Jeg kjenner meg så heldig som har en så dyktig behandler

[Everybody]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Alle behøver ikke medisiner. 

Personlighetsforstyrrede og ptsd trenger ikke medisiner. Der handler det kun om å være intelligent for da klarer man å finne ut av løsninger selv og behandle seg selv. 

Anonymkode: 073b2...3c2

Er du dum? Helt seriøst?

[Everybody]

De som trenger hjelp av psykiatrien trenger det for å takle en sykdom, ikke fordi de ikke vet hva de skal gjøre for å lykkes i livet.

[Everybody]

[Glitter]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Alle behøver ikke medisiner. 

Personlighetsforstyrrede og ptsd trenger ikke medisiner. Der handler det kun om å være intelligent for da klarer man å finne ut av løsninger selv og behandle seg selv. 

Anonymkode: 073b2...3c2

Jeg er intelligent nok til å ha tatt bachelor i sykepleie, er god på å skrive både søknader og klager (har feks klagd på avslag fra forsikringsselskap hvor deres ordlyd var avslag pga grovt uaktsomt tilbakeholdelse av informasjon, hvor jeg gikk gjennom hvert eneste punkt og slo de ned i støvlene og tvang dem til å gi meg medhold og betale meg millionbeløp), jeg er såpass god på intervju at jeg har fått alle jobber jeg har vært til intervju på osv. 

Poenget mitt er at det er ingenting i veien med min intelligens. Har heller ikke høy IQ den er på 100 ifølge test, så gjennomsnittlig. Men kanskje over gjennomsnittet på enkelte ting IQ-tester ikke måler slik som det jeg skrev om ovenfor. 

Jeg har også en alvorlig personlighetsforstyrrelse som du muligens vet hvis du pleier å være på forumet. Den er nok ikke helt riktig å ha stående lenger, men da jeg fikk den hadde jeg en alvorlig grad av den ifølge behandler jeg endte med å ha i 5,5 år. Jeg kunne ikke ha lært alt jeg lærte av henne kun på egenhånd eller ved å lese artikler. Med henne har jeg hatt et uvisst tresifret antall samtaler og tilsvarende journalnotater har hun skrevet som jeg i stor grad har lest. Det har gitt meg en mye dypere innsikt og evne til å forstå verden og meg selv. Samt jeg har fått oppleve at noen tåler følelsene mine og gitt meg rom til å regulere de ned framfor videre eskalering slik det alltid ble med mamma. Og nå krangler jeg ikke ofte med mamma lenger. Det kunne jeg bare ikke klart alene. Når jeg fikk en emosjonell storm av følelser hvordan skulle jeg lært meg å regulere meg i forhold til situasjonen på egenhånd? Å ha lest artikler om det er ikke så hjelpsomt når den fornuftige og rasjonelle delen av hjernen blokkeres fullstendig av de stormende følelsene som det kjennes ut som at du går i oppløsning av. Da trenger man å ha noen der som er stødig i sin rolle og som hjelper en med å regulere seg og på den måten igjen og igjen erfare hvordan roe ned og ikke bli overmannet av følelsene. Også snakke om hva som skjedde. Hver gang det er en situasjon hvor en pga sin lidelse kanskje oppfatter situasjonen litt annerledes eller reagerer litt dumt. Herlighet så mange sånne samtaler jeg har hatt med henne. Og ikke alle behandlere er så gode som henne altså. Har møtt mange det ikke er kjemi med. 

Jeg kan bedre benytte meg av artikler og litteratur i dag enn jeg kunne da personlighetsforstyrrelsen var av alvorlig grad. For nå er det sjeldent jeg får skikkelig sterke og voldsomme følelser som jeg ikke klarer å roe ned på egenhånd. Hvis jeg får det så er det en situasjon hvor alle ville fått det for det meste, med en og annen glipp i relasjon til min far. Og jeg reagerer på ingen måte med å ville ta livet av meg eller tilsvarende lenger. Hvis jeg gråter så gråter jeg og det er greit. Sliter ennå med å håndtere å føle meg sint. 

Vet ikke om jeg gjør meg forstått. Det bare er ikke sånn at hvis man ikke trenger medisiner, noe jeg for øvrig trenger pga andre diagnoser, så klarer man seg uten behandler hvis man har høy IQ. Mange behandlere går selv til psykolog/psykiater blant annet pga krevende og tappende yrke. Og en psykolog eller psykiater har jo høy nok IQ ettersom det krever sitt å bli begge yrker. Det finnes garantert ett og annet menneske som har klart å bli frisk fra alvorlig personlighetsforstyrrelse og PTSD ved hjelp av selvhjelp, men majoriteten trenger hjelp skal de ha sjans til bedring. 

