Fant ingen god overskrift.

[fudge]

Har klart meg fint ganske lenge nå. På den måten at jeg liksom hele tiden har funnet styrke til å holde ting på ganske god avstand. Men så glipper det. Jeg vil ikke nedover. Argh-.... Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver en gang. Jeg blir så SINT på meg selv!! Jeg bare hater det så inntenst!!! Og jeg blir så forbannet for at jeg ikke kan få bort tankene og alt det der. Uansett hva jeg gjør, så blir det feil.

Så skyver jeg unna den som står meg aller nærmest. Det er det siste jeg vil - egentlig. Men likevel gjør jeg det, gang på gang. Det er som om jeg vil være alene og sammen med noen på samme tid. At ingen skal bry seg og at noen skal bry seg på samme tid.

Bruker masse krefter på å sloss mot det, men så er det jo ikke egentlig det som gnager meg mest. Bare utsetter den egentlige saken litt, fordi jeg tror det funker der og da. Men like etterpå så skjønner jeg at jeg har jo ikke kommet noen vei. Og selvom jeg er så klar over det, så får jeg bare ikke til å forandre på det. Jeg blir så rådløs og frustrert. Alt går på en måte i ring.

Lite innhold i det her, men... Føler at jeg står og spinner på samme sted hele tiden. Enda løper som en gud, og sliter meg ut. Så ser jeg at jeg ikke har rikket meg fra flekken. Det eneste som har skjedd er at jeg har spunnet så mye at jeg har laget meg et spor å spinne i. Og det blir bare dypere. Men for å klatre ut av sporet må jeg stoppe å løpe, for jeg kan ikke løpe og klatre samtidig. Er bare redd for å synke da.

Kommer jo ingen vei...

[Singularity]

Først av alt - ikke bli sint på deg selv.

Enkelte ting kan man ikke styre på en enkel måte - for å få den kontrollen man lengter etter må man gå omveier som oppleves som trege og intetsigende og som man ikke ser resultater av før over tid.

Det er nok mange som har "både og"-følelser knyttet til nærhet på forskjellige plan. De både vil og ikke vil det. Han vil nok forstå når han leser dette.

Min observasjon når det gjelder deg er vel at du har hatt en del positive hendelser i livet ditt i det siste - og at du derfor har valgt å gjøre deg så komfortabel som du kan der og da. Du har ikke ønsket å se tilbake til en fortid med mange ubehaglige minner - og du har heller ikke villet se fremover til noe som innebærer å sortere fortiden bit for bit og rydde den bort.

Jeg håper at du så snart som mulig bestemmer deg for at du vil bestille time hos en psykolog og begynne på den jævlige og slitsomme jobben med å sortere og rydde bort fortiden.

Det er nok så at du vil synke når du begynner å klatre. Derfor bør du idéelt sett begynne klartingen når du har det best mulig - men det er også da du har lyst til å holde deg der du er - lengst mulig fra en bunn.

Det er en ond sirkel som du før eller senere må bryte ut av.

[Gjest Trampe]

Håper du har tenkt litt over det som sing har skrevet til deg...

Det første skrittet er vel kanskje å søke om hjelp, det er vanskelig å komme seg opp og videre uten...

Er kanskje trasig å ta det første steget, men når du har det, så har du begynt på en prosess for å få et bedre liv...

Lykke til kjære deg, stå på, ikke gi opp!!!!

*mange varme klemmer* som du kan fordele etter behov....

[huufsa]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, vennen min...

... Jeg må nok bare 'slenge meg med' singu og Trampe her, og be deg ta tak i fortiden din, med prof. hjelp...

Jeg tok endelig det skrittet ved nyttårstider, ... og føler meg roligere nå... har måttet infinne meg med at ting tar fryktelig lang tid... sånn er det bare... -men følelsen av å ha begynt.... gjorde meg roligere bare det....

Så... - jo før jo bedre, jente....

*masse lykke til*

[fudge]

Først av alt - ikke bli sint på deg selv.

Enkelte ting kan man ikke styre på en enkel måte - for å få den kontrollen man lengter etter må man gå omveier som oppleves som trege og intetsigende og som man ikke ser resultater av før over tid.

