Dere som har gått i terapi i åresvis ; hvilken diagnose har dere?

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (1 minutt siden):

Nei. 

Det burde jo gjøres. Skjønner det er et kapasitetsspørsmål. Men det er jo ikke sikkert man har denne ubalansen selv om man er «deprimert» eller har angst og da er det jo dumt å slenge medisiner inn i potten 

Anonymkode: f58a9...500

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det burde jo gjøres. Skjønner det er et kapasitetsspørsmål. Men det er jo ikke sikkert man har denne ubalansen selv om man er «deprimert» eller har angst og da er det jo dumt å slenge medisiner inn i potten 

Anonymkode: f58a9...500

Man slenger nok ikke medisin i potten etter tre dager med depresjon. Det vurderes av helsepersonell etter langvarige plager, hvor ikke noe annet er effektivt. 

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (1 time siden):

Jeg skannet hjernen nå nylig, en såkalt MR Caput (måtte le litt). Det var for å utelukke fysisk årsak til plagene, samt betennelse i hjernen. Det var på vanlig DPS. Men er nok uendelig heldig med teamet der må jeg si. 

Har ikke inntrykk av at der er vanlig. Har bedt om det flere ganger, fordi jeg er så rar i hodet.

Kan man gå med betennelse i hjernen over tid og det kan gi psykiske plager? 

Anonymkode: f58a9...500

[Trinity80]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har ikke inntrykk av at der er vanlig. Har bedt om det flere ganger, fordi jeg er så rar i hodet.

Kan man gå med betennelse i hjernen over tid og det kan gi psykiske plager? 

Anonymkode: f58a9...500

Nei

[psykedeliker]

Janvl skrev (5 timer siden):

Opplever man at man ikke klarer nære relasjoner og det å være sosial, vil man nødvendigvis reflektere over dette

Dette har jeg hørt fra flere. Men det jeg lurer på helt spesifikt er HVA det er med nære relasjoner og det å være sosial man ikke klarer.

Det må da være mulig å sette ord på det?

[Janvl]

Vanskelig å sette ord på det fordi jeg alltid har hatt sånn. Jeg vet rett og slett hvordan jeg skal forholde meg til andre mere, jeg er i tillegg så preget av selvkritikk og mindreverd at jeg mentalt krymper sammen, lukker meg inne og sliter mye med å lytte eller delta normalt i en samtale, og klarer ikke å holde øyekontakt.

Sosialt er jeg som en fisk på land,  Jeg passer rett og slett ikke inn, og er bare annerledes enn andre mennesker jeg observerer daglig. Tror også at andre mennesker foretrekker at jeg holder meg borte når jeg ikke kan oppføre meg som et normalt menneske, dømmer meg selv til et slags liv i skammekroken hvor jeg føler jeg hører hjemme. 

Jeg fungerer bedre når jeg skal forholde meg til andre i faglig sammenheng på jobb. Lunsj, fester og samtaler i kaffekroken går derimot ikke. Jeg har gjennom mange år utviklet daglige strategier for å unngå å komme nær andre. Desverre gjør dette bare depresjonen værre.

Har ingen problem på bussen eller i butikken, her kan kan jeg holde avstand og trenger ikke å være sosial.

Huff, nei, jeg er bare et strålende eksempel på ubehandlet engstelig og unnvikende pf, andre har nok klart å håndtere det sosiale mye bedre enn meg🙂

[psykedeliker]

Janvl skrev (2 minutter siden):

Tror også at andre mennesker foretrekker at jeg holder meg borte når jeg ikke kan oppføre meg som et normalt menneske, dømmer meg selv til et slags liv i skammekroken hvor jeg føler jeg hører hjemme.

Det vet du ikke før du har spurt dem. Din egen selvfordømming handler om holdning, og den kan du bare endre selv. En behandler bør kunne hjelpe deg med det.

Janvl skrev (4 minutter siden):

Jeg fungerer bedre når jeg skal forholde meg til andre i faglig sammenheng på jobb. Lunsj, fester og samtaler i kaffekroken går derimot ikke.

