Hvordan har din psykdom påvirket relasjonen til venner og familie?

[AnonymBruker]

Jeg har mistet en venn jeg satte høyt og mistet kontakten med flere (disse kan gjenopptas).

Anonymkode: 5d475...702

[Glitter]

Har ikke mistet noen venner som følge av sykdommene jeg har. Periodevis kan relasjon til mine foreldre være vanskelig. 

[Kashmir-]

Det er to ting som ser ut til å være vanlig ved psykisk sykdom : man blir veldig selvopptatt og krevende ift andre med tanke på at de må yte som både tilhørerer og som praktisk hjelp og støtte, eller, man blir selvopptatt krevende på den måten at man ikke deler noe og tar avstand. 

Da jeg var deprimert så ble jeg krevende på sist nevnte måte. Lukket folk ute og orket ikke involvere dem. Det var tøft for flere rundt meg, og det gjorde noe med tilliten siden jeg ble veldig utilgjengelig og avvisende. Det var for å skåne/ ikke bekymre noen, mens andre ville jeg bare ha på avstand. Det var uansett egoistisk og lite klokt. Angrer på en del fra de årene, men ikke sånn at jeg plages av det lengre. Har også snakket med folk senere, og nå er det såpass lenge siden at ingen tenker særlig på det. Vi kommer bare inn på det en sjelden gang.

Det påvirker omgivelsene om vi er fysisk eller psykisk syke, men det jeg ihvertfall har lært selv er å ha en kommunikasjon hvor omgivelsene er informert ( så mye de bør og må ) og å ikke bli for selvopptatt sånn at en slutter å engasjere seg i andre. Å være psykisk eller fysisk syk er ikke et frikort fra å ta litt ansvar. 

Endret 7. september 2023 av Kashmir

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (12 minutter siden):

Det er to ting som ser ut til å være vanlig ved psykisk sykdom : man blir veldig selvopptatt og krevende ift andre med tanke på at de må yte som både tilhørerer og som praktisk hjelp og støtte, eller, man blir selvopptatt krevende på den måten at man ikke deler noe og tar avstand. 

Da jeg var deprimert så ble jeg krevende på sist nevnte måte. Lukket folk ute og orket ikke involvere dem. Det var tøft for flere rundt meg, og det gjorde noe med tilliten siden jeg ble veldig utilgjengelig og avvisende. Det var for å skåne/ ikke bekymre noen, mens andre ville jeg bare ha på avstand. Det var uansett egoistisk og lite klokt. Angrer på en del fra de årene, men ikke sånn at jeg plages av det lengre. Har også snakket med folk senere, og nå er det såpass lenge siden at ingen tenker særlig på det. Vi kommer bare inn på det en sjelden gang.

Det påvirker omgivelsene om vi er fysisk eller psykisk syke, men det jeg ihvertfall har lært selv er å ha en kommunikasjon hvor omgivelsene er informert ( så mye de bør og må ) og å ikke bli for selvopptatt sånn at en slutter å engasjere seg i andre. Å være psykisk eller fysisk syk er ikke et frikort fra å ta litt ansvar. 

Takk for refleksjonen. Jeg stenger folk litt ute. Har dog ikke sluttet å bry meg om dem.

Anonymkode: 5d475...702

[aa-k-j]

Det har ikke påvirket forholdet til familie og venner så mye egentlig. Jeg forteller kun det mest nødvendige og hvis jeg er i en dårlig periode sier jeg bare at jeg ikke er i form til så mye. Jeg støtter og gir av meg selv til andre samtidig som jeg tar hensyn til meg selv. 

[stjernestøv]

Er jo mer isolert og gruer meg til å være sosial men jeg bryr meg om folk, sender ofte meldinger med folk da det er lettere. 

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (2 timer siden):

Er jo mer isolert og gruer meg til å være sosial men jeg bryr meg om folk, sender ofte meldinger med folk da det er lettere. 

Jeg synes også meldinger er lettere.

Anonymkode: 5d475...702