Er det andre som får "innfall" og autoseponerer medisiner på egenhånd?

[Glitter]

Hurja skrev (4 timer siden):

Nei, jeg var så syk den gangen jeg startet opp med medisinen at jeg ikke gambler med dette. Jeg ønsker ikke å utsette meg for mulig tilbakefall/sykdom. 

Det er veldig godt gjort at du klarer å ha denne holdningen til det. Jeg funderer på hvorfor jeg til tross for så mange år med depresjoner og slikt som bare forsvant av Litium slik at jeg kunne puste, får en trang til å slutte. At jeg har blitt så frisk at jeg har begynt å planlegge at jeg skal ut i jobb. Det er jo veldig rart. Jeg burde som deg være like standhaftig på at å slutte er uaktuelt. Likevel så må jeg rett som det er diskutere med meg selv for å få meg til å ta medisinen. 

Vil du si at du er mer fornuftstyrt slik Kupton sa at det handler om? Å la seg styre av følelser eller fornuft? Irrasjonelle forestillinger om hvordan det vil være å slutte på medisin framfor å ha et rasjonelt syn på det hvor en ser på hvor syk man var før medisiner og hvor mye bedre man ble med. 

Jeg synes det er så rart at så mange inkludert meg til tider ikke klarer å se den rasjonaliteten. Jeg har heldigvis sluttet å være en slik pasient som autoseponerer, minus en glipp på en uke i mai, så jeg kommer ikke så langt når jeg spør om jeg trenger medisinene. Det er fastlegen klar på. 

Lurer på hvordan man kan klare å få samme klare og tydelige svar på det slik du har? Jeg er litt som når man har født barn. Jeg glemmer hvor ille det var. Eneste jeg vet for min del var det verre å knekke ryggen da jeg hylte mye mer. Uansett poenget var at kanskje er det mange som glemmer den intense smerten en levde i når en har sluppet den en stund? Også begynner en å tenke at nå er en så frisk at en kan klare seg uten medisiner. Et selvbedrag og kanskje en forsvarsmekanisme. 

Men selv om jeg ikke har opplevd meg som deprimert bortsett fra enkelte dager siden januar da jeg startet medisiner, så har jeg likevel hatt gjennombrudd av symptomer på mild hypomani to ganger nå. Så jeg vet at sykdommen er aktiv den bare holdes i sjakk av medisiner. Så jeg skal bli like flink som deg. 

Endret 9. august 2023 av Glitter

[stjernestøv]

Jeg har autoseponert mange ganger med dårlig resultat, det er vel derfor jeg tar medisiner nå og har tatt det en stund. 

[Gjest Hurja]

1. Vil du si at du er mer fornuftstyrt slik Kupton sa at det handler om? Å la seg styre av følelser eller fornuft?

Det vet jeg faktisk ikke. 

2. Irrasjonelle forestillinger om hvordan det vil være å slutte på medisin framfor å ha et rasjonelt syn på det hvor en ser på hvor syk man var før medisiner og hvor mye bedre man ble med. 

Jeg bare husker hvor dårlig jeg var den gangen og hvor mange år det tok meg å bli helt frisk (medisin i kombinasjon med terapi). 

3. Lurer på hvordan man kan klare å få samme klare og tydelige svar på det slik du har? Jeg er litt som når man har født barn. Jeg glemmer hvor ille det var.

Det siste er kanskje svaret på det du lurer på vedr deg selv, og at du samtidig jobber med å akseptere og innse at du er en av mange uheldige som har fått en behandlingstrengende sykdom du ikke har valgt selv? 

Ville du sluttet med feks kreftmedisin som holdt deg i live, hjertemedisin, insulin eller andre medisiner? 

Min mann er hjertesyk, har diabetes og tar 12 tabletter hver dag. Noen ganger tenker ham «trenger jeg dette eller kan jeg slutte med iallefall noen av dem?». Da minner jeg han på at det er spesialister som har kommet frem til det og at han må stole på at de kan jobben sin. 

