? Altså du kan prøve å leve som frisk og om du liker bedre å være syk så kan du bli det igjen. På den måten taper du ikke noe på å prøve. Gi det fem år. Om du hata livet som frisk så kan du leve resten av livet som veldig syk

Anonymkode: fb6a8...6da

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du kan vel alltids blir syk og hjelpetrengende igjen hvis det ikke står til forventningene å være frisk og selvstendig? Altså du kan prøve å leve som frisk og om du liker bedre å være syk så kan du bli det igjen. På den måten taper du ikke noe på å prøve. Gi det fem år. Om du hata livet som frisk så kan du leve resten av livet som veldig syk

Anonymkode: fb6a8...6da

Kan man bestemme sånt selv? Jeg forstår ingenting. 

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (Akkurat nå):

Kan man bestemme sånt selv? Jeg forstår ingenting. 

Kan bruke det som drahjelp til seg selv. Hvis argumentet for å ikke bli frisk er at det er skummelt å være frisk, så går det an å hjelpe seg selv å gjøre det så skummelt. Det kan man bestemme seg for. 

Anonymkode: fb6a8...6da

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kan bruke det som drahjelp til seg selv. Hvis argumentet for å ikke bli frisk er at det er skummelt å være frisk, så går det an å hjelpe seg selv å gjøre det så skummelt. Det kan man bestemme seg for. 

Anonymkode: fb6a8...6da

OK. Det visste jeg ikke, det hadde jo vært en befrielse å være frisk. 

[lavender]

Kashmir skrev (12 minutter siden):

Ja, trygghet er vel det vi mest av alt vil ha, men jeg tenker at du på en måte "bare" transformeres til et bedre deg. Jeg skjønner frykten, og du forklarer veldig forståelig, og jeg ser den at hva om du får det bra og mister det igjen ( blir syk ) Men det kan jo bli spennende også, og jeg tror nok de fleste som blir friske setter pris på tilværelsen etterhvert ihvertfall. Som du skjønner, så vet jeg ikke helt hvordan du skal unngå å trekke deg, men kanskje du kan skrive hver dag, sånn at du kan dvele og tenke over? Bli litt ditt eget reisefølge, eller hvordan jeg skal forklare det? Det kan jo føles tryggere da kanskje? 

Ja, det tror egentlig jeg og. Sett bort fra at man får en større fallhøyde når man blir bra så er der vel egentlig ingen negative sider ved det å bli bedre? Ikke som jeg kan komme på akkurat nå i alle fall. Det å skrive er ett veldig godt forslag, jeg bruker skrive for å reflektere, bearbeide litt tanker å følelser og føler som oftest at det hjelper mye, så takk for at du minte meg på det. Det å forsøke skrive litt hver dag kan jo være en fin utfordring. 

[lavender]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du kan vel alltids blir syk og hjelpetrengende igjen hvis det ikke står til forventningene å være frisk og selvstendig? Altså du kan prøve å leve som frisk og om du liker bedre å være syk så kan du bli det igjen. På den måten taper du ikke noe på å prøve. Gi det fem år. Om du hata livet som frisk så kan du leve resten av livet som veldig syk

Anonymkode: fb6a8...6da

Jeg kommer nok ikke til å gjøre det. Jeg håper jeg etterhvert klarer å ta valget om tilfriskning og stå i det og alt det innebærer.

[stjernestøv]

lavender skrev (1 minutt siden):

Jeg håper jeg etterhvert klarer å ta valget om tilfriskning

Forstår ikke hvordan du kan velge det selv? Å være syk eller frisk? Hvilke diagnose har du som kan det?