Når er et liv så dårlig at det ikke er verdt å leve? Hva tenker du?

[AnonymBruker]

Når er et liv så dårlig at det ikke er verdt å leve? Hva tenker du?

https://www.vg.no/spesial/2016/lenket/

Anonymkode: 86784...0d9

[Vhanja]

Dette er kvinnen bare Aspergerbloggen. Hun er hakket mer stabil nå, hvis jeg husker riktig tror jeg hun nå bor i bemannet bolig eller tilsvarende.

https://aspergerinformator.com/

[AnonymBruker]

Vhanja skrev (3 minutter siden):

Dette er kvinnen bare Aspergerbloggen. Hun er hakket mer stabil nå, hvis jeg husker riktig tror jeg hun nå bor i bemannet bolig eller tilsvarende.

https://aspergerinformator.com/

Så fint å høre. Hvordan vet du at det er henne?

Anonymkode: 86784...0d9

[Vhanja]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Så fint å høre. Hvordan vet du at det er henne?

Anonymkode: 86784...0d9

Fordi hun har skrevet om det på bloggen. Jeg fulgte den daglig en periode for et par år siden.

[frosken]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Når er et liv så dårlig at det ikke er verdt å leve? Hva tenker du?

https://www.vg.no/spesial/2016/lenket/

Anonymkode: 86784...0d9

Jeg tenker at denne saken nettopp er et argument for å innse at endring kan skje. Det var flere som argumenterte for at hun burde få velge å dø, men heldigvis fantes det også folk rundt henne som ikke gå opp. 

[AnonymBruker]

frosken skrev (Akkurat nå):

Jeg tenker at denne saken nettopp er et argument for å innse at endring kan skje. Det var flere som argumenterte for at hun burde få velge å dø, men heldigvis fantes det også folk rundt henne som ikke gå opp. 

Så du mener at alle som ikke vil leve bør bli bundet med tvang og innelåst? Hvor ble det av mantraet ditt om at den enkelte har ansvar for eget liv? 

Anonymkode: 4a087...81e

[AnonymBruker]

Den artikkelen var veldig vond å lese😞

 

Anonymkode: f3717...a3b

[frosken]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Så du mener at alle som ikke vil leve bør bli bundet med tvang og innelåst? Hvor ble det av mantraet ditt om at den enkelte har ansvar for eget liv? 

Anonymkode: 4a087...81e

Det var en rar tolkning av det jeg skrev, synes jeg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Så du mener at alle som ikke vil leve bør bli bundet med tvang og innelåst? Hvor ble det av mantraet ditt om at den enkelte har ansvar for eget liv? 

Anonymkode: 4a087...81e

Jeg tenker at ting kan snu selv etter mange år, og at det da er bra at noen overtar ansvaret for å holde dem i live. 

Damen har idag sagt selv at hun er glad for å være i live, og bor nå i bemannet bolig og har en liten deltidsjobb. Det er ganske annerledes fra da hun satt 10 år fastlåst på tvang.

Anonymkode: b020d...fef

[AnonymBruker]

Noen ganger får slike artikler meg til å undre om ikke tvang gjør vondt verre. Jeg er helt overbevist om at denne damen hadde blitt fortere frisk dersom hun ble gitt mer ansvaret for sitt eget liv selv. 

Anonymkode: d6ca3...369

[Kashmir-]

Jeg vil si : det handler ikke om når  " et liv er så dårlig at det ikke er verdt å leve " 

Dere. 

Det handler vel mest om når noen tenker : MITT liv er ikke verdt å leve" 

Eller? Det er så dypt og så vanskelig at kun den som er der...vet? 

[Glitter]

Kashmir skrev (7 timer siden):

Jeg vil si : det handler ikke om når  " et liv er så dårlig at det ikke er verdt å leve " 

Dere. 

Det handler vel mest om når noen tenker : MITT liv er ikke verdt å leve" 

Eller? Det er så dypt og så vanskelig at kun den som er der...vet? 

Og når jeg føler livet ikke er verdt å leve kan være annerledes enn når du føler det samme. Altså jeg kan ha lavere toleranse for motstand og dermed raskere få en tanke om at livet ikke er verdt det, mens du som objektivt har tyngre bør å bære på enn meg synes fortsatt at livet er verdt det. Kanskje skal det dobbelt så mye motstand i livet før du i det hele tatt tenker tanken på å dø. 

Helt hypotetisk. Kunne like gjerne skrevet han og henne og ikke deg og meg.

Men poenget mitt er vel en forlengelse av det du sier om at når er det den enkeltes oppfatning at livet ikke er verdt det? Det må jo hver person svare for selv eller evt oppleve for å forstå. Hvis jeg forteller hva jeg mener er et liv ikke verdt å leve så er jo det basert på mine egne erfaringer i livet, min motstandsdyktighet og egenskaper når det kommer til å håndtere vonde ting. Ikke minst evnen til å se de gode tingene ved livet også. Man kan tåle mye mer motgang hvis man samtidig klarer å se og sette pris på det som er bra. Som den koppen med te under pleddet med levende lys i høstmørket. Handler om vektskålen. 

I tillegg er jo ikke ting statisk. For to år siden mente jeg stort sett at livet mitt ikke var verdt å leve. Valgte å forlate det også, men overlevde. Livet mitt nå er forsåvidt ganske likt mtp hverdagen, relasjoner osv. Faktisk har det forverret seg litt. Men JEG har likevel endret meg og synes nå livet er verdt å leve. Selv om jeg objektivt sett lever dårligere nå enn for to år siden. 

