Burde man klare å jobbe når man har asperger?

[Kashmir-]

UtakknemligDiva skrev (1 time siden):

Både ja og nei. Jeg mener en diagnose kan være til hjelp i mange tilfeller, og det er derfor man får. Men i praksis er det slik at hvis folk får vite at du har en diagnose så gjør de alt ved deg til den diagnosen. 
To personer (en såkalt normal og en med diagnose) kan gjøre samme feil. Men hvis det er den normale så er det greit eller blir ikke lagt merke til, men er det den med diagnose så skyldes det på diagnosen. 
Det er nok heller ikke helt trygt enda å være åpen om enkelte diagnoser til feks arbeidsgiver. Folk kan forandre helt hvordan de ser på deg om de får vite diagnose. Du vet liksom ikke hvem du kan si det til. Mens andre har erfaring eller kjenner til diagnosen. 
 

Jeg er selv litt sånn. Det er nok hvor stort nummer det gjør ut av en diagnose. Husker når jeg gikk på skolen, hadde vi en gutt i klassen med adhd. Han var litt annerledes ja, for han var veldig aktiv og kunne bli veldig veldig sint, så vi var redd han. Så ble det prat om denne diagnosen. Deretter har jeg forbundet sånn oppførsel med adhd, selv om jeg egentlig vet at man kan være helt normal med adhd. 
 

Når jeg hører autist, så tenker jeg også på en type menneske. Selv om jeg vet at enkelte av de kan virke normale, men du merker det først når du bruker tid med dem.

 

Det litt fascinerende er at med alderen kan man forandre seg såpass, at plutselig så er det du som barn som stadig fikk høre at su gjorde feil, jobbet for sakte, var ikke nøye nok osv, men så møter du samme person i mer voksen alder og det er denne som da plutselig jobber sakte, slurver, gjør feil… 

Jo det er jo visse kriterier man må oppfylle for å få en diagnose. Men så handler folk forskjellig ut fra dem ift ressurser, hvilket jeg tror handler mye om omgivelser og hvordan du blir møtt? 

[UtakknemligDiva]

Kashmir skrev (39 minutter siden):

Jo det er jo visse kriterier man må oppfylle for å få en diagnose. Men så handler folk forskjellig ut fra dem ift ressurser, hvilket jeg tror handler mye om omgivelser og hvordan du blir møtt? 

Ja, det er nettopp det. Jeg har ikke blitt møtt særlig positivt for å si det sånn. Jeg fikk skryt på enkelte områder, vel… gym på skolen, fordi jeg var naturlig flink der. Ellers, så ble jeg tvunget til å velge temaer på skolen som ikke interesserte meg, fordi jeg skulle forandres. Skjønner at tanken sånn helt egentlig var god, læreren gjorde bare jobben sin og det hun trodde var pedagogisk riktig, men jeg var bare et barn, og fikk en sterk følelse av at noe var alvorlig galt med meg. Dette her var det jeg følte, eller lærte: «den jeg egentlig er, er uønsket. Så lenge jeg spiller noe annet enn den jeg er, liker folk meg». 
Så ble jeg jo ofte fortalt hvordan jeg burde reagere i situasjoner, hva jeg skal si, og alt jeg burde gjøre annerledes.

Jeg ble til og med presset til å være sammen med andre. Jeg hadde en bestevenninne, som jeg naturlig klaffet med. Ble nesten nektet å være med henne en periode fordi jeg skulle bli mer venn med alle. Så til og med mitt valg av venninne var feil. Gjorde ikke saken bedre at jeg ofte ble nektet å besøke henne fordi det var noen ting som skjedde hjemme hos henne, som gjorde mamma redd for å la meg besøke henne.