4. Eneste jeg vet for min del var det verre å knekke ryggen da jeg hylte mye mer. Uansett poenget var at kanskje er det mange som glemmer den intense smerten en levde i når en har sluppet den en stund?  

Også begynner en å tenke at nå er en så frisk at en kan klare seg uten medisiner. Et selvbedrag og kanskje en forsvarsmekanisme. 

Nettopp.

5. Men selv om jeg ikke har opplevd meg som deprimert bortsett fra enkelte dager siden januar da jeg startet medisiner, så har jeg likevel hatt gjennombrudd av symptomer på mild hypomani to ganger nå. Så jeg vet at sykdommen er aktiv den bare holdes i sjakk av medisiner. Så jeg skal bli like flink som deg. 

Bra  

[Glitter]

Hurja skrev (22 minutter siden):

 

1. Vil du si at du er mer fornuftstyrt slik Kupton sa at det handler om? Å la seg styre av følelser eller fornuft?

Det vet jeg faktisk ikke. 

2. Irrasjonelle forestillinger om hvordan det vil være å slutte på medisin framfor å ha et rasjonelt syn på det hvor en ser på hvor syk man var før medisiner og hvor mye bedre man ble med. 

Jeg bare husker hvor dårlig jeg var den gangen og hvor mange år det tok meg å bli helt frisk (medisin i kombinasjon med terapi). 

3. Lurer på hvordan man kan klare å få samme klare og tydelige svar på det slik du har? Jeg er litt som når man har født barn. Jeg glemmer hvor ille det var.

Det siste er kanskje svaret på det du lurer på vedr deg selv, og at du samtidig jobber med å akseptere og innse at du er en av mange uheldige som har fått en behandlingstrengende sykdom du ikke har valgt selv? 

Ville du sluttet med feks kreftmedisin som holdt deg i live, hjertemedisin, insulin eller andre medisiner? 

Min mann er hjertesyk, har diabetes og tar 12 tabletter hver dag. Noen ganger tenker ham «trenger jeg dette eller kan jeg slutte med iallefall noen av dem?». Da minner jeg han på at det er spesialister som har kommet frem til det og at han må stole på at de kan jobben sin. 

4. Eneste jeg vet for min del var det verre å knekke ryggen da jeg hylte mye mer. Uansett poenget var at kanskje er det mange som glemmer den intense smerten en levde i når en har sluppet den en stund?  

Også begynner en å tenke at nå er en så frisk at en kan klare seg uten medisiner. Et selvbedrag og kanskje en forsvarsmekanisme. 

Nettopp.

5. Men selv om jeg ikke har opplevd meg som deprimert bortsett fra enkelte dager siden januar da jeg startet medisiner, så har jeg likevel hatt gjennombrudd av symptomer på mild hypomani to ganger nå. Så jeg vet at sykdommen er aktiv den bare holdes i sjakk av medisiner. Så jeg skal bli like flink som deg. 

Bra  

Oi 12 medisiner ja. Det er heftig. Min farmor var lungetransplantert og hadde mange medisiner. For henne som din mann så var det livsnødvendig. 

Og det er kanskje det for oss også? Mtp hvor dårlig man kan bli. Jeg vet ikke, men vil anta at en overvekt av bipolare som dør i selvmord er de som er umedisinert, ikke riktig medisiner eller av og på medisiner til stadighet. Mulig kupton har tall på det, om de har forsket på medisinstatus og risiko for selvmord. For jeg vil jo anta den er lavere for oss som går på adekvate medisiner enn før da vi ikke gikk på riktige medisiner. Kan jo bare snakke for meg selv, men tanker om selvmord er ikke en del av hverdagen min lenger. Det kom etter Litium. 

Så ja. Jeg må bare jobbe med å ikke høre på bipolar-monsteret. Jeg har jo trang til å slutte nå for å gå skikkelig høyt opp, men jeg skal ikke gjøre det så mamma hjelper meg til å holde på det. 

