AAT driter i om folk dør

[aa-k-j]

Jeg vet ikke og skal heller ikke spekulere i ts sin opplevelse med AAT. Jeg kan kun si hva jeg har erfart. Til meg sa de ordrett "vi kan ikke hjelpe deg" og sendte meg hjem. Eneste som forsøkte og hjelpe meg og gjorde rett var politiet og legevakten. Det ble min første innleggelse uten at jeg selv ba om det. Jeg spurte verken AAT eller andre om innleggelse for jeg tenkte ikke på det som mulighet. Andre gang sa de det samme og henviste meg til brukerstyrt (som jeg hadde ei stund) hvor det ikke ble ledig og sendte meg hjem igjen hvor jeg selvskadet for å håndtere ting fram til brukerstyrt var ledig. Jeg hadde slitt med traumer siden 1999 uten å få hjelp. Jeg snakker ikke med AAT uansett hvor syk jeg måtte bli eller hvor alvorlig det måtte bli. Det er bortkastet å snakke med de er min erfaring. 

Endret 28. august 2023 av aa-k-j

[AnonymBruker]

Vendi skrev (1 time siden):

Ja, sett at man faktisk har tatt det valget og bestemt seg for å leve, hvorfor blir det da et paradoks å be om hjelp til å beskytte seg mot seg selv når selvmordsplanene er lagt og en føler seg nær ved å handle på dem? Da er det jo bra at man søker hjelp, for man vil jo ikke dø. Det å be om hjelp i en sånn situasjon er jo nødvendig for å unngå et selvmord som virker overhengende og nærstående for en selv. Det å be om hjelp betyr ikke nødvendigvis at en ikke reelt sett vil dø. Det går an å virkelig ønske seg død, men at man av hensyn til familien må leve, og derfor ber om hjelp. 

Jeg tror ingen egentlig forstår hvordan dette er når man ikke har vært der selv. Kanskje jeg heller ikke forstår hva "dere" i den andre enden mener. 

Men problemet er at mange av disse som påberoper seg det har bedt om hjelp for disse "selvmordstankene" et titalls/hundretalls ganger før. 

Anonymkode: 07c6d...ccc

[AnonymBruker]

Vendi skrev (3 timer siden):

Og da trenger jeg ikke å føle meg truffet. Jeg kan få det sånn av og til, men da har det tilknytning til bipolar sykdomsfase, det er ikke noe som er kronisk tilstedeværende. 

?

Anonymkode: 7b1cc...5ac

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (9 timer siden):

Men jeg valgte å forholde meg til det hen skrev. Om det kom fram annet ville jeg selvfølgelig revurdert.

Jeg tenker bare at det blir feil å så tvil uten at ett spørsmål er stilt. Det er å være forutinntatt, og det syns jeg vi kan la være her på grunn av kun spekulasjoner.

Vi får forhåpentligvis vite mer. 

De som har gjentatte f.eks selvmordsforsøk og enten havner i psykiatrien eller i somatikken får kallenavn av helsepersonell seg i mellom. Mange tror helsepersonell kun er det men de er også mennesker. Jeg vet om en som  ble kalt batterisluker og fordi hen svelget batterier. 

Anonymkode: 7b1cc...5ac

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

De som har gjentatte f.eks selvmordsforsøk og enten havner i psykiatrien eller i somatikken får kallenavn av helsepersonell seg i mellom. Mange tror helsepersonell kun er det men de er også mennesker. Jeg vet om en som  ble kalt batterisluker og fordi hen svelget batterier. 

Anonymkode: 7b1cc...5ac

Dette var ikke en opplysning jeg trengte da jeg har skrevet at det er helsepersonell som ikke "bare er mennesker også" , men ganske begredelige sådanne i tillegg, og som jeg også skrev- som jeg ikke ville latt passe et dyr i bur engang. Så jeg vet ikke hva som var hensikten din med å "informere" om dette? Det er vel knapt noen her som tror helsepersonell er feilfri engler.

