Tilgang til følelser, undertrykte følelser og underbevisst redsel for følelser

[lavender]

Spørsmål jeg har tenkt en stund på:

• Ville jeg fått det bedre om jeg hadde mer kontakt med og tilgang til følelsene mine?
• Kan undertrykte følelser skape psykiske problemer?
• Ville jeg fått det bedre om jeg klarte bli mindre (underbevisst) redd for psykisk smerte?

Jeg føler stort sett ingenting. Tom. Avstengt. Likevel føler jeg ofte at jeg på samme tid at jeg på en måte klarer å kjenne på en slags psykisk smerte, som i de periodene jeg er suicidal og/eller deprimert. Men på mange måter har jeg stadig tenkt at dersom jeg hadde mer kontakt og tilgang til følelsene mine ville jeg fått det mye bedre. Men så er det jo også det at mer kontakt med positive følelser ville jo også bety mer kontakt med negative følelser. Så kanskje det bare ville gått litt opp i opp?

Jeg har jobbet mye mot det å komme mer i kontakt med følelsene mine uten å lykkes særlig.

Jeg har sagt til behandler at jeg tror litt av problemet mitt er at jeg har så mye følelser som bare samler seg opp på innsiden som aldri kommer til uttrykk at det bare til slutt kollapser alt. Kanskje det er derfor jeg blir deprimert også? Og hun sa at det ikke var noen dum ide. Kan det være slik at jeg har mye undertrykte følelser som skaper større problemer for meg enn jeg hadde trengt å ha? 

En annen ting er at jeg er underbevisst redd for denne psykiske smerten som jeg i perioder føler på. Det som er er at når jeg har det psykisk vondt så blir jeg ubevisst redd og gjør alt jeg kan for å komme meg unna og er til og med villig til å ta selvmord. Men psykisk smerte er jo egentlig ikke så skremmende om man setter det i perspektiv? For det er jo hvordan man reagerer på den smerten man føler som kan bli skummelt? Og man klarer jo egentlig holde ut uten å selvskade eller ta selvmord eller annet, det bare føles ikke slik ut når det står på som verst. Sånn reelt sett. Ville jeg fått det bedre om jeg klarte bli mindre (underbevisst) redd for psykisk smerte? Og hvordan blir man mindre redd egentlig?

Noen som har noen tanker rundt spørsmålene jeg stiller? Setter veldig pris på alle svar.

Endret 3. august 2023 av lavender

[Glitter]

Mine tanker er egentlig at dette har du jo grublet lenge på og prøvd lenge på. Så da lurer jeg på hva du legger i å ha kontakt med følelsene dine? 

Er det alltid helt avstengt? Eller kan du lyse opp i situasjoner der det er naturlig som feks møte en god venn og le sammen med denne? 

Hva med de vonde følelsene? Hvis det skjer noe trist, kjenner du på tristhet? 

Hvor mye tenker du en skal kjenne på følelser? Selv er jeg flat/nøytral mesteparten av tiden, men jeg blir både trist og glad i naturlige situasjoner. Er det dette du er ute etter? Eller har du en forventning om å kjenne på så mye når du bare sitter i sofaen og ser på serie? 

Jeg prøver bare å få tak på hva du legger i å få kontakt. Hva du ønsker og forventer er et normalt følelsesliv. 

Uansett tror jeg ikke dette er noe du kan snakke deg fram til. Du kan samtidig som du prater om ting ta en kroppsscanning. Kjente du pittelitt i magen så vend fokuset til den følelsen uten å gjøre kroppsbevegelser for å få det bort, og vit at det er ikke farlig. Pust helt ned i magen. Dette er noe man jobber mye med på BET. Jeg lærte å slutte å knyte hele kroppen og holde pusten når vonde følelser kom. Jeg ble venn med min egen gråt. Jeg så ikke på det som farlig lenger. Og jeg var vel passe avstengt da jeg kom til BET. 

Innlegget mitt framsto krasst følte jeg. Det er ikke ment sånn.

