Har du mistet noen til selvmord?

[AnonymBruker]

Hvordan har det vært for deg?❤️

Anonymkode: c1710...361

[aa-k-j]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvordan har det vært for deg?❤️

Anonymkode: c1710...361

Ja mistet en nær venn til selvmord. Det var helt forferdelig. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hvordan har det vært for deg?❤️

Anonymkode: c1710...361

Ja. Ufattelig vondt. Finner ikke fred for at jeg kunne ha gjort noe for å forhindre det. Hun var så ung og hadde to små barn. Fullstendig meningsløst. 😢 

Anonymkode: 2a2a9...da5

[Gjest Avopasia]

Jeg mistet farfaren min til selvmord. Han hadde slitt psykisk mesteparten av livet sitt, men etter at han fikk hjerneslag sank han ned i en dyp depresjon som varte over flere år. Jeg var ikke så nærme han, mye på grunn av depresjonen som førte til isolasjon. Når jeg fikk høre at han hadde tatt livet sitt føltes det uvirkelig og rart. Det var spesielt trist å se hvor vanskelig det var for barna hans, og å tenke tilbake på den store kontrasten mellom hvordan han var før slaget og etter. Jeg har også mistet en medelev mens jeg gikk på SMI-skolen til selvmord. Det er mye psykisk sykdom på farfaren min sin side av familien. Min oldemor ble ofte sendt til sinnssykeasyl, farfaren min sin ene søster hadde schizofreni og den andre har gjort selvmordsforsøk, faren min sin søster har bipolar lidelse, hennes datter sliter psykisk, og jeg har slitt psykisk siden jeg var liten. Det fortsatt en risiko for at jeg mister flere familiemedlemmer eller at de mister meg.

[stjernestøv]

Mistet broren min til selvmord men tror planen var å overleve. 

[Vhanja]

Ja., en god venn av meg tok selvmord. Og min brors svigerfar. Ei venninne av meg hadde et selvmordsforsøk for bare en ukes tid siden, men ble funnet i tide. 

Det går kraftig inn på meg, spesielt min gode venn som var så ung. Helt liv foran seg, men for låst og isolert i eget hode.

 

[Kashmir-]

Ja. En god bekjent som jeg hadde mange fine opplevelser med. Vi fant hverandre på grunn av spesielle omstendigheter, og han hadde en samboer som jeg aldri kommer til å glemme fra begravelsen. Grusomt var det. 

Så tvillingbroren min. Gikk i sjokk og kom ikke helt til meg selv før mange måneder etterpå. Han siet veldig med psyken, var så intelligent og vakker og talentfull. Jeg hørte på talemeldinger fra ham flere ganger i lange tider i ettertid  Vi hang sammen som det berømte erteriset i alle år, helt til jeg måtte dra litt hit og dit. Han taklet ikke så bra at jeg var langt unna, men siste året før han døde flyttet jeg nær ham og vi var sammen så og si hver eneste dag igjen. Det er jeg utrolig takknemlig for. Vi var veldig nære, men hadde ikke et helt ukomplisert forhold heller. Men vi ble alltid venner etter toppen ett døgn 🙂

Det er fem år siden nå. Jeg var aldri sint og følte at livet var urettferdig. Det var stor sorg, og nå er det bare de gode og morsomme minnene jeg tenker på ❤

Endret 21. juli 2023 av Kashmir

[Everybody]

Trodde dere de kom til å ta selvmord? Hvorfor trodde du det eller ikke trodde det? Fikk de ikke noe hjelp?

[Marye]

Ja min kusine 

forferdelig 

[Kashmir-]

Everybody skrev (8 minutter siden):

Trodde dere de kom til å ta selvmord? Hvorfor trodde du det eller ikke trodde det? Fikk de ikke noe hjelp?

Nei, jeg trodde ikke det. Når det gjaldt broren min så var han inn og ut med forsøk i flere år, men ringte alltid hjelp etter overdoser på piller som var det han gjorde. Han var intelligent og ble ofte oppgitt og også sint fordi ingen helt klarte å møte ham på nivået han mente han trengte. Han satt likevel stor pris på legen sin og de som kom hjem til ham ( ambulerende team ) De tok seg tid og viste stor omsorg og ga god respons på evnene hans. Men de forsto ikke fullt ut hodet hans, men uten at han bebreidet dem.

