BET igjen

[AnonymBruker]

Fikk vite i dag at hvis man skader deg når man er inne til behandling, så vil ikke personale bry seg eller snakke om det med pasienten. Han sa det så brutalt at om du så skjærer av deg sener så blir du selvfølgelig sendt til sykehuset, men når du kommer tilbake blir det ikke snakket om fordi de ikke vil gi det noe oppmerksomhet. Er det sånn det er poppis å behandle borderlinere der? Trodde man hadde gått bort fra den teorien om å ikke gi oppmerksomhet til selvskadere. 

Anonymkode: 3ee61...d3b

[AnonymBruker]

🙄

Anonymkode: baf09...340

[kupton]

Jeg antar at tanken er at oppmerksomhet og snakk om skaden skal en få andre steder.

[AnonymBruker]

kupton skrev (2 minutter siden):

Jeg antar at tanken er at oppmerksomhet og snakk om skaden skal en få andre steder.

Har du noen ideer eller formeninger om hvor? Er det ikke nettopp i behandlingsapparatet man bør få snakke om slike ting?

Anonymkode: 3ee61...d3b

[kupton]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har du noen ideer eller formeninger om hvor? Er det ikke nettopp i behandlingsapparatet man bør få snakke om slike ting?

Anonymkode: 3ee61...d3b

Jeg er ganske sikker på at ingen starter sin psykiatriske behandling i BET. De fleste har en individualbehandler, en fastlege, en psykiatrisk sykepleier i kommunen osv. Før en starter i BET får en klar informasjon om vilkårene, så det bør ikke komme som en overraskelse.

Les denne:

Basal eksponeringsterapi - Mental Helse

[Glitter]

Det er sånn det er der ja. Man kan jo i etterkant snakke om hva man burde gjort istedenfor, men det blir når det er oppsatt samtale og ikke i situasjonen. Selvskading skal ikke belønnes med samtale og omsorg for da vil en være tilbøyelig til å gjøre det igjen uansett om målet ikke var å få oppmerksomhet samt at man skal lære å velge et alternativ til selvskading.

Det var ei ung jente der på 19-20 år da jeg var der som skadet seg flere ganger. Jeg tror hun opplevde de som kalde der fordi hun var veldig på at ingen forstod henne. 

Men de kan være litt kald der. Eller de kan oppleves som kald. Hvis det man er ute etter er omsorg. Ikke at det ikke er noe omsorg der, de støtter deg ved samtaler, ved å være der når en skal eksponere seg for de vonde følelsene og slikt. Men det er også en arroganse der hvor de direkte presser oss til å slutte med medisiner og bruker manipulasjon som å si at "hvis du tar behandlingen alvorlig så bør du slutte på medisiner" og det er ikke nok å si nei takk. Her skal man overtales. 

Men angående å skade seg inne på avdelingen så tenker jeg cluet er jo at en skal velge en annen strategi. Man har ansatte tilgjengelig 24/7 så det de som skader seg skal lære er å istedenfor å skade seg for så å søke kontakt, så skal de gå rett på å søke kontakt. Si at nå har jeg trang til å skade meg. Da får man tilbud om samtale. Og da har en erfart at en kan sitte i et rom sammen med en annen og kjenne på det vonde og erfare at det er ikke farlig. Og en har fått en erfaring med å gå og fortelle at nå er det vanskelig framfor å skade seg selv, og at en da oppnådde kontakt og samtale og støtte framfor taushet idet man blir lappet sammen. 

Jeg slet med alvorlig selvskading før og har vært mang en gang på operasjonsbordet. Jeg ba aldri om å legges inn i psykiatrien etter operasjon for slik jeg så det var jo skaden alt skjedd. Det jeg skulle gjort var å be om innleggelse FØR jeg skadet meg. Det er jo da det har en hensikt. Ikke når skaden allerede har skjedd. Nei da har jeg bare ønsket å bli operert og dra hjem. 

Endret 11. august 2023 av Glitter

[AnonymBruker]

Glitter skrev (5 minutter siden):

Det er sånn det er der ja. Man kan jo i etterkant snakke om hva man burde gjort istedenfor, men det blir når det er oppsatt samtale og ikke i situasjonen. Selvskading skal ikke belønnes med samtale og omsorg for da vil en være tilbøyelig til å gjøre det igjen uansett om målet ikke var å få oppmerksomhet samt at man skal lære å velge et alternativ til selvskading.

