AAT driter i om folk dør

[frosken]

anonymogforvirret skrev (58 minutter siden):

Jeg tok en så alvorlig overdose en gang, planlagt, jeg var helt klar, lå i koma og var på somatisk i to uker. Jeg har bipolar lidelse. Tre uker senere spurte behandleren min meg om jeg fortsatt hadde tanker om å «skade» meg (synes ikke ordet «skade» treffer meg da jeg gjorde det med intensjon om å dø, men det er jo en annen sak). Jeg svarte at jeg fortsatt sliter med tankene og hen svarte at hen bare måtte spørre, men at det til sist var opp til meg om jeg ville leve eller dø. Så ble det ikke sagt mer om den saken. Er jo for så vidt enig i at ingen kan tvinge meg til å leve om jeg ikke vil, men samtidig vil jeg jo ikke dø når jeg har det bra. Vil jo ansvarliggjøres, men samtidig ha mulighet for å be om hjelp om det trengs. Problemet i utgangspunktet er jo at jeg har problemer med å be om hjelp når jeg virkelig trenger det, uttalelser som det gjør det jo ikke lettere.

Poenget mitt er i hvert fall at jeg synes TS gjorde en god jobb med å be om hjelp når hen følte det begynte å gå dårlig før det faktisk gikk alt for dårlig.

Enig i at det er viktig å be om hjelp før ting har skjært seg helt:-)

[Martine]

Min erfaring er at hvis man trenger akutt hjelp  er det best å ta det via fastlege eller  behandler som kjenner en godt. Hvis du ikke allerede har en fastlege du har tillitt til så er det lurt å  å få på plass det mtp på kriser i fremtiden. 

[ISW]

Jeg skriver innlegget fra forrige tråd her også, som svar på spørsmålene til meg:

Jeg mener at det er noen spørsmål her som trenger å bli besvart. 

Først av alt, så har jeg stor respekt for at selvmord er et utrolig sårt tema for mange her inne, enten i form av at de har vært suicidale selv eller kjenner noen som har tatt livet sitt, kanskje etter opplevelsen av å ikke ha fått god nok hjelp. Men det jeg prøver å utfordre dere litt på, er to ting:

1. Feil skjer i helsevesenet og vil alltid skje. For et år siden mistet jeg selv faren min som følge av feilbehandling. Hadde han fått være innlagt på sykehuset, så hadde han sannsynligvis levd nå. Dette var somatikk, ikke psykiatri. Men det jeg ikke helt forstår, er forskjellen mellom dette. Død er død, uavhengig av om det er delir, hjertesykdom eller selvmord. Og feilbehandling er feilbehandling. Jeg velger å tenke at helsevesenet har gjort utrolig mye bra og riktig for faren min, og sannsynligvis forlenget livet hans med mange år. Så endte det fatalt gjennom en feilvurdering om å skrive han ut. Jeg saksøker ikke helseforetaket for det, for jeg antar at vurderingen ble gjort på et faglig grunnlag. Jeg tror også i psykiatrien at vurderingene gjøres faglig forankret og i tråd med det som har vist seg best. 

2. Du kan ikke legge inn alle mennesker som har selvmordstanker. Jeg leste en undersøkelse som viste at ca 1 av 6 mennesker har selvmordstanker i løpet av et år. Det vil si nærmere 1 million nordmenn. Samtidig er det ca 600 mennesker som faktisk tar livet sitt. Det betyr at ca 999.400 mennesker med selvmordstanker IKKE tar livet sitt. Eller sagt annerledes, kun 0,06% av de med selvmordstanker ender opp med å ta livet sitt.

Så hvordan løses dette? Psykiatrien har også som formål å gjøre mennesker friske, ikke bare forhindre selvmord. Slik jeg leser Kashmir med flere her inne, så opplever jeg nærmest et ønske om å legge inn hele millionen "for sikkerhets skyld". Man er ikke i nærheten av å ha kapasitet til det. OG - forskning viser at dette faktisk kan gjøre pasientene dårligere. Så det er ikke realistisk. Løsningen blir å "plukke opp" det ekstreme fåtallet av mennesker med selvmordstanker som faktisk er i fare for å ta livet sitt. Det blir som eksemplet mitt med brystsmerter. Jeg synes faktisk psykiatrien er utrolig flinke jeg. Det er ikke ofte det skjer feilvurderinger. Men det er og blir en utopi at alle menneskelige vurderinger skal være 100% riktige. Selv i helsevesenet.