Og paradoksalt nok så er det nettopp det jeg hadde i tankene  her da HI skrev innlegget,  men så går helsepersonell i tråden her mot og forsvarer fordi "vi vet ikke alt og det er nok mer til historien." Så at de også er "bare mennesker" som også utviser dårlig dømmekraft er det vel de som argumenterer mot og som ikke vil innse eller aksepterer her da. I så fall. Siden det er så viktig for enkelte å "påminne" oss om at vi ikke må ta alt seriøst her, som å tro at henne HI møtte på gjorde feil.

Så, jeg syns kanskje kommentaren din burde rettes mot noen andre her? 

 

[Glitter]

AnonymBruker skrev (På 27.8.2023 den 22.50):

Du forstår ikke. Det er vist at mennesker med hyppige innleggelser og mye suicidalitet  ikke nødvendigvis blir friskere av innleggelsene. Det er altså alt annet enn sammenlignbart med kreft, hvor behandling gir bedring. Annen behandling og å forsøke å redusere innleggelsene og avhengigheten de kan gi av at man kan lure seg selv til å tro at man må inn på sykehus for å holde ut eget følelsestrykk, hjelper mer. Ansvarliggjøring er dermed forsøk på «tøff kjærlighet» og riktig behandling fra ansatte. Men det kan sikkert treffe maks feil og gjøre vondt verre og det finnes selvsagt mennesker som ikke tilhører nevnte pasientgruppe som behøver innleggelse lav 

Anonymkode: 77946...f66

Ja, jeg er delvis enig i det, men det kommer veldig an på problemstillingen til pasienten. Jeg var regelmessig innlagt for depresjon og suicidalitet før, men nå har jeg såvidt jeg kan kan huske kun hatt én innleggelse pga det i år og det var en ruspåvirket reaksjon hvorpå jeg valgte selv å skrive meg ut dagen etter selv om jeg hadde tilbudet om videre opphold. Det kommer ikke bare av utvikling, det kommer av å endelig ha fått rett diagnose og rett behandling. Jeg er neppe unik som har gått uten rett diagnose og behandling i årevis og dermed satt seg fast i et spor hvor vonde peripder = suicidal. Men jeg har alltid fått innleggelse når jeg har trengt. Bortsett fra da jeg en periode hadde kontakt med AAT. Da jeg fikk borderline diagnosen gikk de fra å pushe på meg innleggelse til å motarbeide det. Helt til min behandler skrev en formell avtale om innleggelser som de ikke kunne overstyre. 

Jeg er ikke i tvil om at jeg ikke hadde levd nå hadde jeg ikke hatt det opplegget rundt meg som jeg har hatt/har. Bruker det mindre nå da. 

frosken skrev (På 27.8.2023 den 23.16):

Jo, det sies ganske ofte til folk som sliter med selvmordstanker gjentatte ganger. Ikke som det eneste som sies, men som en del av en realistisk diskusjon av problematikken. 

Ja, min behandler sa til meg at til syvende og sist var det mitt valg, men at jeg kunne velge å ta imot hjelpen jeg hadde rundt meg og at hun hadde tro på at jeg ville få det bedre. 

Hun skrev også i epikrisen rett som det var at jeg hadde forhøyet sjans for å begå selvmord etter utskrivelse, men at det var en risiko som man måtte akseptere for at jeg på sikt skulle bli bedre. Etter en 7 mnd lang tvangsinnleggelse kan jeg vel telle på under én hånd at jeg har blitt tatt imot på tvangsparagraf når legevakten har tvangsinnlagt meg eller holdt igjen mot min vilje. Og da har det kun vært snakk om et par dager før overføring til frivillig. 

Men min behandler sa absolutt aldri kort og kaldt at det er ditt valg og ikke noe mer enn det. Hvis det var slik TS ble møtt så er ikke det okei. Hun burde blitt tilbudt samtale/hjemmebesøk slik AAT gjør og blitt oppfordret til å ta kontakt igjen hvis det ble verre. "Det er ditt valg, hadet" kan i verste fall trigge et forsøk. 

AnonymBruker skrev (På 28.8.2023 den 0.35):

Men de hadde jo rett avgjørelse da, for du tok jo aldri livet ditt. 

