Kan man bestille legetime for belastninger/ påkjenning ?

[AnonymBruker]

Jeg sliter mye med nerver pga påkjenning om mitt voksne barn sin situasjon. Har et voksent barn som har slitt i årevis. Jeg er redd for hvordan det kan ende. Problemet er at vedkommende er voksen og det er ikke mye vi får gjort med dette. Vedkommende virker sterkt deprimert, kan ha bedre dager men det kommer en del mørke dager osv. 

Jeg vurderer å redusere arbeidsdagene mine for jeg er så utslitt av denne situasjonen. Det er en sterk belastning og mye nerver. Kan jeg ta dette opp med legen min ? Vet ikke om legen bryr seg mye med dette for han virker ikke alltid til å forstå psykiske ting..  Hva tenker dere? Tenker å ta det opp med han på en time før jeg spør om å redusere arbeidet mitt. 

Anonymkode: 582f2...597

[Glitter]

Ja det må være greit å ta opp med legen det. Du må jo det hvis du tenker delvis sykemelding. 

[laban]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Kan jeg ta dette opp med legen min ? Vet ikke om legen bryr seg mye med dette for han virker ikke alltid til å forstå psykiske ting.

Klart du kan ta det opp! Men vær klar over at mange fagfolk mener at i slike situasjoner er det bedre å holde på de faste, hverdagslige aktivitetene enn å bli sykemeldt. Særlig hvis den ledige tiden man får ved å redusere arbeidstiden, ikke kan brukes til noe konkret, men mest til grubling. 

NB: Jeg tar ikke standpunkt til hva som er best i ditt tilfelle, jeg bare trekker inn en faktor legen din muligens tar med i vurderingen.

[Ekstra]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg sliter mye med nerver pga påkjenning om mitt voksne barn sin situasjon. Har et voksent barn som har slitt i årevis. Jeg er redd for hvordan det kan ende. Problemet er at vedkommende er voksen og det er ikke mye vi får gjort med dette. Vedkommende virker sterkt deprimert, kan ha bedre dager men det kommer en del mørke dager osv. 

Jeg vurderer å redusere arbeidsdagene mine for jeg er så utslitt av denne situasjonen. Det er en sterk belastning og mye nerver. Kan jeg ta dette opp med legen min ? Vet ikke om legen bryr seg mye med dette for han virker ikke alltid til å forstå psykiske ting..  Hva tenker dere? Tenker å ta det opp med han på en time før jeg spør om å redusere arbeidet mitt. 

Anonymkode: 582f2...597

Du kan selvsagt ta det opp med lege. Tror vanligvis ikke man får sykmelding på grunn av voksne barns problemer, men om du blir syk av det er det jo en annen sak.

Du bør selvfølgelig ikke redusere stilling på eget initiativ, med mindre du har veldig god økonomi. Det gir jo både lavere lønnsutbetaling og lavere pensjon, men det er du vel klar over.

[erik123]

Det må være greit å ta opp. Utrolig viktig å få snakket om psykiske problemer. Utrolig mange som sliter nå. 

[AnonymBruker]

laban skrev (2 timer siden):

Klart du kan ta det opp! Men vær klar over at mange fagfolk mener at i slike situasjoner er det bedre å holde på de faste, hverdagslige aktivitetene enn å bli sykemeldt. Særlig hvis den ledige tiden man får ved å redusere arbeidstiden, ikke kan brukes til noe konkret, men mest til grubling. 

NB: Jeg tar ikke standpunkt til hva som er best i ditt tilfelle, jeg bare trekker inn en faktor legen din muligens tar med i vurderingen.

Det er mulig at jeg reagerer anderledes enn hva de fleste mennesker ville gjort i denne situasjonen. Min sønn er jo voksen og det er kanskje rart at jeg blir påvirket psykisk av hvordan det går med hans liv. Men det kan kanskje være lurt å prøve å få hjelp til å bli sterkere i situasjonen. Jeg sliter mye med tretthet , angst og stress. Det er blitt så ille at jeg vurderer å spørre om å få redusert jobben min til en dag mindre I uken. Men tenker at jeg bør mulig drøfte situasjonen min med legen først. Kanskje han kan gi meg noen råd om hvordan jeg skal klare å håndtere situasjonen. 

