«Nei til åpenhet om psykiske lidelser»

[Janvl]

Man føler jo at det ligger litt stigma i å skille seg ut. På jobben er det alltid press på å være sosial...være med julebord... spise lunsj i kantina osv. Ordet sosial høres alle steder og sosiale mennesker roses opp i skyene. Da er det ikke lett å være annerledes og være en person som andre ser på som usosial. Hvordan kan da unngå å mislike seg selv?

[AnonymBruker]

Solstrim skrev (1 time siden):

Så tøft av deg at du turde å være synlig i mediene! Det hadde aldri jeg turt, selv om det kunne føre til hjelp for andre. Jeg tenker at jeg heller kan være til hjelp på andre måter. 

Når du sier at du har blitt dømt av leger og annet helsepersonell, hvordan vet du det? Har de sagt det direkte til deg, eller er det bare noe du har følt?

Mener ingenting galt med dette innlegget, jeg bare lurer. 

Jeg har også vært synlig i media. Høres flott ut det, men ikke særlig lurt på lang sikt. Når applausen har lagt seg fordi «man er så modig», så kommer problemene med at man forbindes med psykdom for alltid selv om det er tilbakelagt. Jeg har derfor brukt tid på å slette de spor jeg kan og snakket aldri om det lenger. Har problemer nok med de store hullene jeg har i CV-en min. Og ja, helsepersonell er kanskje verst. 

Anonymkode: c8d13...5e0

[emilie321]

Solstrim skrev (1 time siden):

Så tøft av deg at du turde å være synlig i mediene! Det hadde aldri jeg turt, selv om det kunne føre til hjelp for andre. Jeg tenker at jeg heller kan være til hjelp på andre måter. 

Når du sier at du har blitt dømt av leger og annet helsepersonell, hvordan vet du det? Har de sagt det direkte til deg, eller er det bare noe du har følt?

Mener ingenting galt med dette innlegget, jeg bare lurer. 

Takk!

Det har jeg sett på hvordan enkelte har snakket til meg og om meg. Har også en gang blitt nektet behandling pga at jeg var psykisk syk. Hos enkelte er det så tydelig at det ikke er tvil, men heldigvis er det et fåtall.

[Gjest Vendi]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg har også vært synlig i media. Høres flott ut det, men ikke særlig lurt på lang sikt. Når applausen har lagt seg fordi «man er så modig», så kommer problemene med at man forbindes med psykdom for alltid selv om det er tilbakelagt. Jeg har derfor brukt tid på å slette de spor jeg kan og snakket aldri om det lenger. Har problemer nok med de store hullene jeg har i CV-en min. Og ja, helsepersonell er kanskje verst. 

Anonymkode: c8d13...5e0

Nei, jeg hadde som sagt aldri turt å være i mediene. Eller ønsket det for den saks skyld. Leit at det fikk konsekvenser for deg. 

[Gjest Vendi]

emilie321 skrev (Akkurat nå):

Takk!

Det har jeg sett på hvordan enkelte har snakket til meg og om meg. Har også en gang blitt nektet behandling pga at jeg var psykisk syk. Hos enkelte er det så tydelig at det ikke er tvil, men heldigvis er det et fåtall.

Huff, høres vanskelig og ille ut. Det skulle ikke ha vært sånn, og håper som du sier at det er et fåtall av slike tilfeller. 

[emilie321]

Solstrim skrev (17 minutter siden):

Huff, høres vanskelig og ille ut. Det skulle ikke ha vært sånn, og håper som du sier at det er et fåtall av slike tilfeller. 

Har vært såpass mye på somatisk sykehus de siste årene og da har det vært bare fin behandling. 

[AnonymBruker]

Har ikke merket noe nedlatende fra somatikk leger. Bare familie vet hva jeg har for diagnose. Hvis noen spør hvorfor jeg er ufør lyver jeg og sier angst og depresjon. Faktisk også til 1 av 2 samboere jeg har hatt sa jeg det til. Heldigvis var jeg på mitt friskeste da og hun var ikke den skarpeste kniven i skuffen heller.

