Gå til innhold

Burde man klare å jobbe når man har asperger?


Anbefalte innlegg

Trinity80 skrev (3 minutter siden):

Om man har funksjonsnedsettelse over en viss periode, fysisk eller psykisk så får man best tilrettelagt livet ved å dele den informasjonen.

Nei, det er ikke helt riktig. Du trenger ikke oppgi diagnose til jobb, tiltakssted, eller studiested for å få nødvendig tilrettelegging - det er kun legen som trenger å vite diagnosen.

Fortsetter under...

psykedeliker skrev (1 minutt siden):

Nei, det er ikke helt riktig. Du trenger ikke oppgi diagnose til jobb, tiltakssted, eller studiested for å få nødvendig tilrettelegging - det er kun legen som trenger å vite diagnosen.

Hvem snakket om diagnose? Jeg skrev funksjonsnedsettelse. Nå må du lese før du responderer, og ikke svare kun for å svare. Dette er noe jeg kan, diskuterer ikke for å kverulere. 

Trinity80 skrev (5 minutter siden):

Hvem snakket om diagnose? Jeg skrev funksjonsnedsettelse. Nå må du lese før du responderer, og ikke svare kun for å svare. Dette er noe jeg kan, diskuterer ikke for å kverulere. 

Kashmir snakket om diagnose, og du responderte på min respons til Kashmir. Tror Språkrådet vil være enig i at jeg har gjort det riktig her. (Dette er noe jeg kan, diskuterer ikke for å kverulere altså)

psykedeliker skrev (9 minutter siden):

Kashmir snakket om diagnose, og du responderte på min respons til Kashmir. Tror Språkrådet vil være enig i at jeg har gjort det riktig her. (Dette er noe jeg kan, diskuterer ikke for å kverulere altså)

IMG_7876.thumb.jpeg.f1c7c3002d849453e4dbc469e28a783a.jpeg
 

Denne responderer jeg til. Arbeidsgiver kan velge å stride, og dermed få vite diagnose.

psykedeliker skrev (10 minutter siden):

Med hvilken lovhjemmel? 😝

Er leder og har bestridet sykemelding i flere tilfeller. Da har vi ikke utbetalt sykepenger:

https://www.nav.no/arbeidsgiver/betvile-sykmelding

Har du vært utenfor arbeidslivet på en lang stund?

Endret av Trinity80

Annonse

Trinity80 skrev (1 minutt siden):

Her står det jo:

Siden du ikke har rett til å få vite sykdomshistorien eller diagnosen til den ansatte, vil du ikke alltid få med deg hele bildet.

psykedeliker skrev (Akkurat nå):

Her står det jo:

Siden du ikke har rett til å få vite sykdomshistorien eller diagnosen til den ansatte, vil du ikke alltid få med deg hele bildet.

Om den sykmeldte vil tviholde på den hemmelige diagnosen, så får de ingen penger. Uansett så havner man i en dialog med NAV. Her finner du mer informasjon:

Lov om folketrygd (folketrygdloven)

Del IV. Ytelser ved sykdom m.m.

Kapittel 8. Sykepenger

II. Arbeidstakere

Trinity80 skrev (4 minutter siden):

Om den sykmeldte vil tviholde på den hemmelige diagnosen, så får de ingen penger. Uansett så havner man i en dialog med NAV.

Penger fra hvem? Arbeidsgiver eller NAV?

Skjønner ikke helt hva du refererer til når siden du lenket til helt klart sier at arbeidsgiver ikke har rett til å få vite diagnosen eller sykdomshistorien til den ansatte.

Men nå tenkte jeg egentlig mest på tilrettelegging, ikke sykemeldinger.

psykedeliker skrev (2 minutter siden):

Penger fra hvem? Arbeidsgiver eller NAV?

Skjønner ikke helt hva du refererer til når siden du lenket til helt klart sier at arbeidsgiver ikke har rett til å få vite diagnosen eller sykdomshistorien til den ansatte.

Men nå tenkte jeg egentlig mest på tilrettelegging, ikke sykemeldinger.