Verre med psykiatrien. Han hadde en veldig god psykolog han faktisk så opp til, men han måtte pensjonere seg etter tre år. Etter det følte han at ikke mange forsto. 

Jeg burde kanskje skjønt at en dag gjorde han alvor av det. Men vi fornekter nok tror jeg. 

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (2 minutter siden):

Nei, jeg trodde ikke det. Når det gjaldt broren min så var han inn og ut med forsøk i flere år, men ringte alltid hjelp etter overdoser på piller som var det han gjorde. Han var intelligent og ble ofte oppgitt og også sint fordi ingen helt klarte å møte ham på nivået han mente han trengte. Han satt likevel stor pris på legen sin og de som kom hjem til ham ( ambulerende team ) De tok seg tid og viste stor omsorg og ga god respons på evnene hans. Men de forsto ikke fullt ut hodet hans, men uten at han bebreidet dem.

Verre med psykiatrien. Han hadde en veldig god psykolog han faktisk så opp til, men han måtte pensjonere seg etter tre år. Etter det følte han at ikke mange forsto. 

Jeg burde kanskje skjønt at en dag gjorde han alvor av det. Men vi fornekter nok tror jeg. 

Var det en feilberegning av pillene som gjorde at han døde? Ville han egentlig leve? 

Anonymkode: e3aa6...403

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Var det en feilberegning av pillene som gjorde at han døde? Ville han egentlig leve? 

Anonymkode: e3aa6...403

Han døde ikke av overdose. Det var ingen tvil om at han ville dø pga måten det tilslutt skjedde på dessverre. 

[Glitter]

Kashmir skrev (5 minutter siden):

Nei, jeg trodde ikke det. Når det gjaldt broren min så var han inn og ut med forsøk i flere år, men ringte alltid hjelp etter overdoser på piller som var det han gjorde. Han var intelligent og ble ofte oppgitt og også sint fordi ingen helt klarte å møte ham på nivået han mente han trengte. Han satt likevel stor pris på legen sin og de som kom hjem til ham ( ambulerende team ) De tok seg tid og viste stor omsorg og ga god respons på evnene hans. Men de forsto ikke fullt ut hodet hans, men uten at han bebreidet dem.

Verre med psykiatrien. Han hadde en veldig god psykolog han faktisk så opp til, men han måtte pensjonere seg etter tre år. Etter det følte han at ikke mange forsto. 

Jeg burde kanskje skjønt at en dag gjorde han alvor av det. Men vi fornekter nok tror jeg. 

Det må ha vært tøft å være pårørende. ❤

[Kashmir-]

Glitter skrev (4 minutter siden):

Det må ha vært tøft å være pårørende. ❤

Ja. Det var jo det. Mye kamp hvor jeg snakket med flere. Jeg var jo også fortvilet fordi han ikke fikk hjelp. Men det smalt jo med meg også. Alt sånt påvirker alle. Men jeg ble heldigvis aldri bitter og sint. Mange blir jo det. Det er jo også forståelig, men så har jo  psykiatrien utfordringer også.

Jeg er bare utrolig takknemlig for at vi var så mye sammen siste året ❤ det betyr helt enormt mye i ettertid. 

Endret 21. juli 2023 av Kashmir

[Glitter]

Kashmir skrev (2 minutter siden):

Ja. Det var jo det. Mye kamp hvor jeg snakket med flere. Jeg var jo også fortvilet fordi han ikke fikk hjelp. Men det smalt jo med meg også. Alt sånt påvirker alle. Men jeg ble heldigvis aldri bitter og sint. Mange blir jo det. Det er jo også forståelig, men så har jo  psykiatrien utfordringer også.

Jeg er bare utrolig takknemlig for at vi var så mye sammen siste året ❤ det betyr helt enormt mye i ettertid. 

Ja det kan jeg tenke meg at betyr mye. 

Mange blir sinte og fortvilt ja. Godt at du ikke ble det. 

[AnonymBruker]

Ja for litt over et år siden. 

