Dere med lavt selvbilde/lav selvtillit?

[AnonymBruker]

Hvordan tenker du om deg selv? Jeg er deprimert, men har alltid hatt lave tanker om meg selv. Kjenner på at jeg ikke får til noe, ikke kan noe, er mindreverdig, stygg, tykk and the list goes on...

Anonymkode: a15ff...067

[Glitter]

Har det ganske likt som deg. Blir like overrasket hver gang noen ser ut tii å like meg. Og etter jeg oppfatter det så har jeg likevel stadig tanker om at jeg er mislikt. Så er jeg veldig redd for å bli mislikt også så relasjoner er utrygt og vanskelig. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (1 minutt siden):

Har det ganske likt som deg. Blir like overrasket hver gang noen ser ut tii å like meg. Og etter jeg oppfatter det så har jeg likevel stadig tanker om at jeg er mislikt. Så er jeg veldig redd for å bli mislikt også så relasjoner er utrygt og vanskelig. 

Jeg er også veldig redd for å bli avslørt for noe jeg ikke er. At andre mennesker skal bli skuffet over meg når de blir bedre kjent med meg. Jeg har mange gode relasjoner i livet mitt men jeg holder en viss avstand... får du jobbet godt med dette i terapi? Jeg er nettopp begynt og synes det er vanskelig å bli presset litt på å "komme videre".

 

Ts

Anonymkode: a15ff...067

[Glitter]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er også veldig redd for å bli avslørt for noe jeg ikke er. At andre mennesker skal bli skuffet over meg når de blir bedre kjent med meg. Jeg har mange gode relasjoner i livet mitt men jeg holder en viss avstand... får du jobbet godt med dette i terapi? Jeg er nettopp begynt og synes det er vanskelig å bli presset litt på å "komme videre".

 

Ts

Anonymkode: a15ff...067

Nei har vært lite jobbing med dette da jeg har hatt mye annet å jobbe med. Hat vel snakket om det innimellom, men...Jeg prøver å tenke at det er min dårlige selvtillit som gjør at jeg føler jeg er mislikt. Stort sett i hvert fall. Nå er jeg i rusbehandling i en stor gruppe og er redd for å plutselig bli kritisert og mislikt. Det er slitsomt. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (5 minutter siden):

Nei har vært lite jobbing med dette da jeg har hatt mye annet å jobbe med. Hat vel snakket om det innimellom, men...Jeg prøver å tenke at det er min dårlige selvtillit som gjør at jeg føler jeg er mislikt. Stort sett i hvert fall. Nå er jeg i rusbehandling i en stor gruppe og er redd for å plutselig bli kritisert og mislikt. Det er slitsomt. 

Jeg er også redd for at noen skal kjefte på meg/bli sinte på meg. Hvordan går det i rusbehandling og hvor lenge skal du være der ca? Har du vært i rusbehandling før?

Anonymkode: a15ff...067

[Glitter]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg er også redd for at noen skal kjefte på meg/bli sinte på meg. Hvordan går det i rusbehandling og hvor lenge skal du være der ca? Har du vært i rusbehandling før?

Anonymkode: a15ff...067

Var i rusbehandling I 2018. Det var tøft og det er tøft nå også. Blir til midten av desember eller januar. Det er usikkert ennå. 

[AnonymBruker]

Heier på deg!

Anonymkode: a15ff...067

[Vhanja]

Jeg ble mobbet gjennom hele grunnskolen. Det ga meg en følelse av å alltid være utenfor. Jeg ville aldri "presse meg på" andre og følte alltid at jeg var uønsket. Det gjorde at jeg aldri våget å drive med hobbyer eller gjøre noen av de tingene jeg egentlig hadde lyst til å gjøre. Det var for alle andre, ikke for meg.

Det bikket da jeg ble 35 år. Jeg hadde en slags mini-midtlivskrise hvor jeg fant ut at livet mitt ville bli veldig lite og begrenset hvis jeg skulle fortsette å leve det kun fra sofaen. 

Etter det satte jeg en regel for meg selv - hvis jeg innerst inne hadde lyst til å gjøre noe, men jeg følte på et sterkt behov for å la være fordi det var utenfor min komfortsone, da var det et tegn på at jeg skulle gjøre nettopp det.

Det har gjort at de ti siste årene har vært rikere enn de 35 første. Nå først våger jeg å utfordre meg selv, oppsøke ting og gjøre det jeg har hatt lyst til i alle år. Men det koster fortsatt, jeg må fortsatt jobbe med stemmen i hodet som forteller at jeg er utenfor, ikke passer inn, ikke har noe der å gjøre. 

[Emoji]

Vhanja skrev (13 minutter siden):

Jeg ble mobbet gjennom hele grunnskolen. Det ga meg en følelse av å alltid være utenfor. Jeg ville aldri "presse meg på" andre og følte alltid at jeg var uønsket. Det gjorde at jeg aldri våget å drive med hobbyer eller gjøre noen av de tingene jeg egentlig hadde lyst til å gjøre. Det var for alle andre, ikke for meg.