Anonymkode: 07c6d...ccc

Det er er så utrolig unødvendig sagt. Du vet ikke noe om omstendighetene eller intensjonen i forkant av handlingen. Jeg har nesten mistet livet 4 ganger. Ligget 5 og 3 dager i koma med diverse komplikasjoner slik som akutt fare  for hjertestans og mistanke om alvorlig hjerneskade, ligget i kunstig koma i respirator og fått alvorlige skader med sykehusopphold i en måned og jeg er fortsatt plaget. Det er livreddende hjelp som har gjort at jeg ikke har dødd, ikke blitt hjerneskadet og ikke paralysert. Ikke at jeg ikke ville dø.  

Så hadde jeg derimot mange forsøk i 2017 hvor jeg til tross for at jeg hadde selvmordstanker, så var forsøkene mer som flukt og selvskading. Jeg ville så gjerne klare det, men jeg turte ikke. Likevel var det så ille at overlege sa til pårørende at hjertet mitt kom til å svikte snart hvis det fortsatte. Så man skal ikke kimse av forsøk som ikke fører til umiddelbar død. På sikt kan det bli utfallet likevel. 

Jeg har også for to år siden vært svært preget av tvang muligens av nærpsykotisk art og vært redd jeg kom til å gi etter for tvangen. Da tryglet jeg om hjelp og sa jeg ikke hadde kontroll. Jeg hadde aldri varslet i forkant av konkrete planer før. Men jeg ble ikke hørt så da gav jeg opp og  tok permisjon fra sykehuset og da kontaktsykepleier spurte meg om jeg hadde tenkt å gjøre meg noe så sa jeg nei. Så dro jeg hjem, ventet på natt og gjorde det jeg gjorde. I etterkant følte jeg meg veldig sviktet. Hadde jeg blitt hørt så hadde jeg kanskje ikke vært permanent skadet nå. Selv om jeg bare klandrer meg selv for handlingen så var jeg under sykehusets omsorg da jeg ikke ble hørt og de gadd ikke en gang å vedkjenne seg at ja, de gjorde en feilvurdering der. Det hadde betydd noe at de sa det.

Og det handler overhodet ikke om at fordi jeg da lever nå så ville jeg jo ikke dø/var jeg ikke seriøs med forsøket. 

Heldigvis har jeg kommet på andre siden og har ikke hatt reelle selvmordstanker på ett år nå. Og tror egentlig ikke jeg kommer til å få det heller. Selvmordstanker ja, men ikke i den grad at jeg er suicidal. 

Helsepersonell har et ansvar for hvordan de ordlegger seg til sårbare personer. Man kan si at det er personens valg, men da bør man i samme slengen tilby en form for støtte slik at personen ikke føler at livet ens er null verdt og at den får bli sett og hørt. AAT tilbudte meg nesten alltid å komme på hjemmebesøk når jeg ringte dem. De er nedlagt i min by nå. 

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (1 time siden):

Dette var ikke en opplysning jeg trengte da jeg har skrevet at det er helsepersonell som ikke "bare er mennesker også" , men ganske begredelige sådanne i tillegg, og som jeg også skrev- som jeg ikke ville latt passe et dyr i bur engang. Så jeg vet ikke hva som var hensikten din med å "informere" om dette? Det er vel knapt noen her som tror helsepersonell er feilfri engler.

Og paradoksalt nok så er det nettopp det jeg hadde i tankene  her da HI skrev innlegget,  men så går helsepersonell i tråden her mot og forsvarer fordi "vi vet ikke alt og det er nok mer til historien." Så at de også er "bare mennesker" som også utviser dårlig dømmekraft er det vel de som argumenterer mot og som ikke vil innse eller aksepterer her da. I så fall. Siden det er så viktig for enkelte å "påminne" oss om at vi ikke må ta alt seriøst her, som å tro at henne HI møtte på gjorde feil.

Så, jeg syns kanskje kommentaren din burde rettes mot noen andre her? 

 

Det var bare en refleksjon og skulle ikke rettes mot noen. Hensikten var ikke annet enn å tenke litt over hva andre tenker om en, sånn generelt. Altså helsepersonell er som du vet og mennesker. I generelle tilfeller (jeg retter det ikke mot noen her) er det sånn det snakkes om bak ryggen på en person med gjentagelser. I det virkelige liv. 

