Jeg gråter aldri i terapitimene

[AnonymBruker]

Jeg følger ett par personer på instagram som poster åpent om å slite psykisk og å gå til psykolog/psykiater. De poster stadig om det å gråte i timene. Jeg gjør aldri det. Har ingenting emosjonelt å snakke om som påvirker meg på noen måte. Betyr det egentlig at jeg heller burde slutte å gi plassen til noen som virkelig trenger den?

Anonymkode: 80485...0ed

[Everybody]

Nei. Man må ikke gråte for å vise at man blir påvirket av noe. Psykiske lidelser kan også påvirke om man gråter eller ikke og alle reagerer forskjellig.

[AnonymBruker]

Jeg gråter aldri jeg heller. Jeg måtte stenge inne noen tårer på aller første time hos psykologen. Beit meg i kinnet, husker jeg. Var så dårlig, redd og skamfull. Men aldri etterpå. 

Anonymkode: c517d...b9f

[stjernestøv]

Gråter aldri jeg heller, det er mange år siden jeg har grått. Det nærmeste jeg kommer er at jeg ble rørt på siste episode av supernatural. 

[kupton]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg følger ett par personer på instagram som poster åpent om å slite psykisk og å gå til psykolog/psykiater. De poster stadig om det å gråte i timene. Jeg gjør aldri det. Har ingenting emosjonelt å snakke om som påvirker meg på noen måte. Betyr det egentlig at jeg heller burde slutte å gi plassen til noen som virkelig trenger den?

Anonymkode: 80485...0ed

Det betyr det ikke. 90% av de pasientene jeg har hatt, har aldri grått i timen.

Gråting sier ingenting om graden av lidelse.

[AnonymBruker]

kupton skrev (26 minutter siden):

Det betyr det ikke. 90% av de pasientene jeg har hatt, har aldri grått i timen.

Gråting sier ingenting om graden av lidelse.

Er den som ikke gråter sterkere enn de som gråter? Hva tenker du om dem som gråter?

Anonymkode: 8e192...54b

[kupton]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er den som ikke gråter sterkere enn de som gråter? Hva tenker du om dem som gråter?

Anonymkode: 8e192...54b

Jeg oppfatter dem bare som ulike (de som gråter og de som ikke gråter). 

[AnonymBruker]

Kanskje fordi du har snakket om de tingene du snakker om i terapien nå mange ganger enten til samme person eller til andre? Som regel gråter man bare når det er første gang man snakker om det eller hvis det er nyoppstått. 

Anonymkode: dc8cd...021

[Glitter]

kupton skrev (1 minutt siden):

Jeg oppfatter dem bare som ulike (de som gråter og de som ikke gråter). 

Enig. Den som ikke gråter har kanskje måter å vise følelser på som den som gråter ikke gjør. Så er det noen som ikke gråter, men som egentlig kjenner det presse seg på, men de blir redd eller skamfull og holder pusten og kliper seg i låret. Jeg var sånn før at jeg prøvde å holde igjen. Men jeg mener at det sterke da er å tørre å vise følelsen sin. Forutsatt at en er i en passende situasjon da. Man vil jo unngå å gråte på butikken, men å være sårbar og gråte i terapirommet er ikke å være svak mener jeg. Er det ikke bedre å klare å vise de følelsene en kjenner på enn å holde igjen pga skam eller panikk for vonde følelser?

Det hører vel til sjeldenhetene at det er hylgråt liksom. Da er det kanskje mer kontrolltap igjen. Slik som ved akutt, dyp sorg ala å miste barnet sitt. 

Men ellers når det ikke er sånne alvorlige ting så er det vel for de fleste bare snakk om noen tårer og en stemme som sprekker litt.