Føler noen ganger behandlerne mine ikke ser hvor mye jeg sliter.

[AnonymBruker]

Jeg opplever å ha det veldig dårlig mens behandlere ser ikke det samme. Feks jeg hadde en dårlig dag hos psykologen og han skriver i journal at jeg virker bedre. I dag var jeg helt ute av meg og følte jeg trengte akutt innleggelse men det fikk jeg ikke siden behandlerne mente jeg ikke var syk nok for akuttpsyk. I stedet fikk jeg en elektiv innleggelse der jeg må vente en stund. Hvorfor blir det sånn? 

Anonymkode: c509b...d9a

[Vhanja]

Forklarer du dine behandlere konkret hvordan du har det og hvordan du føler det?

[AnonymBruker]

Vhanja skrev (1 minutt siden):

Forklarer du dine behandlere konkret hvordan du har det og hvordan du føler det?

Ja jeg mener det

Anonymkode: c509b...d9a

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg opplever å ha det veldig dårlig mens behandlere ser ikke det samme. Feks jeg hadde en dårlig dag hos psykologen og han skriver i journal at jeg virker bedre. I dag var jeg helt ute av meg og følte jeg trengte akutt innleggelse men det fikk jeg ikke siden behandlerne mente jeg ikke var syk nok for akuttpsyk. I stedet fikk jeg en elektiv innleggelse der jeg må vente en stund. Hvorfor blir det sånn? 

Anonymkode: c509b...d9a

Det er ikke alltid de ser hvor ille det er nei, kanskje det har noe med deres dagsform å gjøre? Det har jeg tenkt. 

[Kashmir-]

Jeg føler jeg kanskje ikke har erfaring og kunnskap nok om dette, men det jeg kan tenke er at selvinnsikten blir litt svekket når man er langt nede. At andre kanskje ser ting du selv ikke ser ved deg selv?  Jeg tror ikke behandlere "kun" hører hva du sier, men de tolker og legger merke til andre ting som blikk, toneleie og kroppsspråk, og at de bedømmer dette i et mer helhetlig bilde? Så det er mulig at vedkommende ser noe du for øyeblikket ikke selv føler eller kan innse? 

Samtidig så er det jo en fare for at man blir misdorstått også, og at man faktisk ikke blir hørt og sett. Det skjer jo. Men hvis du har hatt samme behandler i lengre tid og du har tillit til vedkommende sånn generelt, så kan kanskje min teori stemme? 

 

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (3 minutter siden):

Jeg føler jeg kanskje ikke har erfaring og kunnskap nok om dette, men det jeg kan tenke er at selvinnsikten blir litt svekket når man er langt nede. At andre kanskje ser ting du selv ikke ser ved deg selv?  Jeg tror ikke behandlere "kun" hører hva du sier, men de tolker og legger merke til andre ting som blikk, toneleie og kroppsspråk, og at de bedømmer dette i et mer helhetlig bilde? Så det er mulig at vedkommende ser noe du for øyeblikket ikke selv føler eller kan innse? 

Samtidig så er det jo en fare for at man blir misdorstått også, og at man faktisk ikke blir hørt og sett. Det skjer jo. Men hvis du har hatt samme behandler i lengre tid og du har tillit til vedkommende sånn generelt, så kan kanskje min teori stemme? 

 

Ja kan hende det. Jeg føler jeg bare overlever  minutt for minutt

Anonymkode: c509b...d9a

[Fru2020]

Jeg kan kjenne meg igjen idet. Det er ikke alltid jeg har vært enig i behandlerne og deres vurderinger. Det har gått begge veier. En gang ble jeg innlagt i tre uker uten at jeg følte meg noe verre enn ved andre innleggelser, men de så noe annet.

På en måte tror jeg vi kommer til et punkt hvor alt bare gjør vondt og det blir vanskelig for oss å vurdere. 

Håper du får innleggelse snart

[Everybody]

Så klart, i psykiatrien er alt basert på hva man sier og hvordan man oppfører seg. Det er derfor de som ikke gjør noe ut av seg får lite hjelp.

[stjernestøv]

Everybody skrev (8 minutter siden):

Så klart, i psykiatrien er alt basert på hva man sier og hvordan man oppfører seg. Det er derfor de som ikke gjør noe ut av seg får lite hjelp.

Ja og de tror man har det bra selv om man sier man sliter mye. 

[AnonymBruker]

Er sikkert fordi en akuttinnleggelse har sjeldent noe for seg. Men mange med f. Eks eupf føler de trenger å bli innlagt hele tiden. 

 

Anonymkode: 77b7f...8d6

[AnonymBruker]

Everybody skrev (28 minutter siden):

Så klart, i psykiatrien er alt basert på hva man sier og hvordan man oppfører seg. Det er derfor de som ikke gjør noe ut av seg får lite hjelp.