Arbeidsgiver kan nekte utbetaling av sykepenger i arbeidsgiverperioden. Veldig enkelt å bestride faktisk, dersom man mistenker misbruk av sykepenger-regelen, eller at vilkår for sykmelding ikke er oppfylt. Har som sagt gjort det flere ganger.

For å tilrettelegge trenger arbeidsgiver å vite graden av arbeidsuførhet, ikke diagnose. 

psykedeliker skrev (12 minutter siden):

Penger fra hvem? Arbeidsgiver eller NAV?

Skjønner ikke helt hva du refererer til når siden du lenket til helt klart sier at arbeidsgiver ikke har rett til å få vite diagnosen eller sykdomshistorien til den ansatte.

Men nå tenkte jeg egentlig mest på tilrettelegging, ikke sykemeldinger.

Både fra arbeidsgiver og NAV. Men sistnevnte har egne instanser for dette. 

Når det gjelder AS som var utgangspunktet for tråden, er vel det største problemet for dem å komme seg i jobb i utgangspunktet. Er vel ikke så mange av dem som plutselig blir syke i en jobb de allerede har? Og uføregrad sier jo ingenting om hvilke spesifikke tilretteleggingstiltak som er nødvendige. Da jeg gikk på AAP var det fastlegen som anbefalte spesifikke tilretteleggingstiltak direkte til tiltaksstedet.

psykedeliker skrev (6 minutter siden):

Når det gjelder AS som var utgangspunktet for tråden, er vel det største problemet for dem å komme seg i jobb i utgangspunktet. Er vel ikke så mange av dem som plutselig blir syke i en jobb de allerede har? Og uføregrad sier jo ingenting om hvilke spesifikke tilretteleggingstiltak som er nødvendige. Da jeg gikk på AAP var det fastlegen som anbefalte spesifikke tilretteleggingstiltak direkte til tiltaksstedet.

Fastlegen kan komme med anbefaling ja, som du sier. Og som du leser i tråden her, så er det flere med AS som er i jobb, enten full- eller deltid.

Tilretteleggingstiltak kan man avgjøre sammen med NAV, og etter anbefalinger fra fastlege/ behandlingssted som sagt.
 

Endret av Trinity80

Annonse

UtakknemligDiva
Kashmir skrev (2 timer siden):

Hvorfor blir mennesker definert ut fra diagnoser? Vi er fremdeles personer med ulike egenskaper og forskjellige ressurser. Det som funker for en, funker ikke for en annen. 

Kompisen min er mellomleder og sivilingeniør. Han har likevel Asperger og andre utfordringer uten å klage på noen måte!  

Så er den andre ingeniør og helt usosial privat. Hatt mange utfordringer og følt på problemer. Men jobbe gjør han. 

Så den tredje jeg var forelsket i noen år. Oppfattes frekk og besserwissser og fremstår som veldig dårlig på sosialt samspill. Jobber ikke. Og? 

Kan ikke folk slippe stempel pga en fuckings ( unnskyld ) diagnose? 

Både ja og nei. Jeg mener en diagnose kan være til hjelp i mange tilfeller, og det er derfor man får. Men i praksis er det slik at hvis folk får vite at du har en diagnose så gjør de alt ved deg til den diagnosen. 
To personer (en såkalt normal og en med diagnose) kan gjøre samme feil. Men hvis det er den normale så er det greit eller blir ikke lagt merke til, men er det den med diagnose så skyldes det på diagnosen. 
Det er nok heller ikke helt trygt enda å være åpen om enkelte diagnoser til feks arbeidsgiver. Folk kan forandre helt hvordan de ser på deg om de får vite diagnose. Du vet liksom ikke hvem du kan si det til. Mens andre har erfaring eller kjenner til diagnosen. 
 

Jeg er selv litt sånn. Det er nok hvor stort nummer det gjør ut av en diagnose. Husker når jeg gikk på skolen, hadde vi en gutt i klassen med adhd. Han var litt annerledes ja, for han var veldig aktiv og kunne bli veldig veldig sint, så vi var redd han. Så ble det prat om denne diagnosen. Deretter har jeg forbundet sånn oppførsel med adhd, selv om jeg egentlig vet at man kan være helt normal med adhd. 
 