Å omgås andre i faglig sammenheng er også sosialisering. Du må ikke delta i tørrprat og sladder rundt lunchbordet og i kaffekroken. Man deltar kun i de samtalene man selv ønsker. Nå vet jeg ikke hva det snakkes om på jobben din, men jeg har noen ganger gitt beskjed der jeg jobber om at grensen for tullprat er nådd, og det blir respektert. Fester og rene sosiale sammenkomster er man ikke pliktig til å delta på. Har du ikke noe til felles med kollegene dine er det en helt ærlig sak.

Janvl skrev (7 minutter siden):

Har ingen problem på bussen eller i butikken, her kan kan jeg holde avstand og trenger ikke å være sosial.

Riktig, men dette faller også innunder definisjonen av sosiale situasjoner, selv om det først og fremst er noe annet.

Har du prøvd å tenke deg de situasjonene du finner vanskelig som ikke-sosiale situasjoner, og håndtere dem deretter?

[Janvl]

Hadde jeg tatt en reality-sjekk hadde jeg som du sier kanskje fått en annen virkelighetsoppfatning. 

Klarer man ikke å løse problemet med negative tanker på egen hånd, vil tankene  feste seg og etterhvert bli den eneste virkelighet. Det føles som at en del av meg jobber konstant for at bli sittende i samme tankemønster.

Mørke tanker vil med tiden gjøre deg trist og  deprimert. Det ligger i depresjonens onde natur at den vil holde deg nede, og pøser på med negative tanker så fort du våkner... inntil du har mistet all motivasjon og tro på at noe kan forandres. Og da har depresjonen fått til det den vil og har vunnet. Føler at depresjonen er en slags ond skapning som konstant sitter på min skulder og bare vil meg vondt.

Så at noen hadde lagt ut et skannet bilde av en deprimert hjerne med masse gule feltet på den deprimerte hjerne. Antar min hjerne har vel blitt helt gul som en solsikke-åker. 

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (1 time siden):

Dette har jeg hørt fra flere. Men det jeg lurer på helt spesifikt er HVA det er med nære relasjoner og det å være sosial man ikke klarer.

Det må da være mulig å sette ord på det?

Jeg kan forklare det for deg:

Det kan handle om hvordan du instinktivt forholder deg til relasjonen. Grunnen til at mennesker liker å være sosial er at positive sosiale stimuli er tett forbundet med limbiske hjernestrukturer som (når de fungerer) trigger belønningssystemer og gir en god følelse. Så litt enkelt sagt så blir man "avhengig" av det.

Jeg har hatt så sterk sosial angst og utrygghet i viktige faser for hjerneutviklingen at jeg har abnormale emosjonelle responser i forbindelse med det sosiale. Jeg kjenner på ubehag, å se på ansikter gjør meg alltid stresset og kan hvis jeg ikke tar hensyn miste all energi. 

Så det handler ikke om at jeg ikke stoler på eller kompliserer ting ekstra, det er bare at hjernen har vendt seg til å reagere negativt på det. Og da blir det slitsomt og svært vanskelig/umulig å være genuint interessert/nysgjerrig i andre. Min autentiske reaksjon er å ville trekke meg unna/holde avstand/ikke prate. Det har blitt litt bedre, men etter å ha trent og eksponert meg i årevis så er grunnproblematikken fortsatt lik. Det er svært vanskelig å endre på det.

https://www.verywellhealth.com/the-social-brain-2488717

Her er en artikkel. For å fungere godt sosialt må mye fungere bra. Har du traumer og utviklingsforstyrrelser kan disse hjernenettverkene bli forstyrret på en sånn måte at det blir vanskelig å komme tilbake til baseline igjen

Anonymkode: ecc66...0c2

[psykedeliker]

Janvl skrev (1 minutt siden):

Hadde jeg tatt en reality-sjekk hadde jeg som du sier kanskje fått en annen virkelighetsoppfatning. 

Riktig, da er det der man må begynne. Hva er det som hindrer deg i det?

