Gå til innhold

Er det noen kinofilm som har gjort stort inntrykk på deg?


Vhanja

Anbefalte innlegg

For meg var det Titanic. Jeg var 20 år gammel da den gikk på kino, og jeg var fullstendig "blown away". Jeg kjente selvsagt til historien om skipet Titanic fra før, men å se tragedien på lerretet gjorde et stort inntrykk på meg. I tillegg var jeg ekstremt imponert over datidens CGI, og scenene før skipet går under (dupper rett opp og ned, knekker på midten, dupper litt til før det gradvis går under) er noe av det mest intense og imponerende jeg har sett på kino noen gang.

Jeg så filmen på kino fem ganger, fullstendig overveldet og imponert over hvor tragisk historien var og hvor bra den var fortalt. I ettertid har jeg sett alle dokumentarer om Titanic jeg har kommet over, enten det er snakk om skipet eller filmen.

Jeg hadde akkurat flyttet i min egen leilighet for første gang før filmen kom. Jeg har vokst opp hjemme kun med NRK, så det var særdeles imponerende for meg å flytte ut og ha tilgang til MTV. På den tiden hadde de "Top 5" hver dag, og jeg husker "Frozen" av Madonna og "My Heart Will Go On" av Celine Dion konkurrerte om førsteplassen lenge. Men det sikret i hvert fall at jeg fikk høre sangene, og se videoene, hver dag. (Dette var jo da før internett slik vi kjenner det). 

En morsom historie å avslutte med: Filmen kom ut 1997 og gikk på kino her i Norge i begynnelsen av 1998. Det var vinter og da jeg skulle hjem etter filmen så hadde bilen frosset over. Jeg hadde akkurat kommet ut av kinosalen og snufset og tørket nesen og tørket tårer etter filmen mens jeg lette etter vinduskraperen for å skrape vinduene fri for snø og is før jeg reiste hjem. 

En som sto parkert ved siden av meg så det hele. Veldig rolig og avmålt tok han hånden ut for å gi meg sin skraper og sa. "Du kan låne min...?" 🤣

 

Noen andre som har historier å fortelle om kinofilmer som har truffet dem på noen måte?

 

 

Endret av Vhanja
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Fortsetter under...

"Sound of Music", da jeg var barn. Tror ikke noen film jeg har sett senere, kan slå den. Muligens "Love Story", da jeg var tenåring, kommer i nærheten. Sistnevnte var starten på en uendelig rekke filmer som ikke endte godt. Leukemi var like utbredt som influensa i en periode... 

"Sound of Music" så jeg to ganger på kino. Det var første gang jeg var på Colosseum kino, og jeg hadde bare sett et par tegnefilmer på kino tidligere. Vi hadde, i likhet med mange andre, ikke TV ennå. "Alle" så Sound of Music minst én gang. Foreldrene mine kjøpte filmmusikken (på LP), og jeg spilte den nesten i stykker mens jeg satt og leste den engelske teksten på coveret som jeg ikke forsto noe særlig av. Jeg lærte sangene "utenat" på kvasi-engelsk. Rart å finne ut mange år etterpå hva noen av setningene betydde.

I boka "Drama med Hilde" av Vigdis Hjort husker hovedpersonen fra sin egen barndom at hun helst ikke ville klippe håret, i tilfelle Julie Andrews kom og ville ha henne med i en ny utgave av Sound of Music, for da måtte hun ha langt hår. Jeg skjønner veldig godt hva hun mener. Jeg hadde kort, pistrete hår, men jeg kan fremdeles rollenavnene på ungene i filmen, og noen av de egentlige navnene (vet at det er lett å finne dem på nett, men jeg har husket noen av dem hele livet).  Veldig mange på min alder har lekt og sunget "Sound of Music"-scenene (og Vigdis Hjort er jevngammel med meg...). Et typisk eksempel er denne her, som virker utrolig teatralsk og fjollete nå: https://www.youtube.com/watch?v=kxjwb5cXTI0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var ikke mye på kino som lite barn, utover gratis Helan og Halvan på 17. mai og slikt :) Men jeg husker veldig godt da jeg så Flåklypa Grand Prix, og at det kilte i magen å se bilracet på kinolerretet. Husker også ene søstera og jeg lagde «hørespill» om Flåklypa som vi spilte inn på kassett, med diverse lydeffekter. 
 