Det var ei ung jente der på 19-20 år da jeg var der som skadet seg flere ganger. Jeg tror hun opplevde de som kalde der fordi hun var veldig på at ingen forstod henne. 

Men de kan være litt kald der. Eller de kan oppleves som kald. Hvis det man er ute etter er omsorg. Ikke at det ikke er noe omsorg der, de støtter deg ved samtaler, ved å være der når en skal eksponere seg for de vonde følelsene og slikt. Men det er også en arroganse der hvor de direkte presser oss til å slutte med medisiner og bruker manipulasjon som å si at "hvis du tar behandlingen alvorlig så bør du slutte på medisiner" og det er ikke nok å si nei takk. Her skal man overtales. 

Men angående å skade seg inne på avdelingen så tenker jeg cluet er jo at en skal velge en annen strategi. Man har ansatte tilgjengelig 24/7 så det de som skader seg skal lære er å istedenfor å skade seg for så å søke kontakt, så skal de gå rett på å søke kontakt. Si at nå har jeg trang til å skade meg. Da får man tilbud om samtale. Og da har en erfart at en kan sitte i et rom sammen med en annen og kjenne på det vonde og erfare at det er ikke farlig. Og en har fått en erfaring med å gå og fortelle at nå er det vanskelig framfor å skade seg selv, og at en da oppnådde kontakt og samtale og støtte framfor taushet idet man blir lappet sammen. 

Jeg slet med alvorlig selvskading før og har vært mang en gang på operasjonsbordet. Jeg ba aldri om å legges inn i psykiatrien etter operasjon for slik jeg så det var jo skaden alt skjedd. Det jeg skulle gjort var å be om innleggelse FØR jeg skadet meg. Det er jo da det har en hensikt. Ikke når skaden allerede har skjedd. Nei da har jeg bare ønsket å bli operert og dra hjem. 

Ja. Ble spurt i forvernsamtalen om jeg brukte medisiner og at jeg burde tenke på å være medisinfri de 16 ukene jeg skal være der for å være mer mottakelig for behandlingen. Det er absurd i mine øyne. Og bare av den grunn vet jeg at BET ikke er noe for meg. 

Anonymkode: 3ee61...d3b

[kupton]

Etter min mening er det mye bra med BET. Men dette med medisinfrihet for alle er grovt ufaglig.

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja. Ble spurt i forvernsamtalen om jeg brukte medisiner og at jeg burde tenke på å være medisinfri de 16 ukene jeg skal være der for å være mer mottakelig for behandlingen. Det er absurd i mine øyne. Og bare av den grunn vet jeg at BET ikke er noe for meg. 

Anonymkode: 3ee61...d3b

Ja. Jeg sluttet på Lamictal, men den hadde ikke nevneverdig effekt på meg uansett. Men det andre jeg hadde var jeg ikke villig til å slutte på. Og de kan ikke tvinge deg, selv om det vil være press. Det kan også være de vil komme med påstand om at du ikke har noen diagnoser. At du blir dårlig fordi du er så redd for egne følelser, og med det avviser de den tradisjonelle psykiatrien og hever seg over den mangeårige prosessen med utredninger og slikt som er gjort hjemme. Skulle jeg hørt på de angående det så hadde jeg ikke begynt på Litium mot bipolar lidelse og blitt så mye bedre. Istedenfor hadde jeg gått rundt og klandret meg selv for å bli både deprimert og hypoman fordi det ifølge BET var symptomer på min egen frykt for følelser og dårlige måte å håndtere dem på. Hadde fortsatt gått rundt i nesten konstant sykdomsfase. Nå har jeg ikke problemer med følelsene mine. Jeg har tatt med meg flere positive ting fra BET, men jeg anser endel av det de sier og gjør som helt feil. 

[Glitter]

kupton skrev (7 minutter siden):

Etter min mening er det mye bra med BET. Men dette med medisinfrihet for alle er grovt ufaglig.