Anonymkode: 7b1cc...5ac

[AnonymBruker]

Glitter skrev (1 time siden):

Ja, jeg er delvis enig i det, men det kommer veldig an på problemstillingen til pasienten. Jeg var regelmessig innlagt for depresjon og suicidalitet før, men nå har jeg såvidt jeg kan kan huske kun hatt én innleggelse pga det i år og det var en ruspåvirket reaksjon hvorpå jeg valgte selv å skrive meg ut dagen etter selv om jeg hadde tilbudet om videre opphold. Det kommer ikke bare av utvikling, det kommer av å endelig ha fått rett diagnose og rett behandling. Jeg er neppe unik som har gått uten rett diagnose og behandling i årevis og dermed satt seg fast i et spor hvor vonde peripder = suicidal. Men jeg har alltid fått innleggelse når jeg har trengt. Bortsett fra da jeg en periode hadde kontakt med AAT. Da jeg fikk borderline diagnosen gikk de fra å pushe på meg innleggelse til å motarbeide det. Helt til min behandler skrev en formell avtale om innleggelser som de ikke kunne overstyre. 

Jeg er ikke i tvil om at jeg ikke hadde levd nå hadde jeg ikke hatt det opplegget rundt meg som jeg har hatt/har. Bruker det mindre nå da. 

Ja, min behandler sa til meg at til syvende og sist var det mitt valg, men at jeg kunne velge å ta imot hjelpen jeg hadde rundt meg og at hun hadde tro på at jeg ville få det bedre. 

Hun skrev også i epikrisen rett som det var at jeg hadde forhøyet sjans for å begå selvmord etter utskrivelse, men at det var en risiko som man måtte akseptere for at jeg på sikt skulle bli bedre. Etter en 7 mnd lang tvangsinnleggelse kan jeg vel telle på under én hånd at jeg har blitt tatt imot på tvangsparagraf når legevakten har tvangsinnlagt meg eller holdt igjen mot min vilje. Og da har det kun vært snakk om et par dager før overføring til frivillig. 

Men min behandler sa absolutt aldri kort og kaldt at det er ditt valg og ikke noe mer enn det. Hvis det var slik TS ble møtt så er ikke det okei. Hun burde blitt tilbudt samtale/hjemmebesøk slik AAT gjør og blitt oppfordret til å ta kontakt igjen hvis det ble verre. "Det er ditt valg, hadet" kan i verste fall trigge et forsøk. 

Det er er så utrolig unødvendig sagt. Du vet ikke noe om omstendighetene eller intensjonen i forkant av handlingen. Jeg har nesten mistet livet 4 ganger. Ligget 5 og 3 dager i koma med diverse komplikasjoner slik som akutt fare  for hjertestans og mistanke om alvorlig hjerneskade, ligget i kunstig koma i respirator og fått alvorlige skader med sykehusopphold i en måned og jeg er fortsatt plaget. Det er livreddende hjelp som har gjort at jeg ikke har dødd, ikke blitt hjerneskadet og ikke paralysert. Ikke at jeg ikke ville dø.  

Så hadde jeg derimot mange forsøk i 2017 hvor jeg til tross for at jeg hadde selvmordstanker, så var forsøkene mer som flukt og selvskading. Jeg ville så gjerne klare det, men jeg turte ikke. Likevel var det så ille at overlege sa til pårørende at hjertet mitt kom til å svikte snart hvis det fortsatte. Så man skal ikke kimse av forsøk som ikke fører til umiddelbar død. På sikt kan det bli utfallet likevel. 

Jeg har også for to år siden vært svært preget av tvang muligens av nærpsykotisk art og vært redd jeg kom til å gi etter for tvangen. Da tryglet jeg om hjelp og sa jeg ikke hadde kontroll. Jeg hadde aldri varslet i forkant av konkrete planer før. Men jeg ble ikke hørt så da gav jeg opp og  tok permisjon fra sykehuset og da kontaktsykepleier spurte meg om jeg hadde tenkt å gjøre meg noe så sa jeg nei. Så dro jeg hjem, ventet på natt og gjorde det jeg gjorde. I etterkant følte jeg meg veldig sviktet. Hadde jeg blitt hørt så hadde jeg kanskje ikke vært permanent skadet nå. Selv om jeg bare klandrer meg selv for handlingen så var jeg under sykehusets omsorg da jeg ikke ble hørt og de gadd ikke en gang å vedkjenne seg at ja, de gjorde en feilvurdering der. Det hadde betydd noe at de sa det.