Det er nok mange som har "både og"-følelser knyttet til nærhet på forskjellige plan. De både vil og ikke vil det. Han vil nok forstå når han leser dette.

Min observasjon når det gjelder deg er vel at du har hatt en del positive hendelser i livet ditt i det siste - og at du derfor har valgt å gjøre deg så komfortabel som du kan der og da. Du har ikke ønsket å se tilbake til en fortid med mange ubehaglige minner - og du har heller ikke villet se fremover til noe som innebærer å sortere fortiden bit for bit og rydde den bort.

Jeg håper at du så snart som mulig bestemmer deg for at du vil bestille time hos en psykolog og begynne på den jævlige og slitsomme jobben med å sortere og rydde bort fortiden.

Det er nok så at du vil synke når du begynner å klatre. Derfor bør du idéelt sett begynne klartingen når du har det best mulig - men det er også da du har lyst til å holde deg der du er - lengst mulig fra en bunn.

Det er en ond sirkel som du før eller senere må bryte ut av.

Du forklarer iallefall noe bedre enn hva jeg klarer selv.

Men så ber du meg også om å bevisst velge noe dårlig fremfor noe godt? Det er så riktig det du sier om at det har skjedd mye positivt i livet mitt den siste tiden. Og jeg hater meg selv for ikke å sette mer pris på det. Så veldig mye mer ligger til rette for at jeg skal ha det bra nå enn før. Likevel lar jeg meg synke ned i kjelleren? Du sier jeg må ta tak i fortiden for å få det bra. Men hvordan kan jeg velge det? Jeg sliter nok i hverdagen som det er nå, når jeg prøver å holde avstand. Hvordan skal jeg kunne leve ved siden av å bevisst velge min fortid som en del av hverdagen? Hvordan skal jeg kunne prestere, holde masken for de rundt meg, gjøre det godt i studier, være effektiv i en jobb, danne et godt og solid grunnlag i et nytt forhold som jeg ønsker skal vare og samtidig bevisst ta alt det som allerede gjør det så vanskelig for meg nå enda lenger opp i lyset? Og å velge det helt bevisst? Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart å få til alt det.

Jeg er egentlig utrolig heldig! Jeg er snart ferdig meg en utdannelse som det egentlig ikke er så lett å få seg her i landet, og jeg har vært utrolig heldig som har kommet inn på de skolene jeg har ønsket opp igjennom årene. Nå har jeg ett år igjen, hvor jeg også ønsker å prestere det beste jeg kan. Jeg har verdest vakreste kjæreste, som forstår, er glad i meg og er full av toleranse og tålmodighet overfor meg og mitt. Jeg har jo mer jeg enn noen gang trodde jeg ville få.

Jeg nekter å gjøre et valg som kan resultere i at jeg mister alt det gode jeg har fått...

[fudge]

Håper du har tenkt litt over det som sing har skrevet til deg...

Det første skrittet er vel kanskje å søke om hjelp, det er vanskelig å komme seg opp og videre uten...

Er kanskje trasig å ta det første steget, men når du har det, så har du begynt på en prosess for å få et bedre liv...

Lykke til kjære deg, stå på, ikke gi opp!!!!

*mange varme klemmer* som du kan fordele etter behov....

Tusen takk for klemmer. *re*

Ellers, les svar til Singu.

[fudge]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, vennen min...

... Jeg må nok bare 'slenge meg med' singu og Trampe her, og be deg ta tak i fortiden din, med prof. hjelp...

Jeg tok endelig det skrittet ved nyttårstider, ... og føler meg roligere nå... har måttet infinne meg med at ting tar fryktelig lang tid... sånn er det bare... -men følelsen av å ha begynt.... gjorde meg roligere bare det....

Så... - jo før jo bedre, jente....

*masse lykke til*

Syns det er godt å høre at du føler deg roligere og at du er fortrolig med valget ditt. Du vet at jeg ønsker deg alt godt, vennen!

Står mer om det du sier i svaret til Singu.

*klem*

[huufsa]

Du forklarer iallefall noe bedre enn hva jeg klarer selv.