Ja enig i at det er mye bra, men så er det endel som kan kalles ufaglig ja. Didrik Heggedal er psykolog og "kongen av BET". Han avviste at jeg hadde bipolar på null grunnlag. Han hadde nettopp møtt meg omtrent, og påsto det og at ingenting av det jeg slet med kunne medisineres. Han hadde ikke sett meg deprimert eller hypoman, men mente likevel at det var bare forsvarsmekanismer for å ikke håndtere smerten. Jeg synes det er spesielt å forkaste en slik diagnose uten å ha grunnlag for det. For meg ble det noe alternativ i det,  for det blir sagt om andre diagnoser også. Alt er bare ulike måter å rømme fra det vonde. Hvis en slutter å rømme, men lar det være jævlig så kan man bare forkaste den ene diagnosen etter den andre. De går imot tradisjonell psykiatri. Og i boken er de ensidig da de har kun tatt med solskinnshistoriene av pasienthistoriene. De hadde vært mer troverdig hvis de også tok med historie fra noen som ikke ble bedre av det. Men BET er litt sånn at blir man ikke bedre av det så gjør man det feil. 

Jeg synes ikke noe om noen av holdningene de har i forhold til dagens psykiatri. 

Men det er en psykolog som har jobbet på BET, Cecilie Benneche. Hun har klipp på YouTube og boken "hva føler du nå". Den har noe av essensen til BET i seg, og er en utrolig god bok på å  forstå og håndtere følelser. Jeg ville heller lest den enn BET sin bok som er tunglest og ikke like lett å relatere til. Å lese boken hennes samtidig som en går poliklinisk hvor en da sammen diskuterer de ulike kapitlene tror jeg man kan komme langt med. 

[frosken]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Fikk vite i dag at hvis man skader deg når man er inne til behandling, så vil ikke personale bry seg eller snakke om det med pasienten. Han sa det så brutalt at om du så skjærer av deg sener så blir du selvfølgelig sendt til sykehuset, men når du kommer tilbake blir det ikke snakket om fordi de ikke vil gi det noe oppmerksomhet. Er det sånn det er poppis å behandle borderlinere der? Trodde man hadde gått bort fra den teorien om å ikke gi oppmerksomhet til selvskadere. 

Anonymkode: 3ee61...d3b

Jeg tenker at det er utrolig bra at dette kommuniseres på forhånd, og at man så kan få tid til å reflektere over hvordan det vil være for en selv. Mye innen behandlingsapparatet kan blir mer forståelig og mindre sårende, om det sies eksplisitt.  Et eksempel på det kan være hvordan personalet på en avdeling pleier å forholde seg til om noen ikke møter til timer eller andre oppsatte aktiviteter. På noen avdelinger vil personalet da banke på dører og prøve å få pasientene med, mens andre steder vil man aldri gjøre det, men la det fullt ut være pasientens ansvar å møte opp. Hvis man på forhånd vet at man aldri blir "hentet", så vil det i mindre grad oppleves som en personlig avvisning. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (2 timer siden):

Ja. Jeg sluttet på Lamictal, men den hadde ikke nevneverdig effekt på meg uansett. Men det andre jeg hadde var jeg ikke villig til å slutte på. Og de kan ikke tvinge deg, selv om det vil være press. Det kan også være de vil komme med påstand om at du ikke har noen diagnoser. At du blir dårlig fordi du er så redd for egne følelser, og med det avviser de den tradisjonelle psykiatrien og hever seg over den mangeårige prosessen med utredninger og slikt som er gjort hjemme. Skulle jeg hørt på de angående det så hadde jeg ikke begynt på Litium mot bipolar lidelse og blitt så mye bedre. Istedenfor hadde jeg gått rundt og klandret meg selv for å bli både deprimert og hypoman fordi det ifølge BET var symptomer på min egen frykt for følelser og dårlige måte å håndtere dem på. Hadde fortsatt gått rundt i nesten konstant sykdomsfase. Nå har jeg ikke problemer med følelsene mine. Jeg har tatt med meg flere positive ting fra BET, men jeg anser endel av det de sier og gjør som helt feil. 

Jeg har bp2 også og er nødt til å bruke Lamictal. Uten blir jeg kjempedårlig. Det du skriver virker helt absurd. Det virker uvitenskapelig ja, og ingen kan få meg til å slutte med Lamictal ihvertfall. Jeg vil ikke på BET. 

Anonymkode: 3ee61...d3b

[AnonymBruker]

frosken skrev (2 timer siden):

Jeg tenker at det er utrolig bra at dette kommuniseres på forhånd, og at man så kan få tid til å reflektere over hvordan det vil være for en selv. Mye innen behandlingsapparatet kan blir mer forståelig og mindre sårende, om det sies eksplisitt.  Et eksempel på det kan være hvordan personalet på en avdeling pleier å forholde seg til om noen ikke møter til timer eller andre oppsatte aktiviteter. På noen avdelinger vil personalet da banke på dører og prøve å få pasientene med, mens andre steder vil man aldri gjøre det, men la det fullt ut være pasientens ansvar å møte opp. Hvis man på forhånd vet at man aldri blir "hentet", så vil det i mindre grad oppleves som en personlig avvisning. 