Endret 4. august 2023 av Glitter

[kupton]

lavender skrev (13 timer siden):

Spørsmål jeg har tenkt en stund på:

• Ville jeg fått det bedre om jeg hadde mer kontakt med og tilgang til følelsene mine?
• Kan undertrykte følelser skape psykiske problemer?
• Ville jeg fått det bedre om jeg klarte bli mindre (underbevisst) redd for psykisk smerte?

1. Nei.

2, Sannsynligvis ikke

3. I hvert fall om du klarte å bli mindre bevisst redd for psykisk smerte.

[AnonymBruker]

kupton skrev (2 timer siden):

1. Nei.

2, Sannsynligvis ikke

3. I hvert fall om du klarte å bli mindre bevisst redd for psykisk smerte.

Hvorfor mener du hun ikke hadde hatt det bedre om hun fikk bedre tilgang til egne følelser? Og hva baserer du deg på når du mener at undertrykte (ubehandlede) følelser ikke kan skape uhelse i form av psykiske vansker? 

Anonymkode: 28698...6af

[AnonymBruker]

kupton skrev (2 timer siden):

1. Nei.

2, Sannsynligvis ikke

3. I hvert fall om du klarte å bli mindre bevisst redd for psykisk smerte.

Fint om du sa: « etter min mening» eller begrunnet svaret ditt : «jeg mener dette fordi». 

Anonymkode: 9f1c2...92d

[AnonymBruker]

kupton skrev (2 timer siden):

1. Nei.

2, Sannsynligvis ikke

3. I hvert fall om du klarte å bli mindre bevisst redd for psykisk smerte.

Dette er helt andre svar enn min psykiater ville ha svart.

Anonymkode: 9cde8...195

[lavender]

Glitter skrev (13 timer siden):

Mine tanker er egentlig at dette har du jo grublet lenge på og prøvd lenge på. Så da lurer jeg på hva du legger i å ha kontakt med følelsene dine? 

Er det alltid helt avstengt? Eller kan du lyse opp i situasjoner der det er naturlig som feks møte en god venn og le sammen med denne? 

Hva med de vonde følelsene? Hvis det skjer noe trist, kjenner du på tristhet? 

Hvor mye tenker du en skal kjenne på følelser? Selv er jeg flat/nøytral mesteparten av tiden, men jeg blir både trist og glad i naturlige situasjoner. Er det dette du er ute etter? Eller har du en forventning om å kjenne på så mye når du bare sitter i sofaen og ser på serie? 

Jeg prøver bare å få tak på hva du legger i å få kontakt. Hva du ønsker og forventer er et normalt følelsesliv. 

Uansett tror jeg ikke dette er noe du kan snakke deg fram til. Du kan samtidig som du prater om ting ta en kroppsscanning. Kjente du pittelitt i magen så vend fokuset til den følelsen uten å gjøre kroppsbevegelser for å få det bort, og vit at det er ikke farlig. Pust helt ned i magen. Dette er noe man jobber mye med på BET. Jeg lærte å slutte å knyte hele kroppen og holde pusten når vonde følelser kom. Jeg ble venn med min egen gråt. Jeg så ikke på det som farlig lenger. Og jeg var vel passe avstengt da jeg kom til BET. 

Innlegget mitt framsto krasst følte jeg. Det er ikke ment sånn.

Det jeg legger i å ha kontakt med følelsene mine er å klare å kjenne på følelsene i ulike situasjoner, og at situasjoner trigger en eller flere følelser i en. Vet ikke om det gir mening? Er ikke så god på å forklare alltid.

Etter den forrige tråden jeg skrev om det å kjenne på lite følelser med mindre noe skjedde så har jeg innsett at jeg nok ikke kan forvente å føle hele tiden. Men siden jeg ikke føler noe når noe skjer heller så ønsker jeg jo å føle noe da. Så ja, det er som du sier slik at jeg ønsker å kjenne på følelser i naturlige situasjoner.