Og det handler overhodet ikke om at fordi jeg da lever nå så ville jeg jo ikke dø/var jeg ikke seriøs med forsøket. 

Heldigvis har jeg kommet på andre siden og har ikke hatt reelle selvmordstanker på ett år nå. Og tror egentlig ikke jeg kommer til å få det heller. Selvmordstanker ja, men ikke i den grad at jeg er suicidal. 

Helsepersonell har et ansvar for hvordan de ordlegger seg til sårbare personer. Man kan si at det er personens valg, men da bør man i samme slengen tilby en form for støtte slik at personen ikke føler at livet ens er null verdt og at den får bli sett og hørt. AAT tilbudte meg nesten alltid å komme på hjemmebesøk når jeg ringte dem. De er nedlagt i min by nå. 

På generelt grunnlag vil jeg komme med en liten kommentar. Dessverre hvordan en blir møtt avhengig av kommune, penger, og empati hos mennesker som tar en i mot. Hvordan kommunene bevilger plasser til de som trenger det. Mange som skulle fått hjelp får det det ikke, og noen får det for sent. 

Anonymkode: 7b1cc...5ac

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det var bare en refleksjon og skulle ikke rettes mot noen. Hensikten var ikke annet enn å tenke litt over hva andre tenker om en, sånn generelt. Altså helsepersonell er som du vet og mennesker. I generelle tilfeller (jeg retter det ikke mot noen her) er det sånn det snakkes om bak ryggen på en person med gjentagelser. I det virkelige liv. 

Anonymkode: 7b1cc...5ac

Ja, det er vel ikke så uvanlig at helsepersonell snakker om alle slags pasienter? 

De fleste gjør det ikke fordi de mobber- de har vel sin måte å takle jobb på, og det innebærer nok litt mørk humor/ galgenhumor. Det er mange ganger en utfordrende jobb, men tenker nok de fleste har pasientens ve og vel i tankene. 

Men så er det unntakene. De som aldri skulle jobbet med mennesker. De fins de også. Og det kan være sannsynlig at henne HI forteller om er den slags type. De trenger ikke å være mobbere eller ekle heller. Det kan like godt handle om mangel på evner og sosial intelligens. 

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (21 minutter siden):

Ja, det er vel ikke så uvanlig at helsepersonell snakker om alle slags pasienter? 

De fleste gjør det ikke fordi de mobber- de har vel sin måte å takle jobb på, og det innebærer nok litt mørk humor/ galgenhumor. Det er mange ganger en utfordrende jobb, men tenker nok de fleste har pasientens ve og vel i tankene. 

Men så er det unntakene. De som aldri skulle jobbet med mennesker. De fins de også. Og det kan være sannsynlig at henne HI forteller om er den slags type. De trenger ikke å være mobbere eller ekle heller. Det kan like godt handle om mangel på evner og sosial intelligens. 

Ja eller så kan man snu det å tenke at personen som avviste ville ts godt ved og si at hen måtte ta ansvar for eget liv. Det kommer jo an på hvordan man rar det. Kan godt være den personen visste ts hadde ressurser hen kunne bruke til bedring av egen tilstand. Men som sagt dette blir bare ren spekulasjon. Uansett ønsker jeg ts god bedring  

Anonymkode: 7b1cc...5ac

[Glitter]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

På generelt grunnlag vil jeg komme med en liten kommentar. Dessverre hvordan en blir møtt avhengig av kommune, penger, og empati hos mennesker som tar en i mot. Hvordan kommunene bevilger plasser til de som trenger det. Mange som skulle fått hjelp får det det ikke, og noen får det for sent. 

Anonymkode: 7b1cc...5ac

Veldig synd at det er sånn da. Veldig synd blir litt feil ord kanskje. Feil er det. 