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (2 minutter siden):

Riktig, da er det der man må begynne. Hva er det som hindrer deg i det?

Kanskje mange forsøk som ikke har ført noen vei? Det er lassevis av mennesker som sliter med disse tingene hele livet. Da er det fort en grunn til det som er litt mer sammensatt enn at man bare ikke har turt å gjøre noe med det. Kamp/flukt-responsen er kraftfull og om man ikke har erfart den i irrasjonale settinger i full overdrive så vil jeg påstå at man ikke har nubbsjans til å forstå hva det handler om en gang.

Det kan være så enkelt som at janvl ikke klarer å gjøre noe annet i en gruppesetting enn å sitte helt i ro og puste fordi fryktsenteret tar sånn over. Og når det er så aktivt og folk samtidig dømmer deg fordi du er awkward ol. så setter det veldig dype spor som når de pågår i årevis er ekstremt vanskelig/umulig å snu. 

Anonymkode: ecc66...0c2

[Janvl]

psykedeliker skrev (14 minutter siden):

Riktig, da er det der man må begynne. Hva er det som hindrer deg i det?

Med depresjons-brillene solidt sveiset fast i trynet vil jeg erfaringsmessig tolke all feedback på en negativ måte, har lang trening på det. Positive tilbakemeldinger preller av, de passer ikke inn i det fast etablerte  mønsteret med sterkt negativt selvbilde.

Men fornuftsmessige forstår jeg jo at jeg må ut i verden og relatere meg til andre mennesker.... eller bli værende i det hullet jeg er nå.

Det er bare så vanskelig å overvinne frykten når du står midt i det, og jeg må klare å løfte blikket og lytte hvis jeg faktisk skal delta i en samtale. Som det sies, så går hjernen i forsvarsposisjon, og da er vanskelig å være sosial, da må man liksom være i mottaksmodus og få med det som skjer rundt deg, lytte og svare osv. Jeg kan ikke bare sitte der å stirre på mine sko. 

Jeg skal lese artikkelen som er lenket opp, interessant🙂

[AnonymBruker]

Janvl, ironisk nok så tror jeg at for å overvinne dine problemer så må du starte med å "stirre på skoene" i en sosial setting. Du har så voldsom frykt at du må gi fryktsenteret tidnog anledning til å føle seg mindre truet i situasjonen. Dette kan gjøres enten i terapi eller noen du kjenner godt som du stoler på. Å forsøke og være normal når du har så sterk frykt vil nok bare slite deg ut. For å bli bedre må man lære seg å lytte mer til kroppen og følelsene, enn hva tankene sier at du burde gjøre.

Frykten er irrasjonell og mangler logikk, men den er ekte til stede. Når man ikke respekterer den og at den forsøker å ivareta deg så gjør du bare vondt verre. Det er nervesystemet ditt som trenger hjelp til å regulere seg og da kan man ikke gjøre det det er mest redd for med en gang.

Anonymkode: ecc66...0c2

[Janvl]

Det var gode råd, takk for det🙂👍

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og når det er så aktivt og folk samtidig dømmer deg fordi du er awkward ol. så setter det veldig dype spor som når de pågår i årevis er ekstremt vanskelig/umulig å snu. 

Jeg kjøper fortsatt ikke argumentasjonen, sett i lys av at man kan få profesjonell hjelp til å håndtere denne typen problematikk.

Det man kan gjøre selv er bl.a. å være selektiv i hvem man omgås. Kutte ut alle mennesker med fordomsfulle holdninger og andre som påvirker ens indre dialog negativt.

For min egen del så har jeg f.eks. medfødte gode anlegg for paranoia. Jeg kan tenke ut en verdensomspennende konspirasjon på brøkdelen av et sekund. Men jeg har valgt å eie denne egenskapen og bruke den konstruktivt, istedenfor å la den styre mitt liv i negativ retning. Det betyr at jeg må være villig til å ta i bruk de mulighetene jeg har, uten å ta hensyn til hva andre mener er moralsk riktig eller ikke. (Da sikter jeg bl.a. til de som mener at man ikke skal forsvare seg når man blir angrepet, etc.)

