Spørsmål om følelser

[AnonymBruker]

Glitter skrev (52 minutter siden):

Ren eufori og sterk lykke forbinder jeg med hypomani. 

Og amfetaminrus vel. 

Anonymkode: ee960...839

[kupton]

Jeg er enig med din behandler. En veileder sa til meg: Føler er noe du gjør når kjæresten og du gjør lettelser i antrekket, og når du leker med barna.

[lavender]

kupton skrev (Akkurat nå):

Jeg er enig med din behandler. En veileder sa til meg: Føler er noe du gjør når kjæresten og du gjør lettelser i antrekket, og når du leker med barna.

Ja, behandler har nok rett. Men jeg føler som oftest at jeg ikke føler noe i det hele tatt, og de få gangene jeg tror jeg føler noe føler jeg ikke nok. Forventer jeg for mye?

[kupton]

lavender skrev (7 minutter siden):

Ja, behandler har nok rett. Men jeg føler som oftest at jeg ikke føler noe i det hele tatt, og de få gangene jeg tror jeg føler noe føler jeg ikke nok. Forventer jeg for mye?

Hvor mye må en føle for at det er nok? Hva blir bedre om en føler nok? Da vil en vel også kjenne mer på negative følelser?

[lavender]

kupton skrev (19 minutter siden):

Hvor mye må en føle for at det er nok? Hva blir bedre om en føler nok? Da vil en vel også kjenne mer på negative følelser?

Gode spørsmål. Jeg har hele tiden tenkt, siden jeg oppfattet det som ett problem, at dersom jeg klarte få mer kontakt med følelsene mine så ville jeg få leve ett bedre liv. Bare jeg hadde klart å komme meg ut av den tomheten som er der konstant. Jeg sliter jo mye med depresjoner og selvmordstanker og har på en måte tenkt at dersom jeg kjente mer på positive følelser så ville det på mange måter hjelpe meg å finne mening og en vei ut av denne altoppslukende selvdestruktiviteten, negative tanker, selvhat, depresjoner, selvmordstrang osv. Men så er det jo som du sier at man nok også ville kjenne mer på negative følelser. Så kanskje det ikke ville være verdt det? At det gikk litt opp i opp? Jeg tenker at for å føle nok må man føle nok til at det gav en kroppslig reaksjon, at man virkelig følte det i hele kroppen. Men er der noen følelse man føler i hele kroppen? Er det vanlig å føle følelser i hele kroppen? Beklager alle spørsmålene, men du fikk meg til å tenke. (Og beklager om teksten er litt usammenhengende, er litt utenfor meg selv i dag hehe).  

[Glitter]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Og amfetaminrus vel. 

Anonymkode: ee960...839

Nei. Det gjør jeg faktisk ikke. 

Endret 23. juli 2023 av Glitter

[Eva Sofie]

lavender skrev (9 timer siden):

Jeg har lenge ikke hatt noe kontakt med følelsene mine. Har jobbet mye med det i terapi da jeg så gjerne ønsker å få mer kontakt med følelsene mine. Men har ikke kommet noen vei selv etter 3 måneder med forholdsvis intensiv jobbing mot det (da ISTDP terapi). Kjenner som oftest bare på tomhet eller noe jeg ville kalt en slags likegyldighet. 

Jeg har jo diskutert det med følelser mye med mine behandlere, og den ene behandleren sa en gang til meg at hun går ikke rundt å føler til en hver tid til vanlig og slik er det for alle. Man opplever følelser som respons på at noe skjer (man får en tanke, noen sier noe til en eller gjør noe osv).

Hvordan opplever dere følelser? Vil du si at det min behandler sier stemmer? Har jeg for høye forventninger til det å føle en følelse?

Jeg har lest av flere at om en kommer fra en familie hvor følelser ble lite snakket om, og en familie som generelt viste hverandre lite følelser, kan resultatet bli når en selv blir voksen at en strever med å vite hva som er hvilken følelser og hvordan uttrykke de. En kan ofte mangle språk for følelser eller ikke vite hvordan uttrykke de/gjenkjenne de.

Et godt sted å starte, er der du har startet nå, å bli mer nysgjerrig med hva du kjenner til og ikke. De siste årene har det blitt skrevet et par fine bøker om følelser som er relativt enkle å forstå og senere jobbe seg videre...

[lavender]

Eva Sofie skrev (3 timer siden):

Jeg har lest av flere at om en kommer fra en familie hvor følelser ble lite snakket om, og en familie som generelt viste hverandre lite følelser, kan resultatet bli når en selv blir voksen at en strever med å vite hva som er hvilken følelser og hvordan uttrykke de. En kan ofte mangle språk for følelser eller ikke vite hvordan uttrykke de/gjenkjenne de.

Et godt sted å starte, er der du har startet nå, å bli mer nysgjerrig med hva du kjenner til og ikke. De siste årene har det blitt skrevet et par fine bøker om følelser som er relativt enkle å forstå og senere jobbe seg videre...

Interessant. Når jeg reflekterer over det og tenker tilbake på barndommen min nå så tenker jeg at det nok kan gjelde meg og min familie. Det gjelder vel forsåvidt til en viss grad nå også. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver i alle fall. Jeg sliter med alt det som du nevner. 

Har du tittelen på noen av de bøkene? Ønsker gjerne å lese de.