Men så ber du meg også om å bevisst velge noe dårlig fremfor noe godt? Det er så riktig det du sier om at det har skjedd mye positivt i livet mitt den siste tiden. Og jeg hater meg selv for ikke å sette mer pris på det. Så veldig mye mer ligger til rette for at jeg skal ha det bra nå enn før. Likevel lar jeg meg synke ned i kjelleren? Du sier jeg må ta tak i fortiden for å få det bra. Men hvordan kan jeg velge det? Jeg sliter nok i hverdagen som det er nå, når jeg prøver å holde avstand. Hvordan skal jeg kunne leve ved siden av å bevisst velge min fortid som en del av hverdagen? Hvordan skal jeg kunne prestere, holde masken for de rundt meg, gjøre det godt i studier, være effektiv i en jobb, danne et godt og solid grunnlag i et nytt forhold som jeg ønsker skal vare og samtidig bevisst ta alt det som allerede gjør det så vanskelig for meg nå enda lenger opp i lyset? Og å velge det helt bevisst? Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart å få til alt det.

Jeg er egentlig utrolig heldig! Jeg er snart ferdig meg en utdannelse som det egentlig ikke er så lett å få seg her i landet, og jeg har vært utrolig heldig som har kommet inn på de skolene jeg har ønsket opp igjennom årene. Nå har jeg ett år igjen, hvor jeg også ønsker å prestere det beste jeg kan. Jeg har verdest vakreste kjæreste, som forstår, er glad i meg og er full av toleranse og tålmodighet overfor meg og mitt. Jeg har jo mer jeg enn noen gang trodde jeg ville få.

Jeg nekter å gjøre et valg som kan resultere i at jeg mister alt det gode jeg har fått...

Hei, vennen....

For ikke så veldig lenge siden, uttalte jeg: "jeg tør ikke sette igang med dette, for dette vil knekke meg... - jeg har ingen mulighet til å falle sammen, jeg er alenemor og må holde meg sterk og oppegående!"

Du sier noe av det samme, tror jeg... -men jeg kan fortelle deg at oppegående har jeg vært, når det kreves av meg, knekkene har jeg tatt når det passer seg, på en måte... -du blir liksom to personer, -en som lever som vanlig, ... + en som dealer med problemene... -en dag, tror jeg at de to 'huufsene' kommer til å leve mere og mere sammen... -de er fortsatt ganske 'splittet', men som jeg skrev i forrige svar, så føler jeg meg roligere... -litt mere 'samlet' på en måte....

*s*.. vet ikke om jeg har fått forklart dette helt forståelig... -men jeg håper det....

**moseklem fra meg**

[leenie]

Kjenner meg litt igjen i det der... Jeg føler alltid at jeg står og spinner i samme sporet hele tiden. Og hvis det går framover ett steg, så går det alltid to bakover etterpå... Føler jeg...

Det rare er at samtidig kan folk rundt meg skryte kjempemasse av hvor fort deg går framover, og jeg kan få kommentarer på hvor mye jeg har forandret meg...

Sannheten er vel at vi ikke ser oss selv så lett og godt som vi tror. Det er lettere for folk rundt oss å se framgangen, enn for oss som står midt oppi det.

Bare ikke gi deg du... Ta dagene, én for én, og gjør ditt beste... Ingen kan forlange mer av deg enn det!

[hellanel]

Kjære fudge!

Jeg skjønner på en måte hva du snakker om. Men jeg vet ikke om det jeg sier hjelper deg nå.....? Jeg var for ikke lenge siden i den situasjonen at jeg holdt på å avslutte en lang utdanning, jeg gikk gjennom samlivsbrudd og ble alene med to barn, jeg bodde langt "hjemmefra". Det var veldig tøft, jeg gikk til psykolog, men hadde ikke "tid" til å ta tak det vanskeligste. det var så mye annet som lå lenger frem. Det vanskeligste lå der hele tiden, men så lenge det var så mange praktiske ting som var "nærmere" hadde jeg ikke mulighet til å behandle det skikkelig, selv om det plaget meg veldig. Jeg forstår deg litt som at det er noe av ditt problem?

Jeg ble ferdig med utdannelsen, flyttet til Oslo hvor jeg er fra, og vet at her jeg bor nå skal jeg bo leeenge. Barna trives (pappaen har også flyttet hit) og mye i livet mitt er på plass. NÅ har jeg mulighet til å bearbeide overgrepserfaringene mine. Jeg har enda lang vei å gå, men nå har jeg krefter til å møte det vonde og klare å være i de vonde følelsene, og det går fremover. Har det tøft nå (derfor skriver jeg lite her), men jeg kan nå konsentrere meg om jobben det er med å få det bedre.