Det bikket da jeg ble 35 år. Jeg hadde en slags mini-midtlivskrise hvor jeg fant ut at livet mitt ville bli veldig lite og begrenset hvis jeg skulle fortsette å leve det kun fra sofaen. 

Etter det satte jeg en regel for meg selv - hvis jeg innerst inne hadde lyst til å gjøre noe, men jeg følte på et sterkt behov for å la være fordi det var utenfor min komfortsone, da var det et tegn på at jeg skulle gjøre nettopp det.

Det har gjort at de ti siste årene har vært rikere enn de 35 første. Nå først våger jeg å utfordre meg selv, oppsøke ting og gjøre det jeg har hatt lyst til i alle år. Men det koster fortsatt, jeg må fortsatt jobbe med stemmen i hodet som forteller at jeg er utenfor, ikke passer inn, ikke har noe der å gjøre. 

Dette kjenner jeg meg SÅÅ mye igjen i 😄så fint at du delte dette 🥰

[AnonymBruker]

Vhanja skrev (15 minutter siden):

Jeg ble mobbet gjennom hele grunnskolen. Det ga meg en følelse av å alltid være utenfor. Jeg ville aldri "presse meg på" andre og følte alltid at jeg var uønsket. Det gjorde at jeg aldri våget å drive med hobbyer eller gjøre noen av de tingene jeg egentlig hadde lyst til å gjøre. Det var for alle andre, ikke for meg.

Det bikket da jeg ble 35 år. Jeg hadde en slags mini-midtlivskrise hvor jeg fant ut at livet mitt ville bli veldig lite og begrenset hvis jeg skulle fortsette å leve det kun fra sofaen. 

Etter det satte jeg en regel for meg selv - hvis jeg innerst inne hadde lyst til å gjøre noe, men jeg følte på et sterkt behov for å la være fordi det var utenfor min komfortsone, da var det et tegn på at jeg skulle gjøre nettopp det.

Det har gjort at de ti siste årene har vært rikere enn de 35 første. Nå først våger jeg å utfordre meg selv, oppsøke ting og gjøre det jeg har hatt lyst til i alle år. Men det koster fortsatt, jeg må fortsatt jobbe med stemmen i hodet som forteller at jeg er utenfor, ikke passer inn, ikke har noe der å gjøre. 

Helt nydelig å lese! 

Anonymkode: a15ff...067

[Vhanja]

Emoji skrev (6 minutter siden):

Dette kjenner jeg meg SÅÅ mye igjen i 😄så fint at du delte dette 🥰

 

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Helt nydelig å lese! 

Anonymkode: a15ff...067

Tusen takk. Det er sterkt å få slike tilbakemeldinger på noe som er så personlig og sitter så dypt. ❤️

[Nicklusheletida]

Jeg vet ikke om jeg er kvalifisert til å svare siden jeg er fornøyd med livet mitt og har vært heldig, men har kommet i en slags krisealder nå. Jeg liker ikke at jeg blir 60 år om bare 3 år og det tenker jeg mye på.  Tallet 60 er skrekkelig altså, når jeg har følt meg ung helt til nå nesten. Hva skjedde ?  . Nå føler jeg meg gammel når svetten siler og natta består av å kaste av dyna, på med dyna og av med den igjen og søvnen blir avbrutt av svetting. Huden er tørr både her og der og jeg begynner å se gammel ut.  Lengter tilbake til de herlige 40- åra. Ser i speilet at det dukker opp stadig nye tegn på alderdom. Ser på gamle bilder når huden var fast og fin og tenker at livet gikk jammen fort og jeg skulle satt mer pris på hvordan jeg så ut da. 

Men jeg bør vel være førnøyd med at jeg er kroppslig frisk og sprek for alderen og sprekere enn mange yngre også. Jeg har ingen vondter noe sted . Kroppen min gir meg ingen begrensninger, men det er en mager trøst . Den nye følelsen av å være gammel, er ikke noe gøy. 

[Gjest Vendi]

Vhanja skrev (28 minutter siden):

Jeg ble mobbet gjennom hele grunnskolen. Det ga meg en følelse av å alltid være utenfor. Jeg ville aldri "presse meg på" andre og følte alltid at jeg var uønsket. Det gjorde at jeg aldri våget å drive med hobbyer eller gjøre noen av de tingene jeg egentlig hadde lyst til å gjøre. Det var for alle andre, ikke for meg.

Det bikket da jeg ble 35 år. Jeg hadde en slags mini-midtlivskrise hvor jeg fant ut at livet mitt ville bli veldig lite og begrenset hvis jeg skulle fortsette å leve det kun fra sofaen. 

Etter det satte jeg en regel for meg selv - hvis jeg innerst inne hadde lyst til å gjøre noe, men jeg følte på et sterkt behov for å la være fordi det var utenfor min komfortsone, da var det et tegn på at jeg skulle gjøre nettopp det.

