Bør jeg søke utredning/behandling for engstelig/unnvikende pf (Kupton?)

[AnonymBruker]

Jeg hadde alvorlig engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse. Jeg hadde så intenst selvhat at det gjorde vondt i hele kroppen. Hvis noen hadde drept foreldrene mine er jeg sikker på at hatet jeg hadde følt mot den personen er det samme som jeg følte mot meg selv. Jeg slet veldig med nære relasjoner. Jeg var 100% overbevist om at foreldrene mine, broren min, "venner" og kollegaer hatet meg. Alt som hvordan folk snakket til meg, så på meg osv. tolket jeg som avvisning. Jeg var så nære mange ganger i å si opp jobben min på dagen, slå av mobilen, og aldri vise ansiktet mitt der noe mer. Jeg hadde gjort det også hadde det ikke vært for at jeg er så konfliktsky. Jeg var sikker på at hele firmaet skulle gå til grunne bare fordi jeg jobbet der. Det var også mange andre symptomer, men dette var det som ødelagte livet mitt mest.

Men det jeg er veldig uening i at eupf ikke kan behandles på kontoret, men at det krever intens eksponering. Hovedproblemet er selvhat, frykt for avvisning og nære relasjoner. Det hadde ikke gitt meg noen ting hvis jeg hadde bedt en kollega på kaffe, og de hadde sagt ja. For de har jo egentlig lyst til å avvise meg, men sa ja bare for å være snill? Det hjelper ikke noe om jeg eksponerer meg ved å si "god morgen" til en kollega hver dag, for jeg vet jo ikke hva de tenker. Kanskje det får de til å hate meg enda mer?. For meg foregikk alt på kontoret. Den eneste eksponeringen jeg gjorde var å gradvis tørre å gi av meg selv i relasjoner, og da ble relasjonen automatisk litt nærere. 

Til ts. Du høres litt ut som meg. Jeg hadde også tilbakevendende moderat depresjon og spiseforstyrrelser, men hoveddiagnosen var alltid eupf. Jeg anbefaler virkelig utredning og behandling. Men det er nok også veldig avhengig av at man får en behandler som virkelig forstår seg på diagnosen, og spesielt det at man har så lett for å tolke alt mulig som avvisning. Jeg hadde mange behandlere hvor alt stoppet opp så fort jeg følte meg avvist. Jeg var helt avhengig av å vite at behandler ikke hatet meg, før jeg var mottakelig for hjelp fra hen. Behandleren min klarte etter hvert å så tvil i hodet mitt. Til slutt klarte jeg ikke å finne bevis på at folk hatet meg, at det jeg tolket som avvisning faktisk var avvisning, og jobben hadde faktisk ikke klart seg uten meg. En av de tingene hen sa som jeg fortsatt tenker på daglig, er at når jeg pratet om hvor sikker jeg var på at andre hatet meg var som å høre på en religiøs person som er overbevist om at gud finnes. Akkurat det er kanskje ikke for alle, men det var spot on for meg, og det satte i gang en tankerekke uten like. 

En liten solskinnshistorie. Forhåpentligvis er det andre med diagnosen som kommer over dette, og ser at det faktisk går an å bli veldig mye bedre. 

oh, shit. dette ble langt. Ler litt av brukernavnet mitt. Jeg er ingen "no one" lenger 😉

Anonymkode: 51349...306

[Noone123]

meg over, skulle ikke være anonymt 😀

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg hadde alvorlig engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse. Jeg hadde så intenst selvhat at det gjorde vondt i hele kroppen. Hvis noen hadde drept foreldrene mine er jeg sikker på at hatet jeg hadde følt mot den personen er det samme som jeg følte mot meg selv. Jeg slet veldig med nære relasjoner. Jeg var 100% overbevist om at foreldrene mine, broren min, "venner" og kollegaer hatet meg. Alt som hvordan folk snakket til meg, så på meg osv. tolket jeg som avvisning. Jeg var så nære mange ganger i å si opp jobben min på dagen, slå av mobilen, og aldri vise ansiktet mitt der noe mer. Jeg hadde gjort det også hadde det ikke vært for at jeg er så konfliktsky. Jeg var sikker på at hele firmaet skulle gå til grunne bare fordi jeg jobbet der. Det var også mange andre symptomer, men dette var det som ødelagte livet mitt mest.

Men det jeg er veldig uening i at eupf ikke kan behandles på kontoret, men at det krever intens eksponering. Hovedproblemet er selvhat, frykt for avvisning og nære relasjoner. Det hadde ikke gitt meg noen ting hvis jeg hadde bedt en kollega på kaffe, og de hadde sagt ja. For de har jo egentlig lyst til å avvise meg, men sa ja bare for å være snill? Det hjelper ikke noe om jeg eksponerer meg ved å si "god morgen" til en kollega hver dag, for jeg vet jo ikke hva de tenker. Kanskje det får de til å hate meg enda mer?. For meg foregikk alt på kontoret. Den eneste eksponeringen jeg gjorde var å gradvis tørre å gi av meg selv i relasjoner, og da ble relasjonen automatisk litt nærere. 

Til ts. Du høres litt ut som meg. Jeg hadde også tilbakevendende moderat depresjon og spiseforstyrrelser, men hoveddiagnosen var alltid eupf. Jeg anbefaler virkelig utredning og behandling. Men det er nok også veldig avhengig av at man får en behandler som virkelig forstår seg på diagnosen, og spesielt det at man har så lett for å tolke alt mulig som avvisning. Jeg hadde mange behandlere hvor alt stoppet opp så fort jeg følte meg avvist. Jeg var helt avhengig av å vite at behandler ikke hatet meg, før jeg var mottakelig for hjelp fra hen. Behandleren min klarte etter hvert å så tvil i hodet mitt. Til slutt klarte jeg ikke å finne bevis på at folk hatet meg, at det jeg tolket som avvisning faktisk var avvisning, og jobben hadde faktisk ikke klart seg uten meg. En av de tingene hen sa som jeg fortsatt tenker på daglig, er at når jeg pratet om hvor sikker jeg var på at andre hatet meg var som å høre på en religiøs person som er overbevist om at gud finnes. Akkurat det er kanskje ikke for alle, men det var spot on for meg, og det satte i gang en tankerekke uten like. 

En liten solskinnshistorie. Forhåpentligvis er det andre med diagnosen som kommer over dette, og ser at det faktisk går an å bli veldig mye bedre. 

oh, shit. dette ble langt. Ler litt av brukernavnet mitt. Jeg er ingen "no one" lenger 😉

Anonymkode: 51349...306

Tusen takk for at du deler❤️ 

Anonymkode: 5a4bb...d36