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja eller så kan man snu det å tenke at personen som avviste ville ts godt ved og si at hen måtte ta ansvar for eget liv. Det kommer jo an på hvordan man rar det. Kan godt være den personen visste ts hadde ressurser hen kunne bruke til bedring av egen tilstand. Men som sagt dette blir bare ren spekulasjon. Uansett ønsker jeg ts god bedring  

Anonymkode: 7b1cc...5ac

Riktig. Det kommer an på hvordan man tar det. Syns du det så ut som at Hi tok det bra? 

Det syns ikke jeg. Jeg syns Hi virket fortvilt. Med andre ord hadde ikke budskapet akkurat nådd frem- langt mindre hatt noen god effekt. Jeg syns ikke at det da er pasientens ansvar. For å si det pent. 

Ja, jeg håper også virkelig at det går bra med Hi. 

 

[AnonymBruker]

TS her. Jeg har hatt oppfølging fra AAT siden i går og de skal følge litt utover uka. Jeg har det okei. 

Anonymkode: f0f17...785

[frosken]

Kashmir skrev (17 timer siden):

Du 'bestemmer' ikke det når panikkangsten, rusen eller grensepsykosen tar deg. 

Og panikken når du føler du ikke vil leve mer er reell. Selv om du hsr angst for å samtidig dø.

Det er ikke så enkelt som å "bestemme seg for å leve eller dø" 

Man tenker jo ikke så rasjonelt. Da kunne vi lagt ned psykiatrien? 

Her beskriver du kun et veldig smalt spekter av hva som ligger til grunn for den typen henvendelser trådstarter beskriver. 

[Kashmir-]

frosken skrev (3 minutter siden):

Her beskriver du kun et veldig smalt spekter av hva som ligger til grunn for den typen henvendelser trådstarter beskriver. 

Ja? 

Men det holder vel som noen eksenpler på når man ikke er så rasjonell at det "bare er å bestemme seg"  i en mer akutt situasjon. 

[Worriesome Plenty 2]

Da jeg var innlagt var det ei jente på avdelingen under vi visste hadde samlet medisiner og vi visste også dagen hun skulle ta de. Hun gjorde slikt relativt ofte. Vi sa fra til en veldig sympatisk sykepleier fra den avdelingen at i natt skill NN ta overdose. Da fikk vi beskjed om at det skulle vi ikke bekymre oss med. Og at ingen tiltak skulle gjøres. Hun tok overdosen og overlevde. Dette var ei som gjorde slikt ofte.

Så det er ikke noe nytt at behandlere ikke griper inn i situasjoner der selvmords problematikk er veldig hyppig.

[frosken]

Kashmir skrev (På 28.8.2023 den 13.39):

Ja, om en skal gi gode råd, så er det greit å stille spørsmål ja. Men det er ikke greit å svare ut fra spekulasjoner. Det er jo også greit å tenke litt på at noen ganger er jo folk som du nettopp skrev- emosjonelle. Da er det fint om folk ikke strør salt i såret. Det var vel ikke så mange råd hun fikk, men mer medfølelse. Fra flere. Hvis hun kun svarte som Hi skriver, så står jeg helt inne for der jeg har skrevet. Jeg vet at det dessverre er mennesker som jobber med andre jeg ikke engang ville tiltrodd å ta vare på er marsvin i bur. Så vi får se hva som er saken her. 

Det kan være greit at det gis ulike svar i en tråd som denne, at de som svarer har ulike perspektiver. Det er ingen fordel med ensidighet. 

[frosken]

Kashmir skrev (17 timer siden):

Problemet her Frosken, i akkurat denne tråden, er at du og et par til setter trådstarter sin opplevelse under tvil. Uten å ha stilt henne ett eneste spørsmål. Om hva som ble sagt og uten å vite hvordan vurderingen skjedde. Trådstarter har heller ikke deltatt her etter at legevakten ba henne komme tilbake. 

I mellomtiden fortsetter dere å "forklare" og spekulere. Tråden blir en debatt uten trådstarter sin deltagelse, hvor dere er tre, fire brukere som "nok tenker det er mer til historien " 

Jeg forholdt meg til det brukeren skrev, som jeg oppfattet som en person som var fortvilt og spurte om hva hen skulle gjøre nå? 