Når jeg hører autist, så tenker jeg også på en type menneske. Selv om jeg vet at enkelte av de kan virke normale, men du merker det først når du bruker tid med dem.

 

Det litt fascinerende er at med alderen kan man forandre seg såpass, at plutselig så er det du som barn som stadig fikk høre at su gjorde feil, jobbet for sakte, var ikke nøye nok osv, men så møter du samme person i mer voksen alder og det er denne som da plutselig jobber sakte, slurver, gjør feil… 

Trinity80 skrev (27 minutter siden):

Fastlegen kan komme med anbefaling ja, som du sier. Og som du leser i tråden her, så er det flere med AS som er i jobb, enten full- eller deltid.
 

"Flere". Veldig upresist. Hvor mange prosent dreier det seg om?

Anonymkode: e32e7...2a8

UtakknemligDiva
psykedeliker skrev (2 timer siden):

Hvorfor definerer mennesker seg selv ut fra diagnoser? Helseopplysninger er taushetsbelagt informasjon, og man velger selv hvem man vil dele dem med. Ingen er pliktig til å dele med hele verden hvilke diagnoser man har, eller å definere sin identitet ut fra en diagnose.

 Nei, men når det stadig vekk er et mønster som gjentar seg i livet ditt, er det jo noe. Jeg har definitivt slitt sosialt, særlig yngre alder. Jeg ser ting klarere i ettertid. Jeg var ikke noe god på å fake interesse for andre feks. Så de som jeg ble venn med i starten av et videregåendeår begynte plutselig å fade meg ut. Jeg så på det som at jeg ble utestengt/mobbet. Kanskje det var litt, men mest av alt var det nok at de ikke følte jeg gadd høre på dem. 
 

Det var ikke meg selv som definerte meg ut fra en diagnose. Det er de rundt meg som vet om problemene jeg har hatt (ikke alle av dem) som stadig vekk har pirket på hver ting jeg ikke gjorde perfekt. 
 

Men nå, i dag, har jeg jobb i hverdagen og jeg har med tiden lært meg å håndtere dette/det er borte. Jeg tenker ikke på diagnosen min. Fordi jeg ikke føler meg som en typisk Asperger. Jeg har ikke hatt tid til å ofre så mye tid til å tenke på diagnosen. Og jeg har deltatt på sosiale ting. 

UtakknemligDiva skrev (1 minutt siden):

når det stadig vekk er et mønster som gjentar seg i livet ditt

... så kan man velge å grave enda dypere i både ånd og materie for å finne ut hva det er, og hvem som egentig eier det. Hvorfor må man være sosial hele tiden når man kan trives like godt i sitt eget selskap? Ingen grunn til å fake interesse for kjedelige mennesker - finn heller noen interessante mennesker du kan vise genuin interesse for. Mennesker som pirker på og legger seg opp i ting de ikke har noe med er ikke verd tiden din, så kvitt deg med dem.

UtakknemligDiva skrev (32 minutter siden):

 Nei, men når det stadig vekk er et mønster som gjentar seg i livet ditt, er det jo noe. Jeg har definitivt slitt sosialt, særlig yngre alder. Jeg ser ting klarere i ettertid. Jeg var ikke noe god på å fake interesse for andre feks. Så de som jeg ble venn med i starten av et videregåendeår begynte plutselig å fade meg ut. Jeg så på det som at jeg ble utestengt/mobbet. Kanskje det var litt, men mest av alt var det nok at de ikke følte jeg gadd høre på dem. 
 

Det var ikke meg selv som definerte meg ut fra en diagnose. Det er de rundt meg som vet om problemene jeg har hatt (ikke alle av dem) som stadig vekk har pirket på hver ting jeg ikke gjorde perfekt. 
 

Men nå, i dag, har jeg jobb i hverdagen og jeg har med tiden lært meg å håndtere dette/det er borte. Jeg tenker ikke på diagnosen min. Fordi jeg ikke føler meg som en typisk Asperger. Jeg har ikke hatt tid til å ofre så mye tid til å tenke på diagnosen. Og jeg har deltatt på sosiale ting. 

Liker du sosiale ting? Blir du ikke sliten av det?

Anonymkode: e32e7...2a8

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...