Er det å være kronisk suicidal en diagnose?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt selvmordstanker hver dag i 2 år (bp2)

Anonymkode: 19c53...49a

[AnonymBruker]

Nei. men det er et symptom. 

Anonymkode: b31ff...60d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Nei. men det er et symptom. 

Anonymkode: b31ff...60d

Symptom på sykdommen?

Anonymkode: 19c53...49a

[kupton]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Symptom på sykdommen?

Anonymkode: 19c53...49a

Ja, symptom på en sykdom og/eller at noe er svært galt i livet.

[AnonymBruker]

kupton skrev (22 minutter siden):

Ja, symptom på en sykdom og/eller at noe er svært galt i livet.

Hva tenker du kan gjøres for å kunne bli bedre av disse tankene? Kun terapi?

Anonymkode: 19c53...49a

[kupton]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva tenker du kan gjøres for å kunne bli bedre av disse tankene? Kun terapi?

Anonymkode: 19c53...49a

Det avhenger av årsaken. Samtaler, medisiner, aktivitet og tanker som rettes utover og ikke innover er nok kjernetiltakene.

[AnonymBruker]

kupton skrev (6 minutter siden):

Det avhenger av årsaken. Samtaler, medisiner, aktivitet og tanker som rettes utover og ikke innover er nok kjernetiltakene.

Om man ikke klarer å rette tankene utover selv med positive aktiviteter hva gjør man galt? Bp2

Anonymkode: 19c53...49a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Om man ikke klarer å rette tankene utover selv med positive aktiviteter hva gjør man galt? Bp2

Anonymkode: 19c53...49a

Hvilke medisiner bruker du og er du deprimert siden du er suicidal eller er du bare suicidal uten å være depressiv? 

Anonymkode: 675d1...7ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Hvilke medisiner bruker du og er du deprimert siden du er suicidal eller er du bare suicidal uten å være depressiv? 

Anonymkode: 675d1...7ea

Jeg er deprimert. Har vært alvorlig deprimert men er nå bedre

Anonymkode: 19c53...49a

[Glitter]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er deprimert. Har vært alvorlig deprimert men er nå bedre

Anonymkode: 19c53...49a

Det høres kanskje banalt ut, men for ble det litt slik; Nå har jeg forsøkt å dø flere ganger. Så nå skal jeg forsøke å leve. Jeg minnet meg selv på at suicidaliteten var et symptom på at jeg hadde det vondt. At hvis jeg hadde fått en garanti om at det skulle bli bedre så ville jeg ønske å få det bedre framfor å dø. Etter hvert så sluttet jeg med dette å trøste meg selv med tanken om selvmord. Jeg innså at bare jeg får det bedre så vil jeg jo leve. Døden kommer til slutt uansett. Det er egentlig ikke noe å framskynde. Det klarte jeg først å tenke når det ikke var konstant vondt lenger. Så fikk jeg korrekt medisinering og ting ble enda lettere. Jeg bare sluttet å tenke på selvmord minus korte perioder med tvangstanker, men det var ikke jeg som ville dø da. Nå har jeg bare fått fred med at selvmord ikke skal være min utvei. Heller ikke min trøst for å holde ut det vonde. 

Jeg har fortsatt stemplet kronisk suicidal da. Det er ikke lett å bli kvitt. Men jeg og også andre her på forumet har gått gjennom denne prosessen hvor suicidalitet var en del av hverdagen og en mestringsstrategi til at det gradvis har tatt mindre plass og døren kunne lukkes. 

En har jo ingen garanti mot å ikke bli suicidal igjen, men det er i hvert fall mindre sannsynlig at det skjer noe forsøk eller fullbyrdelse av selvmord når en har tatt et standpunkt og avlært hjernen med å ha et reaksjonsmønster som mer eller mindre sier "har jeg det vondt = jeg vil ta livet mitt". Slutte å romantisere døden og dagdrømme om den for å flykte litt unna. Ikke trøste seg med at en kan hvis en vil. Bare si nei, jeg skal gjøre noe annet. For jeg skal leve. Det kommer ikke til å være så vondt for alltid. 

Jeg har BP2, borderline pluss mer, og dette har vært en prosess hvor jeg nå sitter her uten noe som helst ønske om å dø og har ikke hatt det på kanskje et år nå. Og det var et tilbakefall jeg hadde så bortsett fra tilbakefallet så har jeg ikke slitt med suicidalitet på to år. 