Også synes jeg det er fantastisk at du har gått fra å være så syk til å stå i jobb og hverdag. Jeg har fått tro på å kunne jobbe litt selv nå, og det er takket være medisinene jeg står på. Så hvorfor slutte og falle tilbake til inn og ut av psykiatrisk sykehus! 😁 

Endret 9. august 2023 av Glitter

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (54 minutter siden):

Jeg har autoseponert mange ganger med dårlig resultat, det er vel derfor jeg tar medisiner nå og har tatt det en stund. 

Hva har du seponert og hvordan reagerte behandler?

Anonymkode: 88927...f6b

[kupton]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva har du seponert og hvordan reagerte behandler?

Anonymkode: 88927...f6b

Beklager at jeg blander meg, men det er vel langt mer interessant hvordan sykdommen reagerte?

[AnonymBruker]

Hat prøvd flere ganger selv og alltid blitt syk etter en tid. Nå er jeg 42 og voksen og erfaren nok til å ikke tro at medisinfritt er bedre. Jeg tror det er naturlig å prøve seg uten og bruke tid på å akseptere kronisk sykdom

Anonymkode: b7ce7...c39

[bibben]

kupton skrev (7 timer siden):

Dette gjelder ikke bare bipolare. Årsaken er nok at (alt for) mange er styrt mer av følelser enn av fornuft.

Jeg er helt inneforstått med at man skal være fornuftig men fornuften kan «dele seg» og gå i to ulike retninger. På den ene side vet man at den psykofarmaka man står på holder psykdom på avstand, men på den andre siden kan man bli så overveldende engstelig for stor vektoppgang og hva det medfører av risiki (hjerte-karproblematikk, diabetes, belastning av skjellet osv.). 

Tidvis blir jeg så livredd for alt dette. Jeg sliter med uheldige bivirkninger. Det forespeiles jo også at f.eks. schizofrene lever 10-15-20 år kortere enn gjennomsnittspersonen. Når jeg er så redd så kjennes det fornuftig å tenke at den «somatiske» trusselen er mer livsfarlig enn de psykiske vanskene man måtte ha. Det er i slike perioder tanker om seponering herjer som verst.

Det blir for meg tidvis et slags «regnskap» jeg holder opp for mitt indre.

Da er jeg takknemlig for at jeg har noen medmennesker som hjelper meg med å holde oppe korrigerende perspektiver, og orker å diskutere denne engstelsen med meg.

[Everybody]

Er det verdt det å leve 10-20 år kortere mot å ha det bedre psykisk?

[AnonymBruker]

Everybody skrev (1 minutt siden):

Er det verdt det å leve 10-20 år kortere mot å ha det bedre psykisk?

Ja

Anonymkode: b7ce7...c39

[AnonymBruker]

kupton skrev (29 minutter siden):

Beklager at jeg blander meg, men det er vel langt mer interessant hvordan sykdommen reagerte?

Jeg tenkte nok mest på om behandler også så for seg at det ville gå greit uten....

Anonymkode: 88927...f6b

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hva har du seponert og hvordan reagerte behandler?

Anonymkode: 88927...f6b

Har seponert alt mulig av ap, behandlerne er vant til det men de anbefaler meg alltid å ta medisinen. 

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (2 timer siden):

Har seponert alt mulig av ap, behandlerne er vant til det men de anbefaler meg alltid å ta medisinen. 

Hva har vært grunnen til at du valgte å seponere?

Anonymkode: 88927...f6b

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Hva har vært grunnen til at du valgte å seponere?

Anonymkode: 88927...f6b

Savnet av å være meg selv, er to ulike personer på og uten medisiner. 

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (1 time siden):

Savnet av å være meg selv, er to ulike personer på og uten medisiner. 

Det må være sårt når du allikevel må stå på medisiner.

Anonymkode: 88927...f6b

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Det må være sårt når du allikevel må stå på medisiner.

Anonymkode: 88927...f6b

Ja det er det for jeg føler jo ikke at jeg er meg selv på medisiner. 

[Everybody]

Er ikke medisiner til for at man skal bli mer seg selv fra sykdommen?

[stjernestøv]

Everybody skrev (50 minutter siden):

Er ikke medisiner til for at man skal bli mer seg selv fra sykdommen?

Vanskelig det når man har vært sånn hele livet.