Emotional blunting og meningsløshet?

[AnonymBruker]

Lurer på om det er dette fenomenet jeg strever veldig med om dagen. 
Jeg kjenner ikke på noen gode følelser, eller følelser for noe, ingen reaktivitet eller hva man skal kalle det. Har heller ingen kontakt med indre liv og tanker. Har imidlertid èn vond følelse og det følelse av meningsløshet, desperasjon og fortvilelse. Det er jo ikke så rart ting kjennes fullstendig meningsløst når ingenting gir meg noen følelser eller reaksjoner. 
 Dette er vel symptomer på depresjon, men jeg er slik selv om jeg tar antidepressiva. Er det vanlig?

 

 

Anonymkode: 74834...039

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Lurer på om det er dette fenomenet jeg strever veldig med om dagen. 
Jeg kjenner ikke på noen gode følelser, eller følelser for noe, ingen reaktivitet eller hva man skal kalle det. Har heller ingen kontakt med indre liv og tanker. Har imidlertid èn vond følelse og det følelse av meningsløshet, desperasjon og fortvilelse. Det er jo ikke så rart ting kjennes fullstendig meningsløst når ingenting gir meg noen følelser eller reaksjoner. 
 Dette er vel symptomer på depresjon, men jeg er slik selv om jeg tar antidepressiva. Er det vanlig?

 

 

Anonymkode: 74834...039

Jeg kjenner igjen følelsene du beskriver. Jeg tror at jeg i tillegg fullstendig manglet motivasjon en god stund. Brydde meg ikke om meg selv, de rundt meg eller jobben. Men jeg skjønte og definerte det ganske tidlig, det hjalp. 

Har fått alt det og motivasjonen tilbake igjen nå, etter riktig AD-oppstart samt behandling på DPS siden slutten av sommeren. Tok tid, men når man vet hva det er så er det noe enklere å takle.

Riktig behandling for deg i denne situasjonen er viktig, ikke sikkert at det går over av seg selv.

 

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (6 minutter siden):

Jeg kjenner igjen følelsene du beskriver. Jeg tror at jeg i tillegg fullstendig manglet motivasjon en god stund. Brydde meg ikke om meg selv, de rundt meg eller jobben. Men jeg skjønte og definerte det ganske tidlig, det hjalp. 

Har fått alt det og motivasjonen tilbake igjen nå, etter riktig AD-oppstart samt behandling på DPS siden slutten av sommeren. Tok tid, men når man vet hva det er så er det noe enklere å takle.

Riktig behandling for deg i denne situasjonen er viktig, ikke sikkert at det går over av seg selv.

 

Ja det er jo en helt overskyggende grunnleggende meningsløshet- og det kommer jo også av at man ikke føler eller «responderer» på noe, det er helt dødt, og det er ufattelig ekkelt. For meg gir jo dette fraværet av følelser og reaktivitet en opplevelse av å ikke være meg selv, jeg er bare et skall, og hverken det ytre eller indre livet fungerer eller er tilstede. Resulterer i desperasjon og panikk, og så går det litt i sirkel om det er panikk og sånn som er fremtredende, eller meningsløsheten og desperasjonen. To sider av samme sak kanskje.

Anonymkode: 74834...039

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja det er jo en helt overskyggende grunnleggende meningsløshet- og det kommer jo også av at man ikke føler eller «responderer» på noe, det er helt dødt, og det er ufattelig ekkelt. For meg gir jo dette fraværet av følelser og reaktivitet en opplevelse av å ikke være meg selv, jeg er bare et skall, og hverken det ytre eller indre livet fungerer eller er tilstede. Resulterer i desperasjon og panikk, og så går det litt i sirkel om det er panikk og sånn som er fremtredende, eller meningsløsheten og desperasjonen. To sider av samme sak kanskje.

Anonymkode: 74834...039

Ja det er sånn det er, jo mer negative typer følelser man har mtp. angst og depresjon, jo mindre som seg selv føler man seg. Og så øker angsten og depresjonen tilsvarende. Skikkelig lei sirkel. Man begynner nesten å tro om man har blitt psykotisk eller fått en forstyrrelse.