En sykemelding kunne kanskje vært en midlertidig løsning. Men dette ser ut til å vare desverre. 

Jeg tenker som deg at det kan være at legen mener at det er best at jeg jobber. Men da blir jeg gående med de samme plagene. Så jeg vet ikke om det er meningsløst å ta dette med lege. Jeg er veldig usikker på det.. 

Anonymkode: 582f2...597

[AnonymBruker]

Ekstra skrev (2 timer siden):

Du kan selvsagt ta det opp med lege. Tror vanligvis ikke man får sykmelding på grunn av voksne barns problemer, men om du blir syk av det er det jo en annen sak.

Du bør selvfølgelig ikke redusere stilling på eget initiativ, med mindre du har veldig god økonomi. Det gir jo både lavere lønnsutbetaling og lavere pensjon, men det er du vel klar over.

Ja det er det med at sønnen min er jo voksen. Men jeg har det fryktelig vondt av å være vitne til å se at han sliter uten at noe går i riktig retning for han. Det er iblant mye verre og alt virker så mørkt og tungt ut for han. Det påvirker livet og psyken min. 

Det å redusere stilling på eget initiativ er en mulighet. Jeg vil jo ofre meg mye for å hjelpe han. Men det blir hardt med lavere lønnsutbetaling. Derfor er det gjerne lurt å prate med legen om problemet mitt. Jeg skulle jo klart å være sterkere, men alt jeg tenker på om dagene er sønnens situasjon. Det er ganske utmattende. 

erik123 skrev (2 timer siden):

Det må være greit å ta opp. Utrolig viktig å få snakket om psykiske problemer. Utrolig mange som sliter nå. 

Ja, jeg sliter psykisk med nerver og angst tydeligvis, og jeg håper det er greit å ta det opp hos legen.  Kanskje han kan gi meg sovemedisin slik at jeg sover bedre om nettene. Jeg har slitt mye med søvnen. 

Anonymkode: 582f2...597

[laban]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er mulig at jeg reagerer anderledes enn hva de fleste mennesker ville gjort i denne situasjonen. Min sønn er jo voksen og det er kanskje rart at jeg blir påvirket psykisk av hvordan det går med hans liv.

Det synes jeg ikke er rart eller uvanlig i det hele tatt, det er naturlig. Det er ikke vanskelig å forstå at du blir påvirket og sliten av situasjonen. Poenget er at det er usikkert om løsningen er at du tas ut av dine faste rutiner. Det er jo begrenset hvor mye man får gjort for voksne barn som sliter, det blir en sak mellom barnet og systemet / hjelpeapparatet. Så det er ikke sånn at du trenger fridager for å gjøre noe praktisk.

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg skulle jo klart å være sterkere, men alt jeg tenker på om dagene er sønnens situasjon. Det er ganske utmattende. 

Men er det da så sikkert at du vil få mer energi hvis du får mer fritid til å tenke på problemene? Føler du deg mye bedre på mandager enn rett før helgen, fordi du har klart å bruke fridagen(e) til noe annet enn å fordype deg i vanskelighetene? 

Du skal ikke "kvele" sønnen din med oppfølging (som han lett vil tolke som mas), det løser ikke problemene hans på lang sikt. Kanskje har han også godt av å se at du prioriterer å komme deg på jobb selv om ting er vanskelige. Folk flest er faktisk nødt til å gjøre det. 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ja, jeg sliter psykisk med nerver og angst tydeligvis, og jeg håper det er greit å ta det opp hos legen.  Kanskje han kan gi meg sovemedisin slik at jeg sover bedre om nettene. Jeg har slitt mye med søvnen. 

Det vil nok hjelpe å få litt mer hvile, så du kan starte med å ta opp søvnproblemet med legen. Deretter kan du forklare hva som gjør at det er ekstra vanskelig å få sove nå, og hvordan hele situasjonen påvirker deg. Så kanskje han selv har forslag til hvordan du kan unngå at livskvaliteten din blir altfor preget av problemene til sønnen din.  