Ja, det ble sagt at alt var mitt ansvar siden jeg var voksen. Ingen vil komme til å hente meg eller si ifra om når det er måltider heller. Er i tyveårene, så den forstår jeg. Trenger ikke å bli behandlet som et barn, men vet ikke om jeg ville ha følt meg trygg der. Et minimum av påpass burde det vel være der. 

Anonymkode: 3ee61...d3b

[frosken]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja, det ble sagt at alt var mitt ansvar siden jeg var voksen. Ingen vil komme til å hente meg eller si ifra om når det er måltider heller. Er i tyveårene, så den forstår jeg. Trenger ikke å bli behandlet som et barn, men vet ikke om jeg ville ha følt meg trygg der. Et minimum av påpass burde det vel være der. 

Anonymkode: 3ee61...d3b

BET har vel stort sett pasienter som har ganske mye erfaring fra psykiatri. Målet er vel blant annet at pasientene skal komme ut av pasientrollen med tanke på "påpass", at andre tar kontroll osv. Dersom folk skal få trent på å tåle livets utrygghet og reelle vilkår, så tror jeg det er nødvendig at de er ganske firkantede i å følge sine prinsipper. Det at opplegget er forutsigbart, kan også bidra til trygghet. 

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har bp2 også og er nødt til å bruke Lamictal. Uten blir jeg kjempedårlig. Det du skriver virker helt absurd. Det virker uvitenskapelig ja, og ingen kan få meg til å slutte med Lamictal ihvertfall. Jeg vil ikke på BET. 

Anonymkode: 3ee61...d3b

Det skal ikke svartmales da, det er mye bra på BET. Og den som maser mest om å slutte på medisiner er psykiateren på huset. I hvert fall med meg var det hun som presset meg mest, og hun var ikke min hovedbehandler. Snakket kun med henne én gang. Altså det er samtale hver dag og du vet ikke hvem du skal ha samtale med før du blir hentet av den personen, men som regel prater man med hovedbehandler 1-2 ganger i uken. Hovedbehandler er spesialist enten psykolog eller psykiater. Resten er ulike yrkesgrupper, men alle er utdannet BET-terapeut. Du kan dra på det første prøveoppholdet som er på en måned også kan du bestemme da om du vil på videre opphold. Jeg ble ikke presset på å slutte med medisinene på det første oppholdet. Hvis det fortsatt er slik at en først er en måned og deretter søker en seg inn til hovedoppholdet. 

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Ja, det ble sagt at alt var mitt ansvar siden jeg var voksen. Ingen vil komme til å hente meg eller si ifra om når det er måltider heller. Er i tyveårene, så den forstår jeg. Trenger ikke å bli behandlet som et barn, men vet ikke om jeg ville ha følt meg trygg der. Et minimum av påpass burde det vel være der. 

Anonymkode: 3ee61...d3b

De er svært greie de som jobber der. Det er ofte latter i stuen og siden det er en så liten pasientgruppe så blir man etter hvert kjent og knytter bånd. Det kan også oppstå drama fordi noen er bare dramatiske dramaqueens og skal skape intriger og driver baksnakking. Men det opplevde jeg kun en av de tre gangene jeg var der. 

Du må huske at det vil være mange ulike erfaringer blant tidligere pasienter. Ei jeg kjenner har ikke samme kritiske blikk på BET som jeg har. Hun har vært på flere reopphold så hun er fornøyd. 