Det jeg tror jeg prøver å si, er at jeg skjønner at det er vanskelig å takle det vonde nå, men at når livet "ordner "seg så blir det kanskje lettere, tross alt. Jeg er delvis sykemeldt, på tross av ny jobb, men det er helt nødvendig. Er det ikke mulig å få permisjon fra utdanningen for deg, hvis det er sånn at det presser sånn veldig på? Jeg tror det er nødvendig med litt ro i livet for å klare å bearbeide overgepserfaringer. Jeg håper kjæresten din er tålmodig og at du kan være åpen med han.

Vet ikke om du ble noe klokere av dette?? Det er skrevet at god vilje og ønsker om det beste for deg!!

Jeg har ordnet meg hotmailadresse, og du kan gjerne skrive til meg på [email protected]

*Klemmer til deg*

[Ritva]

Du forklarer iallefall noe bedre enn hva jeg klarer selv.

Men så ber du meg også om å bevisst velge noe dårlig fremfor noe godt? Det er så riktig det du sier om at det har skjedd mye positivt i livet mitt den siste tiden. Og jeg hater meg selv for ikke å sette mer pris på det. Så veldig mye mer ligger til rette for at jeg skal ha det bra nå enn før. Likevel lar jeg meg synke ned i kjelleren? Du sier jeg må ta tak i fortiden for å få det bra. Men hvordan kan jeg velge det? Jeg sliter nok i hverdagen som det er nå, når jeg prøver å holde avstand. Hvordan skal jeg kunne leve ved siden av å bevisst velge min fortid som en del av hverdagen? Hvordan skal jeg kunne prestere, holde masken for de rundt meg, gjøre det godt i studier, være effektiv i en jobb, danne et godt og solid grunnlag i et nytt forhold som jeg ønsker skal vare og samtidig bevisst ta alt det som allerede gjør det så vanskelig for meg nå enda lenger opp i lyset? Og å velge det helt bevisst? Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart å få til alt det.

Jeg er egentlig utrolig heldig! Jeg er snart ferdig meg en utdannelse som det egentlig ikke er så lett å få seg her i landet, og jeg har vært utrolig heldig som har kommet inn på de skolene jeg har ønsket opp igjennom årene. Nå har jeg ett år igjen, hvor jeg også ønsker å prestere det beste jeg kan. Jeg har verdest vakreste kjæreste, som forstår, er glad i meg og er full av toleranse og tålmodighet overfor meg og mitt. Jeg har jo mer jeg enn noen gang trodde jeg ville få.

Jeg nekter å gjøre et valg som kan resultere i at jeg mister alt det gode jeg har fått...

Jeg nekter å gjøre et valg som kan resultere i at jeg mister alt det gode jeg har fått......Sier du...Så hvorfor har du problemer med dette da? Kanskje fordi du vet at du ikke kan nyde det gode hvis du ikke er villig til fjerne det vonde - leve fritt og nyde det gode med god samvittighet. Du vet at det stenger - du vet at du prøver å fortrenge - men du vet også at det ikke går i lengden...for hvor lenge har du ikke prøvd...og det har jo ikke fungert særlig bra, har det vel? -Og ingen er perfekte - ingen forventer det av deg, bortsett fra degselv - det eneste du gjør er å nekte deg selv til å leve fritt og godt - men det krever noe av deg - viljen til å ville - viljen til å leve godt!

*klem*

[Hawkwind]

I hvor stor grad forsøker du å løpe fra fortiden?

Hvor mye av din energi brukes på å ikke la noen komme -nært- innpå deg emosjonelt?

Hvor mye krefter bruker du på å ikke fortelle?

....og hvor stort er behovet for å ha noen å snakke med - om de virkelig vonde opplevelsene...?

[Singularity]

Du forklarer iallefall noe bedre enn hva jeg klarer selv.