For meg vil jeg si det er avstengt 98% av tiden. En sjelden gang kan følelser trenge igjennom og jeg får voldsomme reaksjoner. Skjer sjeldent da men når det skjer så er det veldig skremmende. Ett eksempel er en gang jeg begynte å le i timen med behandler og det endte opp med ett panikkanfall der jeg kastet opp og nesten besvimte.

Opplevde absolutt ikke innlegget ditt som krasst 🙂

[lavender]

kupton skrev (11 timer siden):

1. Nei.

2, Sannsynligvis ikke

3. I hvert fall om du klarte å bli mindre bevisst redd for psykisk smerte.

Jeg ble veldig nysgjerrig på begrunnelsen bak svarene dine, hadde du villet utdype litt?

[lavender]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Dette er helt andre svar enn min psykiater ville ha svart.

Anonymkode: 9cde8...195

Hva ville din psykiater svart? Ble nysgjerrig. 

[kupton]

lavender skrev (19 minutter siden):

Jeg ble veldig nysgjerrig på begrunnelsen bak svarene dine, hadde du villet utdype litt?

1. Hele hypotesen bak er at et eller annet sted, sannsynligvis inne i deg, finnes det et rom med masse følelser, men som du ikke har tilgang til. Vi vet ikke en gang om det er slik. Jeg kjenner kasus som har lett etter dette i tiår i "terapi" uten å finne det. Kanskje fordi det ikke finnes. Men hvis vi antar at det finnes: Med de problemer du her, er det sannsynlig at det er overvekt av positive eller negative følelser? Jeg vil tro negative. Det blir som å arve gjeld. Blir en bedre av det?

Min veileder i psykoterapi var en topputdannet psykoanalytiker. Alt han sa til meg har stemt i ettertid. Han sa at dersom pasienten ønsker å få det bedre, skal en avstå fra slik terapi. Hvis derimot pasienten ønsker innsikt i hvorfor han er som han er, kan slik terapi være nyttig - men bedre av det blir han ikke.

[AnonymBruker]

lavender skrev (1 time siden):

Hva ville din psykiater svart? Ble nysgjerrig. 

Ihvertfall at undertrykte følelser vil føre til psykiske problemer.

Anonymkode: 9cde8...195

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Ihvertfall at undertrykte følelser vil føre til psykiske problemer.

Anonymkode: 9cde8...195

Hvordan forklarer psykiateren din det? Vi undertrykker jo følelser alle sammen  - selvfølgelig i mer og  mindre grad. For ikke å snakke om menneskers livsløgn. Det er ikke alltid vi vet det engang, for det er få som er 100% ærlige mot seg selv hele tiden- midt sagt. 

 

Endret 4. august 2023 av Kashmir

[AnonymBruker]

lavender skrev (På 3.8.2023 den 21.20):

Spørsmål jeg har tenkt en stund på:

• Ville jeg fått det bedre om jeg hadde mer kontakt med og tilgang til følelsene mine?
• Kan undertrykte følelser skape psykiske problemer?
• Ville jeg fått det bedre om jeg klarte bli mindre (underbevisst) redd for psykisk smerte?

Jeg føler stort sett ingenting. Tom. Avstengt. Likevel føler jeg ofte at jeg på samme tid at jeg på en måte klarer å kjenne på en slags psykisk smerte, som i de periodene jeg er suicidal og/eller deprimert. Men på mange måter har jeg stadig tenkt at dersom jeg hadde mer kontakt og tilgang til følelsene mine ville jeg fått det mye bedre. Men så er det jo også det at mer kontakt med positive følelser ville jo også bety mer kontakt med negative følelser. Så kanskje det bare ville gått litt opp i opp?

Jeg har jobbet mye mot det å komme mer i kontakt med følelsene mine uten å lykkes særlig.

Jeg har sagt til behandler at jeg tror litt av problemet mitt er at jeg har så mye følelser som bare samler seg opp på innsiden som aldri kommer til uttrykk at det bare til slutt kollapser alt. Kanskje det er derfor jeg blir deprimert også? Og hun sa at det ikke var noen dum ide. Kan det være slik at jeg har mye undertrykte følelser som skaper større problemer for meg enn jeg hadde trengt å ha? 