Derfor er nettverk viktig: å få igjen og igjen bekreftelse på at du er ivaretatt, og få hjelp fra profesjonelle. Da øker man trygghetsfølelsen som er totalt fraværende, og så søker man seg til bedre tilstand. 

Det tar tid, men om man ikke gjør noe med saken så tar det enda lenger tid. Jeg surret med dette i tre år, kom snikende - så jeg merket ikke det helt tydelig. Men klarte å mobilisere krefter da det smalt skikkelig.

Håper du får god hjelp, dette er ikke allright sted å være mentalt. 

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (13 minutter siden):

Jeg kjenner igjen følelsene du beskriver. Jeg tror at jeg i tillegg fullstendig manglet motivasjon en god stund. Brydde meg ikke om meg selv, de rundt meg eller jobben. Men jeg skjønte og definerte det ganske tidlig, det hjalp. 

Har fått alt det og motivasjonen tilbake igjen nå, etter riktig AD-oppstart samt behandling på DPS siden slutten av sommeren. Tok tid, men når man vet hva det er så er det noe enklere å takle.

Riktig behandling for deg i denne situasjonen er viktig, ikke sikkert at det går over av seg selv.

 

Ja, nei det går neppe over av seg selv dessverre. Hvertfall ikke når det har satt seg så godt og man bare er dette…

Har vært inne på tanken om at det blir verre av antidepressiva og, siden det ofte kan flate ut følelser og gi slik effekt? Men uansett denne meningsløsheten og desperasjonen og panikken er jo der, så mulig det er feil behandling jeg får. 
Skjønner ikke helt hvordan terapi skal kunne hjelpe meg nå, siden jeg føler meg fullstendig død, og et ledd i denne emotional blunting også er at jeg ikke er i kontakt med meg selv og indre liv/tanker. Bare blitt en tilstand. Men lov å håpe at det finnes terapeuter som kan låse opp et eller annet. 

Anonymkode: 74834...039

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (Akkurat nå):

Ja det er sånn det er, jo mer negative typer følelser man har mtp. angst og depresjon, jo mindre som seg selv føler man seg. Og så øker angsten og depresjonen tilsvarende. Skikkelig lei sirkel. Man begynner nesten å tro om man har blitt psykotisk eller fått en forstyrrelse.

Derfor er nettverk viktig: å få igjen og igjen bekreftelse på at du er ivaretatt, og få hjelp fra profesjonelle. Da øker man trygghetsfølelsen som er totalt fraværende, og så søker man seg til bedre tilstand. 

Det tar tid, men om man ikke gjør noe med saken så tar det enda lenger tid. Jeg surret med dette i tre år, kom snikende - så jeg merket ikke det helt tydelig. Men klarte å mobilisere krefter da det smalt skikkelig.

Håper du får god hjelp, dette er ikke allright sted å være mentalt. 

Oi såpass. Ja kjenner meg veldig igjen i å tro man har fått en forstyrrelse, det kjennes virkelig sånn ut! Nei det er ikke noe allroght sted å være. Og hvertfall når man opplever at «jeg er ikke meg som HAR det sånn, jeg ER en tilstand» alt annet ved meg er borte, nettopp pga dette med følelsene og tankene og personligheten som ikke eksisterer. 

Anonymkode: 74834...039

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Oi såpass. Ja kjenner meg veldig igjen i å tro man har fått en forstyrrelse, det kjennes virkelig sånn ut! Nei det er ikke noe allroght sted å være. Og hvertfall når man opplever at «jeg er ikke meg som HAR det sånn, jeg ER en tilstand» alt annet ved meg er borte, nettopp pga dette med følelsene og tankene og personligheten som ikke eksisterer. 

Anonymkode: 74834...039

Yes, får du hjelp av helsevesenet? 

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (2 minutter siden):

Yes, får du hjelp av helsevesenet? 

Jada, føler det famles litt i blinde, men jeg går som sagt på antidepressiva.
Men lurer jo nesten på om det forverrer det, dette med følelsene og den meningsløsheten. Har hørt at det kan gjøre det. Og da er det jo lite vits å gå på isåfall. Og panikken og angsten er jo fortsatt også der. 