[Trinity80]

@Janvl har lest det du har skrevet. Vet du, bare forsøk å være deg selv. I ett samfunn så har vi et forventning om nøyaktig hvordan vi skal fungere. Vi får det prentet inn, så å si med morsmelken. Men hva med å forsøke å gi plass til å være deg selv? Nøyaktig som du er? Ingen av oss er tro kopi av hverandre, og det er helt i orden. Har man visse begrensninger, og så så lever man på best mulig måte likevel. 
 

Alle trenger ikke være superekstroverte, flinke sosialt, ta initiativ osv. Man har god veldig nytteverdi av fagdyktige mennesker også. Og introverte, rolige, høye, lave mennesker. Det er det som gjør det til ett samfunn.

Håper du skjønner hva jeg mener. Jobb litt med eget selvbilde, tror aksept og egenkjærlighet er viktige stikkord her. Men du kjenner deg selv best, jobb med det du har behov for å forbedre for at DU skal akseptere deg selv. 

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (45 minutter siden):

Jeg kjøper fortsatt ikke argumentasjonen, sett i lys av at man kan få profesjonell hjelp til å håndtere denne typen problematikk.

Det man kan gjøre selv er bl.a. å være selektiv i hvem man omgås. Kutte ut alle mennesker med fordomsfulle holdninger og andre som påvirker ens indre dialog negativt.

Jeg har gjort store fremskritt, men har fortsatt betydelige begrensninger i livet. Å få profesjonell hjelp er selvsagt positivt, men noen ganger klarer de ikke å hjelpe eller så har de ikke kompetansen til å hjelpe. Mange med disse plagene blir avsluttet i psykiatrien fordi de bedømmes som behandlingsresistente. Og da er det ofte fordi hjelpen som tilbys ikke er riktig. Jeg har hatt min bedring og utvikling utenfor terapi. Jeg måtte finne min egen vei fordi hjelpeapparatet ikke hadde noe å komme med.

Å kutte ut folk er en ting, men har man levd lenge nok med disse plagene handler det like mye om å ha noen i det hele tatt. Man har naturlig ganske begrenset nettverk. Og det å tørre og være seg selv er en helt egen prosess i seg selv. Mange har så lite erfaring med å føle seg trygg i sosiale settinger at de ikke en gang vet hvem de er og hva som er deres naturlige personlighet sosialt.

Man kan bli bedre, men dette er årevis med hardt arbeid og selvovervinnelse som må til. I tillegg må man jobbe riktig hvilket er et helt kapittel for seg selv også. All eksponering er ikke god eksponering.

Det er en veldig god grunn til at det kalles personlighetsforstyrrelse og ikke fobi/angst. Det er omfattende og langvarig arbeid som må til for å oppleve bedring. Ingen quick fix.

Anonymkode: ecc66...0c2

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Mange med disse plagene blir avsluttet i psykiatrien fordi de bedømmes som behandlingsresistente.

Det er en juridisk problemstilling, og det handler om noe helt annet. Det finnes både offentlige klageinstanser og privatpersoner/organisasjoner som kan bistå i slike tilfeller.

[AnonymBruker]

Dette startet nå uansett med at du lurte på hva som faktisk var problemet for folk med disse plagene og det håper jeg at jeg har forklart nå. Kort oppsummert handler det om at vi ikke er rasjonelle vesener og at mange vurderinger og handlinger gjøres på emosjonelt grunnlag. Og da kan resultatet være slike vedvarende adferdsmønstre.

 

Anonymkode: ecc66...0c2

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dette startet nå uansett med at du lurte på hva som faktisk var problemet for folk med disse plagene og det håper jeg at jeg har forklart nå.

Da har vi nok snakket litt forbi hverandre. Utgangspunktet for min del var @kupton som skrev at paranoid personlighetsforstyrrelse bare kan behandles med lav dose antipsykotika, uten å redegjøre for noen sammeheng med det vi har diskutert her.