Anonymkode: 45371...b4b

[Anonyone]

Jeg har bare vert åpen med noen få av mine nærmeste. Jeg hadde det vanskelig og hadde vel lyst på sympati og forståelse. Da opplevde jeg at en av de begynte å behandle meg annerledes og respektløst. Himla med øynene og sånn hvis jeg sa noe hun var uenig i. Eller bare gikk vekk midt i en samtale. Da var jo jeg psyk, og mine synspunkter trengte man ikke ta på alvor liksom. Og det jeg delte ble brukt imot meg når det passet. Og gud vet hva hun sier om meg til andre folk. Men så er jo ikke hun god og jeg har kutta kontakten med henne. Den opplevelsen har gjort meg mindre villig til å være åpen. Jeg har lyst på forståelse for utfordringene mine og å slippe å ha hemmeligheter. Men jeg kan egentlig ikke se at jeg er tjent med å være åpen. Og når katta først er ute av sekken er det ikke så lett å få den inn igjen.

[Everybody]

Jeg sender foreldrene mine på pårørende møter på DPS for å snakke med psykepleieren jeg har. Når de begynner å mase og snakke om ting de ikke har peiling på så ber jeg dem snakke med DPS. Det er vel bare nærmeste familie jeg er åpen om det til.

[AnonymBruker]

Jeg husker ikke om jeg har svart i tråden før, men altså akkurat nå er jeg ikke åpen om det. Har en tung periode. Jobben er liksom det eneste som går fortsatt halvveis rundt utrolig nok. Føler vel at jeg mister den for en stund om jeg hadde sagt noe nå, at folk hadde ment at jegnikke har noe der å gjøre nå. Det hender at jeg skjelver, ser kanskje litt shitty ut, og føler jeg stinker av munn og kropp, men vet ikke om andre kjenner det. Selve arbeidsoppgavene går på et vis. Jeg er timelærer, og det gir et snev av mestring etter hver eneste time alle klarte seg fint gjennom. Det går ofte bra, selv om jeg surrer og er insirvivaø modus. Men alt utenom er ganske vanskelig, å bevege seg rundt i bygget,å planlegge, organisere, huske avtaler, delta på møter og av og til ta initiativ. De andre er så superheroes at jeg blir latterlig til sammenligner.  Føler de fleste bare ser at jeg ikke har 100% kontroll og kanskje stempler meg som uflidd, lat, uforutsigbar. Går ut fra og vet at de har sine ting de også, så regner med overfladisk svar som "oi uff da. Stakkars deg" imens de tenker at jeg er en latsabb med lite tak i, og at alle jo må deale med sine ting, at jeg ikker en dem eneste i verden som har et eller annet osv. 

Men har plapret i vei på en fest jeg var litt lenger oppe og selvfølgelig litt tipsy for anledning. Hvem vet hvor mye ryktespredning det ble ut av det. Skal i alle fall IKKE på julebord nå. 

Anonymkode: 4a552...9a2

[Sokk]

Til dere som ikke er åpne på jobben: hva sier dere på jobben i forbindelse med sykmeldinger, eller oppblussing av symptomer? 

[AnonymBruker]

Sokk skrev (38 minutter siden):

Til dere som ikke er åpne på jobben: hva sier dere på jobben i forbindelse med sykmeldinger, eller oppblussing av symptomer? 

Lyver. Sier andre grunner. Som er plausibel altså.

Anonymkode: 61eb3...0e6

[Grendel]

Jeg tror ikke på at det finnes ett riktig svar på den type spørsmål. Det er komplisert.

Jeg tror i alle fall det er riktig å være åpen om problemer når omverdenen faktisk har behov for en forklaring.

Endret 15. oktober 2023 av Grendel

[Emoji]

Jeg snakker ikke med noen i rl om mine psykiske vansker. Ikke en gang mannen min vet alt. Jeg vil ikke være en belastning for noen, så jeg skjuler alt så godt jeg kan og gjør det jeg kan for å fremstå som normal, frisk og stabil, noe jeg også føler jeg lykkes med og har kontroll på. Det er i terapieommet jeg har snakket om mine vansker i, ikke med familie og venner. 