Det har gjort at de ti siste årene har vært rikere enn de 35 første. Nå først våger jeg å utfordre meg selv, oppsøke ting og gjøre det jeg har hatt lyst til i alle år. Men det koster fortsatt, jeg må fortsatt jobbe med stemmen i hodet som forteller at jeg er utenfor, ikke passer inn, ikke har noe der å gjøre. 

Så bra at du har det mye bedre nå!

[Gjest Vendi]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvordan tenker du om deg selv? Jeg er deprimert, men har alltid hatt lave tanker om meg selv. Kjenner på at jeg ikke får til noe, ikke kan noe, er mindreverdig, stygg, tykk and the list goes on...

Anonymkode: a15ff...067

Jeg ble i likhet med flere også mobbet i grunnskolen, både av gutter og jenter. I tillegg hadde jeg en veldig kritisk mor som likte å psyke meg ned. Det varte omtrent helt fram til hun døde for snart to år siden. Det er klart det setter sine spor i personlighetsutviklingen hos et barn, og det følger gjerne med videre inn i voksenlivet. Slikt får følger.

Jeg hadde engstelig unnvikende pf, men har bare trekk fra den nå. Og også trekk fra avhengig pf og eupf. Jeg har jobbet mye med meg selv, men merker fremdeles at det er et stykke igjen før selvbildet og selvtilliten blir normal og stabil som "alle andre" har det. Fremdeles kan jeg få en plutselig knekk i selvfølelsen og selvbildet og selvtilliten, hvor jeg føler meg totalt mislykket, dum og teit. Er også redd for å bli forlatt, og er avhengig av trygge personer rundt meg som ikke gir meg opp. Jeg har heldigvis slike personer i livet mitt, og de setter jeg så utrolig pris på! Jeg er over midtveis i livet, men har ikke gitt opp håpet helt om å få det bedre med meg selv. Jeg her også en schizoaffektiv lidelse jeg baler med, men har vært stabil enn stund nå. En og annen kortvarig opptur og nedtur kan jeg fremdeles få, men det må jeg bare regne med. Det er sånn den sykdommen er for meg. 

[Emoji]

Solstrim skrev (5 minutter siden):

Jeg ble i likhet med flere også mobbet i grunnskolen, både av gutter og jenter. I tillegg hadde jeg en veldig kritisk mor som likte å psyke meg ned. Det varte omtrent helt fram til hun døde for snart to år siden. Det er klart det setter sine spor i personlighetsutviklingen hos et barn, og det følger gjerne med videre inn i voksenlivet. Slikt får følger.

Jeg hadde engstelig unnvikende pf, men har bare trekk fra den nå. Og også trekk fra avhengig pf og eupf. Jeg har jobbet mye med meg selv, men merker fremdeles at det er et stykke igjen før selvbildet og selvtilliten blir normal og stabil som "alle andre" har det. Fremdeles kan jeg få en plutselig knekk i selvfølelsen og selvbildet og selvtilliten, hvor jeg føler meg totalt mislykket, dum og teit. Er også redd for å bli forlatt, og er avhengig av trygge personer rundt meg som ikke gir meg opp. Jeg har heldigvis slike personer i livet mitt, og de setter jeg så utrolig pris på! Jeg er over midtveis i livet, men har ikke gitt opp håpet helt om å få det bedre med meg selv. Jeg her også en schizoaffektiv lidelse jeg baler med, men har vært stabil enn stund nå. En og annen kortvarig opptur og nedtur kan jeg fremdeles få, men det må jeg bare regne med. Det er sånn den sykdommen er for meg. 

❤️

[Emoji]

Nicklusheletida skrev (13 minutter siden):

Jeg vet ikke om jeg er kvalifisert til å svare siden jeg er fornøyd med livet mitt og har vært heldig, men har kommet i en slags krisealder nå. Jeg liker ikke at jeg blir 60 år om bare 3 år og det tenker jeg mye på.  Tallet 60 er skrekkelig altså, når jeg har følt meg ung helt til nå nesten. Hva skjedde ?  . Nå føler jeg meg gammel når svetten siler og natta består av å kaste av dyna, på med dyna og av med den igjen og søvnen blir avbrutt av svetting. Huden er tørr både her og der og jeg begynner å se gammel ut.  Lengter tilbake til de herlige 40- åra. Ser i speilet at det dukker opp stadig nye tegn på alderdom. Ser på gamle bilder når huden var fast og fin og tenker at livet gikk jammen fort og jeg skulle satt mer pris på hvordan jeg så ut da. 

Men jeg bør vel være førnøyd med at jeg er kroppslig frisk og sprek for alderen og sprekere enn mange yngre også. Jeg har ingen vondter noe sted . Kroppen min gir meg ingen begrensninger, men det er en mager trøst . Den nye følelsen av å være gammel, er ikke noe gøy. 

Jeg har full forståelse for dette ❤️