Jeg mener ikke å bagatellisere noe, jeg har stor forståelse for at dette er vanskelig. Jeg synes bare ikke det er innlysende at å jobbe mindre er løsningen. Gå i hvert fall ikke ned i stilling på eget initiativ uten å ha noe konkret du skal bruke fritiden til. Det gagner ingen at du får økonomiske problemer oppi alt sammen, og du er ikke garantert å få øke stillingsprosenten igjen senere. 

[AnonymBruker]

laban skrev (25 minutter siden):

Det synes jeg ikke er rart eller uvanlig i det hele tatt, det er naturlig. Det er ikke vanskelig å forstå at du blir påvirket og sliten av situasjonen. Poenget er at det er usikkert om løsningen er at du tas ut av dine faste rutiner. Det er jo begrenset hvor mye man får gjort for voksne barn som sliter, det blir en sak mellom barnet og systemet / hjelpeapparatet. Så det er ikke sånn at du trenger fridager for å gjøre noe praktisk.

Men er det da så sikkert at du vil få mer energi hvis du får mer fritid til å tenke på problemene? Føler du deg mye bedre på mandager enn rett før helgen, fordi du har klart å bruke fridagen(e) til noe annet enn å fordype deg i vanskelighetene? 

Du skal ikke "kvele" sønnen din med oppfølging (som han lett vil tolke som mas), det løser ikke problemene hans på lang sikt. Kanskje har han også godt av å se at du prioriterer å komme deg på jobb selv om ting er vanskelige. Folk flest er faktisk nødt til å gjøre det. 

Det vil nok hjelpe å få litt mer hvile, så du kan starte med å ta opp søvnproblemet med legen. Deretter kan du forklare hva som gjør at det er ekstra vanskelig å få sove nå, og hvordan hele situasjonen påvirker deg. Så kanskje han selv har forslag til hvordan du kan unngå at livskvaliteten din blir altfor preget av problemene til sønnen din.  

Jeg mener ikke å bagatellisere noe, jeg har stor forståelse for at dette er vanskelig. Jeg synes bare ikke det er innlysende at å jobbe mindre er løsningen. Gå i hvert fall ikke ned i stilling på eget initiativ uten å ha noe konkret du skal bruke fritiden til. Det gagner ingen at du får økonomiske problemer oppi alt sammen, og du er ikke garantert å få øke stillingsprosenten igjen senere. 

Takk for svar og råd. Godt å høre at dere forstår problemet selv om barnet er voksent. 

Jeg har det bedre når jeg har en fridag. Jeg tror det er fordi jeg er rett og slett sliten pga situasjonen har vært så lenge. Jeg er med på hva du sier om at man kan tro det omvendte. Altså at jeg kan komme til å dvele mer hvis jeg har mer fritid. Jeg føler meg bare svært sliten. Men jeg jobber mye sene vakter og vet ikke om det er det som gjør alt tyngre for meg vedrørende jobb i situasjonen. Jeg er usikker.  Det er uten tvil en tung påkjenning for meg. 

Jeg kan ihvertfall muligens få sovemedisin som gjør at jeg sover bedre. Det kan mulig være litt til hjelp slik at jeg ikke er så trøtt og sliten hele tiden. Jeg er enig i at det er viktig at jeg prøver å fungere normalt i jobb og ellers. Men jeg sliter veldig med det. Men jeg prøver så hardt jeg kan. Er flere ganger jeg trodde at jeg skulle få et sammenbrudd på jobb, men jeg har klart å hente meg inn. Det er uten tvil belastende selv om han er voksen. Jeg hadde håpet på at situasjonen blir bedre,  men jeg får prøve å fortsette å håpe på det. Han er en flott , pen og snill sønn. Han har alle grunner til å klare å fungere , men det er noe som gjør at han sliter med depresjoner og isolerer seg. Trist å være vitne til det. Men jeg bør kanskje prøve å bli sterkere på en måte.  Eller takle dette på en sterkere måte. 

Anonymkode: 582f2...597