Sånn er det deSverre i hele helsevesenet. De som skriker høyest får mest hjelp. 

Anonymkode: 4b7c9...32f

[AnonymBruker]

Everybody skrev (26 minutter siden):

Så klart, i psykiatrien er alt basert på hva man sier og hvordan man oppfører seg. Det er derfor de som ikke gjør noe ut av seg får lite hjelp.

Ja er enig i det. De som roper høyest (selvskader, tar overdoser samtidig som de passer på at noen får beskjed så 113 blir ringt for de) er de som får oftest og lettest hjelp selvom de ikke nødvendigvis har det verre enn de som ikke selvskader/tar overdoser. Jeg tror faktisk at de som lider i stillhet oftere har det verre egentlig fordi de ender jo ikke opp med noe særlig hjelp så de må klare seg selv. Mens selvskaderne og de som overdoserer presser fram hjelpen. 

Anonymkode: 77b7f...8d6

[AnonymBruker]

Jeg er på en avlastnings bolig nå i kommunen min. Det er bedre en ingenting men har det ikke bra.

Anonymkode: c509b...d9a

[Glitter]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Ja er enig i det. De som roper høyest (selvskader, tar overdoser samtidig som de passer på at noen får beskjed så 113 blir ringt for de) er de som får oftest og lettest hjelp selvom de ikke nødvendigvis har det verre enn de som ikke selvskader/tar overdoser. Jeg tror faktisk at de som lider i stillhet oftere har det verre egentlig fordi de ender jo ikke opp med noe særlig hjelp så de må klare seg selv. Mens selvskaderne og de som overdoserer presser fram hjelpen. 

Anonymkode: 77b7f...8d6

Min smerte har vært lik både før da jeg tok overdoser eller selvskadet og etter at jeg sluttet med det. Personens smerte måles ikke ut ifra om man skader seg, men kanskje personens måte å håndtere smerten på vises som dårligere enn personen som ikke skader seg. Altså evnen til å tåle det vonde er svekket hos "slike som meg" i forhold til de som ikke tyr til den typer strategier som selvskading, selvmordsforsøk og rus. 

Uansett jeg har aldri pleid å be om innleggelse etter selvskading eller selvmordsforsøk. Så fremt jeg ikke har blitt tvangsinnlagt så har jeg dratt hjem når jeg har vært somatisk avklart. Er ikke slik at alle som skader seg på ulike vis gjør det for å bli innlagt. Jeg bruker å dra til fastlegen og be om frivillig innleggelse helt stille og rolig hvis jeg trenger det. De ganger jeg blir tvangsinnlagt så skriver jeg meg alltid ut så snart jeg er på frivillig og det er jeg innen et døgn. Fordi jeg vil ikke komme inn på den måten. Jeg "straffer" meg selv med utskrivelse. Uansett hvor dårlig jeg måtte være. 

Så jeg presser ikke frem hjelpen for det er ikke innleggelse som er motivet mitt når jeg får sammenbrudd. Ikke at det skjer ofte lenger, men jeg prøver bare å forklare at ting er ikke så svart hvitt og satt i bås som det blir framstilt som av deg/dere. 

Men sånn er det når jeg er innlagt. Jeg er stille og rolig og av og til får jeg lite oppfølging fordi det er noen som roper høyere. Sånn er det bare. Hatt det sånn hele oppveksten også. Før jeg som voksen bikket helt over ende. 

Jeg har ikke sluttet å skade meg eller ta overdose/prøver å ta livet av meg fordi jeg har det mindre vondt. Jeg bare har blitt flinkere til å håndtere det. 

Så jeg er enig i at å selvskade ikke er et bevis på at man lider mer, men uansett synes jeg det er synd å lese hvor negativt du omtaler det å slite med selvskading og slikt. Det er et alvorlig symptom på sykdom og ikke noe noen gjør for å være slemme. Sett bort ifra de som skader seg for å straffe kjæresten sin og slikt da. Da gjør de det jo for å være slem. Men det hører vel fåtallet til som gjør sånn. 

Det viktige her er vel ikke å kritisere de som har et symptombilde hvor en blir lagt veldig merke til, men to ting. Hvordan hjelpe de så de ber om hjelp på en mer hensiktsmessig måte og slutter utagering. Og hvordan hjelpe de som er mer stille av seg til å stå på kravene og si akkurat hvordan de har det og at de trenger hjelp. Forutsatt at man ikke er psykotisk så må man ta det ansvaret med å be om hjelp og ikke dysse ned hvordan man har det. Selv om jeg har sluttet å gråte ukontrollert og alt sånt dramatisk under samtaler med behandler så blir jeg tatt like mye på alvor opplever jeg. For jeg er ganske tydelig og rett fram i kommunikasjonen.