Så ja. Hvis noe av dette er nyttig for deg så er det bra. Omså bare for å få et lite håp om at såkalt kronisk suicidalitet ikke betyr at du kommer til å være suicidal resten av ditt liv.

[AnonymBruker]

Glitter skrev (21 timer siden):

Det høres kanskje banalt ut, men for ble det litt slik; Nå har jeg forsøkt å dø flere ganger. Så nå skal jeg forsøke å leve. Jeg minnet meg selv på at suicidaliteten var et symptom på at jeg hadde det vondt. At hvis jeg hadde fått en garanti om at det skulle bli bedre så ville jeg ønske å få det bedre framfor å dø. Etter hvert så sluttet jeg med dette å trøste meg selv med tanken om selvmord. Jeg innså at bare jeg får det bedre så vil jeg jo leve. Døden kommer til slutt uansett. Det er egentlig ikke noe å framskynde. Det klarte jeg først å tenke når det ikke var konstant vondt lenger. Så fikk jeg korrekt medisinering og ting ble enda lettere. Jeg bare sluttet å tenke på selvmord minus korte perioder med tvangstanker, men det var ikke jeg som ville dø da. Nå har jeg bare fått fred med at selvmord ikke skal være min utvei. Heller ikke min trøst for å holde ut det vonde. 

Jeg har fortsatt stemplet kronisk suicidal da. Det er ikke lett å bli kvitt. Men jeg og også andre her på forumet har gått gjennom denne prosessen hvor suicidalitet var en del av hverdagen og en mestringsstrategi til at det gradvis har tatt mindre plass og døren kunne lukkes. 

En har jo ingen garanti mot å ikke bli suicidal igjen, men det er i hvert fall mindre sannsynlig at det skjer noe forsøk eller fullbyrdelse av selvmord når en har tatt et standpunkt og avlært hjernen med å ha et reaksjonsmønster som mer eller mindre sier "har jeg det vondt = jeg vil ta livet mitt". Slutte å romantisere døden og dagdrømme om den for å flykte litt unna. Ikke trøste seg med at en kan hvis en vil. Bare si nei, jeg skal gjøre noe annet. For jeg skal leve. Det kommer ikke til å være så vondt for alltid. 

Jeg har BP2, borderline pluss mer, og dette har vært en prosess hvor jeg nå sitter her uten noe som helst ønske om å dø og har ikke hatt det på kanskje et år nå. Og det var et tilbakefall jeg hadde så bortsett fra tilbakefallet så har jeg ikke slitt med suicidalitet på to år. 

Så ja. Hvis noe av dette er nyttig for deg så er det bra. Omså bare for å få et lite håp om at såkalt kronisk suicidalitet ikke betyr at du kommer til å være suicidal resten av ditt liv.

Jeg klarer ikke svare på TS spørsmål, for der vet jeg ikke, men jeg har også hatt kronisk forhøyet selvmordsrisiko i journalen, så har noen tanker om temaet. 

Kjente meg veldig igjen i bidraget ditt, Glitter. Har også aktivt bestemt meg for at selvmord ikke er et alternativ lenger. 

Etter 3, snart 4 år med en del "aktive sykdomsfaser" har jeg gjort erfaringer med at svingninger kommer igjen, uansett hvor usannsynlig det måtte virke på et gitt tidspunkt. Jeg må leve med at jeg KAN KOMME TIL å radikalt endre innstilling til det meste, og det derfor faktisk er mulig at jeg kan bli suicidal igjen. Satser på at erfaringene jeg har gjort med at egentlig ingen kan hjelpe meg, jeg har selv alt ansvar, og det kan ingen ta fra meg - at den innsikten ikke glipper igjen. Det verste som kan skje er at jeg blir likegyldig til den kunnskapen, og likegyldig til dem som er glad i meg. Jeg tror standpunktet kan være det som forandrer utfall fra en dårlig periode. Det er to to år siden jeg sist husker at jeg var så personlighetsforandret et par dager, eller hva skal jeg kalle det, at jeg var en fare for meg selv, og ganske nøyaktig tre år siden jeg sto i direkte livsfare. Får jo troa på at det ikke skjer igjen. 

 

Anonymkode: 07b20...350