Men så ber du meg også om å bevisst velge noe dårlig fremfor noe godt? Det er så riktig det du sier om at det har skjedd mye positivt i livet mitt den siste tiden. Og jeg hater meg selv for ikke å sette mer pris på det. Så veldig mye mer ligger til rette for at jeg skal ha det bra nå enn før. Likevel lar jeg meg synke ned i kjelleren? Du sier jeg må ta tak i fortiden for å få det bra. Men hvordan kan jeg velge det? Jeg sliter nok i hverdagen som det er nå, når jeg prøver å holde avstand. Hvordan skal jeg kunne leve ved siden av å bevisst velge min fortid som en del av hverdagen? Hvordan skal jeg kunne prestere, holde masken for de rundt meg, gjøre det godt i studier, være effektiv i en jobb, danne et godt og solid grunnlag i et nytt forhold som jeg ønsker skal vare og samtidig bevisst ta alt det som allerede gjør det så vanskelig for meg nå enda lenger opp i lyset? Og å velge det helt bevisst? Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart å få til alt det.

Jeg er egentlig utrolig heldig! Jeg er snart ferdig meg en utdannelse som det egentlig ikke er så lett å få seg her i landet, og jeg har vært utrolig heldig som har kommet inn på de skolene jeg har ønsket opp igjennom årene. Nå har jeg ett år igjen, hvor jeg også ønsker å prestere det beste jeg kan. Jeg har verdest vakreste kjæreste, som forstår, er glad i meg og er full av toleranse og tålmodighet overfor meg og mitt. Jeg har jo mer jeg enn noen gang trodde jeg ville få.

Jeg nekter å gjøre et valg som kan resultere i at jeg mister alt det gode jeg har fått...

Jeg ber deg ikke velge noe dårlig fremfor noe godt...

Jeg ber deg vurdere å velge noe som er tøft og slitsomt - og helst på et tidspunkt på et tidspunkt hvor du ikke allerede har det veldig tøft og slitsomt.

Du skriver at så mye ligger til rette for at du skal ha det bra - jeg er enig i det... Det er en del som har gått klart bedre i ditt liv i det siste. Men det er nok - som du selv merker - ikke nok til å ha det bra uansett hvor mye du ønsker det.

Det er ikke fordi du er for kravstor - eller fordi det ikke har skjedd nok positivt i livet ditt - men fordi det negative er så ødeleggende at det knapt ville hjulpet uansett hva positivt som hadde skjedd.

Verden er av og til et jævlig sted, og man må prøve å forholde seg til det - og jobbe for at den skal bli et bedre sted. Å ønske at ting var bedre hjelper dessverre ikke...

Hvis du setter som krav til deg selv at du skal klare det absolutt maksimale av det du klarer i en gitt situasjon i forhold til dine omgivelser så vil du aldri ha overskudd til å ta tak i noe...

Du har kommet langt ut i en givende utdannelse - og den følger heldigvis i likhet med de fleste andre former for utdannelse ikke et så fastspikret program at du ikke kan ta en pause eller at du ikke kan bruke 2 år på det som er normert til et år.

Du er også så heldig å ha en tålmodig og forståelsesfull kjæreste. Men hvis du ser kritisk på de mulighetene du har for å legge fortiden bak deg i tiden som kommer, og stryker alle punkter med "ukjente og oppdukkende mirakuløse måter å legge ting bak seg på", så sitter du igjen med å bruke kanskje opptil en god del av tiden frem til pensjonsalderen på oppturer og nedturer som nå før det "gir seg av seg selv" - og å bruke noen få år nå på å ta skikkelig tak i det med profesjonell hjelp eller eventuelt selvhjelpsgrupper (som nok ville være like tøft). Hva tror du det er lettest for kjæresten din å forstå og være tålmodig i forhold til ?

Spørsmålet du bør stille deg, er - vil det å ta tak i fortiden føre til at du mister det gode du har fått - eller vil det ikke det ? Kanskje det heller vil føre til at du virkelig kan nyte det gode du har fått - mens du nå bare har et begrep om det ?

*klem*

[fudge]

Kjære fudge!