En annen ting er at jeg er underbevisst redd for denne psykiske smerten som jeg i perioder føler på. Det som er er at når jeg har det psykisk vondt så blir jeg ubevisst redd og gjør alt jeg kan for å komme meg unna og er til og med villig til å ta selvmord. Men psykisk smerte er jo egentlig ikke så skremmende om man setter det i perspektiv? For det er jo hvordan man reagerer på den smerten man føler som kan bli skummelt? Og man klarer jo egentlig holde ut uten å selvskade eller ta selvmord eller annet, det bare føles ikke slik ut når det står på som verst. Sånn reelt sett. Ville jeg fått det bedre om jeg klarte bli mindre (underbevisst) redd for psykisk smerte? Og hvordan blir man mindre redd egentlig?

Noen som har noen tanker rundt spørsmålene jeg stiller? Setter veldig pris på alle svar.

Med følelsene som kompass - IPR

Anonymkode: 21598...cea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Med følelsene som kompass - IPR

Anonymkode: 21598...cea

For meg gir dette veldig mening.
 

Mener du denne tilnærmingen er lite hensiktsmessig, @kupton, eller misforstår jeg hva du mener når du sier at for mye fokus på følelser og fortid er lite fruktbart? 

Anonymkode: 462f8...85a

[kupton]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

For meg gir dette veldig mening.
 

Mener du denne tilnærmingen er lite hensiktsmessig, @kupton, eller misforstår jeg hva du mener når du sier at for mye fokus på følelser og fortid er lite fruktbart? 

Anonymkode: 462f8...85a

Jeg har aldri sett noen dokumentasjon på at denne type behandling har virket. For meg er det en trosretning.

[AnonymBruker]

kupton skrev (19 minutter siden):

Jeg har aldri sett noen dokumentasjon på at denne type behandling har virket. For meg er det en trosretning.

Hvis man undertrykker følelser lenge nok og det kommer ut i sinne mareritt eller apati har man da tilslutt fått psykisk sykdom? F.eks traumer som ikke er behandlet eller bearbeidet? 

Anonymkode: 2be35...933

[Glitter]

kupton skrev (18 minutter siden):

Jeg har aldri sett noen dokumentasjon på at denne type behandling har virket. For meg er det en trosretning.

Vil du si det samme om BET? Det er litt sånn jeg ser det. Det virker helt tilfeldig om noen blir bedre enn av at det er en effektiv måte å behandle mennesker på. 

[frosken]

kupton skrev (1 time siden):

Jeg har aldri sett noen dokumentasjon på at denne type behandling har virket. For meg er det en trosretning.

Tilhengerne omtaler det som en evidensbasert metode : Emosjonsfokusert terapi – sentrale begreper og prosesser i terapien | Tidsskrift for psykisk helsearbeid (idunn.no)  Tenker du at de bruker begrepet evidensbasert, uten å ha grunnlag for det?

I Oslo velger mange av de som betaler for behandling selv, å gå til IPR som vel er de som i størst grad promoterer denne retningen. Kanskje er det i ferd med å få samme funksjon som psykoanalysen har hatt i enkelte miljøer. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvis man undertrykker følelser lenge nok og det kommer ut i sinne mareritt eller apati har man da tilslutt fått psykisk sykdom? F.eks traumer som ikke er behandlet eller bearbeidet? 

Anonymkode: 2be35...933

Hva mener du @frosken?

Anonymkode: 2be35...933

[kupton]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvis man undertrykker følelser lenge nok og det kommer ut i sinne mareritt eller apati har man da tilslutt fått psykisk sykdom? F.eks traumer som ikke er behandlet eller bearbeidet? 

Anonymkode: 2be35...933

Hvis dette er følelser en er klar over, traumer man husker etc , er det best å bearbeide dem.

Men hvis det er følelser en postulerer er der (ubevissy) eller traumer noen mener en har vært utsatt for, men som en ikke husker selv, de er jeg særdeles skeptisk.