Kjenner meg igjen i det du skrev om utrygghet, og jeg tror kanskje at opprinnelsen for dette egentlig er angstdrevet, mer enn en klinisk depresjon. Men blir jo i tvil når jeg opplever denne meningsløsheten og desperasjonen og fravær av følelser og reaktivitet.  Men det opptrer vel ofte samtidig.

Men fint å høre at du har funnet ut av det da. Og jeg henger meg jo så opp i dette med emotional blunting og alt det innebærer, så fint å høre at det er vanlig hvertfall. Men det hjelper jo ikke noe mer enn det🤪 

Anonymkode: 74834...039

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jada, føler det famles litt i blinde, men jeg går som sagt på antidepressiva.
Men lurer jo nesten på om det forverrer det, dette med følelsene og den meningsløsheten. Har hørt at det kan gjøre det. Og da er det jo lite vits å gå på isåfall. Og panikken og angsten er jo fortsatt også der. 

Kjenner meg igjen i det du skrev om utrygghet, og jeg tror kanskje at opprinnelsen for dette egentlig er angstdrevet, mer enn en klinisk depresjon. Men blir jo i tvil når jeg opplever denne meningsløsheten og desperasjonen og fravær av følelser og reaktivitet.  Men det opptrer vel ofte samtidig.

Men fint å høre at du har funnet ut av det da. Og jeg henger meg jo så opp i dette med emotional blunting og alt det innebærer, så fint å høre at det er vanlig hvertfall. Men det hjelper jo ikke noe mer enn det🤪 

Anonymkode: 74834...039

Håper ikke det er deg som oppretter alle disse trådene om det samme. For da bør du virkelig snakke med noen i steden for å henge online. Dør bør snakke med noen profesjonelle uansett, for dette høres ikke bra ut.

Ja det å høre at andre har hatt det slik, er betryggende. Men hjelper ikke én i lengden. 

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (3 minutter siden):

Håper ikke det er deg som oppretter alle disse trådene om det samme. For da bør du virkelig snakke med noen i steden for å henge online. Dør bør snakke med noen profesjonelle uansett, for dette høres ikke bra ut.

Ja det å høre at andre har hatt det slik, er betryggende. Men hjelper ikke én i lengden. 

Nei er ikke det. Og ja, skal nok få psykolog etterhvert. Hva mener du med at det ikke høres bra ut? Var det ikke litt det samme du sa du opplevde?

Ja jeg syns det er litt betryggende å høre at andre har hatt det slik, for det er skremmende å oppleve syns jeg. 

Anonymkode: 74834...039

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Nei er ikke det. Og ja, skal nok få psykolog etterhvert. Hva mener du med at det ikke høres bra ut? Var det ikke litt det samme du sa du opplevde?

Ja jeg syns det er litt betryggende å høre at andre har hatt det slik, for det er skremmende å oppleve syns jeg. 

Anonymkode: 74834...039

Jo veldig mye av det samme jeg opplevde, og som mange opplever. Veldig skremmende, håper du får hjelp så raskt som mulig!

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (1 minutt siden):

Jo veldig mye av det samme jeg opplevde, og som mange opplever. Veldig skremmende, håper du får hjelp så raskt som mulig!

Det håper jeg også og at det faktisk går an å bli bra. Mistet litt motet når jeg ikke ble bedre av antidepressiva. Er ganske uutholdelig. 
Dette fenomenet, med emotional blunting, og som du beskrev det- føle man har fått en forstyrrelse ellernoe, det syns jeg er så rart, for det er jo ikke sånn at jeg er lei meg for enkelte ting, men disse faktorene gjør jo at jeg blir lei meg og desperat, fordi når følelsene og tankene ikke fler der og fungerer så kan jeg heller ikke være meg, og da blir jo alt meningsløst. Så er en slags høna egget problematikk.

Anonymkode: 74834...039

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (5 timer siden):

Jeg kjenner igjen følelsene du beskriver. Jeg tror at jeg i tillegg fullstendig manglet motivasjon en god stund. Brydde meg ikke om meg selv, de rundt meg eller jobben. Men jeg skjønte og definerte det ganske tidlig, det hjalp. 

Har fått alt det og motivasjonen tilbake igjen nå, etter riktig AD-oppstart samt behandling på DPS siden slutten av sommeren. Tok tid, men når man vet hva det er så er det noe enklere å takle.

