Er det noen som har knust ting i frustrasjon, for å føle seg bedre el?

[Kayia]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Så bra at du fant ut av det, og fikk hjelp!

Jeg vet, jeg har så utrolig dårlig samvittighet for å utsette han for dette.

Jeg snakket nettopp med han igjen, og sa at han kan ringe legen min. Fordi jeg vil ikke at dette skal eskalere videre. Han er bare snill og god, og fortjener å bli hørt, og han fortjener ikke å være den som skal passe på meg. Nå vil han nesten ikke slippe meg ut av syne, noe som blir litt slitsomt, for begge.

Jeg skal ikke ødelegge mer ting, eller meg selv, det har jeg lovet, så jeg må bare holde det.

Anonymkode: c6650...e3f

Så bra at du ønsker å ta tak i dette sammen med legen din, veldig godt utgangspunkt at du innser at dette er et problem du må ta tak i. Stusset imidlertid litt over at mannen dn skal ringe legen. Hvorfor ikke ring legen selv, ettersom du sier at han ikke fortjener å passe på deg? Her har du rett og slett sjansen til å ta ansvar selv, slik at han slipper å passe på deg  

 

[Kashmir-]

Kayia skrev (36 minutter siden):

Så bra at du ønsker å ta tak i dette sammen med legen din, veldig godt utgangspunkt at du innser at dette er et problem du må ta tak i. Stusset imidlertid litt over at mannen dn skal ringe legen. Hvorfor ikke ring legen selv, ettersom du sier at han ikke fortjener å passe på deg? Her har du rett og slett sjansen til å ta ansvar selv, slik at han slipper å passe på deg  

 

Kanskje legen har nytte av å høre versjonen fra begge? 

[Kayia]

Kashmir skrev (4 timer siden):

Kanskje legen har nytte av å høre versjonen fra begge? 

Da kan hun avtale at mannen blir med til legem (evt bruke facetime dersom hjemmekonsultasjon). Poenget mitt var ikke at mannen ikke skulle involveres, men at hun, ikke mannen skal ta ansvaret inkl henvendelse til legen.

[AnonymBruker]

Kayia skrev (6 timer siden):

Så bra at du ønsker å ta tak i dette sammen med legen din, veldig godt utgangspunkt at du innser at dette er et problem du må ta tak i. Stusset imidlertid litt over at mannen dn skal ringe legen. Hvorfor ikke ring legen selv, ettersom du sier at han ikke fortjener å passe på deg? Her har du rett og slett sjansen til å ta ansvar selv, slik at han slipper å passe på deg  

 

Jeg er med på det du sier, men jeg hadde aldri kommet til å ringe selv. Det er flere grunner til det, trenger ikke å gå inn på det nå, men slike ting som feks å ringe for meg er absolutt ikke et problem for han. Jeg tror jeg skrev lengre oppe at han "presser" seg litt på, han vil gjerne gjøre alt for meg og er veldig deltagende i det meste. Så akkurat det at han tar den telefonen for meg, syns jeg er helt greit. For jeg hadde som sagt ikke gjort det selv, og det er ikke disse tingene som er kjipt for han. Det som er kjipt for han, er å se at jeg sliter og ikke vet hva han kan gjøre for å hjelpe meg, spesielt når det er synlige merker, og han føler seg bedre når han kan gjøre noe aktivt.

Anonymkode: c6650...e3f

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (På 10.9.2023 den 14.06):

Jeg kan ikke vise følelser, jeg finner dem ikke, men jeg har ofte kjent det boble, helt til i går.

Vel - du kjente på en følelse på lørdag, men det kan trolig være en følelse du helst skal undertrykke. Mulig at det er derfor den rett og slett boblet over...

Men det at du har en PTSD-diagnose med relasjonsvansker i bunnen, forklarte en hel del. Om du leser på hva som ofte følger med en kompleks PTSD-diagnose, er det bl.a. irritasjon og sinne, ofte som utløses av små bagatellmessige forhold, og vansker med å kjenne til/på egne følelser. I mange tilfeller kan en ha mer omsorg for andre enn seg selv. Men det kan også forholde seg annerledes.

Du sier du er redd for å bruke mannen din som psykolog. Men i din redsel for å ikke plage ham med å snakke, har du nå skapt en usikkerhet/redsel i ham, hvor han er redd for når ev. et neste utbrudd kan komme. Han tør ikke riktig å slippe deg av syne. Den onde sirkelen er det kun du som kan bryte gjennom å betrygge ham. Du må sette ord på hva som rører seg i hodet ditt. Gjennom å gi ham trygghet gjennom ord, kan du gi dere begge frihet igjen og tørre å stole på hverandre igjen. Det er i hvert fall min erfaring og oppskrift i et forhold, når jeg gjør noe som min samboer kan føle seg usikker på. Du må forklare og betrygge din mann i hvorfor du gjør som du gjør. Ikke tenke at du plager ham - det gjør du i så fall kun med å handle uten å forklare. Om det er lettere for deg å skrive, kan du gjøre det. Jeg har i blant benyttet meg av det. Min samboer sier det så fint - det er lettere å akseptere når en forstår bakgrunnen for hvorfor...

AnonymBruker skrev (På 10.9.2023 den 14.06):

Det er slik ennå, er det noe som skjer, så regner alle med at jeg ordner, trøster, fikser osv.

Hva skjer om du bryter ut av den rollen som ikke fikser og ordner, men overlater ansvaret til andre? Ber noen deg om å gjøre det eller er det du som påtar deg det som en gammel og automatisk refleks? For å stille spørsmålet på en litt frekk måte som hjalp meg - er du virkelig så uunnværlig som du ser for deg?

AnonymBruker skrev (På 10.9.2023 den 14.10):

Når han så hva jeg hadde gjort i går, begynte han først å rydde opp, når han så armen min, begynte han å gråte, og han er fortvilet fordi han ikke vet hva han skal gjøre for å hjelpe meg.

Du må tillate ham å hjelpe deg. Han er uendelig glad i deg - det viser måten han håndterte situasjonen på. Jeg håper dere klarer å snakke sammen, og at du klarer å se hans behov for støtte fra deg også.

Om du har liten tiltro til helsevesenet, mulig ett sted å starte, om du bor slik til, er å se om det finnes et NOK-senter, eller tilsvarende hjelpetiltak, i nærheten. De har kurs for både pårørende og utsatte samt par (i grupper). De hadde det for et par år siden i hvert fall. Om det passer deg vel og merke...