Anonymkode: 880e1...1fb

[AnonymBruker]

Avopasia skrev (3 timer siden):

Jeg mistet farfaren min til selvmord. Han hadde slitt psykisk mesteparten av livet sitt, men etter at han fikk hjerneslag sank han ned i en dyp depresjon som varte over flere år. Jeg var ikke så nærme han, mye på grunn av depresjonen som førte til isolasjon. Når jeg fikk høre at han hadde tatt livet sitt føltes det uvirkelig og rart. Det var spesielt trist å se hvor vanskelig det var for barna hans, og å tenke tilbake på den store kontrasten mellom hvordan han var før slaget og etter. Jeg har også mistet en medelev mens jeg gikk på SMI-skolen til selvmord. Det er mye psykisk sykdom på farfaren min sin side av familien. Min oldemor ble ofte sendt til sinnssykeasyl, farfaren min sin ene søster hadde schizofreni og den andre har gjort selvmordsforsøk, faren min sin søster har bipolar lidelse, hennes datter sliter psykisk, og jeg har slitt psykisk siden jeg var liten. Det fortsatt en risiko for at jeg mister flere familiemedlemmer eller at de mister meg.

Så utrolig leit å høre om din farfar❤️Du skriver at de kanskje mister deg. Får du hjelp/behandling?

Anonymkode: c1710...361

[Gjest Avopasia]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Så utrolig leit å høre om din farfar❤️Du skriver at de kanskje mister deg. Får du hjelp/behandling?

Anonymkode: c1710...361

Jeg ble nylig behandlet av ambulant akutteam og har blitt sent videre for utredning for personlighetsforstyrrelser samt noen somatiske tester som MRI og EEG. Akkurat nå mottar jeg ikke behandling for depresjon, men jeg blir hyppig oppfulgt av fastlege. Jeg har hatt seks depresjoner de siste ti årene og jeg har ikke klart å stoppe dem selv med psykoterapi og antidepressiva. Hvis de fortsetter å komme slik de neste 10 årene er det over og ut for meg, men jeg håper at dersom det underliggende blir behandlet så kan ting bli bedre. Jeg ble diagnostisert med schizotyp lidelse som liten, men symptomene endret seg såpass når jeg var ungdom at jeg ikke lenger passet den. Jeg håper også på å klare å finne en medisin som faktisk virker for meg. Håpet mitt er tynt, og slik som ting er nå risikerer jeg innleggelse, men jeg mottar hjelp så langt systemet klarer å tilby det.

[Glitter]

Avopasia skrev (17 minutter siden):

Jeg ble nylig behandlet av ambulant akutteam og har blitt sent videre for utredning for personlighetsforstyrrelser samt noen somatiske tester som MRI og EEG. Akkurat nå mottar jeg ikke behandling for depresjon, men jeg blir hyppig oppfulgt av fastlege. Jeg har hatt seks depresjoner de siste ti årene og jeg har ikke klart å stoppe dem selv med psykoterapi og antidepressiva. Hvis de fortsetter å komme slik de neste 10 årene er det over og ut for meg, men jeg håper at dersom det underliggende blir behandlet så kan ting bli bedre. Jeg ble diagnostisert med schizotyp lidelse som liten, men symptomene endret seg såpass når jeg var ungdom at jeg ikke lenger passet den. Jeg håper også på å klare å finne en medisin som faktisk virker for meg. Håpet mitt er tynt, og slik som ting er nå risikerer jeg innleggelse, men jeg mottar hjelp så langt systemet klarer å tilby det.

Riktig medisin kan ha alt å si. Jeg fikk etter mange år endelig rett diagnose og ett år senere rett medisin. Det har kurert mine depresjoner. Enn så lenge. 

Jeg håper noe lignende kan skje for deg. Hvis du har tilbakevendende depressiv lidelse så kan Lamictal fungere. Men slik jeg har forstått kan Litium (som reddet meg) også brukes til den indikasjonen. 

[AnonymBruker]

En barndomskamerat og en bekjent.  Begge tok livet sitt grunnet sterke fysiske smerter de ikke holdt ut mer.  Den ene tror jeg mistet smertelindring som virket, den andre fikk aldri prøve en gang.

Anonymkode: 1c696...d2d