Riktig behandling for deg i denne situasjonen er viktig, ikke sikkert at det går over av seg selv.

 

Du er heldig som har kommet deg ut av det. Jeg lurer på hva det kommer av at følelsessystemet er fullstendig avskrudd. (Bortsett fra det veldig vonde om sånn man har det),  Merker ingen respons i kropp eller hode på noenting. Og opplever meg ikke tilhørig i noe, ikke en gang i meg selv. Det er en vegg mellom meg og omgivelsene. Det virker som en lang vei å gå å bli «levende» igjen. Men det hjalp jo litt å høre at noen har klart det. 

Du skrev at du tok AD, skal ikke det egentlig hjelpe på dette? Og vil du si noe om hvordan du i terapi jobbet med med dette med den følelsesmessige nummenheten og det å føle seg utenfor seg selv?

Anonymkode: 74834...039

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Du er heldig som har kommet deg ut av det. Jeg lurer på hva det kommer av at følelsessystemet er fullstendig avskrudd. (Bortsett fra det veldig vonde om sånn man har det),  Merker ingen respons i kropp eller hode på noenting. Og opplever meg ikke tilhørig i noe, ikke en gang i meg selv. Det er en vegg mellom meg og omgivelsene. Det virker som en lang vei å gå å bli «levende» igjen. Men det hjalp jo litt å høre at noen har klart det. 

Du skrev at du tok AD, skal ikke det egentlig hjelpe på dette? Og vil du si noe om hvordan du i terapi jobbet med med dette med den følelsesmessige nummenheten og det å føle seg utenfor seg selv?

Anonymkode: 74834...039

Jobbet veldig hardt (stod blant annet i jobb mens det holdt på for ikke å selvisolere), ukentlige terapitimer med psykodynamisk behandling på DPS, monitorering og journalføring av tilværelsen daglig - og samvær med nærmeste familie og venner. Pluss tålmodighet. Hadde også en plan med behandlingen. Har aldri jobbet så hardt med meg selv før, det var sinnsykt slitsomt. Men med hjelp og innsats ble det bra. 

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Du er heldig som har kommet deg ut av det. Jeg lurer på hva det kommer av at følelsessystemet er fullstendig avskrudd. (Bortsett fra det veldig vonde om sånn man har det),  Merker ingen respons i kropp eller hode på noenting. Og opplever meg ikke tilhørig i noe, ikke en gang i meg selv. Det er en vegg mellom meg og omgivelsene. Det virker som en lang vei å gå å bli «levende» igjen. Men det hjalp jo litt å høre at noen har klart det. 

Du skrev at du tok AD, skal ikke det egentlig hjelpe på dette? Og vil du si noe om hvordan du i terapi jobbet med med dette med den følelsesmessige nummenheten og det å føle seg utenfor seg selv?

Anonymkode: 74834...039

Visse typer AD hjelper med angsten og depresjonen som er årsaken til det du beskriver. Det er solide symptomer på angst og depresjon. 

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (9 minutter siden):

Jobbet veldig hardt (stod blant annet i jobb mens det holdt på for ikke å selvisolere), ukentlige terapitimer med psykodynamisk behandling på DPS, monitorering og journalføring av tilværelsen daglig - og samvær med nærmeste familie og venner. Pluss tålmodighet. Hadde også en plan med behandlingen. Har aldri jobbet så hardt med meg selv før, det var sinnsykt slitsomt. Men med hjelp og innsats ble det bra. 

Jeg lar meg påvirke og panikke over at jeg ikke føler noe eller er noen lenger,  blant mye annet. Det er jo som at systemet ikke har kapasitet til å bekymre seg eller bry seg om noe annet og så havner man bare inni eget hode. Men det kan jo ikke tvinges frem igjen (eller kan det det?), så lurer veldig på hva som skal til for å få det tilbake og komme tilbake til virkeligheten. 

Da har jeg kanskje feil antidepressiva da, siden den ikke har lettet på denne følelsesløsheten. Men jeg har lest at de kan gjøre en følelsesløst også, så det er jo kanskje ikke så lett å behandle når det er sammensatt. 