Det er én ting som er sikkert og som jeg har sagt til meg selv mange ganger, og det er at tar man selvmord så frarøver man seg selv muligheten til å oppleve å få det bedre. Livet er egentlig bare et glimt mellom to evigheter. Noe man aldri får igjen. Så hvorfor ikke se hvor livet tar en, eller rettere sagt hvor man kan ta livet sitt for livet er ikke bare noe som skjer, det er også noe man må aktivt gjøre for å komme seg framover(ikke som i ta selvmord hehe det ble litt rart formulert). Døden kommer til slutt uansett. Og ingenting med menneskesinnet er helt fastlåst. I løpet av 5 år kan man slik som meg ha gått fra å mene at livet ikke er verdt å leve til å mene at det er det. 

Hun jenta i artikkelen har åpenbart kommet fram til at livet er verdt å leve. I motsetning til før da hun ville dø. Om det var riktig med så mye tvang er jeg usikker på. Jeg kunne sikkert også fått et sånt regime da jeg var på mitt verste, men bortsett fra første innleggelse på 7 mnd så har jeg vært på frivillig paragraf med utgang. Kun et fåtall ganger at jeg har blitt holdt på tvang etter paragrafvurdering. Jeg tror det var bra at jeg ikke ble utsatt for mye tvang og at jeg ble pushet til å be om hjelp med egne ord samt at destruktiv adferd i hovedsak ikke ble "belønnet". Jeg drar stort sett hjem med en gang jeg er paragrafvurdert hvis jeg har blitt tvangsinnlagt. For innleggelsene skal skje uten noe sånt styr i forkant. Jeg skal selv be om forebyggende innleggelse. Før da jeg skadet meg så ba jeg jo ikke om innleggelse. Da var skaden allerede skjedd så etter operasjon dro jeg hjem. Bortsett fra en og annen noldus som har tvangsinnlagt meg pga skadens omfang. Men det er altså å ha ansvar for eget liv og en forutsigbarhet i avtalene mellom meg og psykiatrien. Det kan jo være hun jenta hadde kommet seg raskere hvis hun ikke hadde blitt fratatt ethvert lille ansvar for eget liv. Min behandler har mange ganger skrevet at "det er ved utskrivelse ikke usannsynlig at pasienten vil forsøke ta sitt liv, men det er en risiko en må akseptere og ta for at pasienten på sikt skal bli bedre". Kun én gang har hun hindret meg i å skrive meg ut for jeg hadde fått en grusom beskjed og hun visste jeg kom til å gjøre det bare av sjokket. Hun sa at hvis jeg fortsatt ville skrives ut neste dag skulle hun respektere det. Hun satset på at sjokket og panikken skulle dempe seg til da og det gjorde det også. Alle andre perioder har hun gått for frivillighet og ansvar for eget liv. Jeg har selv måttet ta til meg hjelpen, den ble ikke kastet etter meg. Måtte be om det selv. 

Det blir en liten avsporing kanskje, men jeh vil tro det er vanskelig å føle at livet er verdt noe når liver tilbringes i belter på et rom. Følelsen av at livet var verdt å leve tviler jeg på at kom før hun var sluppet fri fra det tvangsregimet. Det er ikke sikkert det var riktig av Gaustad sykehus å opprettholde tvangen så lenge. Det kan ha hatt motsatt effekt, at det opprettholdt lidelsen og adferden knyttet til selvskading og suicidale handlinger. Men klart, det kan også ha reddet livet hennes. Det vet egentlig bare hun. I forhold til om hun hadde kommet til å gjøre et alvorlig nok forsøk til å miste livet. Suicidal adferd kan for noen være en måte å kommunisere smerten sin på og ikke at de egentlig er ute etter å dø. Det skumle er jo at flere dør likevel selv om intensjonen var mer å flykte fra smerten og vise hvor vondt den har det. Jeg hadde det sånn selv i et par år. Da hadde jeg hyppige forsøk. Holdt på å få hjertesvikt pga overdosene var ukentlig. Ifølge legen kom jeg snart ikke til å overleve. Sluttet etter hvert med selvskadende overdoser gjort fordi jeg ikke ville leve, men ville egentlig ikke dø heller. Men har hatt alvorlige forsøk etter det hvor intensjonen min var å dø med intervall på 1,5 år mellom hvert forsøk hvor siste var for ett år siden. Til tross for alt dette ble jeg ikke utsatt for noe strengt tvangsregime. Heldigvis får en si. Jeg har lest at Gaustad sykehus har fått kritikk for mye ulovlig tvangsbruk som beltelegging. Jeg tror ikke det var til den jentas beste å være så mye i belter. Hvordan kunne hun finne verdi i livet sånn? Jeg har ligget i belter 12 timer på det lengste og det er en veldig sårbar situasjon. Hadde jeg ligget og sittet sånn hele dagen så hadde jeg blitt dårligere heller enn bedre psykisk og ikke følt at livet var verdt noe. Jeg vet jo ikke med henne, men jeg vet at med meg ville et sånt regime gjort meg verre på sikt. Det har hun sikkert skrevet om på bloggen sin. 

Her er artikkelen om Gaustad og tvangsbruk:

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/PQeV7/slaar-alarm-om-ulovlig-tvangsbruk-ved-gaustad-sykehus