Jeg skjønner på en måte hva du snakker om. Men jeg vet ikke om det jeg sier hjelper deg nå.....? Jeg var for ikke lenge siden i den situasjonen at jeg holdt på å avslutte en lang utdanning, jeg gikk gjennom samlivsbrudd og ble alene med to barn, jeg bodde langt "hjemmefra". Det var veldig tøft, jeg gikk til psykolog, men hadde ikke "tid" til å ta tak det vanskeligste. det var så mye annet som lå lenger frem. Det vanskeligste lå der hele tiden, men så lenge det var så mange praktiske ting som var "nærmere" hadde jeg ikke mulighet til å behandle det skikkelig, selv om det plaget meg veldig. Jeg forstår deg litt som at det er noe av ditt problem?

Jeg ble ferdig med utdannelsen, flyttet til Oslo hvor jeg er fra, og vet at her jeg bor nå skal jeg bo leeenge. Barna trives (pappaen har også flyttet hit) og mye i livet mitt er på plass. NÅ har jeg mulighet til å bearbeide overgrepserfaringene mine. Jeg har enda lang vei å gå, men nå har jeg krefter til å møte det vonde og klare å være i de vonde følelsene, og det går fremover. Har det tøft nå (derfor skriver jeg lite her), men jeg kan nå konsentrere meg om jobben det er med å få det bedre.

Det jeg tror jeg prøver å si, er at jeg skjønner at det er vanskelig å takle det vonde nå, men at når livet "ordner "seg så blir det kanskje lettere, tross alt. Jeg er delvis sykemeldt, på tross av ny jobb, men det er helt nødvendig. Er det ikke mulig å få permisjon fra utdanningen for deg, hvis det er sånn at det presser sånn veldig på? Jeg tror det er nødvendig med litt ro i livet for å klare å bearbeide overgepserfaringer. Jeg håper kjæresten din er tålmodig og at du kan være åpen med han.

Vet ikke om du ble noe klokere av dette?? Det er skrevet at god vilje og ønsker om det beste for deg!!

Jeg har ordnet meg hotmailadresse, og du kan gjerne skrive til meg på [email protected]

*Klemmer til deg*

Tusen takk for svar. Klart det gir meg noe! Det er alltid godt å høre at andre også går eller har gått rundt mad mange av de tankene en selv har. Så - tusen takk.

Tenker veldig på ting og tang, ja... Jeg skjønner at noe må gjøres. Men jeg har bare så veldig lyst til å finne en annen måte å fikse det på.

Jeg tror det ville være et nederlag for meg å skulle ta en pause i studier eller jobb også. Det er bare sånn jeg er. Tror jeg ville følt meg utilpass hvis ikke.

"Det jeg tror jeg prøver å si, er at jeg skjønner at det er vanskelig å takle det vonde nå, men at når livet "ordner "seg så blir det kanskje lettere, tross alt." - sier du.

Men - når "ordner" livet seg da? Jeg har det jo egentlig bedre enn på lenge, og jeg skjønner logikken til Singularity om at det er en fordel å jobbe med ting når man er ovenpå og har litt pågangsmot, men som han også sier, så er det jo nettopp da jeg helst vil holde meg langt unna det kjipe - for å nyte det som er bra. Kanskje bruker jeg skole og jobb som en unnskyldning.. det er jo uansett aldri et "praktisk gunstig" tidspunkt.

Akkurat nå er det så mange til-og-fra tanker oppe i hodet på meg at jeg ikke helt klarer å skrive noe fornuftig her. Tror jeg bare må tenke gjennom det litt.

Men takk for dine tanker om det også. Syns det er kjempebra for deg at du har kommet dit du er, og jeg ønsker deg all lykke til

fremover!!

[fudge]

Jeg nekter å gjøre et valg som kan resultere i at jeg mister alt det gode jeg har fått......Sier du...Så hvorfor har du problemer med dette da? Kanskje fordi du vet at du ikke kan nyde det gode hvis du ikke er villig til fjerne det vonde - leve fritt og nyde det gode med god samvittighet. Du vet at det stenger - du vet at du prøver å fortrenge - men du vet også at det ikke går i lengden...for hvor lenge har du ikke prøvd...og det har jo ikke fungert særlig bra, har det vel? -Og ingen er perfekte - ingen forventer det av deg, bortsett fra degselv - det eneste du gjør er å nekte deg selv til å leve fritt og godt - men det krever noe av deg - viljen til å ville - viljen til å leve godt!

*klem*

Du skyter alltid blink ... Noen ganger har du irriterende godt kikkertsikte ...