Siden du er søkt til BET vil jeg tro mye er prøvd og at du strever betydelig med å håndtere følelser og slikt. Kan si såpass at da jeg kom til BET prøvde jeg alltid å stenge av følelser når de kom, jeg holdt pusten eller pustet svært overflatisk og fikk destruktive impulser for å få smerten til å gå vekk. Selv om jeg ikke er kurert så tolererer jeg det mye bedre nå. Får ikke panikk av å gråte og reagerer ikke impulsivt på vonde følelser. Fordi vi brukte samtale etter samtale til å utforske hver minste følelse og jeg øvde på å ikke holde igjen gråten og jeg fikk kjenne på hvordan en vond følelse kommer, så lar en den være der for den er ikke farlig, også etter litt tid demper den seg. Vedvarende kan en benytte seg av konstruktiv avledning, men ikke for å flykte unna smerten, men for å lære seg å vende fokuset over på noe annet parallelt med smerten. For det du vil lære på BET er at smerten forsvinner ikke. Det kommer til å gjøre like vondt, men man kan lære å co-eksistere med den. For min del har jeg erfart at smerten kan dempe seg, den vil ikke alltid være like sterk. Jeg tenker det går i bølger. Periodevis har en ikke så mye psykisk smerte og periodevis øker den på igjen. Men ved hjelp av BET kan en bli sterkere. Litt som følelsesmessig styrketrening. Hvis smerten ligger i en sekk og den veier 10 kg så er dette smerten en bærer på og den blir ikke borte. Men hvis man trener og får sterkere muskler så blir smerten lettere å bære. 

Sånn. Håper du fikk litt innblikk i det positive med BET nå så det veier litt opp for det negative inntrykket ditt. Og begge hovedbehandlerene er veldig greie. Jeg slappet best av med Synne, for Didrik stresset meg litt fikk prestasjonsangst samt jeg misliker mye av det han skrev i epikrisen. Min behandler reagerte også på det. Men de er flinke i jobben sin. De bare er nesten sånn ideologisk og ekstremt høy på seg selv når det gjelder BET som metode og måte å tolke mennesket på. De mener de har sett lyset og at tradisjonell psykiatri kommer til å følge dem med tiden. Men såvidt jeg vet er det ikke banebrytende forskningsresultater. Såvidt jeg vet er forskningen gjort av dem selv også så helt nøytral er de jo ikke i forhold til å se på metoden og resultater med er kritisk og upartisk blikk. 

Faktisk kommer jeg nå på at de er klar over at de har ført mest statistikk og forskning på positive resultater, og at boken gir inntrykk av at det er noe magisk ved det siden alle pasienthistoriene er solskinnshistorier. De har ikke en gang hatt med noen som ble delvis bedre, men ikke frisk. Nei de har kun med de som ble helt perfekt bra og fungerende som menneske. 

Men! For ett år siden sa en av geunnleggerne på BET at nå skulle de forske på de BET IKKE funket på. For å nyansere det og for å utvikle det videre. Som de sa på BET den beste tilbakemeldingen er kritikken for da jan de lære. 

det funker på noen, men vil alltid være de det funker hundre% på, noen som ble dårlig av det, også er det sannsynligvis flest av de mer på midten slik som meg. At det kom både positivt og negativt ut av det, men at en tar med seg det positive videre på veien mot bedring. 

Endret 11. august 2023 av Glitter

[AnonymBruker]

Men er BET for dem som flykter fra selve livet, som synes det er for vondt å leve? 

Anonymkode: 3ee61...d3b

[Glitter]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Men er BET for dem som flykter fra selve livet, som synes det er for vondt å leve? 

Anonymkode: 3ee61...d3b

BET tar inn pasienter med stor variasjon av diagnoser. Felles for alle som regel er at veldig mye har vært prøvd uten tilfredsstillende effekt. Det er de som er "a lost case" på en måte som får plass. Å ha prøvd de andre tilbudene som er først er en forutsetning for å få plass. Det skal ikke være et alternativ med en gang man kommer innenfor psykiatrien. Man kan vel si at en ting de fleste eller alle pasientene som kommer til BET har til felles er frykt for og dårlig håndtering av følelser i den grad at det infiserer hele livet, og at de på et tidspunkt utviklet ulike beskyttelsesstrategier. Fordi de trengte det for å overleve. Men som voksen er ikke strategiene til hjelp lenger. Tvert imot er de blitt en uhensiktsmessig flukt fra det som er vondt. Og jo mer en flykter fra smerten jo større plass i livet tar den og det er da ikke bare smerten i seg selv man kjenner, men smerten som ligger i frykten for smerten. Det blir dobbel smerte. Lærer man å akseptere smerten og se det som noe vondt, men ufarlig så slipper frykten taket og det blir straks lettere. 

[AnonymBruker]

Alle selvskaderne havner på bet

Anonymkode: a8e06...b4a

[Glitter]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Alle selvskaderne havner på bet

Anonymkode: a8e06...b4a

Nei. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (11 minutter siden):

Nei. 

Nesten alle. Av de som selv ønsker seg dit da

Anonymkode: a8e06...b4a