Følelsen av å føle seg utbrent

[AnonymBruker]

Jeg føler meg skikkelig utbrent. Gruer meg til lange dager og uker på jobben. Kjenner at jeg er så negativt tenkende for tiden. Jeg har angst for at noe kan skje mine voksne barn. Jeg har angst for alt mulig. Noen som har et råd om hva jeg kan gjøre for å stoppe med denne angsten som er ganske overveldende? Jeg har mange ganger tenkt å ta det med legen, men legen min virker til å ikke forstå seg på slikt. 

Anonymkode: 94e97...82c

[Stormwind]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg føler meg skikkelig utbrent. Gruer meg til lange dager og uker på jobben. Kjenner at jeg er så negativt tenkende for tiden. Jeg har angst for at noe kan skje mine voksne barn. Jeg har angst for alt mulig. Noen som har et råd om hva jeg kan gjøre for å stoppe med denne angsten som er ganske overveldende? Jeg har mange ganger tenkt å ta det med legen, men legen min virker til å ikke forstå seg på slikt. 

Anonymkode: 94e97...82c

Hva tenker du at vil skje med dine barn da?

Et råd mot angst er at du ser på det som tanker. Tanker som kommer og går. 

[AnonymBruker]

Stormwind skrev (31 minutter siden):

Hva tenker du at vil skje med dine barn da?

Et råd mot angst er at du ser på det som tanker. Tanker som kommer og går. 

Jeg tenker nok litt verstetanker. Jeg tenker vel tanker som hva om jeg mister en av dem til døden. Vet ikke om det er normal angst å ha. Men jeg har mye av den tiltider. Det er nok kanskje pga opplevelser som jeg har hatt med alvorlig sykdom hos en av dem. Jeg tror at det sitter litt i. Men jeg prøver å leve så normalt som mulig, og håpe det beste. Jeg blir litt sliten av meg selv noen ganger. 

Anonymkode: 94e97...82c

[Kayia]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tenker nok litt verstetanker. Jeg tenker vel tanker som hva om jeg mister en av dem til døden. Vet ikke om det er normal angst å ha. Men jeg har mye av den tiltider. Det er nok kanskje pga opplevelser som jeg har hatt med alvorlig sykdom hos en av dem. Jeg tror at det sitter litt i. Men jeg prøver å leve så normalt som mulig, og håpe det beste. Jeg blir litt sliten av meg selv noen ganger. 

Anonymkode: 94e97...82c

Det er ikke så uvanlig å ha dødsangst overfor barn. Jeg hadde det da jr var bitteliten og fikk gode råd av en psykologvenninne til å snu tankene - eller mer presist - lære meg å leve med at frykten var der. Kort forklart handler det om å «akseptere» at tanker/redsler kommer, registrere dem og samtidig tenke «men dette er bare en tanke/redsel, det er ikke noe som tilsier at jeg skal ha en begrunnet frykt nå.

Om dette plager deg mye ville jeg tatt et par timer til psykolog for å lære noen metoder før det «setter seg» og blir et stort problem for deg. 

[AnonymBruker]

Kayia skrev (2 timer siden):

Det er ikke så uvanlig å ha dødsangst overfor barn. Jeg hadde det da jr var bitteliten og fikk gode råd av en psykologvenninne til å snu tankene - eller mer presist - lære meg å leve med at frykten var der. Kort forklart handler det om å «akseptere» at tanker/redsler kommer, registrere dem og samtidig tenke «men dette er bare en tanke/redsel, det er ikke noe som tilsier at jeg skal ha en begrunnet frykt nå.

Om dette plager deg mye ville jeg tatt et par timer til psykolog for å lære noen metoder før det «setter seg» og blir et stort problem for deg. 

Det er sant. Det gjelder å akseptere tankene, og bare tenke at det er en frykt.  

Jeg føler meg veldig engstelig spesiellt for barna. Jeg har lurt på hvorfor. Men det har nok flere årsaker. Men det gjelder å prøve å ikke la tanker ta kontroll. 

Takk for gode råd. Det er sant som du sier. 

 

Anonymkode: 94e97...82c

[Kayia]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Det er sant. Det gjelder å akseptere tankene, og bare tenke at det er en frykt.  

Jeg føler meg veldig engstelig spesiellt for barna. Jeg har lurt på hvorfor. Men det har nok flere årsaker. Men det gjelder å prøve å ikke la tanker ta kontroll. 

Takk for gode råd. Det er sant som du sier. 

Anonymkode: 94e97...82c

Jeg tror det kan handle om livsfase-problematikk også. Jeg vet ikke hvor gammel du er men selv har jeg et voksent barn som er helt i starten på sin karriere, og jeg merker at jeg bruker mye energi på å tenke på framtiden hans og at det skal gå bra med han. Da vi var i samme livsfase som han er nå var det også et tøft arbeidsmarked og høye renter, men for oss var ikke dette skummelt, vi tenkte alltid at alt skulle gå bra og livet smilte. Og det gjorde det jo også, dvs det gikk veldig fint, men jeg vet at både hans og mine foreldre var bekymret for oss. Det er vel noe med at man vet hva man selv tåler og makter, men har ikke kontroll over de andre man har kjær, og derfor blir urolig?