Når vokser opp og stadig vekk tror at du er likt for den du IKKE er så lærer du et selvhat. Dette er årevis siden. 
Ting faller mer naturlig for meg nå, og jeg kan finne noe på «alle» som kunne gitt en diagnose om jeg vil. OG, jeg synes absolutt ikke det er jeg som må forandre meg i alle situasjoner. Jeg er mye bedre enn mange i mye, men ikke alt (bare i tilfelle en eller annen sopp sitter på andre siden av en skjerm her og antar at jeg tror det), som feks har jeg ikke behov for å bruke av min tid på å kritisere andre oppi trynene deres fordi jeg selv har en dårlig dag/personlighet, jeg viser alltid forståelse for folk jeg ser sliter.  Typisk er hvis noen er stresset på jobb/i kassa, en eldre mann kjeftet på ei for noe og jeg så hun var alene og stresset, jeg sa bare til henne at jeg selv har hatt samme type jobb, og noen folk bare må oppføre seg dårlig mot andre (hun kom til meg etterpå og takket for at jeg lyste opp dagen). Trenger ikke gjøre dette lenger nå, men poenget er bare at alle ting over er sånne ting jeg føler er typisk for «nt»’er. Det er ihvertfal ikke en typisk ting for de med diagnoser. Nå kan det jo hende at noen her har andre erfaringer. Kanskje noen mener at de som kritiserer gjør det nettopp fordi de har diagnoser også… men jeg tror neppe at en så stor andel av befolkningen hadde sånne diagnoser da jeg var ung. 

Endret 11. desember 2023 av UtakknemligDiva

[psykedeliker]

UtakknemligDiva skrev (7 minutter siden):

Når vokser opp og stadig vekk tror at du er likt for den du IKKE er så lærer du et selvhat.

Det du beskriver her er jo omsorgssvikt og har ingenting med diagnoser å gjøre. Jeg har hørt lignende historier også fra andre med AS diagnose.

[UtakknemligDiva]

psykedeliker skrev (58 minutter siden):

Det du beskriver her er jo omsorgssvikt og har ingenting med diagnoser å gjøre. Jeg har hørt lignende historier også fra andre med AS diagnose.

Ja, men det har jo med diagnoser å gjøre når det er diagnosen som gjør at du får denne behandlingen. 
Omsorgssvikt oppstått pga press fra skole/samfunnet om å være en spesifikk oppskrift, lærer gjorde hva hun trodde var pedagogisk riktig, mamma ga etter fordi hun trodde skolen hadde rett. Hun var yngre, og jeg var hennes første barn, og kunnskapen var ikke like sterk på den tiden. 

Så, har ikke direkte med diagnosen å gjøre. Men symptomene på diagnosene plaget visst de med diagnosen Normal syndrom. 
Sånn for å forenkle forklaringen litt.

[psykedeliker]

UtakknemligDiva skrev (15 minutter siden):

Ja, men det har jo med diagnoser å gjøre når det er diagnosen som gjør at du får denne behandlingen.

Dette høres merkelig ut, men som sagt har jeg hørt lignende historier. Når skjedde dette?

[UtakknemligDiva]

psykedeliker skrev (Akkurat nå):

Dette høres merkelig ut, men som sagt har jeg hørt lignende historier. Når skjedde dette?

Når jeg var barn. 90-tallet. 

[Mëmëso]

psykedeliker skrev (16 timer siden):

Fungerer man i ordinært arbeid trenger man jo ingen diagnose, så tallene fra NAV er nok riktige.

Jeg fungerer i ordinært 100% arbeid, men får en god del tilrettelegging. Vet ikke om NAV vet at jeg har asperger en gang. Legen vet det så klart, og har hjulpet til i prosessen med å finne ut hva som burde/kunne tilrettelegges sammen med arbeidsgiver. 

Endret 12. desember 2023 av Mëmëso

[Mëmëso]

psykedeliker skrev (16 timer siden):

Dette henger ikke helt sammen. Vanlig interaksjon på en arbeidsplass kan man jo ikke skjermes fra, da blir jo ingenting gjort.

Jeg blir i hvert fall skjermet fra dette. Har en enkelt leder å forholde meg til som jeg stoler på. Går ukentlig gjennom oppgaver sammen med hun for å få oversikt og finne ut hva som skal prioriteres, og hvordan det skal gjøres. Dette følger vi opp gjennom uken, og vi går inn i de små detaljene for å være sikker på at jeg forstår oppgavene, og hun er veldig tydelig. Jeg får oppgaver kun av henne på arbeidsplassen, og i passe porsjoner. Jeg har få interne møter, men en del eksterne møter, og da involverer jeg hun hvis det er noe jeg må foreta meg i forbindelse i møtene. Har andre på arbeidsplassen behov for å involvere meg i noe, går det som regel gjennom hun. Jeg er ok flink i jobben min, og kan ting andre på jobb ikke kan, men jeg har problemer med samspill og eksekutive funksjoner. Det er ikke sikkert en slik tilrettelegging hadde fungert på andre arbeidsplasser, men det oppleves godt at min arbeidsgiver ser verdien i det jeg kan og legger til rette for at jeg kan fungere, og det øker produktiviteten min betraktelig. Det er når jeg IKKE blir skjermet fra den vanlige interaksjonen at ingenting blir gjort. 