Men jeg har imidlertid informert arbeidsgiver og nærmeste kollega om at jeg har en lidelse som medfører at jeg fritas for enkelte ting slik at de forstår mer utover det som legen har skrevet i en legeerklæring.  

Jeg tror at jeg ville følt meg svakere og dårligere om jeg hadde vært åpen om det. Men det er meg. 

 

[AnonymBruker]

Sokk skrev (På 11.10.2023 den 13.22):

https://www.nrk.no/ytring/nei-til-apenhet-om-psykiske-lidelser_-1.16585304

Leste denne på nrk ytring, om et tema jeg selv tenker mye på for tiden. Hvor åpen skal man være? Tanker?

Jeg tror, som kronikkforfatteren, at det fortsatt er såpass mye stigma knyttet til psykiske lidelser, at man ikke har noe å vinne ved åpenhet om egne utfordringer og/eller diagnoser. Trist, men sant. Eller? 
 

Det har vært en stor tilbakegang i kunnskaper om psykisk syke. En tid fikk folk riktig kunnskap, nemlig at psykisk syke ikke er mer farlige enn andre mennesker hvis de ikke ruset seg. Forskning på forskning har bevist det. I dag får man kun høre at "gjerningsmannen var psykotisk i øyeblikket". Man får ikke høre at personen trolig var ruset i tillegg. Dermed tror folk flest at psykotiske som ikke ruser seg også kan være farligere enn folk flest. Da blir folk redd den personen som går rundt med vrangforestillinger. Da blir psykisk syke også mer redd for å fortelle andre at de selv eller noen i familien er psykisk syk. Utrolig trist at det er nå så mye feilaktig informasjon ute og går. Hvorfor det er blitt slik vet jeg ikke, for det var kommet mye lenger for noen år siden. 

Anonymkode: a3688...c6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Det har vært en stor tilbakegang i kunnskaper om psykisk syke. En tid fikk folk riktig kunnskap, nemlig at psykisk syke ikke er mer farlige enn andre mennesker hvis de ikke ruset seg. Forskning på forskning har bevist det. I dag får man kun høre at "gjerningsmannen var psykotisk i øyeblikket". Man får ikke høre at personen trolig var ruset i tillegg. Dermed tror folk flest at psykotiske som ikke ruser seg også kan være farligere enn folk flest. Da blir folk redd den personen som går rundt med vrangforestillinger. Da blir psykisk syke også mer redd for å fortelle andre at de selv eller noen i familien er psykisk syk. Utrolig trist at det er nå så mye feilaktig informasjon ute og går. Hvorfor det er blitt slik vet jeg ikke, for det var kommet mye lenger for noen år siden. 

Anonymkode: a3688...c6f

Det skyldes nok til dels at psykiske sykdom blir brukt for å få fokus vekk fra gjerningsmannens ideologi. Ansvarsfraskrivelse.  Det letes med lykt og lupe for å finne en annen grunn til at de skader andre mennesker en at det står skrevet i favoritt boka deres at de er pliktig til å gjøre det. Man stigmatiserer psykisk sykdom for å prøve å unngå å stigmatisere ideologiske grupper, og kaster psykisk syke som gruppe gladelig under bussen. Noen eksempler jeg kommer på nå er Espen Andersen Bråthen i Kongsberg i 2021. Knivmannen på bislet i 2021 (husker ikke om hans identitet noen gang kom ut men han hadde ropt ut ideologiske utsagn under angrepet). Zaniar Matapour i oslo i 2022. Husker Media umiddelbart begynte å spekulere i at vedkommende var psyk etter angrepene i disse sakene og at mye av fokuset ble satt på det videre. Kanskje ikke så rart at folk blir redde. Psykopati er jo også psykisk sykdom. Skal vi skylde på psykisk sykdom når det gjelder Brevik, Hitler, Pol Pot og Stalin også uten å se på ideologien deres? 