En medpasient med EUPF sannsynligvis den impulsive typen reagerer med å gå på togskinnene dagen før utskrivelse for å ikke bli skrevet ut og sier til meg at hun skal drikke seg full før neste time med behandler og i gruppeterapien for å "vise de" at de tar feil og at hun må ha rusbehandling, hvorpå når jeg sier at det ikke er lurt så sier hun at hun ikke har noe valg. Hun skjønner ikke hvordan hun framstår og at hun sannsynligvis bare gjør så hun blir kastet ut av gruppeterapien samtidig som de opprettholder at hun ikke har en ruslidelse som krever rusbehandling. Sistnevnte vet ikke jeg noe om, men hun trenger åpenbart behandling for å lære seg bedre måter å takle det å møte motstand på slik hun opplever at systemet motarbeider henne. Hun har det vondt og skjønner bare ikke hvor feil framgangsmåte hun har. Det er ikke noe galt med hennes intelligens heller, men hun er sterkt preget av en alvorlig diagnose. Hun har ikke sjans til å behandle seg selv. 

Det hadde heller ikke jeg da jeg var dårlig på min måte. Og det var ille det også, selv om det ikke var likens. 

 

[aa-k-j]

Jeg har hatt noen behandlere opp gjennom årene og kan ærlig si at det var kun vært nåværende behandler som klarte å gi korrekt diagnose og hjelp. DPS var helt ræva for å si det mildt. Så gikk jeg til en privat psykolog hvor behandlingen var mest å gå turer. Så var jeg til vurdering hos en psykiater fordi jeg var så mye oppe og fikk bp2 og startet med medisiner og nå hos ny psykiater for behandling og fikk der K-PTSD. Første psykiater pensjonerte seg så kunne ikke fortsette der. Men jeg måtte ha medisiner for å bli stabil i forhold til bp2 og for å knekke koden i forhold til ptsden. Nå bruker jeg bare litt AP for BP2. Psykiateren jeg går til er ganske flink og eneste som har hatt tro på meg. Fastlegen merker stor forskjell på meg fra jeg begynte hos den fram til nå. Så jeg kan trygt si at jeg er veldig fornøyd med behandler. Bortsett fra at den ikke vil jeg skal begynne med litium da. 

Endret 5. september 2023 av aa-k-j

[AnonymBruker]

aa-k-j skrev (1 time siden):

Jeg har hatt noen behandlere opp gjennom årene og kan ærlig si at det var kun vært nåværende behandler som klarte å gi korrekt diagnose og hjelp. DPS var helt ræva for å si det mildt. Så gikk jeg til en privat psykolog hvor behandlingen var mest å gå turer. Så var jeg til vurdering hos en psykiater fordi jeg var så mye oppe og fikk bp2 og startet med medisiner og nå hos ny psykiater for behandling og fikk der K-PTSD. Første psykiater pensjonerte seg så kunne ikke fortsette der. Men jeg måtte ha medisiner for å bli stabil i forhold til bp2 og for å knekke koden i forhold til ptsden. Nå bruker jeg bare litt AP for BP2. Psykiateren jeg går til er ganske flink og eneste som har hatt tro på meg. Fastlegen merker stor forskjell på meg fra jeg begynte hos den fram til nå. Så jeg kan trygt si at jeg er veldig fornøyd med behandler. Bortsett fra at den ikke vil jeg skal begynne med litium da. 

Fint å høre! Du vil heller ikke gå på Litium? Jeg har heller ikke så lyst til å fortsette pga bivirkning.

Anonymkode: 0e345...d57

[aa-k-j]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Fint å høre! Du vil heller ikke gå på Litium? Jeg har heller ikke så lyst til å fortsette pga bivirkning.

Anonymkode: 0e345...d57

Kunne tenkt meg å i det minste å gi den er forsøk. Har ikke forsøkt den tidligere.

Endret 5. september 2023 av aa-k-j

[Glitter]

aa-k-j skrev (39 minutter siden):

Kunne tenkt meg å i det minste å gi den er forsøk. Har ikke forsøkt den tidligere.

Det skjønner jeg godt. Jeg møtte først motstand, men plutselig fikk jeg prøve den likevel og det har hjulpet så veldig mye. 

Håper du får prøve den etter hvert. 

[Everybody]

Har det noen gang skjedd i psykiatrien av behandlere har blitt sparket for å være udugelige?

[Glitter]

Everybody skrev (10 minutter siden):

Har det noen gang skjedd i psykiatrien av behandlere har blitt sparket for å være udugelige?

Jeg googlet og alle artikler av sparkede psykologer var bak betalingsmur. 

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (På 4.9.2023 den 21.25):

Alle behøver ikke medisiner. 

Personlighetsforstyrrede og ptsd trenger ikke medisiner. Der handler det kun om å være intelligent for da klarer man å finne ut av løsninger selv og behandle seg selv. 