[Trinity80]

Mëmëso skrev (7 minutter siden):

Jeg blir i hvert fall skjermet fra dette. Har en enkelt leder å forholde meg til som jeg stoler på. Går ukentlig gjennom oppgaver sammen med hun for å få oversikt og finne ut hva som skal prioriteres, og hvordan det skal gjøres. Dette følger vi opp gjennom uken, og vi går inn i de små detaljene for å være sikker på at jeg forstår oppgavene, og hun er veldig tydelig. Jeg får oppgaver kun av henne på arbeidsplassen, og i passe porsjoner. Jeg har få interne møter, men en del eksterne møter, og da involverer jeg hun hvis det er noe jeg må foreta meg i forbindelse i møtene. Har andre på arbeidsplassen behov for å involvere meg i noe, går det som regel gjennom hun. Jeg er ok flink i jobben min, og kan ting andre på jobb ikke kan, men jeg har problemer med samspill og eksekutive funksjoner. Det er ikke sikkert en slik tilrettelegging hadde fungert på andre arbeidsplasser, men det oppleves godt at min arbeidsgiver ser verdien i det jeg kan og legger til rette for at jeg kan fungere, og det øker produktiviteten min betraktelig. Det er når jeg IKKE blir skjermet fra den vanlige interaksjonen at ingenting blir gjort. 

Nettopp dette sørger jeg for som leder. Takk for at du deler, slik at folk forstår litt bedre. Mye av ignoransen kommer fra å ikke forstå, så bestemmer man selv om man vil ta til seg. Det er jo en annen ting…

[Mëmëso]

psykedeliker skrev (16 timer siden):

Dette henger heller ikke sammen. Betyr det at folk uten diagnosen - som forstår hvorfor vi har sosiale koder og derfor lærer dem automatisk (eller bevisst nekter å lære dem) - maskerer? (De med AS jeg har møtt forstår ikke hvorfor vi har sosiale koder.)

Nei, det betyr det ikke.

Jeg forstår kanskje ikke instinktivt hvorfor vi har sosiale koder, det er faktisk helt meningsløst i mange tilfeller, men jeg har lært at det ofte være gode grunner til dem. Men ikke minst har jeg kjent ganske mye på kroppen hva som skjer om jeg ikke følger dem, og det har ganske store konsekvenser. Derfor bruker jeg mye tid og krefter på å gjøre det jeg kan for å lære meg kodene, bruker veldig mye tid på å "spille et spill" for å unngå sanksjonene som kommer hvis jeg ikke gjør det. 

[psykedeliker]

Mëmëso skrev (40 minutter siden):

Men ikke minst har jeg kjent ganske mye på kroppen hva som skjer om jeg ikke følger dem, og det har ganske store konsekvenser. Derfor bruker jeg mye tid og krefter på å gjøre det jeg kan for å lære meg kodene, bruker veldig mye tid på å "spille et spill" for å unngå sanksjonene som kommer hvis jeg ikke gjør det. 

Dette høres alvorlig ut. Har du noen eksempler? Og mener du det er riktig å spille spill bare fordi noen andre mener det skal være slik?

Endret 12. desember 2023 av psykedeliker

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (36 minutter siden):

Dette høres alvorlig ut. Har du noen eksempler? Og mener du det er riktig å spille spill bare fordi noen andre mener det skal være slik?

Det er viktig å tilpasse seg miljøet man ferdes i?

Anonymkode: e32e7...2a8

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er viktig å tilpasse seg miljøet man ferdes i?

Klart man må forholde seg til rutinene på arbeidsplassen. Men det betyr ikke at man skal godta hva som helst ukritisk bare fordi "det er en sosial norm" eller "det alltid har vært sånn" etc.

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (2 minutter siden):

Klart man må forholde seg til rutinene på arbeidsplassen. Men det betyr ikke at man skal godta hva som helst ukritisk bare fordi "det er en sosial norm" eller "det alltid har vært sånn" etc.

Ikke så lett hvis en er konfliktsky tenker jeg.

Anonymkode: e32e7...2a8

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ikke så lett hvis en er konfliktsky tenker jeg.

Det er en karaktersvakhet, og ikke en diagnose.