En tekst jeg anbefaler deg å lese

[AnonymBruker]

Jeg kom over denne teksten for en stund tilbake på en blogg. Bloggen eksisterer ikke lenger, men synes det var så fint skrevet at jeg ville bare dele den her så flere kan få lese den.

 

Rommet er roen selv. Høstregnet trommer på ruten, radiatoren avgir en litt for behagelig og søvndyssende varme og du ligger foran meg med sovepust. Delvis i belter og sovende som et barn. Mens jeg sitter her og regelrett glor. Prøver å lese en bok mens du hele tiden er i øyekroken min. Kjemper mot alt det søvndyssende og prøver å glo uten å trenge meg på… En umulighet, men allikevel.

 

Du skulle drepe i går. Meg og alle jeg er glad i. Meg og kollegaene mine. Vi sto mellom deg og døden.

Du og jeg sloss i går. Om en glassbit farlig nær halspulsåren din. Til slutt ble det beltelegging. Du kjempet så hardt under alle oss som svettet for å få beltene på. Jeg holdt fast benet ditt. Redd for å miste taket og få foten din i kjeven. Herregud, så sterk du var! Så sint, redd og fortvilet på en gang. Vi tvang deg. Tvang deg til å leve og lide litt til.

 

Nå sitter jeg her og kjemper mot trøttheten. Og du har rolig sovepust. Jeg har ikke sovet så mye i natt. Det var mye å fordøye etter kvelden med deg. Raseriet ditt, truslene dine, angsten din og desperasjonen din. Alarmen som ikke virket. Ropene og banningen din fortsatte å ringe i ørene lenge etter at jeg var gått av vakt.

Og nå er jeg på jobb igjen. Forberedt på sinnet ditt, truslene dine og påfunnene dine.

Men du?

Jeg er her.

Vi er her.

Hatet ditt skal vi tåle. Vi dukker når du spytter. Vi setter grenser du hater. Den viktigste grensen er den mellom deg og døden.

Vi er der også når du fyller hodet med noe annet noen få sekunder. Vi skal spille kinasjakk med deg, bake med deg, snakke med familien din, støtte dem når de tar en velfortjent pust i bakken. Du vil ikke like alt vi gjør. Du vil kanskje hate oss. Eller hate en og elske en annen.

Men vi skal være her. Sitte og se på at du sover i starten. Kreve å kunne se deg når du går på do eller dusjer. “Nei, døren må være åpen. Beklager” Og vi skal tåle at du hater.

Gradvis, når du er over den verste kneika, skal vi slippe taket. Se til deg kanskje hvert 10. minutt. Være slitsomme der vi følger etter og følger med. Men også tilgjengelige når du overveldes. Vi skal tvinge deg opp om morgenen når du er i stand til det. Vi skal følge deg til samtale med behandleren din. Gi deg medisiner som du må ha. Kanskje tvinge deg til å ta dem, om situasjonen blir alvorlig nok.

 

Vi skal forsikre om at du er minst like mye verdt å redde som alle andre. Men redningsaksjonen vil ikke virke hvis du ikke deltar i den selv. Du tar ikke opp en plass til ingen nytte. Du er like verdig denne plassen som enhver annen ville ha vært. Du vil sannsynligvis ikke tro oss, men vi vil fortelle deg det allikevel.

Men den som skal gjøre den største og mest heltmodige jobben er du.

Vi skal bli kjent med deg. “Kaffe? Nei, te med melk og 3 sukkerbiter, var det.”, “Fikk du den CD’en av moren din i dag? Det tenker jeg falt i smak”, “Er det du som er ansvarlig for å vanne plantene i fellesstua denne uken?”, “Jeg fikk en film med på kjøpet da vi bestilte pizza i helgen, jeg tok den med på jobb i dag, jeg. Hva sier dere til at vi popper noe popcorn og lager filmkveld i dagligstua?”

 

Gradvis vil mørket rundt deg gi plass til små strimer av lys. Langt ifra nok. Det er mye som gjenstår og mange ganger som du vil føle at du faller ned i det sorte hullet igjen. Du vil være rasende på meg fra tid til annen. Det er greit.

En dag skal du skrives ut. Kanskje har sosionomen vår hjulpet deg med å skaffe en ny bolig. Kanskje du skal følges opp av poliklinikken. Kanskje du skal flytte til en annen type avdeling. Vi slipper deg ikke før du er klar. Men kanskje du ikke vil skjønne at du er klar når vi gjør det. Kanskje vil du ringe og prate med meg eller en kollega midt på natten når alt blir mørkt igjen. Kanskje kommer du tilbake igjen. Kanskje vi må gå veien sammen en gang til.

 

Du vil si hadet til oss når du drar. Kanskje be om unnskyldning for ordene du vrengte utav deg da du lå i belter. Kanskje du vil gi oss en klem og takke for hjelpen. Kanskje du vil være sint fordi vi sender deg videre. En ny fase vil begynne.

Jeg vil ta farvel med deg. Ønske deg lykke til.

Så vil jeg kanskje gå inn på skjermet avdeling til en annen pasient som ligger i belter og hater alle som står mellom h*n selv og døden.

Og være der.

Fastvakt.

Livvakt.

Tilstede.

Anonymkode: e96d0...153

[AnonymBruker]

🙂

Anonymkode: e96d0...153

[Marye]

Wooow… bare wooow…

[Glitter]

Fin tekst. Jeg har blitt hatet som helsepersonell, men har også vært veldig sint som pasient. Aldri sagt stygge ting, men gjort motstand og blitt beltelagt. Kjempet imot till jeh fikk brannsår på anklene. Så jeg kjenner på en måte begge sider. Den profesjonelle siden og den veldig uprofesjonelle pasient-siden. 

[Eva Sofie]

Takk for at du delte denne.

Det minnet til dels om hva en sykepleier sa til meg da jeg spurte henne under en innleggelse om hvordan hun orket å jobbe på avdelingen, å se alle deprimerte og psykisk syke komme inn i en endeløs rekke, som oftest nokså syke på innleggelsestidspunktet...

 

Svaret hennes har jeg referert her fritt etter hukommelsen på DOL før, men jeg synes det var like vakkert som det blogginnlegget: Hun synes det var fint å se at pasienter klarte å få livsfiljen tilbake. Ble bedre igjen. Kunne skrives ut. Noen kom tilbake - men de kunne skrives ut igjen etter en tids innleggelse.

 

Jeg forstår henne godt... Det er mye mening i å hjelpe andre.