Anonymkode: 073b2...3c2

Foreslå dette for Helsedirektoratet du, som ny behandlingsveileder for PTSD og Personlighetsforstyrrelser. Det vil gi store innsparinger i psykisk helsevern på kort sikt, men jeg er tvilende til at det vil fungere på lang sikt.

Jeg tviler også på at du egentlig, innerst inne, tror på dine egne forestillinger her. Om så, lurer jeg på hvor mye du har lest om PTSD og PF. PTSD og personlighetsforstyrrelser kan i en del tilfeller ha behov for ulike medisiner medisiner for underliggende problemer med selve diagnosen.

[Eva Sofie]

Glitter skrev (På 5.9.2023 den 18.45):

Jeg googlet og alle artikler av sparkede psykologer var bak betalingsmur. 

Noen kan nok ha fått trukket tilbake sin autorisasjon av ulike grunner. Disse er tilgjengelige i anonymisert form, mener jeg, eller ev. kun et visst utvalg. I hvert fall for leger.

Jeg vil tro at samtlige av helsepersonell går inn i sin jobb med den intensjon å gjøre en god tjeneste i helsevesenet for pasientene. Men det kan selvsagt være et skille mellom hva pasientene mener er god behandling og hva helsevesenet mener er adekvat behandling. Det vi ser nå, er at arbeidsforholdene, mengden pasienter og krav til å avslutte pasienter (for) tidlig for å ta inn nye pasienter, gjør at mange terapeuter føler seg utilstrekkelige på jobb. Å gi timer hver 3. uke, gir ikke mulighet til å jobbe godt i en terapirelasjon. Det er aldri en god følelse for noen å føle seg utilstrekkelig eller at en ikke får utført det en gjerne skulle ønsket - enten det skjer ved enkelthendelser og i hvert fall ikke over tid.

Det jeg også tenker er grunnleggende feil i det offentlige helsevesenet, er at en generelt sett møter generalister, og at en tildeles terapeuten som først har ledig kapasitet. Ikke den terapeuten som best har kompetanse på din problematikk. Det så jeg en endring i det private (hos avtalespesialist). Jeg måtte stå på venteliste i en del måneder, men jeg kom til en terapeut som har mangeårig erfaring og har ekstra utdannelse innen det jeg hadde behov for. Det samme fungerte til sist best også da jeg bodde på en annen kant av landet, da jeg til sist ble søkt inn til en terapeut med nødvendig kompetanse, etter at jeg hadde hatt åtte terapeuter på to år og jeg hadde blitt dårligere måned for måned fra å fungere relativt bra etter en lengre innleggelse.

[Glitter]

Eva Sofie skrev (6 timer siden):

Noen kan nok ha fått trukket tilbake sin autorisasjon av ulike grunner. Disse er tilgjengelige i anonymisert form, mener jeg, eller ev. kun et visst utvalg. I hvert fall for leger.

Jeg vil tro at samtlige av helsepersonell går inn i sin jobb med den intensjon å gjøre en god tjeneste i helsevesenet for pasientene. Men det kan selvsagt være et skille mellom hva pasientene mener er god behandling og hva helsevesenet mener er adekvat behandling. Det vi ser nå, er at arbeidsforholdene, mengden pasienter og krav til å avslutte pasienter (for) tidlig for å ta inn nye pasienter, gjør at mange terapeuter føler seg utilstrekkelige på jobb. Å gi timer hver 3. uke, gir ikke mulighet til å jobbe godt i en terapirelasjon. Det er aldri en god følelse for noen å føle seg utilstrekkelig eller at en ikke får utført det en gjerne skulle ønsket - enten det skjer ved enkelthendelser og i hvert fall ikke over tid.

Det jeg også tenker er grunnleggende feil i det offentlige helsevesenet, er at en generelt sett møter generalister, og at en tildeles terapeuten som først har ledig kapasitet. Ikke den terapeuten som best har kompetanse på din problematikk. Det så jeg en endring i det private (hos avtalespesialist). Jeg måtte stå på venteliste i en del måneder, men jeg kom til en terapeut som har mangeårig erfaring og har ekstra utdannelse innen det jeg hadde behov for. Det samme fungerte til sist best også da jeg bodde på en annen kant av landet, da jeg til sist ble søkt inn til en terapeut med nødvendig kompetanse, etter at jeg hadde hatt åtte terapeuter på to år og jeg hadde blitt dårligere måned for måned fra å fungere relativt bra etter en lengre innleggelse.

Ja vil tro de aller fleste har gode intensjoner. 

Høres lurt ut å gå til psykolog/psykiater som har spisskompetanse. Men da må man jo vite hva problemet ens er, og det vet man jo ikke alltid.