 

Anonymkode: 74834...039

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg lar meg påvirke og panikke over at jeg ikke føler noe eller er noen lenger,  blant mye annet. Det er jo som at systemet ikke har kapasitet til å bekymre seg eller bry seg om noe annet og så havner man bare inni eget hode. Men det kan jo ikke tvinges frem igjen (eller kan det det?), så lurer veldig på hva som skal til for å få det tilbake og komme tilbake til virkeligheten. 

Da har jeg kanskje feil antidepressiva da, siden den ikke har lettet på denne følelsesløsheten. Men jeg har lest at de kan gjøre en følelsesløst også, så det er jo kanskje ikke så lett å behandle når det er sammensatt. 

 

Anonymkode: 74834...039

Du føler nok på ting, må sikkert bare sette ord på det. Negative følelser er følelser det også. Håpløshet, desperasjon osv. se på et følelseshjul på google.

Jeg måtte lete en god stund etter riktig antidepressiva, det er ganske vanlig. 

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (Akkurat nå):

Du føler nok på ting, må sikkert bare sette ord på det. Negative følelser er følelser det også. Håpløshet, desperasjon osv. se på et følelseshjul på google.

Jeg måtte lete en god stund etter riktig antidepressiva, det er ganske vanlig. 

Ja det er sant, de følelsene føler jeg jo.  Men alt annet er vekke både gode og dårlige følelser, føler ikke noe tristhet ift andre ting feks, merker ingen respons på å se på ting, smake på ting, folk jeg er glad i, det er fullstendig blokkert . Føles helt dødt og tomt og som et filter. Som jeg skrev, en opplevelse av at systemet er låst i desperasjon og fortvilelse (og overlevelse kanskje?), og dermed er det ikke noe kapasitet til andre ting. Vet ikke om det gir mening? Det er litt pga det jeg tenker at det depressive er angstdrevet. 
Det skumle er jo at når disse mekanismene er så altoverskyggende så roter man seg jo bare dypere og dypere inn i det og. 

Anonymkode: 74834...039

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja det er sant, de følelsene føler jeg jo.  Men alt annet er vekke både gode og dårlige følelser, føler ikke noe tristhet ift andre ting feks, merker ingen respons på å se på ting, smake på ting, folk jeg er glad i, det er fullstendig blokkert . Føles helt dødt og tomt og som et filter. Som jeg skrev, en opplevelse av at systemet er låst i desperasjon og fortvilelse (og overlevelse kanskje?), og dermed er det ikke noe kapasitet til andre ting. Vet ikke om det gir mening? Det er litt pga det jeg tenker at det depressive er angstdrevet. 
Det skumle er jo at når disse mekanismene er så altoverskyggende så roter man seg jo bare dypere og dypere inn i det og. 

Anonymkode: 74834...039

Ja slike ting må du snakke med en fagkyndig om. For nå roter du deg, og meg dypere og dypere inn i det😉

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du er heldig som har kommet deg ut av det. Jeg lurer på hva det kommer av at følelsessystemet er fullstendig avskrudd. (Bortsett fra det veldig vonde om sånn man har det),  Merker ingen respons i kropp eller hode på noenting. Og opplever meg ikke tilhørig i noe, ikke en gang i meg selv. Det er en vegg mellom meg og omgivelsene. Det virker som en lang vei å gå å bli «levende» igjen. Men det hjalp jo litt å høre at noen har klart det. 

Du skrev at du tok AD, skal ikke det egentlig hjelpe på dette? Og vil du si noe om hvordan du i terapi jobbet med med dette med den følelsesmessige nummenheten og det å føle seg utenfor seg selv?

Anonymkode: 74834...039

Føler virkelig med deg. Jeg har nettopp begynt å komme litt til meg selv igjen etter 3 mnd med ganske brutal depresjon og angst. Det skremte meg enormt å føle på denne meningsløsheten. Det forsterket angst og depresjonen. Jeg begynte med brintellix og Lamictal som har gjort det mer håndterbart. Jeg har også vært "død"innvendig og en følelse av frakobling. Dette kom etter at den verste perioden var over. Men nå kjenner jeg at jeg har fått litt mer lyst igjen. Sagte men sikkert.

Anonymkode: b1b05...f25