Jeg hadde blitt noen år eldre da jeg så Grease, jeg var vel 12-13 år. Jeg syntes det var skikkelig stas og sang og sang på musikken i månedsvis etterpå. For et par år siden var jeg på sing-a-long-fremvisning av den, og det ble skikkelig mimring. Kunne selvsagt alle sangene fortsatt. 
 

På den mer seriøse siden, vil jeg trekke fram Missing, om en amerikansk mann som forsvant under kuppet i Chile, og hvor faren hans etterhvert må realitetsorientere sin tro på det amerikanske systemet. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

laban skrev (4 timer siden):

"Sound of Music", da jeg var barn. Tror ikke noen film jeg har sett senere, kan slå den. Muligens "Love Story", da jeg var tenåring, kommer i nærheten. Sistnevnte var starten på en uendelig rekke filmer som ikke endte godt. Leukemi var like utbredt som influensa i en periode... 

"Sound of Music" så jeg to ganger på kino. Det var første gang jeg var på Colosseum kino, og jeg hadde bare sett et par tegnefilmer på kino tidligere. Vi hadde, i likhet med mange andre, ikke TV ennå. "Alle" så Sound of Music minst én gang. Foreldrene mine kjøpte filmmusikken (på LP), og jeg spilte den nesten i stykker mens jeg satt og leste den engelske teksten på coveret som jeg ikke forsto noe særlig av. Jeg lærte sangene "utenat" på kvasi-engelsk. Rart å finne ut mange år etterpå hva noen av setningene betydde.

I boka "Drama med Hilde" av Vigdis Hjort husker hovedpersonen fra sin egen barndom at hun helst ikke ville klippe håret, i tilfelle Julie Andrews kom og ville ha henne med i en ny utgave av Sound of Music, for da måtte hun ha langt hår. Jeg skjønner veldig godt hva hun mener. Jeg hadde kort, pistrete hår, men jeg kan fremdeles rollenavnene på ungene i filmen, og noen av de egentlige navnene (vet at det er lett å finne dem på nett, men jeg har husket noen av dem hele livet).  Veldig mange på min alder har lekt og sunget "Sound of Music"-scenene (og Vigdis Hjort er jevngammel med meg...). Et typisk eksempel er denne her, som virker utrolig teatralsk og fjollete nå: https://www.youtube.com/watch?v=kxjwb5cXTI0

En slags fun (?) fact: Jeg har aldri sett SoM! 🫣 Men har sett en del småklipp fra sangnumre fra filmen. :) Men til dette med ikke å klippe håret: Julie Andrews har vel alltid hatt kortkort hår, så hun kunne vel være et forbilde for korthårede jenter! 
 

Uansett er mitt inntrykk at det var veldig mye mer vanlig med korthårede jenter på 60-70-tallet enn i dag. Kanskje derfor Vigdis Hjorths figur la merke til at i SoM hadde alle jentene langt hår? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

morsan skrev (3 minutter siden):

Julie Andrews har vel alltid hatt kortkort hår, så hun kunne vel være et forbilde for korthårede jenter! 

Sikkert - men alle de fem jentene i filmen hadde langt og pyntelig hår. 

morsan skrev (3 minutter siden):

Uansett er mitt inntrykk at det var veldig mye mer vanlig med korthårede jenter på 60-70-tallet enn i dag. Kanskje derfor Vigdis Hjorths figur la merke til at i SoM hadde alle jentene langt hår? 

Fra 70-tallet ble det mer vanlig. På mitt førsteklassebilde har ingen jenter kort hår, bortsett fra meg som knapt nok har hårvekst. Alle de andre har (muse)fletter, hestehale, hårbånd eller annet dilldall. Jeg fikk ofte spørsmål om jeg var gutt eller jente i førskolealderen, mange voksne tok feil også.

I fjerdeklasse har noen flere jenter klippet håret. Og etter hvert lot jo gutta også håret gro...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...