Anonymkode: 1538c...483

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det skyldes nok til dels at psykiske sykdom blir brukt for å få fokus vekk fra gjerningsmannens ideologi. Ansvarsfraskrivelse.  Det letes med lykt og lupe for å finne en annen grunn til at de skader andre mennesker en at det står skrevet i favoritt boka deres at de er pliktig til å gjøre det. Man stigmatiserer psykisk sykdom for å prøve å unngå å stigmatisere ideologiske grupper, og kaster psykisk syke som gruppe gladelig under bussen. Noen eksempler jeg kommer på nå er Espen Andersen Bråthen i Kongsberg i 2021. Knivmannen på bislet i 2021 (husker ikke om hans identitet noen gang kom ut men han hadde ropt ut ideologiske utsagn under angrepet). Zaniar Matapour i oslo i 2022. Husker Media umiddelbart begynte å spekulere i at vedkommende var psyk etter angrepene i disse sakene og at mye av fokuset ble satt på det videre. Kanskje ikke så rart at folk blir redde. Psykopati er jo også psykisk sykdom. Skal vi skylde på psykisk sykdom når det gjelder Brevik, Hitler, Pol Pot og Stalin også uten å se på ideologien deres? 

Anonymkode: 1538c...483

Ja, noe er veldig galt når ondskap blir forbundet med en psykisk lidelse, for det stemmer ikke og det er veldig dårlig gjort mmot de som sliter psykisk. For å kunne forebygge alvorlig kriminalitet må en få bort rusproblematikken. Det er rart det gjøres så utrolig lite med det, når forskning sier det er rus i kombinasjon med psykisk sykdom som kan gjøre en person farligere enn andre. 

Anonymkode: a3688...c6f

[AnonymBruker]

Sokk skrev (På 13.10.2023 den 18.45):

Til dere som ikke er åpne på jobben: hva sier dere på jobben i forbindelse med sykmeldinger, eller oppblussing av symptomer? 

Det er ingen som har noe med hvorfor du blir sykmeldt. Det er en sak mellom deg og legen. Man får ikke det uten en god grunn. Så bare å levere den og si du er syk. Spør de hva sykdom du har, kan du svare du ikke ønsker svare på det for det er en privatsak. 

Anonymkode: a3688...c6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Det er ingen som har noe med hvorfor du blir sykmeldt. Det er en sak mellom deg og legen. Man får ikke det uten en god grunn. Så bare å levere den og si du er syk. Spør de hva sykdom du har, kan du svare du ikke ønsker svare på det for det er en privatsak. 

Anonymkode: a3688...c6f

Det stemmer - i prinsippet. Det funker ikke med min sjef. Jeg har hørt hvordan han snakker nedlatende om psykiske lidelser, så jeg tyr til somatiske symptomer.

Anonymkode: 6fc32...625

[Sokk]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det stemmer - i prinsippet. Det funker ikke med min sjef. Jeg har hørt hvordan han snakker nedlatende om psykiske lidelser, så jeg tyr til somatiske symptomer.

Anonymkode: 6fc32...625

Dette er også mitt inntrykk: at det er stor avstand mellom hvordan vi mener at arbeidslivet burde være og hvordan det fungerer i praksis. Folk flest er utrolig fordomsfulle, og vi kan velge å innrette oss etter det, eller vi kan leve i en fantasiverden der alle er snille og følger alle gode prinsipper og regler og ikke dømmer noen.

Jeg tenker at jeg selv må bli flinkere til å dikte opp gode historier som kan forklare sykefravær og andre behov i arbeidslivet, uten å dele for mye om at psykisk helse er årsaken. Utfordringen er bare at det er mer krevende for meg å holde ting skjult enn å fortelle åpent (det krever mer tenking å finne på historier), så jeg tror jeg må forberede meg bedre på hva jeg skal si så jeg ikke er mer åpen med folk enn det jeg egentlig ønsker.