Nå er det foreldregenerasjonen jeg tenker på. Jeg merker at jeg bruker mye energi på å ta vare på de gamle slik at de skal ha det så trygt og så fint som mulig på slutten av livet, og kjenner at dette sammen med mye ansvar på jobben gjør meg mer energitappet enn jeg har opplevd tidligere. Jeg har mye mindre ork til fritidsaktiviteter enn tidligere, iallefall før jeg har kommet meg ut døra. Tidligere bare gønnet jeg på og fikk mye ut av hver eneste time. Sofaen vinner stadig oftere, og jeg tenker mye at jeg må ta meg sammen. Men kanskje skal man ikke det? På en annen side har jeg det alltid fint når jeg kommer meg ut og ikke lar sofaen vinne  

Endret 3. september 2023 av Kayia

[AnonymBruker]

Kayia skrev (15 timer siden):

Jeg tror det kan handle om livsfase-problematikk også. Jeg vet ikke hvor gammel du er men selv har jeg et voksent barn som er helt i starten på sin karriere, og jeg merker at jeg bruker mye energi på å tenke på framtiden hans og at det skal gå bra med han. Da vi var i samme livsfase som han er nå var det også et tøft arbeidsmarked og høye renter, men for oss var ikke dette skummelt, vi tenkte alltid at alt skulle gå bra og livet smilte. Og det gjorde det jo også, dvs det gikk veldig fint, men jeg vet at både hans og mine foreldre var bekymret for oss. Det er vel noe med at man vet hva man selv tåler og makter, men har ikke kontroll over de andre man har kjær, og derfor blir urolig?

Nå er det foreldregenerasjonen jeg tenker på. Jeg merker at jeg bruker mye energi på å ta vare på de gamle slik at de skal ha det så trygt og så fint som mulig på slutten av livet, og kjenner at dette sammen med mye ansvar på jobben gjør meg mer energitappet enn jeg har opplevd tidligere. Jeg har mye mindre ork til fritidsaktiviteter enn tidligere, iallefall før jeg har komet meg ut døra. Tidligere bare gønnet jeg på og fikk mye ut av hver eneste time. Sofaen vinner stadig oftere, og jeg tenker mye at jeg må ta meg sammen. Men kanskje skal man ikke det? På en annen side har jeg det alltid fint når jeg kommer meg ut og ikke lar sofaen vinne  

Det har nok mye med livsfaseproblematikk osv, og livssituasjoner.  I visse situasjoner så er det lett å tenke på hva hvis, hva om, osv. Det kan være utmattende tanker. 

Anonymkode: 94e97...82c

[kupton]

Det finnes en angstlidelse som heter generalisert angstlidelse  - forkortet GAD. Du kan lese om du kjenner deg igjen i den.

Selvtest for generalisert angst - Lysne Psykolog (oslopsykologklinikk.no)

[stjernestøv]

kupton skrev (2 timer siden):

Det finnes en angstlidelse som heter generalisert angstlidelse  - forkortet GAD. Du kan lese om du kjenner deg igjen i den.

Selvtest for generalisert angst - Lysne Psykolog (oslopsykologklinikk.no)

Behandling hjelper? Hva slags behandling? Vet at sykepleieren bruker kognitiv terapi, er det eksponering som hjelper? 

[AnonymBruker]

kupton skrev (På 4.9.2023 den 12.46):

Det finnes en angstlidelse som heter generalisert angstlidelse  - forkortet GAD. Du kan lese om du kjenner deg igjen i den.

Selvtest for generalisert angst - Lysne Psykolog (oslopsykologklinikk.no)

Jeg tror at det er dette jeg har. Jeg sliter med at jeg også våkner av negative tanker som: "tenk om et av barna mine dør eller tenk om jeg mister noen jeg er glad i osv " j. Jeg tenker mye slike tanker i løpet av dagen. Blir sliten av det. 

Anonymkode: 94e97...82c

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (På 4.9.2023 den 14.56):

Behandling hjelper? Hva slags behandling? Vet at sykepleieren bruker kognitiv terapi, er det eksponering som hjelper? 

Jeg vet ikke om det fins mye behandling for dette. Legen min vil aldri gjøre noe med det om jeg forteller om min angst. 

Anonymkode: 94e97...82c

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Jeg vet ikke om det fins mye behandling for dette. Legen min vil aldri gjøre noe med det om jeg forteller om min angst. 

Anonymkode: 94e97...82c

Eksponering sier sykepleieren men det er ikke lett.