Noen svarte og siden vet vi ikke mer.

Når jeg da spør om intensjonen ved å fortsette dette med å spekulere, så fortsetter dere å argumentere for hvorfor ikke alle blir tatt så alvorlig at de ikke blir innlsagt. 

Burde vi ikke vente i det minste vente til HI oppdaterer? 

Jeg ser ingen hensikt med å fortsette dette kjøret før vi vet hvordan det går med Hi og hva som egentlig skjedde her. 

Hvorfor fortsette- hva ER hensikten i denne tråden? 

Jeg har overhodet ikke satt trådstarters opplevelse under tvil. Jeg har derimot sagt at det ikke er uvanlig at folk som jobber i psykiatri fokuserer på at dette også handler om personlige valg. 

Det er viktig at folk vet at det å ha selvmordstanker ikke på noen måte automatisk gir "rett" til en innleggelse. Jeg har mange ganger fokusert på det at de tryggeste løsningene i lengden kan bli de minst hensiktsmessige. For folk som jobber i psykiatri så er temaet selvmord noe de hører om svært ofte. De forsøker selvfølgelig å justere kommentarene sine til den de snakker med. Noen ganger blir ikke kommunikasjonen så god, og noen ganger kan det bli sagt som oppleves sårende. Men det er sjelden grunn til å tro at det er fordi AAT "ikke bryr seg".

Du spør hva som er hensikten med tråden, og det er vel som vanlig å diskutere et tema. Siden dol er et offentlig forum, så kan også folk fritt diskutere så lenge de holder seg innenfor de retningslinjene som er satt.

[Kashmir-]

frosken skrev (3 timer siden):

Jeg har overhodet ikke satt trådstarters opplevelse under tvil. Jeg har derimot sagt at det ikke er uvanlig at folk som jobber i psykiatri fokuserer på at dette også handler om personlige valg. 

Det er viktig at folk vet at det å ha selvmordstanker ikke på noen måte automatisk gir "rett" til en innleggelse. Jeg har mange ganger fokusert på det at de tryggeste løsningene i lengden kan bli de minst hensiktsmessige. For folk som jobber i psykiatri så er temaet selvmord noe de hører om svært ofte. De forsøker selvfølgelig å justere kommentarene sine til den de snakker med. Noen ganger blir ikke kommunikasjonen så god, og noen ganger kan det bli sagt som oppleves sårende. Men det er sjelden grunn til å tro at det er fordi AAT "ikke bryr seg".

Du spør hva som er hensikten med tråden, og det er vel som vanlig å diskutere et tema. Siden dol er et offentlig forum, så kan også folk fritt diskutere så lenge de holder seg innenfor de retningslinjene som er satt.

Nei, jeg spurte jo ikke hva som var hensikten med tråden. Spørsmålet var hensikten med noen av svarene. Men jeg har jo sagt hva jeg mener og forklart hvorfor, så vi får bare ha ulike oppfatninger og syn på dette. 

[anonymogforvirret]

Jeg tok en så alvorlig overdose en gang, planlagt, jeg var helt klar, lå i koma og var på somatisk i to uker. Jeg har bipolar lidelse. Tre uker senere spurte behandleren min meg om jeg fortsatt hadde tanker om å «skade» meg (synes ikke ordet «skade» treffer meg da jeg gjorde det med intensjon om å dø, men det er jo en annen sak). Jeg svarte at jeg fortsatt sliter med tankene og hen svarte at hen bare måtte spørre, men at det til sist var opp til meg om jeg ville leve eller dø. Så ble det ikke sagt mer om den saken. Er jo for så vidt enig i at ingen kan tvinge meg til å leve om jeg ikke vil, men samtidig vil jeg jo ikke dø når jeg har det bra. Vil jo ansvarliggjøres, men samtidig ha mulighet for å be om hjelp om det trengs. Problemet i utgangspunktet er jo at jeg har problemer med å be om hjelp når jeg virkelig trenger det, uttalelser som det gjør det jo ikke lettere.

Poenget mitt er i hvert fall at jeg synes TS gjorde en god jobb med å be om hjelp når hen følte det begynte å gå dårlig før det faktisk gikk alt for dårlig.