*tar seg selv i nakken*

Jeg skjønner at noe må gjøres.

*klem*

[fudge]

Jeg ber deg ikke velge noe dårlig fremfor noe godt...

Jeg ber deg vurdere å velge noe som er tøft og slitsomt - og helst på et tidspunkt på et tidspunkt hvor du ikke allerede har det veldig tøft og slitsomt.

Du skriver at så mye ligger til rette for at du skal ha det bra - jeg er enig i det... Det er en del som har gått klart bedre i ditt liv i det siste. Men det er nok - som du selv merker - ikke nok til å ha det bra uansett hvor mye du ønsker det.

Det er ikke fordi du er for kravstor - eller fordi det ikke har skjedd nok positivt i livet ditt - men fordi det negative er så ødeleggende at det knapt ville hjulpet uansett hva positivt som hadde skjedd.

Verden er av og til et jævlig sted, og man må prøve å forholde seg til det - og jobbe for at den skal bli et bedre sted. Å ønske at ting var bedre hjelper dessverre ikke...

Hvis du setter som krav til deg selv at du skal klare det absolutt maksimale av det du klarer i en gitt situasjon i forhold til dine omgivelser så vil du aldri ha overskudd til å ta tak i noe...

Du har kommet langt ut i en givende utdannelse - og den følger heldigvis i likhet med de fleste andre former for utdannelse ikke et så fastspikret program at du ikke kan ta en pause eller at du ikke kan bruke 2 år på det som er normert til et år.

Du er også så heldig å ha en tålmodig og forståelsesfull kjæreste. Men hvis du ser kritisk på de mulighetene du har for å legge fortiden bak deg i tiden som kommer, og stryker alle punkter med "ukjente og oppdukkende mirakuløse måter å legge ting bak seg på", så sitter du igjen med å bruke kanskje opptil en god del av tiden frem til pensjonsalderen på oppturer og nedturer som nå før det "gir seg av seg selv" - og å bruke noen få år nå på å ta skikkelig tak i det med profesjonell hjelp eller eventuelt selvhjelpsgrupper (som nok ville være like tøft). Hva tror du det er lettest for kjæresten din å forstå og være tålmodig i forhold til ?

Spørsmålet du bør stille deg, er - vil det å ta tak i fortiden føre til at du mister det gode du har fått - eller vil det ikke det ? Kanskje det heller vil føre til at du virkelig kan nyte det gode du har fått - mens du nå bare har et begrep om det ?

*klem*

Du har mange kloke ord og tanker... Tusen takk.

Jeg får la hjernen surre en stund, tror jeg, og da tror jeg det er like klokt å ikke prøve å skrive noen mer eller mindre fornuftige tanker til deg her samtidig som hjernen surrer.. Da blir det fort _bare_ surr ;-)

Men vi tastes jo. Takk igjen.

*reklem*

[fudge]

Hei, vennen....

For ikke så veldig lenge siden, uttalte jeg: "jeg tør ikke sette igang med dette, for dette vil knekke meg... - jeg har ingen mulighet til å falle sammen, jeg er alenemor og må holde meg sterk og oppegående!"

Du sier noe av det samme, tror jeg... -men jeg kan fortelle deg at oppegående har jeg vært, når det kreves av meg, knekkene har jeg tatt når det passer seg, på en måte... -du blir liksom to personer, -en som lever som vanlig, ... + en som dealer med problemene... -en dag, tror jeg at de to 'huufsene' kommer til å leve mere og mere sammen... -de er fortsatt ganske 'splittet', men som jeg skrev i forrige svar, så føler jeg meg roligere... -litt mere 'samlet' på en måte....

*s*.. vet ikke om jeg har fått forklart dette helt forståelig... -men jeg håper det....

**moseklem fra meg**

Jeg husker det... Jeg husker at du sa det - eller skrev om det her på forum, og jeg husker at jeg skjønte deg så godt, samtidig som jeg håpet at du ville gjøre det rette valget. At du skulle tørre det, selvom det var vanskelig. Det er liksom så mye lettere å se hva som er riktig for andre enn for seg selv.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å oppfordre andre om å få litt hjelp, men alt blir så annerledes når det gjelder en selv.

Men takk for at du minnet meg på det...

*klem&klem*